Loki ferdig betittet. Skjønner ikke bæra av historien, det har jeg lest alt for lite av tegneseriene til å kunne forstå. Men jeg liker det. God underholding er god underholdning.

En øl eller to etter arbeid, mens man jobber seg igjennom køen i Pocket og Unread. Og overhører samtaler som er umulige å parodiere fordi de høres ut som parodier.

Det er selvsagt både alt for tidlig å konkludere, men det skal sies at Windows 11 både på papiret (aka skjermskudd) og i bruk (med utviklerversjonen på min Thinkpad) ser ut som en versjon av Windows som begynner å nærme seg noe jeg kan tolerere å måtte bruke om noen holder en ladd pistol mot mitt hode.

Mens Windows 10 tidlig så spennende ut på bilder, så ble den etter min mening alt for flat i bruk. Litt dybde er påkrevd. Akkurat her viser Windows 11 litt lovende takter.

Mørkemodus er også forbedret. Der 10 rett og slett brukte svart der de hadde brukt hvitt i lyst modus, så bruker de nå en litt mer dusere mørk farge. Ikke ulikt det Apple kom med i Mojave.

Dog, problemet med Windows (etter min ydmyke macOS-brukende ræv som primært bare rører Windows i jobbsammenheng pga to pogrammer (dog, det er jo litt derfor jeg kjøpte denne Thinkpaden i fjor, for å kunne dille litt mer med Windows)) er jo at du har alle disse lagene med forskjellige stilarter. Så lenge den holder seg på de nyeste stilartene har jeg ikke problemer med Windows 10 (og sannsynligvis 11), men det er når dialogvinduer fra Windows 7 tiden popper frem jeg får litt problemer. Mest med synet. For de elementene kan være så små.

Eller, jeg kunne vel ha endret skaleringen på skjermen (Thinkpaden har en 3840 x 2160 oppløsning, som jeg kjører med 200% skaleringen, som i bunn og grunn gir meg 1920 x 1080). Det skaper et annet problem, nemlig at det som bruker Windows 10 blir så stort. Så jeg velger det første problemet ettersom det er ikke de stilene jeg støter mest på under min normale bruk.

Hederlig omtale skal også gis til Utforsker vinduet jeg får når jeg trykker på ikonet i oppgavelinja. Det ser ut som et filhåndteringsvindu, og ikke en CAD-applikasjon.

Har den siste uken sett den israelske serien Valley of Tears som omhandler de første dagene av Yom Kippur War/Ramadan War/the October War/the 1973 Arab-Israeli War/Fourth Arab-Israeli War (kjært barn har mange navn). Visstnok den dyreste serien som har vært produsert i Israel, og det vises. På godt og vondt.

Den har helt klart ressurser bak seg, men mange av løsningene man bruker i serien er jo også type kreative, ikke noe man har kastet mye penger og statister på som en typisk HBO-produksjon (ikke for å ta i fra kreativiteten til de som står bak serier med enda flere penger).

Serien fokuserer på krigens start i Golanhøydene i starten av krigen. Yoav som er soldat på Hermonfjellet, Avinoam som er nerd og etterretningssoldat samme sted. Vi følger også stridsvognsoldatene Alush, Marco og Malachi (som har både en intern konflikt og en konflikt med det israelske samfunnet. Kjenner ikke nok til dette, men virket som det hadde noe med graden av hvor jødisk de anså å være av andre jøder). Vi har en far/sønn historie med forfatter og journalist Meni, og hans sønn Yoni, som er oppvokst i Frankrike og er soldat i IDF. Og seriens kvinnelige alibi er Dafna (som har Yoav som kjæreste).

Hovedfokus er på Alush, Marco og Malachi, med Meni sitt forsøk på å oppnå kontakt med Yoni igjen som en god nummer to. Til å være en serie som er litt mer episk enn de fleste, så har den egentlig et lite persongalleri, og relativt liten bruk av statister. Det liker jeg godt.

Alt i alt en severdig serie, interessante rollefigurer, og man klarer å enkelt å holde styr på de alle. Den er både en dyr produksjon, og samtidig så klarer man å se bruken av kreative men billigere løsninger. Uten at det tar noe i fra historiefortellingen.

Lørdagens film var Widows, en ensemblefilm …, vel, en film med litt flere kjente navn enn de fleste filmer. Ikke helt i samme klasse som f.eks Ocean’s Eleven, men grei nok.

Jeg har sett originalen i hine hårde dager, men kan ikke si at jeg husker så meget av den (husker jo knapt nok hva jeg gjorde i går). Og uansett, TV-serie sammenlignet med film er en vanskelig oppgave.

