🐂💩

The Birds.

Hypnotisøren 📚

Etter utdraget av beskrivelsen om hva som er nytt i Hypnotisøren - Black Editon, så kan det være spoilere.

Jeg er på slutten av min test av Storytel for å dekke mitt behov for lydbøker. Audible er greit, men det er mer for å få en kreditt pr måned og bruke det på en dyr eller ny bok som er interesant. Det som var inkludert i månedsprisen uten bruk av kreditt virket ikke like interessant.

I så måte synes jeg Storytel virker mer interessant. Bøker både på norsk, svensk og engelsk (og enkelte ebøker, men det virker ikke som det er så mange av dem for det norske markedet. Men i motsetning til Audible Plus, føles Storytel litt mer Netflix.Fast månedspris. Lytt så mye du vil. Som vel betyr at de ikke nødvendigvis har det nyeste. Men der finnes det jo alternativer, som F.eks https://fabel.no som sannsynligvis er neste på testplanen (de har blanding av inkludert og at man kan kjøpe nyere ting).

Men alt i alt likte jeg Storytel. Bra app for både iPhone og Apple Watch (akkurat der var Audible en skuffelse, ser ut som man må laste ned til telefon og synke de over til klokken).

Uansett, jeg valgte meg Hypnotisøren (Black Edition) av Lars Kepler. Som er forfatternavnet til ekteparet Ahndoril. Og visstnok skal omhandle politietterforskeren Joona Linna. Dog, den første boken (og denne omskrevne versjonen for tiårsjubileet) har ikke akkurat et stort fokus på Joona. Selv om de skriver …

Hypnotisøren - Black Edition en er nyskrevet og forbedret utgave av Hypnotisøren. For å feire tiårsjubileet, og for å gjøre boken til en enda mer komplett thriller, har forfatterne skrevet om Hypnotisøren. Tempoet er presset ytterligere opp, og kapitlene er strammet inn. I tillegg er dialogen bearbeidet, nye scener er skrevet inn og vår alles helt, Joona Linna, har fått en større og mer fremtredende rolle.

Med tanke på at jeg ga boken en stjerne på Goodreads, så lurer jeg på hva jeg hadde gjort om jeg hadde hørt eller lest den opprinnelige versjonen.

Til bokens forsvar (og det er et veldig svakt forsvar fra min side) så kan det jo hende at det er Haakon Strøm sin opplesing som ødelegger mye, kan hende det hadde vært bedre om Nils Nordberg som leste den originale versjonen hadde lest denne. Fordi Strøm brukte ikke akkurat stemmen sin til å gi liv til karakterene. Særlig de kvinnelige. Og en særdeles stor nedtur etter å ha hørt Julian Rhind-Tutt sin opplesing av The Devil and the Dark Water

Likevel, søppel inn gir søppel ut. Jeg tror det er ingen som kunne ha gjort noe med tanke på hva som er det skriftlige materialet. Joona som visstnok skal være helten er ikke akkurat fokus. Og Kepler skriver jo fra perspektivet til flere. Og bortsett fra Joona (som i denne boken er mild taco), så er de to andre hovedpersonene (ekteparet Erik og Simone) noen av de mest patetiske og usympatiske figurene jeg har opplevd. Og mange av situasjonen er fryktelig kunstige, på en måte som er forståelige for politiserier på 45ish minutter med 20+ episoder pr. sesong, men ikke for en bok på 500 sider.

Jeg kunne nok at skrevet noe mer, men etter at jeg hadde loggført boken på Goodreads, så leste jeg tilfeldigvis en omtale av boken fra en som kaller seg Kemper. Som sier hva jeg tenker på en bedre måte.

Crime thrillers and realistic police procedures don’t always mix, but they should usually have at least a nodding acquaintance. Not so much here.

God sjanse for at det ikke blir mer lytting av Kepler som lydbok i alle fall.

Ah, tre uker med å gjøre ingenting, men slipper i det minste å møte opp på jobben.

I keed, I keed.

Hvor mange Nike Air Force 1 er for mange? Det har jeg begynt å lure på i det jeg har lagt to nye par i handlekurven på nikedåttkom.

Hjernetrim er alltid KenKen og Futoshiki i The Times appen, men så godt som alltid dagens utfordringer i Good Sudoku og en del av de andre tingene i The Times.

(Streaks, og at jeg har gjort det 1010 dager på rad altså)

Late to the party, halvveis i første sesong av Ballers. Morosamt.

På jobb har jeg en Mac mini som ikke har tilgang til Internett, og mine forsøk på både å oppdatere (Catalina) og oppgradere (Big Sur) offline feiler av uante årsaker. Så på fredag fikk jeg den glimrende idéen å slette disk, koble den på nett for å installere Big Sur og alle andre programmer, før jeg fjernet tilgangen til Internett igjen.

Protip: verifiser at det dokumenterte passordet for Time Machine backupen stemmer overens med virkeligheten.

