Mixed messaging.

Sånn passe nedtur å våkne i dag med kink i nakken. Særlig etter å ha vært hjemme i 11 dager med tidenes forkjølelse.

Første forsøk med pizzadeig og autolyse ble godkjent. Trenger noen flere forsøk og justering av mengder, men tror nok mitt hovedproblem begynner å bli at jeg trenger en annen type ovn. Skulle ønske jeg kunne bruke en Ooni eller lignende.

Men bunnen ble bra.

Har satt en pizzadeig, og prøver meg for første gang på å bruke autolyse. Og jaggu. Deigen begynte etter to timer å ligne på det man har sett bakenerder på instagram jobber med. Lett å strekke ut. Blandet så inn gjær og salt, og har brukt strekk og brett noen ganger, før den nå er satt i kylen for brukes i morgen.

Har jo lest om teknikken før, men aldri satt meg inn i hvordan den utføres. Helt til jeg så en kort og veldig informativ video sånn tilfeldigvis på YouTube på hvordan man lager Calabrese Pizza.

Begynte vel en dag for sent, men kan jo f.eks være spennende å se neste uke om to dager i kylen har noe å si.

De tre siste episodene av Only Murders in the Building var også strålende underholdning. Og ser frem mot fortsettelsen. Hovedtrioen er fantastisk, og figurene ellers som lever i dette universet er vidunderlige.

Var innom fastlegen i dag for en liten sjekk, samt skaffe sykemelding ettersom egenmelding kunne bare brukes frem til torsdag, og jeg er bombesikker på at jeg neppe er i god nok form til å dra på jobb på fredag. Fikk også en dose med årets influensavaksine, har jo tenkt en del på det siden jeg faktisk hadde influensa i 2018, men har alltid gått i glemmeboken når sesongen kommer.

Og ettersom jeg er syk, så brukte jeg faktisk maske, for litt hensyn må man jo ta. Og det var mye gammelt folk der som satt og ventet på å få influensavaksinen, eller satt og ventet det pålagte kvarteret etter å ha fått den. Og ikke en eneste hadde maske. Det var litt irriterende.

Det gikk fryktelig fort fra når samfunnet ble «åpnet» til at det så rart ut at man brukte maske på kollektivtrafikken (og ja, sluttet med det sjøl to uker etter at dose 2 var satt, samt at jeg er påpasselig med å dra når jeg vet det er minst folk ombord på mine reisealternativer).

Men hadde jo trodd at man kanskje kunne vært litt flink til å vise såpass til hensyn når man er innom et legekontor. Det er jo tross alt en viss sjanse for å møte på syke mennesker der.

Innbiller meg at det er en skokk med USB-C, TB3 og TB4 porter som surfer rundt på YouTube for å sjekke hva slekta som jobber i Cupertino er involvert i. Og ser på f.eks MKBHD som proklamerer at EKTE porter er tilbake.

Og unisont utbryter

«VI ER DA EKTE PORTER VI OGSÅ»

Får håpe det finnes litt penger på jobbens budsjett til å erstatte min sju år gamle MBP 13 med en MBP 14. For min bruk er nok grunnmodellen mer enn bra nok. Kanskje en minneoppgradering som eneste endring.

Kom hjem fra konfirmasjon i Barteby med en kraftig forkjølelse (har gode grunner til å anta at det ikke er den dere vet, men har ikke testet meg selv. Men andre som var der og har blitt syk har testet negativt) som har medført at man har holdt seg inne og hjemme siden torsdagen.

Og i dag har man jeg virkelig fått stemmen slik at jeg har kunnet leke movie trailer voice guy.

«No, I like it in here».

Det må kunne sies at etter en uke i Barteby med iPad mini, så føles en iPad Pro 11” (2018) veeeeeeeldig stor.

