Underholdningsåret 2021 (og noen andre høydepunkter).

En for det mest uordnet liste over underholdningen jeg har satt mest pris på i året som var. Pluss noen andre få ting jeg likte.

Og som alltid, det går på når jeg hørte/leste/så tingene. Ikke når det ble utgitt.

Hørt

Midtveis i året fant jeg ut at jeg skulle redusere antall podcaster abonnerer på ganske kraftig, og i stedet begynne å høre litt mer på lydbøker. Men ettersom jeg anser det å lytte på bøker og det å lese bøker som likestilte aktiviteter, så kommer jeg tilbake til lydbøkene i neste del.

Av de podcastene som jeg fortsatt abonnerer på, så er det to som kommer flere ganger i uken. Football Weekly og The Watch. Men som oftest blir disse episodene slettet fordi jeg enten ikke ser så mye på Premier League lengre eller fordi jeg ikke nødvendigvis er helt ajour med seriene The Watch diskuterer, og jeg gidder ikke å hoppe over deler, eller vente med å høre på episoden til TV-serien de diskuterer er konsumert av meg.

Og resten kommer ut max en gang i uken eller sjeldnere.

Bortsett fra Dithering som frem til mai kom ut tre ganger i uken, men så skiftet til to ganger i uken. Har ingen problemer med å forstå at det å lage en 15 minutters podcast tre ganger i uken kan være litt krevende med tanke på at den ene er i Philadelphia og den andre i Taipei. Men når de endret fra 3 til 2 ggr i uken, så la jeg også merke til en liten endring i … «energien» i samspillet mellom Ben og John. Det ble litt stivere, litt mer formelt der det før bar litt mer preg av at det var to kompiser som pratet og diskuterte. Det var en mer naturlig flyt i samtalen.

Noe som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe fornyelse av abonnementet når det går ut i midten av januar en gang.

Lest

I 2015 begynte jeg med Goodreads sine leseutfordringer, der man setter seg et mål for hvor mange bøker man skal lese i løpet av et år. To i måneden mente jeg var et fornuftig mål da, og klare 17 av 24. Neste år hadde jeg samme mål, men klarte bare 6 av 24.

Så da endret jeg målet til 18 bøker, og har de påfølgende år klart 12,12,14 og 11.

Men i år, etter å ha vridd lyttevanene mine fra podcaster til lydbøker (etter å ha testet tjenester som Fabel, Audible + og Storytel (falt ned på sistnevnte)), så har jeg lest 26 av 18 bøker.

Showtime! var tredje bok om Christian von der Hall. Underholdende som alltid, det er morsomt å se menneskelig overmot bli straffet.

The Plot var underholdende og spennende. Selv om jeg skjønte plottet i The Plot lenge før slutten så var det fortsatt morsomt å lese den ferdig for å se hva som skjedde med protagonisten.

The Devil and the Dark Water var kanskje den best oppleste lydboken jeg hørte i år. Julian Rhind-Tutt gjorde en fantatisk jobb med å variere stemmene (og i andre enden av skalaen var Haakon Strøm sin jobb i Hypnotisøren, ikke at materialet ga han noe hjelp).

Hør her’a og Farmor har kabel-tv var morsomme bøker om ungdomstid.

I kategorien ikke-fiksjon var det Social Warming, The Victorian Internet, A History of the World in 6 Glasses og Men du ser ikke syk ut som var mest interessant.

Ellers har jeg kommet over halvveis i Lahlums serie om K2. Jeg synes startperioden Lahlum valgte er genial, jeg liker den gammelmodige tonen og mangelen på teknologi. Stor krimlitteratur er det ikke, men kombinert med opplesingen til Nils Nordberg så blir det fornøyelig til slutt.

Film

I 2020 ble det en film på kino, og for 2021 ble det tallet 0. Av naturlige grunner *peke rundt omkring*. Men noen filmer så jeg. Og disse likte jeg best (ut ifra rekkefølgen jeg så de i).

Tenet. Skjønte ikke bæret. Terningkast 6. Et glass til var fantastisk med en lavmælt Mads Mikkelsen i hovedrollen. En annen film med Mikkelsen som også var underholdende var Rettferdighetens ryttere.