Så det ble en bittelitt lengre dag med å sette den opp fra scratch igjen enn jeg hadde tenkt.

Litt datatap var det, det var ikke alt som var lagret på nettverksdisker.

Når oversetteren ikke forstår vitsen.

Just chillin’

Futbol is life!

BBEdit 14 🎉

Er jo normalt kjapp med å oppgradere til nye versjoner av BBEdit, men var ekstra kjapp når jeg så at versjon 14 hadde følgende nyhet:

Notes - We know that many of our customers create a lot of untitled documents for quick note-taking, and rely on BBEdit’s legendary stability and robust crash recovery to protect their work. We’ve added a new “Notes” feature in BBEdit 14, which provides a large variety of ways to create notes that automatically save themselves, and, perhaps more important, automatically title themselves so that you don’t end up wondering which of your 305 “untitled text” documents is the one you’re looking for.

For jeg kjenner meg igjen. Og jeg hadde tenkt å skrive et funksjonsønske som lignet på dette. Men kom aldri så langt.

The Devil and the Dark Water 📚

The Devil and the Dark Water er andre bok av Stuart Turton. Første bok var The Sevenish Deaths of Evelyn Hardcastle (vel, et sted mellom 7 og 7,5 dødsfall for Evelyn).

Jeg likte første bok veldig godt. Og denne var også veldig god. Leste den som lydbok, og den var ypperlig lest av Julian Rhind-Tutt.

Handlingen er lagt til 1634. Samuel Pipps, verdens beste detektiv er arrestert og skal transporteres fra Batavia (aka Djakarta) til Amsterdam på skipet Sardaam. Allerede før skipet legger ut fra kai begynner det å skje merkelige ting med en mystifistisk spedalsk skikkelse. Og det blir ikke bedre når skipet er underveis og djevelen sørger for mange merkelige hendelser. Og til slutt. Et drap som er umulig.

Denne falt i smak, og Rhind-Tutt var en særs dyktig oppleser. Han kan liv til karakterene.

Har en stund brukt Guardian på iDingsene mine en stund. Er en VPN som også fungerer som en brannmur for utgående trafikk med å sperre trafikk mot kjente trackere, analyseverktøy og andre irritasjoner.

En irriterende trend jeg har lagt merke til en stund er at apputviklere mer eller mindre bruker fail-close hvis de ikke får kontakt med sine trackere. Og ja, er det et program jeg ikke betaler for å kjøpe eller bruke, greit nok. Men når NRK sin app ikke ville virke for den ikke fikk tilgang til 2-3 trackere/analyseverktøy blir jeg litt forundret. Eller når NYT Crossword appen (som jeg har tilgang til via mitt NYT abbo) ikke vil vise meg Spelling Bee (kryssordet var greit) fordi den prøver å banke på dørene til 3-4-5 forskjellige tracker/analyse/annet tull blir jeg særs irritert.

You’re not backing up enough

skriver Jason Snell hos Six Colors. Og jupp, det er sikkert sant.

Dog, føler at min bruk av TimeMachine som alternerer mellom å lagre til min Synology NAS og en Samsung T5 ekstern SSD disk, pluss at jeg bruker Arq til å ta backup til OneDrive (fordelen med å ha misforstått lisensene til MS er at jeg har mulighet til å lage 5 alter ego, hver med 1TB på OneDrive), er bedre enn de fleste.

Men forbedringspotensiale er det alltid.

We Hunt Together er et velspilt krimdrama. De fire hovedrollene er jo alle superb, med Babou Ceesay som den sterkeste i rollen som den veldig korrekte og positive DI Jackson Mendy.

En god og kort serie.

Gunpowder Milkshake 🍿

Er en film som er litt John Wickesque/Shot’em Upesque/utallige andre lignende filmer.

En del solo helt som er super dyktig, en del stilisert vold, en del stilisert våpenbruk.

Og det var underholdende. Og sebart. Karen Gillian er et sjarmtroll. Og kvartetten Headey, Bassett, Yeoh og Gugino sparker rompe.

Uten å ha regnet på det så startet jeg min gjentitt av Ted Lasso akkurat i tide til å se en episode om dagen og være ferdig når sesong 2 har premiere.

Timing.

Har begynt å teste Raindrop litt for å sjekke om det er en grei erstatter for Pinboard. Første inntrykk er jo i så måte positivt.

Skulle se en video av det nye Company of Heroes 3YouTube. Videoen var aldersbegrenset, og jeg trodde det var nok å logge inn med Googlekontoen min. Neida, jeg måtte enten bruke et betalingskort, eller sende inn et bilde av gyldig legitimasjon som førerkort eller pass for å bekrefte alderen min.

Nope. Nope. Nopety nope.

Har jo bare hatt Googlekontoen siden juni 2004, så google burde jo kunne regne seg frem til at jeg er minst 17 år gammel.

