Black-and-white.

#mbaug

View.

Skeid mot Eidsvold Turn i PostNord-Ligaen. Kanskje den eneste kampen man ser på stadion i år.

#mbaug

Daytripping.

Fra den dagen jeg dro til Fredrikstad og satt på en benk utenfor gamlebyen og så på denne båten seile forbi på vei fra Sarpsborg. #mbaug

Bisect.

#mbaug

Flow, frozen.

#mbaug

Peace (Gaustatoppen).

#mbaug

Bug. Green screen of death.

#mbaug

Det var jo litt morsomt med en andreplass på Good Sudoku resultattavle. Det var jo det.

Floating (Hurtigruten og Munkholmen).

#mbaug

Up.

#mbaug

Føler for å se på verdens beste trilogi denne helga. Starter med The Bourne Identity i kveld. Med pizza og litt vin attåt.

Må si at jeg synes Good Sudoku er verdt 44 kroner for en som så vidt løser sudoku. Brukergrensesnittet trumfer i alle fall det jeg er vant med fra appene til The Times og NY Times.

The Times har en resetknapp som ikke krever bekreftelse. Har nullstilt noen brett i vanvare.

So tonight I’m gonna party like it’s 1799

Barnesko. Brukt. Mistet.

Ikke så trist som seksordsversjonen.

Regnete.

Har sett første sesong av Mr. Mercedes, basert på vel det jeg tror er en atypisk Stephen King trilogi når det gjelder tema.

Handler om den pensjonerte politimannen Bill Hodges som holder på å etterforske den såkalte Mercedesdrapsbannen som drepte 16.

Likte den veldig godt.

Litt vondt i kneet, så har tatt det særdeles rolig hjemme. Ikke at været oppmuntrer til noe særlig utetid.

Har begynt å lese showtime! av Henrik Langeland. Tredje og siste? bok om Christian von der Hall.

The Gentlemen 🍿

The Gentlemen er en veldig Guy Ritchiete film lagd av Guy Ritchie. Liker man Guy Ritchie, så liker man helt sikkert denne. Jeg gjorde i alle fall det. Minner om Lock, Stock and Two Smoking Barrels eller f.eks Snatch. Samme måte på å fortelle en historie. Men når jeg sjekker IMDB, så ser jeg at det er vel bare tre filmer til av Ritchie jeg har sett mellom Snatch og The Gentlemen. De to om Sherlock Holmes og The Man From U.N.C.L.E. Likte Sherlockene, The Man From U.N.C.L.E. var litt meh om jeg husker korrekt.

Liker man de to førstnevnte, så finner man mye likt her. Kanskje bare litt mer raffinert. Men kanskje også litt mindre sjarm. Det føles mer som en Guy Ritchie børsthriller. Men jeg lot meg underholde, og det er det viktigste.

Sammentreff

I dag, mens jeg holdt på med dagens Polygon i The Times, så tenkte jeg et øyeblikk på at det er synd at italicize ikke ble stavet på en annen måte som passet med følgende bokstaver.

polygon

Så hoppet jeg over til Spelling Bee hos NY Times, og fikk følgende utfordring.

spelling bee

Humret litt da.

Første dag tilbake på jobb etter 3,5 uker med ferie. Måtte starte hardt med å skifte en del passord som var gått ut, og ellers lese en del mail. Tror det er sjakktrekk å starte midt i uken, kort tid til helga. Så får man akklimatisert seg litt først.

Eg snakkar om det heile tida 📚

Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof er en samling tekster av opplevelser Camara Lundestad Joof har hatt gjennom sitt liv som halvt norsk og halvt gambisk i Norge (og andre land). Fra opplevelsen på 17. mai som jente i Nordlandsbunad og bli fortalt av en eldre kvinne om at hun ikke har rett til å gå i noe sånt til antagelser om at pga hennes hudfarge så har hun ikke betalt for billett til å sitte på 1. klasse på toget. Førstnevnte er jo en del av den veldig utbredte holdningen om at du må være norsk, men ikke for norsk, fordi det er feil det også. Og Joof er jo tross alt veldig norsk, nordlending som hun tross alt er. Og man tenker på lignende historier man har lest om glade unger på 17. mai som får beskjed om at de ikke har noen rett i å vifte med flagg eller gå i bunad.

Boken er bare 94 sider lang, men jeg aldri lest noe som gir meg så mange slag i magen som når Joof skriver om sine opplevelser. Og kostnaden det har for henne når hun spiller situasjonen på nytt og på nytt i hodet sitt. Og assosiasjonene hun får av enkelte gjenstander fordi de er for sterkt knyttet til en situasjon. Om hvor slitsomt det hele tiden må være.

Og da tenker jeg ikke en gang på situasjonen der hun ble slått bevisstløs som 14-åring og var sekunder fra å bli bundet fast til en bil og bli slept rundt.

Sistnevnte er jo et klart eksempel på den livsfarlige rasismen som finnes i Norge (sammens med f.eks Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen som grelle eksempler på hvor galt det kan gå). Men de fleste opplevelsene er jo dråpene som over tid vil slipe ned steinen. Som f.eks at enkelte bruker neger i tide og utide.

Når Afrikan Youth in Norway på 90-tallet begynte å jobbe for at vi skulle slutte å bruke neger og mulatt, tenkte jeg som mange at dette var da fryktlig til hårsårhet, og at ordet i seg selv ikke har samme konnotasjoner som det såkalte n-ordet i USA.

Men jeg begynte å etterfølge ønsket deres fordi det ikke kostet meg noe særlig, annet enn å kanskje noen ganger bruke noen flere ord. Og kanskje fordi min holdning om hvem som kan kalle seg norsk kanskje er litt mer liberal enn de fleste. Hudfarge er i alle fall ikke en faktor.

Alle har vi fordommer, og i større eller mindre grad er dette med på å påvirke våre samhandlinger med andre mennesker. Konduktøren i det ene eksempelet Joof nevner er kanskje ikke rasist, men det er gode muligheter for at hudfargen til den andre passasjeren påvirket hvordan konduktøren oppførte seg. Og selv har jeg vært i situasjoner (i hine hårde dager når jeg jobbet på 2. linje support f.eks) der kjønn, navn eller alder har medført at jeg har gjort antagelser som ofte blir knust sekunder etter at interaksjonen begynte. Men hvorvidt det er et problem handler mest på om en selv tilpasser seg ny viten eller kjører på med sine antagelser.

Ingen er ens alder, kjønn, hudfarge, fødested, bosted, […] eller sosiøkonimiske klasse.

Aktsom for kjærlighet.

Aktsom for kjærlighet. Tekst på fotgjengerovergang.

The True True Truth

And trust that I’m doing what I can to hop to number 1 on your partners free pass list. And number 3 on yours.

Tretunnel.