Angivelig skal den midnattsgrønne ankomme i morgen, anser det ikke som noe poeng i å oppgradere Xs som niesen skal få. Men iPhone 7 som jeg har som backuptelefon (med tvillingsim) skal få seg en oppgradering.

Var til tannlegen i dag. Tror hun er litt gadgetgeek. Tidligere har hun snakket engasjert om nytt tannlegeutstyr, og i dag når jeg avviste en innkommende samtale på epleklokka beklaget hun seg over at hun ikke kunne bruke den på grunn av jobben.

Det kan hende jeg i et frustrert øyeblikk ble noget useriøs når jeg fikk en SMS om å gi en karakter på en henvendelse til en supporttelefon.

I 2016 hadde jeg The Affair på liste over årets TV-serier. Delvis fordi jeg trodde det var en tidsbegrenset serie, men også fordi jeg likte hvordan den lekte med å vise historien fra minst to synsvinkler, og det var litt morsomt å se hvordan situasjoner ble oppfattet forskjellig ut i fra hvilen rollefigur man fulgte med i den delen av episoden.

Sesongene 2-4 var så där. Den kreative historiefortellingen føles ikke like ny og spennende som første gang, samt at man fikk en følelse av at historien trådde vannet fordi man skulle fortsatt ha med alle rollefigurene fra første sesong. Og 4. sesong var jo en lang marsj for å finne ut hva som skjedde med Ruth Wilson sin karakter.

Så jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke se sesong 5 som startet for noen uker siden. Helt til at jeg så at dette skulle være siste sesong av serien. Så da tenkte jeg «men da kan jeg jo like gjerne se den ferdig» ettersom jeg allerede hadde «investert» tid i serien (jeg misliker jo selvsagt det uttrykket i forbindelse med underholdning). Det er underholdning. Til slutt kan det skje at serien ikke underholder lengre. Noe som egentlig skjedde for meg med serien, fordi jeg ikke ante om den hadde et endepunkt. Men når jeg fikk vite at den har et endepunkt med denne sesongen, så kunne jeg like gjerne bruke 50 minutter hver uke på å se ferdig serien.

Og etter de tre første episodene må jeg si at jeg synes at noe av magien fra den første sesongen er tilbake. Den subtile måten på hvordan person A oppfatter person B eller omvendt forandres ut i fra om man ser scenene fra person A eller B. Eller C. Sesong 2 til 4 hadde sikkert det samme, men følelsen av å trå vannet påvirket nok hvordan man oppfattet scenene. Så har man sett de foregående sesongene, så er det neppe så veldig dumt å få med seg siste sesong.

Og av en eller annen grunn finner jeg Anna Paquin sin fortelling fra en gang i fremtiden som en vri som økte interessen min.

Denne står ved lekeplassen i Torshovparken, og som man kan se, så brukes den nok flittig av unger som leker. Fascinerende hvordan den er mer enn irrgrønn enkelte steder og polert bronse andre steder.

De har jobbet på den i sommer, og endelig er fontenen i drift igjen.

Har begått bestilling av midnattsgrønn iPhone Pro Max med 256GB i dag. Var litt i tvil om Max eller ei, men så kom jeg på hvor fornøyd jeg var i fjor når jeg fikk fra X til Xs Max. Er ikke mange millimeter, men det er nok til at tohåndsknotting er så mye bedre for min del.

Ferdig med Beforeigners. Morsom liten serie med morsomme scener og detaljer. Basert på slutten må man jo nesten anta at det blir flere sesonger. Håper det, for denne historien har jeg lyst å se fortsettelsen på.

Bestilte service på kjøleskapet her om dagen via nett. Jeg kunne ha tatt et bilde av noe infogreier som er inne i kjøleskapet og de ville ha brukt OCR for å tolke det, men jeg valgte å taste det inn ettersom grønnsaksskuffen hadde slitt på klistremerket, så jeg hadde ikke troen på OCR i dette tilfellet. De kunne først komme tidligst om tre uker. For å bruke 5 minutter på å bytte et kontrollerkort. Det er jo nesten så det er greiere å bare stikke innom Elkjøp, finne et akseptabelt kjøleskap med kortest mulig leveringstid. Litt dyrere blir det jo. Men nei, alt annet enn temperaturen er ok. Den jobber for å holde temperaturen på det den tror er normalen.

