Puh. That is all.

Som en følge av diverse støttemedlemskaper for podcaster eller blogger, så har jeg vært medlem av noen få slacker. I går på en av disse var det en bruker som ergret seg over at han ikke kunne få tak i eksterne retinaskjermer som var små nok. Skjermer på 27 tommer var for stort, han så for seg 24 eller mindre. Og i løpet av denne diskusjonen mellom denne personen og andre som linket til en 24 tommers 4K skjerm så begynte han å snakke om retina 4K skjerm vs 4K skjerm.

Nå er jo ikke retina noe magisk, men bare et markedsføringsnavn på skjermer som kombinerer størrelse og oppløsning og normal bruksavstand slik at man som bruker ikke ser individuelle piksler.

Retina is Apple’s trademark for a display so sharp that the human eye is unable to distinguish between pixels at a typical viewing distance. As Steve Jobs said: «It turns out there’s a magic number right around 300 pixels per inch, that when you hold something around to 10 to 12 inches away from your eyes, is the limit of the human retina to differentiate the pixels»

Er ganske sikker på at dette er noe Steve Jobs sa i forbindelse med lanseringen av iPhone 4.

Is this retina slenger så på

Given a large enough viewing distance, all displays eventually become «retina»

Som jeg i utgangspunktet er enig i. Og noe som f.eks betyr at min Samsung CF791 med en 3440 x 1440 oppløsning spredt på 34 tommer i teorien kan være retina om jeg ser på den fra 80 centimeter unna. Som jeg ikke gjør, sitter nok litt nærmere.

Selv om den klart hadde vært bedre om den hadde hatt en oppløsning på 6880 x 2880 og vært skalert til å se ut som 3440 x 1440.

Så jeg vågde meg på følgende spørsmål, litt sent på kvelden:

What is retina 4K vs normal 4K according to you? Since it seems you make it to be something different and special? I might be mistaken, but retina isn’t anything more special than a calculation of pixel density and normal viewing distance. Eg. a phone needs more ppi than a monitor because a phone is closer to your eyes when you use it (normally).

Synes det virket som et helt greit spørsmål etter min mening. Samt at jeg i neste melding linket til Is this retina.

Like etter at jeg postet det så jeg i en undertråd at han pekte på at Apple før brukte å selge en 4K iMac som hadde en 21,5 tommer stor skjerm. Og det var en sånn skjerm han ville ha. Så derfor var det uaktuelt med den 24 tommers LG 4K skjermen Apple solgte, og andre tilsvarende skjermer. Dog, bruker man Is this retina så kan man regne seg frem til at forskjellen i arbeidsavstanden på to slike skjermer ville ha vært fem centimeter. Litt senere i tråden linket noen til en bloggpost hos Bjango som går litt mer i dybden på det. Og ja, en 24 tommers 4K havner etter deres mening i «The bad zone». Men jeg tror det stiller seg litt annerledes for designere og utviklere enn en advokat som skal jobbe med Word og PDFer. Med forbehold om evt. manglende skalering på eksterne display (jeg kjører f.eks ikke mine retina MacBooks med beste oppløsning, men skalert for å vise mest mulig).

Som sagt, det var sent på kvelden, og jeg var særs trøtt. Og akkurat i det jeg skulle legge meg så jeg at han hadde svart meg.

I’m not sure why you’re choosing to take a somewhat aggressive tone with me, [gjenta definisjonen jeg mer eller mindre oppga i spørsmålet]. I care about whatever monitor I buy having text just as crisp as the text on my current monitors, and I’m not interested in spending hundres of dollars to experiment. I know a 4K 21.5 inch monitor is Retina and super-crisp and fit for my purposes.

somewhat aggressive tone. Hmm. Jeg følte det var en karakteristikk som ikke passet mitt spørsmål. Og vel, anklage om å være aggressiv gjorde meg bittelitt … øh … ikke aggressiv, men irritert. Men som sagt, det var på kvelden og jeg var særs trøtt. Så jeg giddet ikke å respondere da.

Neste dag var jeg jo naturlig nok opptatt med jobb (mens flertallet på slacken som er amerikaneren naturlig nok var opptatt med å sove, så jobbe). Så da begynte det å bli nesten ett døgn siden mitt spørsmål og hans svar før jeg kunne respondere igjen med å spørre om hvor aggressiviteten i mitt spørsmål var. Og det begynte etter min mening å bli litt for lang tid siden det skjedde. Så jeg bestemte meg for å ikke respondere. Selv om jeg fortsatt var noget irritert over hans anklage.

