Så sesongfinalen av [Kongen befaler](https://no.wikipedia.org/wiki/Kongen_befaler_(TV-program), og lot meg irritere bittelitt på hva som aksepteres som tårn. Nope, det å teipe samme After Eight papir og teipe det fast til et vindu og bakken er ikke et tårn.

Taskmaster 📺

Om man ser bort i fra sesong 12 (som jeg sparer til jul), så har jeg sett alle sesongene av Taskmaster (og alle bortsett fra siste episode av Kongen befaler).

Stor underholding, og Greg Davies & Little Alex Horne (serieskaper) er et umake par som utfyller hverandre perfekt.

Alle sesongene har vært underholdende på sitt vis, men samtidig så lider jo de siste sesongene litt av at alle deltagerene sannsynligvis har sett alle de foregående sesongene og dermed vet litt av triksene Horne & Co benytter når de lager oppgavene. Noe som gjør at de må være litt forsiktige med de triksene. Fra sesong 10 har jo selvsagt pandemien spilt inn på hvordan episodene blir lagd, men bortsett fra avstanden mellom alle de involverte i studio, så har gjengen klart å gjøre det beste av en vanskelig situasjon.

Det er alltid morsomt å se personlighetene til de forskjellige deltagerene. De som vil gjøre minst mulig. De som vil gjøre minst mulig og gir opp. De som er full fart fremover. De som er full fart fremover og bruker hjernen litt. Og de som bruker hjernen, men ikke nødvendigvis er full fart fremover.

Jeg er litt uenig i hvordan poeng fordeles noen ganger. Litt for mye basert på tid og ikke innsats. Og deres tolkning av hva et tårn er (nei, sitrontårnet til Russell Howard skal ikke måles på skrått når det lå i bollen), og «erase this eraser» krever litt mer enn bare å pakke det inn i dasspapir og spyle det ned. I så måte er jeg enig med Joe Thomas. Selv om dette også kanskje faller litt på de som lagde oppgaven. Noen ganger er det kanskje lurt å ha med noen punkter om hva som ikke er lov (dette er noe de gjør en god del ganger).

(det hjelper ikke at dette kanskje var den sesongen som for meg er blant de dårligste pga Sian Gibson og i særlig grad pga Iain Stirling).

Ikke at det å lese oppgaven godt og tolke den til sin fordel er en del av spillet.

Eller det er kanskje bare min aversjon mot Iain Stirling som gjør seg gjeldende (som jeg aldri har sett før jeg så han i sesong 8 av Taskmaster).

Puh. Slipper å vente til resten av Europa får Paramount+.

Litt kult med kulde og asfaltlegging i kveldsmørket.

Den eneste fokusen jeg bruker på mine epledingser er soving ettersom jeg har en søvnplan på hverdagene, og jeg liker alarmfunksjonen på Apple Watch ettersom det er en veldig behagelig måte å våkne på (jeg sover med klokken på). Men opplevde en morsom feil i morges.

I går brukte jeg iPhone til å lese i en bok, og etter en stund foreslo iOS om å slå på lesefokus med smart aktivering (så jeg antar at om jeg bruker f.eks Kindle, Bøker osv så vil den slås på automatisk). Og mens jeg leste på iPhone så begynte klokken å bli såpass sent at fokus for soving ble slått på i henhold til tidsplanen. Jeg avsluttet lesingen, gjorde unna kveldsrutinene og la meg til å sove.

Stor ble overraskelsen neste dag når jeg våknet etter at jeg normalt ville ha vært på jobb, og alarmskjermen på både klokke og telefon spurte om jeg ville slumre eller slå av alarmen. Og når jeg slo av alarmen, så var det fokus for lesing som var aktivt.

Problemet var at selv om alarmen gikk som normalt, så ser det ut som fokus for lesing gjorde at iPhone ikke lagde lyd, og Apple Watch hverken lagde lyd eller vibrerte. En veldig stille alarm.

Antar det er en bug, for det er litt tåpelig at innstillinger for fokus stables på hverandre. I alle fall når den ene er kontrollert av en tidsplan.