Men du ser ikke syk ut 📚

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok som forklarer hvordan det er å leve med en kronisk sykdom når man ikke ser syk ut for verden ellers. Og mer spesifikt, hvordan det er for henne å ha ME. Alle nedturene, og noen få oppturer. Og skammen man noen gang føler. Og hvor lite samfunnet tar hensyn til de som har kroniske plager. Eller funksjonsnedsettelser.

Om man ikke kan sammenligne seg direkte med Ragnhild, så er det i alle fall situasjoner man kan kjenne seg igjen i. Som f.eks at hun hater spørsmålet «Hva jobber du med?», og det er bedre å spørre om f.eks «Hva brenner du for?». Min variant er spørsmål om sivilstatus, helge/festdagplaner og ferieplaner. «Ingenting, jeg skal gjøre ingenting. Jeg har ikke noe liv». Har jeg lyst å skrike noen ganger. Men blir som oftest «Ikke noe spesielt».

Jeg tror ikke jeg har brukt noe ala «Har du prøvd yoga?» når jeg hører om noen som har kroniske plager, og jeg skal i alle fall ikke begynne nå. Er mer den typen som prøver å få andre til å tenke seg om litt mer om jeg hører «baksnakk» og klisjeer om «navere» (forferdelig nyord).

Anbefales. Kortlest liten bok. Kjempebra som lydbok. Og bra forord av Anne-Kat Hærland. Som har en kronisk sykdom som gjør at hun har et snevert synsfelt. Som snevres hele tiden inn og som vil gjøre henne helt blind. Og hun nevnte en anmeldelse om sitt siste show der det ble påpekt at manuset kanskje kunne trengt en førerhund. Og hvor sårende det var.

Måtte jo lete opp den. Og den var jaggu meg verre enn jeg hadde trodd.

Men kanskje har noen av temaene rett og slett blitt Hærlands kunstneriske blindsone, som enkelt kunne ha blitt luket ut om hun på manussiden hadde fått seg noen «førerhunder». Men bevares, hun får oss til å le ganske godt ennå. Og hun slipper oss neppe av syne med det første.

Var det virkelig nødvendig å skrive på dette om en forestilling som delvis omhandler at artisten kommer til å bli blind?

Nå er jo terningkast 1 anmeldelser en egen kategori der den som skriver anmeldelsen mer skal vise frem sine språklige «evner» mer enn å fortelle hvorvidt det som anmeldes er verdt å bruke tiden på. Og ofte er noe som linkes til i sosiale medier.

De er så uinteressante. Misliker de sterkt.

Min erfaring med standupkomikere er ganske så begrenset. Jeg ser noen klipp på YouTube, men antall «specials» jeg har sett i mitt liv kan vel telles på to hender, og jeg vil fortsatt ha fingre igjen tror jeg. «Delirious» og «Raw» med Eddie Murphy, «I’m Telling You for the Last Time» med Seinfeld, «One of the Greats» med Chelsea Peretti. Samt en spesial med Robin Williams og en annen med Denis Leary. Samt at jeg har så vidt begynt å se på James Acaster sine episoder på Netflix. Mye pga klippet som er i saken jeg kommer til å linke til.

Det har som oftest ikke vært min type humor (når jeg ser klipp på YouTube), synes det ofte blir litt «What’s the deal with airplane food» (for å stjele noe jeg tror Seinfeld ironiserte over en gang (altså type vitser, ikke at han vitset om flymat)) eller «Min svigermor er så …».

Det blir ofte i mine øyne veldig meeeeh. Mye klisjeer. Mye fordommer. Og naturlig nok forenklinger. Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Og den siste uken har det jo vært litt oppstyr rundt siste til Chappelle. Jeg likte Black Bush

Men ellers har jeg sett lite av Chappelle.

Så skal ikke uttale meg om humoren ellers, men jeg synes Parker Molloy har noen interessante tanker som både spesifikt dekker den aktuelle saken, og mitt syn generelt sett på enkelte elementer innenfor standup.

Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Er vel noen år siden, men jeg synes å huske at Seinfeld klagde på at det var så vanskelig med humor fordi alle ble så krenket (herregud så lei jeg er av det ordet, jeg er ikke nødvendigvis krenket bare fordi jeg reagerer på noe).

Eller, kan det være at man reagerer fordi man ikke syntes det var morsomt. At «spøken» sparker nedover i stedet for oppover eller i det minste sideveis.

I’m not angry. I’m bored.

Eller for min del. Jeg er ikke krenket, jeg både kjeder meg og synes det er kjedelig at noen jeg har oppfattet som intelligent forsimpler komplekse temaer og sparker nedover mot de som er svakere.

Only Murders in the Building 📺

Hadde vel egentlig tenkt å vente med å si noe om Only Murders in the Building på Disney+ til den var ferdig, men jeg lar meg lett begeistre av TV-serier som leker litt mer formatet i en hel episode.

Mr. Robot hadde et par, og i dag så jeg episode 7 av Only Murders in the Building, The Boy from 6B. Like mye tegnspråk som dialog, som oppfattes via en antagonist som er døv, ergo så er den tekstet for alle. Dermed er det for det meste bare musikk og noen ikke menneskelige lyder (mobil som vibrer, heis som plinger osv) som høres.

Spennende episode, som gjør at serieskaperne kan vise litt av sin kreativitet. Og serien kan anbefales, tviler på at kvaliteten faller dramatisk på sesongens siste tre episoder.

Mens man ventet på toget fra Bart til Tiger.

Positiv overraskelse, Ruter-appen virker også i Trondheim med tanke på reiseforslag og sanntidsinfo.

Positivt, med tanke på at både Ruter og AtB påtvang oss nye apper som suger lut tidligere i år.

Høstlig.

Tåke er magisk.

Møtte på katten fra påsken 2019. Virket som hun kjente meg igjen, for det var kos og maling fra første sekund. Men virket som hun var veldig fokusert på musejakt.

De fem fyrstikkene 📚

De fem fyrstikkene er fjerde bok om K2 og Patricia og deres samarbeid med å løse mordgåter. Tre separate gåter skal løses i 1971. I mai er det en eldre rik dame som blir drept, lille julaftenen er det en kjent forfatter som dør av forgiftning under en middag med sin kone og to elskerinner. Og lille nyttårsaftenen er det en lektor og tidligere motstandsmann som blir drept på morgenkvisten (må jo ha med noe fra krigens dager må vite).

K2 er fortsatt uhorvelig avhengig av Patricia. Den første saken har en løsning som er veldig Mikke Mus, den andre er litt ti tommeltotter, mens siste er litt meeeh-krigens-dager-igjen.

Så veldig midt på treet, foretrekker en sak hele boken igjennom.

Vigil var jo sånn passe spennende, selv om de ikke akkurat klarte å dyrke paranoiaen helt 100%. Hjalp heller ikke at de fleste dramatiske episodeavslutningene var litt enkel å lese om hva som skjedde og ikke hva de ville få deg til å tro hva som skjedde.

Vakker gradient.

Er både enig og uenig med Grubers tirade mot Safari 15. Personlig så bruker jeg det alternativet han synes er verst, fordi jeg synes det er best for min bruk (som oftest 4-5 faner, sjeldent mer), og jeg liker at den arver fargene til nettsidene. Men det er mer en funksjon at jeg synes macOS har blitt litt for hvitt og mindre kontrastfullt. Så da synes jeg det er kjekt med litt mer farge på noe.

Hadde fanene for den separate versjonen sett mer normal ut, så hadde jeg nok valgt den. Fordi den er hakket bedre for de gangene jeg faktisk bruker mer enn 4-5 faner.

Safari på iOS ble til slutt bra, mens på iPadOS er jeg fortsatt litt mer i tvil, men det er fordi kompakt muligens blir litt for kompakt, og «gammelmåten» fortsatt er stygg.