Så det fikk meg til å tenke litt på deltagelse i disse slackene. Det var litt for ofte at man bare startet Slack.app og måtte scrolle igjennom lange diskusjoner som hadde startet og dødd ut uten at det var noe poeng i å delta eller gjenopplive de med mine inspill.

Så jeg deaktiverte kontoen min. På begge slackene. Og ettersom de var den viktigste grunnet til at jeg betalte for støttemedlemskap, så stoppet jeg de også.

Og det var ikke som en direkte motreaksjon til å bli anklagd for en «somewhat aggressive tone», det var bare mer gnisten som fikk meg til å gjøre det jeg ofte hadde tenkt det siste året. Hvilke nettsamfunn skal jeg delta i, og bidra med penger til. Tidssoneforskjellen er jo viktig, men det at engelsk ikke er mitt morsmål er jo også viktig. Det betyr jo at i en kanal det ofte går fort for seg på engelsk, så har jeg jo en ulempe fordi jeg bruker litt lengre tid på å formulere meg. Og som på norsk, jeg formulerer og reformulerer meg for å prøve å gjøre meg forstått. Spørsmålet jeg stilte til den andre brukeren var ikke første versjon. Det var vel også en viktig grunn til hvorfor jeg ble litt paff av anklagen.

Og etter en uke uten å bruke Slack, så må jeg si at jeg ikke savner det. Det ble bare en plattform til man sjekket konstant for å ikke gå glipp av noe. Jeg bruker RSS og micro.blog (selv om jeg ikke er den flittigste deltager der), og har tunet Twitter såpass at jeg i hovedsak unngår å drukne i meldinger om hva man er sinna på i dag.

Åpnet en notatblokk på jobben i dag. Hadde skrevet litt på siden. Øverst var møtenavnet, og mitt eneste notat var

Å herregud

Må ha vært litt av et møte.

En på jobben anbefalte serien Gangs of London. Første 40 minutt av serien var litt sånn der. Før de siste fem minuttene medførte en endring av konklusjonen fra «meh» til «HOLY CRAP». Halvveis, men kan anbefales om man tåler vold og blod i sine TV-serier.

Hjemmekontor ble til gjemmekontor, i alle fall frem til lunsj, når jeg våknet med dundrende hodepine i morges.

I sommer så skrev jeg litt om HEY, den nye e-posttjenesten fra Basecamp, og alt styret rundt den mellom de og Apple. Og etter å ha prøvd det i over halve året, så må jeg si at jeg ikke helt ser det store. Klienten for iDingser er grei nok. Men så lenge filtrering av e-post til Imbox, The Feed og Papertrail kun går på avsenderadresse, så blir det for svakt.

Innlogging på nye enheter er f.eks kanskje noe du vil ha i Imbox, men bruker de samme avsenderadresse for å sende nyhetsbrev så kommer også de til Imbox selv om du kanskje ville ha hatt de i The Feed. Gjør du det omvendt så må du passe på at viktig informasjon ikke kommer i The Feed. Denne mangelfulle filtreringen ble klart når jeg skulle logge inn på Slack via nettleser og skulle motta en kode for å verifisere. To innlogginger medførte to eposter fra Slack, som hver hadde sin unikt genererte avsenderadresse, som igjen medførte at jeg måtte si i fra at jeg ville ha disse epostene to ganger.

Og den forenklede filtreringsmekanismen som ligger i at de bare ser på avsenderadresse gjør at ting blir alt annet enn optimalt for min bruk.

For eksempel er det ikke meg imot at den månedlige eposten fra Apple om at jeg har betalt for nok en måned med Apple Music går til denne boksen. Men eposten om at jeg har logget inn på iCloud.com fra en ny nettleser eller har skiftet passord, det er informasjon jeg gjerne vil ha til min Inb^H^Hmbox.

For Netflix så medfører det at all epost fra de havner i The Feed.

Og jeg synes ikke The Feed er en god måte å lese igjennom det man har filtrert dit. Alt for treg opplevelse.

I Mail.app kan jeg enkelt se om jeg har uleste mail i de forskjellige mappene jeg filtrerer ting til. Med HEY må jeg i teorien sjekke fire steder for å sjekke om jeg har gått glipp av noe.

Som Tasos Sangiotis skrev:

This system made me anxious that I was missing email. This is the opposite than advertised calm effect where I should now check three Inboxes instead of one.

