Underholdningsåret 2020 (og noen andre høydepunkter).

En for det mest uordnet liste over underholdningsting jeg har satt pris på i året som var. Pluss noen andre få ting jeg likte.

Og som alltid, det går på når jeg hørte/leste/så tingene. Ikke når det ble utgitt.

Podcast

Jeg har jo hørt på masse podcaster, men det er ingenting nytt og spennende som har utmerket seg. Jeg har i bunn og grunn kuttet ut de fleste techpodcaster, men hører på enkelte episoder av Upgrade og ATP. Selv om sistnevnte er absolutt den jeg hører minst av. 2 av 3 verter er for min del litt for irriterende. Den eneste jeg hører fast på fortsatt er The Talk Show. En av grunnene til det er jo at Gruber er flink til å ha nye gjester for hver episode. Dermed blir det ikke like forutsigbart hver gang.

Og Gruber er en av duoen som har lagd den eneste podcasten som kommer med på listen. Og det i en podcast i hovedsak som er fokusert på tech, sammens med Ben Thompson fra Stratechery.

Dithering har følgende tagline > A new podcast from Ben Thompson and John Gruber. Three episodes per week, 15 minutes per episode. Not a minute less, not a minute more.

Og bortsett fra episoden som ble spilt inn på den amerikanske valgdagen og ble avsluttet med noen minutter med heismusikk, så har de alltid klart å holde en interessant samtale om ditt og datt i 15 minutter tre ganger i uken. Verdt sine $5 i måneden. Særlig når Gruber beskriver hans jobb som bleieskiftarbeider i episoden fra 23. mars.

Bok

Jeg startet året med å prøve å følge med på leselisten til @enslagsbokklub. Og jeg klarte vel å følge med på de tre første bøkene, der to av de falt i smak. De sju dørene var en annerledes krimroman, og novellesamlingen Hardanger. Ellers var The Spy and the Traitor om Oleg Gordijevskij både fra virkeligheten og veldig spennende. A Memory Called Empire var spennende og interessant sci-fi med interessante skikkelser. Det er ikke uten grunn at min nye MacBook Air har fått navnet Mahit etter denne bokens hovedperson Mahit Dzmare (og harddisken Three Snoodgrass). I skrivende stund har jeg lest 11 av de 18 jeg hadde satt meg som mål, men bør ha nådd 12 før nyttår, fordi jeg blir nok ferdig med siste bok om Jack Reacher. Men hadde jeg holdt tempoet fra første halvår i andre halvår burde jeg jo ha endt opp med 22. Så det betyr jo at jeg ikke har lest ferdig en bok siste seks måneder.

Film

Eneste film jeg så på kino i år (både av generelle 2020 grunner og jobbmessige grunner) var 1917, som jeg så på IMAX på Odeon. Storveis film. Hjemme satte jeg pris på The Age of Adaline, Parasite ble sett mens man spiste en bedre hjemmelaget pizza og en drakk en god flaske Barolo. Guns Akimbo var morsom gladvold, kanskje gjort litt morsommere p.g.a. at den var med Harry Pot^H^H Daniel Radcliffe i hovedrollen. Jojo Rabbit fortjente sin Oscar, The Art of Self-Defense var herlig absurd, og etter ha å sett alle Fast and the Furious filmene kunne jeg fastslå at 6-7-8 var stor underholdning.

Og skal jeg gi ut en Årets Film så tilfaller den Palm Springs. Og jeg har vel doblet antall ganger jeg har sett den siden september.

TV

1: Ted Lasso. Vidunderlig serie som var rette medisinen i et forferdelig år. Har en kladd der jeg skal skrive mer om den, men det er verdt å betale for Apple TV+ i en måned for å se denne.
2: The Mandalorian. Fortsetter den gode trenden med å fortelle de mindre historiene fra dette fantastiske universet. Og flere serier blir det. Det gledes.
3: The Boys. Superhelter. Men hva om de er slemme. Herlig tegneserievold, og herlige rollefigurer.
4: Mindhunter. Fantastisk dramaserie om den spede begynnelsen i arbeidet med å forstå seriemordere. Og akkurat passe creepy for en sart sjel som meg.
5: Better Call Saul. Det begynner å nærme seg slutten på forhistorien til Saul Goodman. Og den har endelig begynt å få litt tempo over seg.
6: Devs. Lavmælt og filosofisk. Vakker og brutal.
7: Perpetual Grace. Fra samme gjengen bak Sad Spies. Sære karakterer, spesiell stemning.
8: Peaky Blinders. Fascinerende om kriminelle gjenger i Birmingham i tiden etter første verdenskrig.
9: Tehran. Spionserie som føltes realistisk. Og spennende. Uten at de smurte for tykt på.
10: The Crown. Den begynner å nærme seg nåtid. Fortsatt velspilt og velprodusert.