Men det som irriterte mest med opplevelsen var jo at man etter noen minutter fikk en SMS der de etterlyste fullstending E-Nummer (det hadde de fått, det var det jeg fylte ut) og FD-nummer (det spurte de ikke om).

Og ikke er det noen åpenbar mulighet til å informere de om dette. Bortsett fra å ringe. Hva med å gi meg en link til ordren der man kan legge inn informasjonen de etterlyser. Eller gi meg mulighet til å besvare på SMS (de opplyste om at SMS kunne ikke besvares) eller en e-post (e-posten var fra en noreply-adresse).

Var på Toy Story 4 i dag. Fortsatt en film om barndom, det å vokse opp, det å vokse fra noe, tap, savn. Rørende. Morsom. Ikke hysterisk, bortsett fra beskrivelsen av plush-attack. En god fortsettelse av historien om Woody & Co.

Skjønner at det er kjedelig å betale bompenger, men $deity, men å stemme på et parti som har bare en sak? Skjerpings.

Annet sikkert tegn på at høsten nærmer seg, Sirkuslandsbyen i Torshovparken på sin siste dag for i år.

Fikk startet med jobbting like før 20, fem minutter etterpå var ting funksjonelt igjen for det vi har ansvaret for, brukte 20 minutt på å rydde opp slik at alt ble grønt.

Og fikk løst Polygon. Tror det er den med flest svar jeg har klart.

Kom på jobben i 9-tiden, i påvente av en stor jobb en annen avdeling skulle utføre som etter hvert skulle påvirke noe min avdeling hadde ansvaret for. Planen at det som skulle ramme oss kom til å begynne en gang mellom 10 og 11.

Nå er klokken over 18, og jeg sitter nå her fortsatt og venter. Men heldigvis, meldinger tyder på at ting er nært forestående nå. Kjekk lørdag.

The one specific Dr. Cox moment happens during the fifth season in an episode called “My Fallen Idol.” There are a few different story lines happening all at once, but the primary one is that Dr. Cox has fallen into a state of severe depression after three of his patients died following organ transplant surgeries.

Scrubs er absolutt en av mine favorittserier gjennom tidene, og denne fokuserer på en liten scene som viser hvorfor det er en serie som kan få deg til å både le og være trist i løpet av samme episode.

“You Don’t Drink Scotch”: An Appreciation of ‘Scrubs’ and the Inimitable Dr. Cox - The Ringer

Virker som om kjøles/frysekapet mitt har bestemt seg for å bli et vinskap/fortsattfrysemenlittvarmereskap igjen. I stedet for 3-5C i kjøleskapdelen er det 12-13, og i frysedelen er det -8C i stedet for -18C (tror det skal være normalen). Er vel kontrollerkortet som har gått igjen, som i 2010. Fikk reparasjonen en billigere den gang fordi reparatør ikke møtte opp første gang som avtalt.

Men superenkel forskning (AKA using teh google) så virker det ikke så lett å finne den delen jeg tror har konket hos deleforhandlere. Og det lille jeg har funnet koster vel bortimot like mye som reparasjonen skulle ha kostet opprinnelig i 2010.

Grønland.

Later, he would explain himself this way: “I never really understood the symbol of the swastika. I knew it was wrong to plaster it somewhere. I didn’t learn exactly what [the Nazis] were doing to the Jews until I went to the Holocaust Museum. I never learned that they were mutilated. I knew that they were, like, burned. But I never learned that they had experiments done on them, were injected with diseases. The school didn’t include that. They just included the burning and the train cars.”

His understanding of the KKK was limited, too, he said. “Some people think it’s just a word, or a symbol or three letters put together. . . . But they were lynching people, hurting people for no good reason.”