Jeg vil jo si fire, kan jo hende at noe havnet i spam også (skjedde med meg, selv om man i utgangspunktet har screeningfunksjonen for nye avsendere).

Cats on catnip. Besteste kalenderen noensinne.

The Sentinel er 25. bok om eksmilitærpolitimannen Jack Reacher skrevet av Lee Child i samarbeid med hans bror Andrew Child (née Grant på de begge faktisk) som skal ta over stafettpinnen med å skrive om Jack Reacher.

Som alle de siste bøkene om Jack Reacher, helt grei og spennende lesning som vanlig.

Reacher befinner seg nå i Tennessee i en liten by der de er utsatt for ransomware. Vi har også nazister, russiske spioner og valginnblanding. Veldig i tiden (noe jeg har lagt merke til at noen av de andre siste bøkene også har vært).

Men man vet hva man får med en Reacher, og har man lest de foregående 23 så kan man like gjerne lese denne. Høres ikke akkurat som strålende omtale, men jeg likte denne.

Kan oppdateres til «… har man lest de foregående 24 så kan man like gjerne lese denne».

Grei nok, men temaet for denne boken ble litt meh etter min mening. Hjalp jo heller ikke at kapitlene begynte å bli litt lengre nå.

Det var jo mest en spøk. Men samtidig litt sannhet. Dog, terningkast er jeg usikker på. Først og fremst fordi det egentlig ikke er noe jeg bruker. Enten så er det dårlig, sebart eller bra i min bok. Og jeg prøver å styre unna ting som sannsynligvis faller i den første kategorien.

Jeg har ikke sett Tenet flere ganger (men jeg kommer til å gjøre det). Så vi kan jo trygt fastslå at den sannsynligvis ikke er i kategorien «dårlig».

Men er den bra?

Det er jeg litt mer usikker på. Det er jo en velprodusert film, spilt inn steder der det som oftest ikke spilles inn storfilmer (som en følge av skattefordeler for filmproduksjon), teknisk vidunderlig og en historie som er brainfuck. Ikke ulikt mange av filmene til Christopher Nolan.

Og akkurat nå, så er vel det eneste jeg har å utsette på den er kanskje tonen i filmen. Den er kanskje litt lavmælt.

Men minimum sebar er den. Sannsynligvis er den bra. Det er bare at dette er en film som krever mye av deg som seer. Tror jeg.

Er jo bare synd at man ikke akkurat har fått oppleve den på det store lerretet peke på 2020

Tenet. Skjønte ikke bæret. Terningkast 6.

Tenkte at prisen var for høy, men likevel.

Jeg er sprø.

Kort rapport etter noen dagers bruk. Fantatisk komfort, jeg fryktet det verste når alle påpekte vekten, men den plager meg ikke. Og fantastisk lyd etter min mest ydmyke mening.

Star Wars: The Clone Wars er som kanskje kjent den animerte serien som forteller om hva som skjer mellom Attack of the Clones og Revenge of the Sith.

Og springbrettet for Dave Filoni, og alt det han skal stå bak for Disney Plooooooce av nye serier fra Star Wars universet.

Jeg så serien i den rekkefølgen D+ presenterer den i, som jeg antar er i den rekkefølgen de ble sendt på TV i sin tid, og en kronologisk rekkefølge. Ikke at jeg tror det vil endre noen av min oppfatning av serien, sesong 5-7 var uansett de beste, og der er det ikke så mye tull i rekkefølgen. Og jeg bare brukte litt over 100 dager på å se de 133 episodene, så de kronologiske hoppene har nok litt mindre å si. Tror jeg.

Alt i alt er det en grei serie, så lenge man bli vant med animasjonsstilen. Å se de løpe er latterlig, og det tar noen sesonger for at detaljene på figurene blir litt bedre. Tror det var i sesong 5 at jeg mente å se en forbedring.

Normalt i TV-verdenen er det jo vanlig med at enkeltepisoder er avsluttende (bortsett fra sesongslutt, som kanskje ofte er spredd over to episoder. Og enkelte innslag av den «røde tråden» spredd utover). Likte at i The Clone Wars så var det som oftest historier fortalt over to til fire episoder. Og mislikte det når historien ble fokusert på enkelte av sidefigurene man ikke er fan av (kremt f.eks JarJar). Selv om man da slapp å se Obi-Wan klø seg i skjegget mens han tenkte.