Jakten på det rene

Førstelektor i retorikk, Kjell Terje Ringdal, begikk en ytring på NRK Ytring om Jakten på det rene. Som omhandler tidligere stortingspresident Eva Krisin Hansen, og tidligere visepresident Sverre Myrli som plutselig var verken stortingspresident eller visepresident når Hansen tok sin hatt og trakk seg fra stillingen. Og noe om joiking på Intiltiltiltility Arena når Vålerenga tok i mot Tromsø.

Tar det siste først.

For det er slett ikke sikkert at Klanens joiking mot Tromsø-spillerne er renheklet rasisme. Mer enn at deres stadige utfall mot «bønder» er det. Kanskje kan vi til og med le litt av det og gi honnør for kreativ tribunekultur.

Nå har ikke jeg sett denne saken. Men å gi honnør for kreativ tribunekultur med å joike når motstanderen er Tromsø er alt annet enn kreativ tribunekultur. Det er så klisje og fantasiløst som det går an å få det til. Så helt klassisk tribunekultur altså. F.eks så er det jo en del tilskuere rundt det som er «mitt» lag, Rosenborg, som har prøvd å problematisere at Kjernen synger om å «hate Molde by». Visstnok fordi dette fører til mobbing og ekte hat, ikke bare tribunehat. Stiller meg tvilende til at det er årsaken, og det har nok mer med at storebror og lillebror har byttet plass på tabellen. Men jeg synes ikke det er særlig kreativt. Mer pinlig.

Fra USA ser vi rettferdighetskamper utspille seg ved å demontere statuer av folk man ikke liker, eller som hadde holdninger vi ikke liker i dag.

Med tanke på delstatene i USA hadde en liten borgerkrig i perioden 1861 til 1865, så kan det vel hevdes at disse personene som har fått revet ned statuer i det siste ikke nødvendigvis var så veldig godt likt i deres samtid heller. Og da gidder jeg ikke gå inn på historien om hvorfor disse statuene av lav kvalitet ble satt opp flere ti-år etter at borgerkrigen var over.

Grensene for hva vi kan tåle av handlinger og ytringer har snevret inn.

Kanskje. Og kanskje har mulighetene for å reagere på handlinger og ytringer blitt bedre. Og at noen kommer med motytringer betyr ikke nødvendigvis at grensene har blitt snevret inn. Det betyr at flere har mulighet til å frem med sine synspunkter. Og at sosiale medier forsterker det som genererer trafikk, godt hjulpet av tradisjonelle medier som lager sak ut i fra at de har søkt på Twitter og finner to stykk tweets (av flere ti-tusen) som er negativ til, … la oss si en reklamefilm fordi noen i reklamen er for mørk/for homo/for muslimsk elns.

Ikke ulikt det Ringdal gjør om Myrli og ryktene eller detaljene om hans kjærlighetsliv på midten av 90-tallet. Igjen, ikke lest saken men kort fortalt, når han var 26 år hadde han en 18 år gammel kjæreste. Ut i fra formelen (eldste persons alder/2)+7 > yngste persons alder, er jo det en nono. Men en 18-åring er voksen.

Mye tyder på at han har blitt ofret på moralismens og woke-kulturens for-sikkerhets-skyld-alter.

Det er nemlig behendig lekket til mediene at han som 26-åring var kjæreste med en 18-åring. Dessuten har han visstnok fortalt en grisevits på et julebord i ungdommen. Nei, sånne folkevalgte kan vi ikke holde oss med, ser det ut til.

Synes jo ikke at dette er en konklusjon man kan trekke. At det var noen som lekket det som en del av en intern maktkamp i Arbeiderpartien betyr jo ikke at dette var noe folk brydde seg om. Man kan sikkert finne noen på Twitter eller Facebook som var i harnisk, men vil jo tro at de fleste ville ha reagert med et skuldertrekk om Myrli hadde tatt over etter Hansen. Viktigste er jo uansett at han ikke hadde jukset med pendlerbolig.

Og rent personlig, når man trekker inn woke (eller kanselleringskultur) så lader jeg min Glo^H^H … så himler jeg med mine øyne (neida, har ikke våpen). Fordi da bruker man ord og uttrykk som en side av det politiske spektrum har vært flinke til å klistre på den andre siden av det politiske spektrumet.