Loki ferdig betittet. Skjønner ikke bæra av historien, det har jeg lest alt for lite av tegneseriene til å kunne forstå. Men jeg liker det. God underholding er god underholdning.

En øl eller to etter arbeid, mens man jobber seg igjennom køen i Pocket og Unread. Og overhører samtaler som er umulige å parodiere fordi de høres ut som parodier.

Windows 11

Det er selvsagt både alt for tidlig å konkludere, men det skal sies at Windows 11 både på papiret (aka skjermskudd) og i bruk (med utviklerversjonen på min Thinkpad) ser ut som en versjon av Windows som begynner å nærme seg noe jeg kan tolerere å måtte bruke om noen holder en ladd pistol mot mitt hode.

Mens Windows 10 tidlig så spennende ut på bilder, så ble den etter min mening alt for flat i bruk. Litt dybde er påkrevd. Akkurat her viser Windows 11 litt lovende takter.

Mørkemodus er også forbedret. Der 10 rett og slett brukte svart der de hadde brukt hvitt i lyst modus, så bruker de nå en litt mer dusere mørk farge. Ikke ulikt det Apple kom med i Mojave.

Dog, problemet med Windows (etter min ydmyke macOS-brukende ræv som primært bare rører Windows i jobbsammenheng pga to pogrammer (dog, det er jo litt derfor jeg kjøpte denne Thinkpaden i fjor, for å kunne dille litt mer med Windows)) er jo at du har alle disse lagene med forskjellige stilarter. Så lenge den holder seg på de nyeste stilartene har jeg ikke problemer med Windows 10 (og sannsynligvis 11), men det er når dialogvinduer fra Windows 7 tiden popper frem jeg får litt problemer. Mest med synet. For de elementene kan være så små.

Eller, jeg kunne vel ha endret skaleringen på skjermen (Thinkpaden har en 3840 x 2160 oppløsning, som jeg kjører med 200% skaleringen, som i bunn og grunn gir meg 1920 x 1080). Det skaper et annet problem, nemlig at det som bruker Windows 10 blir så stort. Så jeg velger det første problemet ettersom det er ikke de stilene jeg støter mest på under min normale bruk.

Hederlig omtale skal også gis til Utforsker vinduet jeg får når jeg trykker på ikonet i oppgavelinja. Det ser ut som et filhåndteringsvindu, og ikke en CAD-applikasjon.

Valley of Tears 📺

Har den siste uken sett den israelske serien Valley of Tears som omhandler de første dagene av Yom Kippur War/Ramadan War/the October War/the 1973 Arab-Israeli War/Fourth Arab-Israeli War (kjært barn har mange navn). Visstnok den dyreste serien som har vært produsert i Israel, og det vises. På godt og vondt.

Den har helt klart ressurser bak seg, men mange av løsningene man bruker i serien er jo også type kreative, ikke noe man har kastet mye penger og statister på som en typisk HBO-produksjon (ikke for å ta i fra kreativiteten til de som står bak serier med enda flere penger).

Serien fokuserer på krigens start i Golanhøydene i starten av krigen. Yoav som er soldat på Hermonfjellet, Avinoam som er nerd og etterretningssoldat samme sted. Vi følger også stridsvognsoldatene Alush, Marco og Malachi (som har både en intern konflikt og en konflikt med det israelske samfunnet. Kjenner ikke nok til dette, men virket som det hadde noe med graden av hvor jødisk de anså å være av andre jøder). Vi har en far/sønn historie med forfatter og journalist Meni, og hans sønn Yoni, som er oppvokst i Frankrike og er soldat i IDF. Og seriens kvinnelige alibi er Dafna (som har Yoav som kjæreste).

Hovedfokus er på Alush, Marco og Malachi, med Meni sitt forsøk på å oppnå kontakt med Yoni igjen som en god nummer to. Til å være en serie som er litt mer episk enn de fleste, så har den egentlig et lite persongalleri, og relativt liten bruk av statister. Det liker jeg godt.

Alt i alt en severdig serie, interessante rollefigurer, og man klarer å enkelt å holde styr på de alle. Den er både en dyr produksjon, og samtidig så klarer man å se bruken av kreative men billigere løsninger. Uten at det tar noe i fra historiefortellingen.

Widows 🍿

Lørdagens film var Widows, en ensemblefilm …, vel, en film med litt flere kjente navn enn de fleste filmer. Ikke helt i samme klasse som f.eks Ocean’s Eleven, men grei nok.

Jeg har sett originalen i hine hårde dager, men kan ikke si at jeg husker så meget av den (husker jo knapt nok hva jeg gjorde i går). Og uansett, TV-serie sammenlignet med film er en vanskelig oppgave.

Jeg synes den ble noe rotete. Litt for mange rollefigurer. En uinteressant bakhistorie. Litt for mye emo og moody. Synes ikke at det akkurat ropte kjemi mellom historiens enker.

Så denne ble litt meh.