Prøvde meg på cacio e pepe til middag i dag. Jeg var veldig raus med pepe. Veldig, veldig raus. Men smakte jo godt. Selv om jeg har litt skepsis til oster som ikke er lagd på kumelk. Tror jeg skal prøve med parmesan neste gang.

På papiret en enkel rett. Men likevel kompleks.

I dag, av ukjente årsaker, fikk jeg lyst til å se på den delen av The Long Night denne musikken er til. Så den et par ganger.

Man kan si hva man vil om siste sesongen av Game of Thrones, den hadde sine nedturer og oppturer. Noen av de mest tilfredsstillende øyeblikk med våre favorittkarakterer. Og samtidig preg av at noen bare ville bli ferdig.

Men det sporet, det gikk kraftig på repetisjon i 2019.

Skulle åpne 1Password og måtte skrive inn hovedpassordet. Og mild panikk kom over meg når jeg ikke klarte å komme på ene ordet i passfrasen. I stedet for å kverne over det var det bare å finne frem 1Password Emergency Kit. Ekkel følelse.

WandaVision

Jeg har sett alle filmene i MCU. De fleste har vært fra medium pluss og oppover. Noen har vel vært meh til meeeeeh. Men generelt sett har jeg latt meg underholde. Samme med WandaVision.

Synes det var morsomt hvordan de brukte TV-historien som fortellergrep. Og hvordan det ble flettet inn med MCU.

Marvel, og særlig MCU, har jeg egentlig ikke peiling om, bortsett fra som sagt, å ha sett alle filmene. Men jeg ser de som enkeltfilmer, evt. som en del av en serie. Iron Man 1 til 3. Ant-Man 1 og 2. osv. Men som en historiefortelling over ørten filmer. Naah. Jeg lever i nuet eller noe sånt. Avengersfilmene er som oftest et 2+ timers angrep på sansene mine. Underholdene, men slitsomt.

Jeg lot meg underholde av WandaVision. Hva det betyr for pengemaskinen til Disney bryr jeg meg ikke så mye om, jeg vil bare se på noe som er morsomt og/eller spennende. Og har man Disney+ (plooooooce), så er det naturlig ingen tvil. Det er en serie som må sees.

But what is grief, if not love persevering?

Det må kunne hevdes at siste sesong av Fargo var en skuffende lapskaus. Noen interessante rollefigurer (og skuespillere), men i hovedsak utnyttet for dårlig eller feil.

Har brukt noen ganger å bestille te fra Adagio, særlig min favoritt Earl Grey Bravo (neppe noe for ekte tekjennere ©™®, men jeg liker den). Sist nå bestilte jeg også Casablanca Twist, som er Darjeeling og mynte. Med litt honning ble det en forfriskende smak. Tror jeg må bestille noen ekstra doser av den.

Ettersom mine originale AirPods Pro (bestilt ca. fem minutter at de ble lagt ut for salg) har fått skranglesyka, så ble det et nytt par mens jeg manner meg opp til å gidde å dra innom Eplehuset. Og ettersom jeg nettopp hadde hørt på 99pi, så ble det med tiger emoji.

Ettersom jeg putter iPhone i lomma som en normal person og ikke for the views på YouTube, så synes jeg Apple sin magsafe Wallet fungerer helt utmerket. Basert på mine tre dager med bruk riktignok.

Som trønder skal jeg egentlig automatisk mislike moldensere. Og som innbygger i Tigerstaden er det jammen meg veldig lett i dag når ordføreren i Molde tråkker i salaten.

Og jeg tror det er følgende som tar kaka

Dahl mener at ledelsen i hovedstaden ber om en «slags omvendt premiering» når de uttrykker at de bør få flere vaksiner som følge av smittetrykket.

Akkurat som det er å lage tryggere veier er en slags omvendt premiering av de som kjører for fort. Eller redningsvester ombord på ferjer en en slags omvendt premiering av de som ikke har lært seg å svømme.

Hadde min første kopp med den hipstersnobbete Gemeda Elias Dube i morges. Veldig god, men ikke akkurat verdt prisforskjellen for min nåværende favoritt, Badnekhan. Men er jo derfor jeg bl.a oppgraderte kaffen på jobb. For å kunne variere kaffen jeg drikker.

Karbonadedeig av svin, knuste fennikelfrø, pepper, malt koriander og muskatnøtt. Stekes og blandes med grovkuttet løk, paprika og tomat. Til slutt litt fond og pastavann for å få litt kraft. Til slutt ha i fusili (eller annen pasta) som er al dente

Nevnte at jeg likte Reply-All sine to første episoder om problemene hos Bon Appétit. Så viser det seg at to av personene bak Reply-All sine episoder om The Test Kitchen visstnok selv er litt bastard coated bastards with bastard filling.