Men det vi virkelig må passe på er at det ikke vokser fram en kjiphetskultur som gir oss desinfiserte, trandrikkende og bakteriefrie ledere og politikere som aldri har fortalt en grisevits, eller vært nedi med hånda i løpet av sitt liv

Er vel like problematisk at man prøver å nedvurdere mennesker som eventuelt holder sin sti ren. De kan vel bli like flinke politikere de også? Men ja, jeg er litt enig med han der. Fordi en del av jakten på «skjeletter» i skapene til topp-politikerene våre har vært stor ståhei om ingenting. Helt til de faktisk begynne å se på misbruket av reiseregninger og pendlerboliger (og selv da blandet de ikke-saker med saker).

Og hvorvidt en grisevits er et problem eller ei handler jo veldig mye omstendighetene hvor en grisevits blir fortalt. Det skal være en forskjell hvorvidt man forteller den rundt en bord på puben med 4-6 andre personer kontra fra talerstolen på en fest med flere titalls gjester i alder 8-80 (f.eks). Sistnevnte ville gjort meg pinlig berørt på talerens vegne i alle fall.

Man kan undre hvor lenge tidligere kringkastingssjef Einar Førde hadde forblitt i jobben i vår tid etter at han skal ha kommet med følgende analyse: «Det er berre to typar menn som går med bunad: homsar og nynazistar».

Barn av sin tid og alt det der. Det kan jo tenkes at Einar Førde født i 1970 hadde vært briljant, men annerledes enn han født i 1943. Og hadde han vært født i 1980, så kan det tenkes at han fortsatt hadde vært briljant, men annerledes enn både 1943 og 1970 versjonen. Som de fleste på min alder så brukte vi å se på Venner for livet (aka Friends) når det ble sendt 1994-2004. Og som så mange andre, jeg begynte å se det på nytt når de kom på Netflix for noen år siden. De episodene som jeg husket scener fra var fortsatt klassiske og morsomme. Mens andre ting var plutselig litt mer problematisk (Rachel & Ross). Og mye som jeg sikkert lo godt av før, var plutselig ikke så morsomt. Fordi det spilte på klisjeer, homofobi, maskulinitet og rasisme.

Høstlig.

Rettferdighetens ryttere 🍿

Rettferdighetens ryttere er en perle av en dansk film, selv om den er ganske så brutal og voldelig.

Dog, filmer som omhandler hevn for urett har en tendens til å være det.

Mads Mikkelsen spiller Markus, yrkesmilitær som må dra hjem fra utenlandsoppdrag når hans kone blir drept i en tilsynelatende togulykke. Men en merkelig gjeng som består av Otto, Lennart og Emmenthaler mener det statistisk sett er usannsynlig fordi en kriminell gjengleder som skal vitne mot en annen gjengleder også blir drept i ulykken.

Markus slår seg sammen med vår aparte gruppe, som alle har sine indre demoner. De er hjernene, Markus er naturligvis musklene.

Mads Mikkelsen er selvsagt veldig Mads Mikkelsen i sin rolle. Jeg antar at han ikke får betalt for hvert ord. Ellers gjorde Nikolaj Lie Kaas, Lars Brygman og Nicolas Bro gode figurer som merkelige skruer, og filmens humoralibi. Andre Heick Gadeberg som datteren gjorde også et godt inntrykk.

Med forbehold om at mengden med nordisk film jeg ser ikke er så stor, så er dette kanskje den beste nordiske filmen sånn actionmessig sett.

Anbefales om man ikke har problemer med brutalitet og vold.

En av disse tingene som med ujevne mellomrom spretter opp på Twitter. Uten markering betyr at jeg har sett. Rød er ikke sett, mens grønn er ikke sett men har ambisjoner om å se.

Med tanke på at dette er et element i et gjerde ved Bjølsen Mølle, så er min kvalifiserte gjetning at dette var noe som ble brukt i melproduksjon.