Jeg synes den ble noe rotete. Litt for mange rollefigurer. En uinteressant bakhistorie. Litt for mye emo og moody. Synes ikke at det akkurat ropte kjemi mellom historiens enker.

Så denne ble litt meh.

Den siste uken har det vært en stor liten måkeunge som tydeligvis har falt ned fra taket på blokken som har vandret under stuevinduet, og til tider, ropt høyt etter foreldreenhetene for mat. Ser jo ut som det er noen som tar seg av den.

Er jo en måke, men unger er nusselig.

For første gang siden februar 2020, så var jeg innom mitt favoritt lokale vannhull (vel, litt vanskelig å besøke noe som enten har vært pålagt stengt eller hatt frivillig stengt, samt min generelle lite lyst til å være på sånne steder med tanke på *peke på alt*).

Var egentlig litt for vindfullt til å sitte ute, men det er juli, så da må man. En liten øl, og pannekaker fyllt med linsecurry med en salat med fennikel og eple ved siden av. Nydelig. Og nok et lite steg mot normalisering for min del. Liker å ta det rolig.

Ettermiddagen medførte et besøk på Nordre Åsen, for å se Skeid vinne over Nardo. Med seiersmålet godt på overtid. Nardo tok ledelsen mot spillets gang (Skeid hadde stolpetreff og straffebom i første omgang).

Nardos keeper var kampens beste, selv med det som så ut som en feilvurdering på Skeids første mål. Men har ikke sett målet i reprise. En av de deilige tingene med å se en kamp på stadion. Slipper 9789739 slo-mo repriser av en hver situasjon.

(etter å ha sett en reprise av Skeids første mål, så trekker jeg tilbake påstanden om feilvurdering).

Det har jo vært relativt stille på filmfronten det siste året ++. Så har sjekket filmtilbudet til iTunes Store litt sjeldnere.

Men tittet litt i kveld, og la merke til en film under forhåndsbestilling.

Army of One. Og følgende tekst: «Ellen Hollman, som vi kjenner fra Matrix 4 …». Og jeg ble litt forundret. Har det virkelig vært lagd en fjerde Matrix film? Så må jo sjekke. Jo, det en som visstnok skal ha premiere rett før jul i år. Synes det er noe prematurt å anta at en skuespiller er kjent fra den, seks måneder før premieren.

Første feriedag denne sommeren inneholdt et lite besøk på Storo Storsenter for litt handel. Og sitting i skyggen i parken mens jeg hørte på musikk. Lavmælt. Men behagelig.

Har egentlig en uke fri, men pga problemer var mitt nærvær ønsket på jobben. Og jeg hadde allerede problemer med å huske passordene.

Så må ha vært en god feriehelg?! (og har sikkert ikke noe med at jeg skiftet passord i forrige uke).

Tok spranget og installerte iOS 15 Public Beta. På en iPhone 7 som uansett ikke var i bruk. Med min Skybert alter ego Apple ID så det ikke blir noe tull med iCloud.

Så sånn sett var jo spranget lite både for mennesket og menneskeheten. Men det er nok lurest.

Forrige lørdag nevnte jeg at jeg holdt på å lese Social Warming, med undertittelen «The Dangerous And Polarising Effects Of Social Media» som lydbok. Ble ferdig med den i går, og den gir jo i hovedsak et skremmende overblikk over problemene med sosiale medier, og i særlig grad Facebook, Twitter og YouTube. Kan anbefales. Leses av forfatteren selv, og har fornuftige lengder på kapitlene.

Personlig har jeg jo vært klar over det lenge. Facebook brukte jeg lite, og det begynner å bli noen år siden jeg deaktiverte kontoen, og på Twitter har jeg gjort mitt for å unngå å havne i dagens ting man er sinna på (ser ikke andres retweets, ser aldri på trender, bruker tredjeparts klienter). Og lignende taktikker på YouTube.

Og etter en uke etter å ha slettet Twitter og Instagram fra mine dingser, så er den viktigste bieffekten at jeg er mindre informert om hva som skjer i verden. Twitter var ofte min innfallsport til interessante nyheter, men akkurat nå uten Twitter er jeg litt lite flink til å besøke alle de nyhetskildene jeg faktisk betaler for. Dog, dette er mer en sakte endring av mine vaner. Det vil ta tid.

Men får meg til å tenke på sitatet som ofte er tillagt Mark Twain.

if you don’t read the newspaper, you’re uninformed. if you do, you’re misinformed.

Akkurat nå er jeg lykkelig uopplyst.

Ah, da er det på tide med en miniferie fra jobben, før hoveddelen av årets sommerferie tas i august.

Nesten to år etter at jeg begynte å se Blindspot, eller Doodlebooty som den ble kalt på TV Talk Machine har jeg sett siste episode.