Veldig in vogue.

Hentet kaffe i dag. Og ja. Det er hvite hansker med gullsløyfe. Veldig hipstersnobbete. Det var litt mer enn forventet.

Venstre AirPods Pro har blitt rammet av skranglegate. Og ettersom det krever enten å ringe Apple (ikke fan av å ringe) eller stikke innom Eplehuset (ikke fan av det i disse dager), så løses det med å bestille nytt par, så stikke innom Eplehuset før oktober. Kjekt med reservepar.

De to første episodene fra Reply-All om avsløringene av arbeidsmiljøet og kulturen hos Bon Appétit sitt testkjøkken har både vært fascinerende og trist å høre på.

Smerte og ære 🍿

Dolor y gloria som den heter på orginalspråket, Smerte og ære som den heter på norsk, eller Pain and Glory som den heter på nynorsk.

Og hvorfor så jeg denne filmen av Pedro Almodóvar, for jeg tror det er første gang jeg ser en av hans filmer. Denne har med seg Antonio Banderas i hovedrollen som Salvador Mallo, en regissør, som pga kroniske smerter og andre helseplager nok føler at tiden begynner å renne ut, og begynner mimre tilbake til viktige hendelser. Fra barndommen. Den store kjærligheten. Når hans mor døde. Et tema som vel er sånn passe universielt.

I fjor en gang så jeg en tweet som trakk fra Banderas skuespillerprestasjon mellom han og Leonardo Sbaraglia som spilte kjærligheten som glapp, Federico Delgado. Tweeten som er under er ikke den, men den inneholder klippet. Skal jo sies at Sbaraglia ikke er så aller verst han heller.

Og tweeten hadde rett. Det er fantastisk skuespill. Det er mange følelser pakket inn i blikk, bevegelse, spørsmål, tonefall.

Så i går, når jeg hadde mer lyst å se på en film, og ikke klarte å velge mellom de ørtenhundre jeg har tilgjengelig på alle mulige strømmetjenester, kom jeg på denne tweeten. Kjøpte den på iTunes, gjorde meg ferdig med pizzastekingen (bedre resultat denne helgen).

Og det er i sannhet en god film. Scenen over er jo klart den beste, men Antonio Banderas er i storslag i denne filmen. Og ikke rart at han ble nominert til Oscar. Joaquin Phoenix vant desverre (jeg er ikke fan av Joker). Og litt vanskelig å vinne beste fremmedspråklige film når man konkurrerer mot Parasitt.

Star Wars: Rebels 📺

Star Wars: Rebels gikk på Disney XD (tror jeg) i perioden 2014-2018, to år etter at Disney kjøpte Lucasfilm. En animasjonsserie som Star Wars: The Clone Wars, så forteller Rebels oss historien om Ezra, Hera, Zeb, Sabine, Kanan, Chopper og en kjenning fra Clone Wars, klonesoldaten Rex. Som farter rundt i galaksen på skipet Ghost (som jeg faktisk synes er det tøffeste og mest praktiske skipet i denne galaksen). Og ja, Dave Filoni er blant de som står bak denne serien også.

Kanan er en av de få overlevende jedier etter Order 66, mens Ezra er en foreldreløs gutt fra Lothal som viser tegn på å kunne bruke Kraften som kommer i kontakt med opprørergjengen på Ghost. Serien er lagt til etter Order 66 (naturligvis) og at Imperiet har blitt en ting, men før A New Hope.

I motsetning til Clone Wars, så føles denne serien til tider litt mer brutal (litt overraskende med tanke på at den gikk på en Disney kanal). Den forteller også en mer spennende og interessant historie. Forløpertrilogien på film har jo sine problemer (den forteller historien om hvordan Anakin Skywalker ble til Darth Vader på en fryktelig kjedelig og dårlig måte). En del sier at Clone Wars forteller denne historien bedre, som skrevet før er jeg uenig i det.