Det kan jo virke som om det er noen mangler vedrørende pensum i amerikanske skoler. Eventuelt den litt mer sannsynlige, at empati er en mangelvare, både hos disse og de fleste andre. Eller kanskje den enkleste. Rasistiske rasister som gjorde rasistiske ting.

Synes denne er ganske universiell. Man er hva man gjør.

Again: we are what we do. Not what we say we are. Not what our friends or colleagues say we are and not the impression or image we cultivate. We are what we do. That's all that ultimately matters. That's all that truly reveals. /fin

— Craig Calcaterra (@craigcalcaterra) July 19, 2019

Teen hate crime: Swastikas, racist graffiti divide a Maryland high school - Washington Post

Det var en gang at jeg syntes at Suits var en halvgrei TV-serie. Aldri ukens høydepunkt, men helt grei til en sen frokost på en lat søndagsmorgen. Og den hadde en grei «spenning» i hvordan Harvey, Donna og Mike jobbet for å unngå at alle de andre fant ut hemmeligheten om Mike.

Men en gang måtte jo serieskaperne slutte å bruke det opprinnelige konseptet for serien, og Mike ble en vanlig advokat, etter en tur i fengsel. Jeg tror i alle fall at han ble advokat. Kanskje før han dro i fengsel. Jeg husker ikke. Og nå er jo han og Rachel skrevet ut av serien etter at Meghan Markle har blitt kongelig.

Uansett, tror det var i sesong 6 (evt. 7) at jeg la merke til hvor mange tåpelige scener som brukes for å fortelle handlingen. Nye klienter møtes tilfeldig på fabrikkgulvet. Eller i lobbyen i bygget de har kontorlokaler i. Eller bare utenfor bygget. Konflikter er bare to personer som står og roper til hverandre. På den enes kontor. Eller i lobbyen. Eller ute på gata. Og lider veldig av det mest vanlige tropen innenfor TV. Folk som burde prate med hverandre prater ikke med hverandre, og om de prater med hverandre så holder de noe skjult, selv om de hadde fortalt hverandre det de holder skjult så hadde konflikten vært over. Og selv etter å ha sett 100+ episoder er jeg jammen meg ikke klar over hvor stort firmaet er.

Tror det var litt mer finesse i historiefortellingen de første sesongene, hvor enn liten den finessen eventuelt var. Gidder ikke å gå tilbake for å finne ut.

Hørte på Dalrymple og Gruber på siste The Talkshow, og syntes diskusjonen deres om kredittkort muligens overså noen sammenhenger. De snakket positivt om cashback og poeng, hvor enkelt det var å ordne opp i om man ble svindlet, og negativt om renter. Greit nok at renter som oftest er alt for høye (selv om Apple Card sin 13ish % kanskje er blant de bedre, i alle fall sammenlignet med det jeg har selv på mine kort).

For jeg antar jo at ting som cashback og dekning av kostnader for kortsvindel er noe som finansieres bl.a av rentene til de som bruker sin tid til å betale tilbake sine kredittkortutgifter.

Ikke at VISA, Mastercard, American Express et al er selskaper som har det trangt økonomisk og sannsynligvis kunne hatt lavere renter. Og at bransjen med kredittkort, forbrukslån og ågerrente er noe som burde blitt sterkere regulert.

Og samtidig føles jo diskusjonen om kredittkort litt fremmed. Jeg bruker jo kredittkort til netthandel, men normalt sett så er det jo et debitkort vi bruker i Norge. Og vi har jo heldigvis relativt lave kostnader for kortbruk pga bank axept. Så det føles jo litt tåpelig å bruke Apple Pay der jeg kan når jeg egentlig vet at stedet der jeg bruker mine penger har litt høyere kostnader med VISA/Mastercard (og dermed Apple Pay) enn når jeg bruker bank axept.

Så på Edge of Tomorrow i kveld, noen år for sent. Var jo en herlig variant av Groundhog Day (evt. tidligere filmer som spiller på samme mekanisme, kan ikke så mye om filmhistorie). Likte veldig hvordan de visuelt fremstilte antall repetisjoner, og de litt mer rolige der de brukte dialogen for å indikere at det hadde vært utallige repetisjoner for å komme frem til der de var nå.