Men det er flere serier som bør nevnes. Briarpatch. Handlingen og historien er ikke så spesiell, men visuelt vakker og bra bruk av musikk. Treadstone fikk bare en sesong, men viste lovende takter å bruke Jason Bourne universet i en TV-serien. Run er en dramakomedie med en strålende Merritt Wever som en av hovedrollene. Marcella var jo en grei variant av flink etterforsker med minst ett problem i privatlivet. Men sesong 3 var et såpass merkelig toneskifte for serien. Lurer på hva som skjedde der. Papirhuset er jo en stor spansk serie som har blitt populær ellers i verden. Den var spennende nok til å starte med, men etterhvert som serien trakk ut i tid så begynte jeg å aktivt hate protagonistene.

The Good Place var riktignok mer 2019 enn 2020, men 4 av episodene var i år, og en av mine favorittserier noensinne fortjenes å nevne på grunn av sin perfekte avslutning.

Brooklyn Nine-Nine er fortsatt bra, men blir spennende hvordan serien blir fremover med tanke på hva som skjedde etter drapet på George Floyd. Noen endringer blir det nok. Men akkurat nå er vel en pandemi et litt større problem. Bosch er jo også en av disse politiseriene der protagonisten i hovedsak er god, men det hintes nok om disse få dårlige eplene. Condor fortsetter sin lovende start med konspiranoia. Billions ble tyvärr påtvunget en pause av pandemien, men starten var bra. Umbrella Academy er fortsatt morsom, spennende, velspilt og velprodusert. Westworld hadde også sitt toneskifte med å flytte seg fra «fornøyelsesparken» til den virkelige verden som tenkt i serien.

Og med Disney+ fikk jeg jo endelig startet på Star Wars: The Clone Wars på nytt (hadde vel sett en sesong eller to før). Det er jo riktignok nok fortsatt mye Jar Jar, intriger i senatet og handelsavtaler. Men greier vel på en måte å forklare Anakins vei til den mørke siden på en måte filmene aldri klarte. Og ga oss Ahsoka Tano som kanskje ved siden av Rey er noe av den mest interessante skikkelsen vi har fått i nyere Star Wars. Episoden med henne i The Mandalorian, spilt av Rosario Dawson var jo mer eller mindre en pilot for serien som vil komme på Disney+ med tid og stunder.

Annet

Av duppeditter er jo iPhone 12 mini det mest morsomme. Er ikke mobilen for den som er på konstant jakt etter lademuligheter, men for min del er den bra nok. Det mest spennende er jo MacBook Air med M1 prosessor. Som på en gang er en av de beste CPU-ene noensinne, men samtidig også den dårligste Apple noen gang kommer til å produsere. Ytelsen er fantastisk og ikke til å tro. Samme med batterilevetid.

Ellers, på grunn av 2020 og den første nedstengningen av samfunnet i mars og den pågående innspurten i et flytteprosjekt med lange dagerpå jobben, så bestemte jeg meg for å prøve ut Kolonial.no. Hadde hatt lyst til det før, men klarte aldri å få ræva i gir. Men når jeg måtte handle inn før påske klarte jeg endelig å planlegge et innkjøp som skulle dekke mesteparten av behovet for påsken. Og etter påsken har jeg mer eller mindre fortsatt med et innkjøp i uken. Har blitt relativt flink til å planlegge middager, og se an behovet for pålegg og brødvarer. Ikke den som sammenligner priser mest, men tror nok innkjøp en gang i uken på Kolonial.no i sum er billigere for meg enn 3-5 butikkbesøk i uka og kortsiktig planlegging.