I Rebels derimot er vi ikke bundet på samme måten til historien ellers. Animasjonsserien Clone Wars var jo bundet av filmene. Rebels er jo også det, men har i det minste friheten til å velge nye rollefigurer som vi ikke kjenner til. Selv om enkelte gamle helter dukker opp. Som f.eks Ahsako Tano. Og Rex. Og Lando. Så er fortsatt serien litt mer fristilt til å utforske universet. Noe jeg har hatt lyst til lenge. Fortell historier som ikke bare handler om Skywalker eller Palpatine. Det er en stor galakse. Og mange tusen år med historie. Og i motsetning til filmer på 2 timer, så kan en serie gjerne avsette en episode til litt nostalgi, som jeg alt i alt mener er det største problemet med de nye filmene (det må påpekes at The Last Jedi er en favoritt, men det var etter den vi virkelig fikk min-kjærlighet-og-oppfatning-av-Star-Wars-er-bedre-og-mer-korrekt-enn-din diskursen). Posten om TRoS ligger er fortsatt på kladdestadiet, men kortversjonen fra Årets er jo som følger:

Jeg lot meg underholde, og det er ting jeg liker og misliker med den. Men for å si det sånn, jeg håper vi endelig er frigjort fra nostalgiens kjettinger og at vi kan få nye spennende eventyr med Rey, Poe, Finn, BB-8, Chewbacca et al. Og at vi får de før 2051. Og vi trenger ikke flere planetdrepende farer.

For en måned siden skrev jeg om vanskeligheten det må være å lage hovedfigurer som av fortellermessige årsaker skal balansere mellom det onde og gode. Og at i hovedsak klarte man det ikke med hverken Anakin og Ezra.

En ting er i alle fall sikkert, Anakin og Ezra er like irriterende personligheter.

Etter å ha sett ferdig serien så må jeg endre oppfatningen min av Ezra. De klarte å endre personligheten såpass at han ikke var irriterende når serien sluttet.

Rebels hadde også en del andre gode figurer som føles som gode Star Wars karakterer. Grand Admiral Thrawn er jo fra bøkene til Timothy Zahn, ypperlig brakt til liv med stemmen til Lars Mikkelsen og The Grand Inquisitor.

Alt i alt en ypperlig serie.

Har forspist meg på chili con carne.

En av de tingene jeg bestilte via Amoi var denne. Hops, som er kullsyreholdig vann med humle. Alkoholfritt og med smak av sitrus. Overraskende godt og forfriskende.

Første forsøk med amoi. Litt det jeg antar er spennende ingefærøl, litt kaffe. Og diverse oster til pizza. Og pecorino for at jeg skal prøve meg på cacio e pepe og andre pastaretter.

Noe som betyr at det er 2002 dager siden jeg hentet min Series 0 på posten.

Mitt moderlige opphav fikk sin første vaksinedose i dag. Så det er jo en bra ting.

Your Honor 📺

Your Honor har sine oppturer og nedturer i løpet av sine 10 episoder i det jeg antar er dens ene sesong. Ikke akkurat en produksjon som legger opp til flere sesonger. «Limited series» heter det vel i USA, miniserie her i Norge selv om jeg føler at 10 episoder er litt mer enn det som er normalt (sjekke Wikipedia, der går grensen ved 15 episoder). Ok. Så miniserie da. Forhåpentligvis. En antologiserie er jo mulig.

your honor

Bryan Cranston er fantastisk som Michael Desiato, dommer i New Orleans og en far som er villig til å gjøre alt for beskytte sin sønn som har vært i en ulykke og drept sønnen til Jimmy Baxter, spilt av Michael Stuhlbarg. Jimmy er også en far som er villig til å gjøre alt for sine barn. Samt at han er overhode for en av de større kriminelle gjengene i New Orleans.

Så det er noen ting som gjør Jimmy og Michael like. Men også forskjellige.

I det hele tatt en miniserie som har et bra ensemble, der ingen skjemmer seg bort eller tar fokuset bort fra de andre.

Når det begynte å nærme seg slutten, og jeg hadde litt problemer med å forstå i alle fall en av rollefigurenes handlinger, så begynte jeg å se for meg deler av en slutt som jeg visste jeg ville irritere meg over.

Det ble ikke den slutten jeg hadde sett for meg, og av en eller annen merkelig grunn ble jeg litt irritert over at det ikke ble så*.

Likevel, en severdig historie som er spennende og annerledes nok. Alltid forfriskende når en amerikansk serie ikke er lagt til i New York, Washington eller Los Angeles. Selv om New Orleans kanskje kunne ha vært litt mer «rollefigur» i serien.

*Wrt sbefgb vxxr uryg uin Nqnz twbeqr zrq Svn, uibeqna una xhaar ghyyr frt bcc v ra fyvx fvghnfwba. Bt zrq fyhggra frevra tn bff, få re qrg Svn wrt flarf zrfg flaq cå. Vxxr få zlr cå Zvpunry ryyre Wvzzl ryyre Tvan. Zra Svn. Fryi bz Nqnz ine zlr fxlyq v uraarf fbet. {}rot13 for å gjøre det forståelig

Kunne sikkert gjort noe ekstra for å rot13 æøå. Men antar at de fleste verktøy ikke tar høyde for internasjonale bokstaver.

City Guesser ser jo ut til å være et morsomt tidsfordriv.