Skjønte det var på tide å dra fra jobb når jeg satt og brukte Safari, kom på at det var noe jeg måtte google, trykte command+t får å få ny fane og glemte hva jeg skulle søke på i samme sekund.

The Victorian Internet 📚

The Victorian Internet av Tom Standage er en kjapt fortalt historie om telegrafiens historie. Med klare linjer frem til i dag (der ‘i dag’ var 1997/1998 når boken ble skrevet og med en etterord ca. 10 år senere).

Som jeg skrev for noen dager siden

Humret litt over fremtidsoptimismen om telegrafen og dens fredsskapende effekt. Det ligner på så mye annet gjennom tidene, selv nå. F.eks med fjaseboka.

The potential of new technologies to change things for the better is invariably overstated, while the ways in which they will make things worse are usually unforeseen.

Og det er jo faktisk litt morsomt hvordan telegrafiens historie minner om Internetts historie frem til nå. Fremtidsoptimismen. Gjøre verden mindre. Verdien av informasjon. Knytte folk sammen. Fredsskapende. Ekteskapsinngåelse via Interne^H^H^Htelegrafi.

Interessant og underholdende fortalt. Kan anbefales.

Kommentaren til Hege Ulstein er ikke uriktig, men jeg har noen forbehold. Godt journalistisk arbeide med å avdekke reiseregningsvindelen. Og en del av «svindelen» med pendlerleiligheter.

Men det er jo også klart at der har media også prøvd å lage sak ut av noe som ikke var sak. For folk som da bare leser overskriften betyr jo det at en sak og en ikke-sak er til sammen to saker med politikere som utnytter frynsegoder til det maksimale. Skjer det ofte nok, så gir jo det gode vekstforhold for mer forakt.

Uansett, Hansen ser jo ut til å stille i samme klasse som Ropstad etter min mening. Og lurer veldig på hvilken boble man lever i når Hansen etter avsløringene om Ropstad ikke kunne forstå at hennes sak ligner mer på han enn f.eks Fylkesnes.

Med tanke på at vi i Norden (minus Island) har Paramount+, så er jo dette fryktelig irriterende med tanke på Star Trek: Discovery. Som starter i dag.

Hmmm, får vel sjekke den gamle måten å anskaffe seg innhold. Fordi man har virkelig 57 strømmetjenester (vel, om ikke akkurat 57, så mange), og jeg har faktisk vurdert Paramount+, men det blir ikke aktuelt før Star Trek: Discovery blir tilgjengelig.

Hører på lydbok av The Victorian Internet (ca. halvveis, fascinerende bok).

Humret litt over fremtidsoptimismen om telegrafen og dens fredsskapende effekt. Det ligner på så mye annet gjennom tidene, selv nå. F.eks med fjaseboka.

The potential of new technologies to change things for the better is invariably overstated, while the ways in which they will make things worse are usually unforeseen.

(og jeg er jo egentlig fremtidsoptimist, vel kanskje litt mer fremtidsoptimistrealist. Ting blir bedre, men vil fortsatt gå til helvete).

The Losers 🍿

Husker ikke hvem det var, og ikke gidder jeg å lete det opp, men det var en av de jeg fulgte på Twitter som for en måned eller to siden som snakket, slik jeg tolker det, bittelitt varmt om The Losers fra 2010. Så at Prime Video hadde den i katalogen, og la den til i lista over ‘Neste’ i TV appen på Apple TV (som er min favoritt-ting med Apple TV, og mitt primære brukergrensesnitt for hva jeg skal titte på).

Med Elba, Saldana, Evans, McCallany og Morgan, så burde jo det være muligheter for at filmen var sebar og mer til. Selv til 2010 å være.

Og etter å ha sett den på søndag, så er min konklusjon at den var veldig midt på treet. Hadde kanskje vært bedre om jeg hadde sett den i 2010, men i 2021 blir den veldig ordinær. Klisjeer på klisjeer, og det hjelper ikke at filmens bad guy, Max (spilt av Jason Patric), er veldig veldig veldig kjedelig.

I bunn og grunn er det eneste positive med filmen er at den er 97 minutter lang.

Besteste whiskyen.