Litt usikker på om den ble pandemirammet, men det føles litt sånn. De holdt seg for det meste inne, og actionscenene ble litt redusert.

Som jeg skrev for to år siden:

Grei serie når man ikke vil bruke noe hjernekapasitet

Og den holdt seg sånn helt til slutten. Og til å være en sånn helt sprø serie, så hadde den faktisk en vemodig slutt.

Alle sier at en mandolin(kjøkkenredskapet, ikke instrumentet) er farlig. Ikke bruk det. Men i forrige uke bestilte jeg noen forskjellige Microplane rivjern, og så at de hadde en mandolin. Så jeg kjøpte den.

Og etter ca. 30 sekunder etter å ha tatt den ut av esken, men jeg bare så og skrudde litt på innstillingene klarte jeg å nesten skjære av store deler av en negl. Tar nok noen uker før det kuttet forsvinner.

På det sjuende skal det skje. Sanjays på Løren Torg har hatt butter chicken som ligner mest på den jeg jakter etter. Passe sterk, et hint av sødme. Skulle man utsette noe på det før jeg spiste så var det at det kanskje var litt lite kylling, men når jeg var ferdig var jeg heldigvis god og mett. Og god peshawari nan.

Holder på å gjøre om iPhone 12 mini til daily driver etter å ha prøvd iPhone 12 Pro i to måneder.

Sistnevnte er jo klart den beste telefonen på specs, men det er noe med førstnevntes størrelse og materialvalg.

Så får håpe at Apple beholder troen på fremtidige minier.

Tre dager på rad med å ha oppnådd Genius i NY Times sin Spelling Bee. Moro.

Synes 25 days of quitting Twitter var morsom lesning. Og jeg har jo semiprøvd det før med å ikke åpne Instagram og Twitter (og har i år hatt begrensinger i skjermtid på iDingsene).

Jeg har etter min mening en grei strøm på både Twitter og Instagram. Sistnevnte har mange dyrevideoer, særlig fugler, mens førstnevnte har blitt greit tilpasset for min del (veldig selektiv hvem jeg følger, har slått av det å se andre sine retweets, samt en utstrakt bruk av muffles, mutes og blocks).

Samt at når jeg skjønner at dagens hovedperson har blitt utvalgt, så søker jeg aldri opp hvem og hvorfor. Er det «viktig» nok kommer forklaringen til slutt i feeden min.

Men etter å ha lest 25 days …, så bestemte jeg meg for å slette de appene for de sosiale plattformene jeg fortsatt brukte. Ikke alene bare pga den, men fordi det passet bra. Jeg har jo også trappet ned på podcastlytting til fordel for lydbøker. Og den fjerde boken jeg leser som lydbok er Social Warming av Charles Arthur (og hans blogg The Overspill kan anbefales).

Sammenligningen med at smarttelefonen og sosiale medier er dagens sigarett er faktisk ikke ueffen. Like skadelig, og det er noe å fikle med mens man prøver å bruke opp tid.

Etter å ha prøvd den nye «looken» i Safari via Safari Technology Preview så er det ting å like og mislike. For min normale bruk har jeg ikke noe problemer på macOS med at faner og adressefelt er på samme linje. Synes det kanskje er litt forfriskende med at Safari arver fargen til nettsiden.

For jeg har sjelden mer enn 5-6 faner oppe, bortsett fra når jeg bedriver feilsøkning eller informasjonsinnhenting for noe spesielt.

Samtidig har jeg ingen problemer med å forstå kritikken som har kommet mot det nye designet.

Denne uken har jeg brukt halve mandagen og halve dagen i dag på å ha møter med eksterne parter. På ordentlig. Der alle var i samme møterom. For første gang på 15 måneder pluss.

Og det var herlig.

Neppe en eufori som kommer til å vare så lenge.

Livsmatthet ble navnet på barnet

Det var ikke utbrenthet, for vi hadde energi. Det var ikke depresjon, for vi følte ikke at alt var håpløst. Vi manglet liksom bare litt begeistring og driv. Det viser seg at det har et navn: livsmatthet.

Tok en pause denne uken i jakten etter butter chicken, men prøvde i stedet en annen rett fra Tandoori Hut. Så i dag ble det chicken tikka.

Og jeg begynner å en mistanke om at New Taj Mahal kanskje ikke bare har ødelagt alle andre sine butter chicken, men alle andre rettene jeg har spist hos dem. Tandoori Hut sin chicken tikka var nydelig, og nok en gang har jeg forspist meg, men sett opp mot det idealiserte bildet jeg har av retten fra Taj, så var det ikke i nærheten.