Lavmælt var Antonio Banderas i vakre Smerte og ære. The Grand Budapest Hotel var naturligvis veldig Wes Andersonsk. Og i andre enden av sjangerskalen så var Gunpowder Milkshake og Nobody kompetente gladvoldsfilmer.

Og siste eventyr med Daniel Craig som 007 i No Time to Die er en lang film uten å føles langtekkelig. Selv om den sikkert kunne ha vært litt kortere.

Men den var bra. Og jeg humrer litt over den moralske panikken enkelte hadde når det kom ut at 007 var en kvinnelig agent. Historiemessig var det jo helt greit. Og uansett så regner jeg med at når den 7. 007 blir valgt ut så er det fortsatt en mann.

TV

Årets beste serie er uten tvil Mare of Easttown. Det vil være naturlig å trekke frem Kate Winslet som det naturlige midtpunktet, men Jean Smart, Julianne Nicholson og Evan Peters med flere utgjør et sterkt ensemble.

Ellers så oppdaget jeg Taskmaster og den norske versjonen Kongen befaler i sommer. Stor underholdning.

Anya Taylor-Joy var fantastisk i The Queen’s Gambit, For All Mankind gjorde et tidshopp som var interessant, mens Ted Lasso hadde sin vanskelige andresesong og klarte kanskje ikke å nå de høyder førstesesongen hadde. Men jeg tror ting er lagt opp til at de kommende sesongene skal være gode.

I kategorien «Koselige drap»/Andre typer drap så var Mysteria i Brokenwood et hyggelig bekjentskap, mens Shetland fikk meg nesten til å ville flytte til Shetland (selv om mye er filmet i Skottland).Only Murders in the Building utnytter interessen for true crime podcaster på en morsom måte. We Hunt Together var kanskje inspirert av Natural Born Killers, men litt mer absurd og humoristisk. Vigil var mordetterforskning blandet med en dose klaustrofobi ombord på en ubåt. Gangs of London startet sånn passe første halve episode, så skjedde det noe som gjorde at jeg gapskrattet over det absurde som skjedde. Så ødela de alt med det jeg antar er et latterlig oppsett for fremtidige sesonger i siste episode. Mens Your Honor utnytter klisjeen om hva en ærbar mann er villige til å gjøre for å beskytte familien sin på en god og spennende måte.

Succession er fortsatt bra, men føler at magien fra de to første sesongene kanskje er litt borte. Kan være pandemiens skyld. I The Flight Attendant viser Kaley Cuoco at hun er noe mer enn Penny fra The Big Bang Theory. Jeg synes hun er en god skuespiller.

Jeg har ledd godt av What We Do in the Shadows og Letterkenny.

Star Wars: Rebels er den første animerte tv-serien jeg likte, i motsetning til The Clone Wars som hadde kun en interessant ting ved seg, nemlig Ahsoka Tano.

Disney har også begynt å utnytte komboen MCU og Disney+. WandaVision var sær og morsom, The Falcon and The Winter Soldier hadde sine øyeblikk men var mest rotete. Loki er best av de jeg har sett ferdig, men tar med Hawkeye ettersom det jeg har sett til nå (fire episoder) og det lille jeg har sett av reaksjoner om de to siste tyder på at den rager øverst.

Og noen tidligere favoritter hadde sine siste sesonger. Og alle avsluttet sterkt. Lucifer lekte seg litt med formatet i noen episoder (f.eks den klassiske musikalepisoden enkelte serier tar seg råd til). Bosch tullet ikke med formatet som gjorde det til en veldig god serie, og siste sesongen var i så måte veldig Boschsk. Mr Inbetween kunne ha godt av noen flere sesonger, men alt i alt skjønner at man slutter mens leken er god.

Og Brooklyn Nine-Nine avsluttet godt. Var litt flere episoder enn vanlig som handlet om det problematiske med politiarbeid som mange i USA opplever, men naturlig med tanke på det som skjedde i 2020 etter drapet på George Floyd.

Og genialt med å avslutte med en dobbelt heist-episode som kanskje var den beste i serien (selv om det å rangere heist-episoder blir litt som å rangere alle barna sine (antar jeg)).

Ellers

Oppdaget gleden med å sylte jalapeno og rødløk. Apple sine fletta soloremmer. Tailscale for alle mine dingser og servere. Og endelig en ny iPad mini.