I fortsettelsen av serien «for sen til festen» har jeg nylig begynt på A Clash of Kings, bok 2 om TV-serien Game of Thrones😜.

I fjor sluttet jeg å se på Arrow/Flash/Supergirl. For det første begynte jeg å bli litt lei av Arrow, ikke noe spesifikk grunn. Tror det var bare mer at det var begynt å bli for mange sesonger. The Flash derimot hadde tre svakere og svakere sesonger etter en veldig overraskende gode debutsesongen. For Supergirl sin del ble jeg egentlig bare litt lei av kryptonitt og romvesener.

Og for det andre begynte det som tidligere nevnt mer å føles som en jobb enn underholdning. At to av seriene hadde episoder som hadde falt av lastebiler på internett bidrog nok også til det. Ble litt ekstra jobb av det.

Men i like før påske begynte jeg å se på de episodene som hadde kommet i fjerde sesong av Legends of Tomorrow. I motsetning til de andre så hadde denne en positiv utvikling (første sesong var jo en kjedelig smørje med en kjedelig bad guy). Men påfølgende sesonger har tatt seg mer uhøytidelig og har hatt preg av løssluppen moro. Og særlig S4E8, Legends of To-Meow-Meow er et praktfullt eksempel på det. Og i forrige uke så jeg ferdig de 8 siste, samt begynte å se på Supergirl igjen (ettersom den er tilgjengelig via HBO Nordic).

Og alt dette var jo en fryktelig lang omvei for å skrive at jeg i kveld begynte å se på den norske HBO serien Fremvandrerne/Beforeigners. Og basert på første episode (og det jeg tror vil være temaet i serien) har visse likheter med Supergirl. I førstnevnte er det mennesker fra fortiden som dukker opp i nåtiden sånn helt uten videre. Fra alle mulige århundre. Noe som selvsagt skaper problemer for et moderne samfunn når en bonde fra 1000-tallet plutselig dukker opp i det moderne Oslo. Og i sistnevnte er det jo romvesen som er innvandringsproblemet. Og selv om det «problemet» alltid har vært der i Supergirl, ser det jo ut som i sesong 4 at de fokuserer sterkere på dette og konflikten det skaper i nasjonen. Kanskje ikke så rart med tanke på hva som skjer i virkeligheten. Og dette synes jeg er litt interessant.

Mens Fremvandrerne fokuserer på integreringsproblemer (basert på den ene hele episoden jeg har sett på, og igjen, det jeg tror den skal handle om), så ser det jo ut som Supergirl fokuserer på den gryende fremmedhatet og dehumaniserende (eller hvordan man skal omtale utenomjordiske) ordbruk fra allmuen om de utenomjordiske etter fryktelig mange invasjoner og angrep fra verdensrommet. Det er jo lett å få inntrykk av at jorden angripes fordi man har gitt vern mot en vid gruppe av romvesen, og at deres fiender pga gammel fiendeskap naturlig nok vil angripe sine fiender, selv om de er på jorda. Antar at det ikke er noe enighet om noe universelt asylinstitutt. S4E3 av Supergirl, Man of Steel (nei, ikke Supermann) var i så måte en veldig interessant episode som forteller om hvordan meningmann opplever det å bo i en by/land som hele tiden er under angrep fra utenomjordiske eller lider under konstante kamper mellom superhelter og superslemminger. Og hvordan dette kan medføre radikalisering. Og har en interessant parallell til diskusjoner både nå i dag og den perioden du vet, den mellom de to verdenskrigene.

Likte også hvordan episoden lekte med premisset for komiserien Powerless, som omhandlet om hvordan det var å være en normal innbygger i en by der superhelter og superslemminger hele tiden slåss mot hverandre og ødelegger infrastruktur.

Så får man vurdere om sammenligningen mellom det som skjer i to underholdningsserier og hva som skjer i virkeligheten tyder på dybde og finesse, eller kanskje er platt og overfladisk behandling av komplekse spørsmål. Akkurat nå er jeg positivt overrasket, selv om det kan endres i løpet av de neste episodene.