Det jeg har sett enkelte prise serien for er at den forteller på en bedre måte om hvordan Anakin Skywalker kunne bli Darth Vader enn hva forløperfilmene gjorde. Den viser riktignok sjalusien og kjærligheten han har med tanke på Padmé. Og hans arroganse. Og hans gode forhold til Obi-Wan og Ahsoka. Men synes ikke den klarer å vise Palpatines/Darth Sidious’ sin forføring av Anakin bedre enn hva Ian McDiarmid klarte i filmen. Som kanskje er det mest positive jeg kan si om de.

Og heldigvis er det mye handelsblokade, banklån og senatsdebatter i denne serien også.

Nah, det eneste serien er veldig god på er å vise oss og få oss til å tenke litt på hva det vil si å være en klonesoldat. Og få oss til å tenke litt på hvordan det ikke er å være i eliten.

Og Ahsoka Tano da. Som sammen med Rey er kanskje de to mest interessante figurene som har kommet ut av alt som ikke er den originale trilogien. Ser frem til å se Rosario Dawson spille henne i den nye serien som skal komme på D+.

Det må sies at Apple sin fletta sololoop for Apple Watch er særs behagelig.

Siste dag i fødebyen i denne omgang. Og den avslutter med stil.

Bruker som oftest bare Instagram til å se på fugle- og kattevideoer. Og noen ganger ser jeg på TikTo^H^H jeg mener Reels fanen. Fryktelig mange spreke mennesker som danser, noen morsomme videoer. Og basert på litt av det jeg har sett ellers, matlagingsvideoer inkludert surdeig, veganske retter osv.

Mye humbug og moteting. F.eks trenger jeg ikke flere videoer av hvordan man kan ta to brødskiver, omelett, fyll og brette det sammen til en sandwich. Og ettersom videoene som oftest er på rundt 30 sekunder, så er det jo begrenset hvor gode de kan være. Men Federico Fusca har funnet en stil som er litt fascinerende. Det hjelper jo litt av at min forståelse for Italiensk er mangelfull, men noe forstår jeg, som f.eks

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av CHΞF FΞDΞRICO FUSCA (@federicofusca)

Skjønner hva jeg trenger å skaffe for å lage denne retten.

Mor har overført kunnskapen om å lage møsbrømlefse til bror, og i kveld serverte han årets første lefser.

Stjernete himmel.

Mitt nyttårsforsett er å ikke ha noen nyttårsfo… Åh. Dang.

En for det mest uordnet liste over underholdningsting jeg har satt pris på i året som var. Pluss noen andre få ting jeg likte.

Og som alltid, det går på når jeg hørte/leste/så tingene. Ikke når det ble utgitt.

Podcast

Jeg har jo hørt på masse podcaster, men det er ingenting nytt og spennende som har utmerket seg. Jeg har i bunn og grunn kuttet ut de fleste techpodcaster, men hører på enkelte episoder av Upgrade og ATP. Selv om sistnevnte er absolutt den jeg hører minst av. 2 av 3 verter er for min del litt for irriterende. Den eneste jeg hører fast på fortsatt er The Talk Show. En av grunnene til det er jo at Gruber er flink til å ha nye gjester for hver episode. Dermed blir det ikke like forutsigbart hver gang.

Og Gruber er en av duoen som har lagd den eneste podcasten som kommer med på listen. Og det i en podcast i hovedsak som er fokusert på tech, sammens med Ben Thompson fra Stratechery.

Dithering har følgende tagline > A new podcast from Ben Thompson and John Gruber. Three episodes per week, 15 minutes per episode. Not a minute less, not a minute more.

Og bortsett fra episoden som ble spilt inn på den amerikanske valgdagen og ble avsluttet med noen minutter med heismusikk, så har de alltid klart å holde en interessant samtale om ditt og datt i 15 minutter tre ganger i uken. Verdt sine $5 i måneden. Særlig når Gruber beskriver hans jobb som bleieskiftarbeider i episoden fra 23. mars.

Bok

Jeg startet året med å prøve å følge med på leselisten til @enslagsbokklub. Og jeg klarte vel å følge med på de tre første bøkene, der to av de falt i smak. De sju dørene var en annerledes krimroman, og novellesamlingen Hardanger. Ellers var The Spy and the Traitor om Oleg Gordijevskij både fra virkeligheten og veldig spennende. A Memory Called Empire var spennende og interessant sci-fi med interessante skikkelser. Det er ikke uten grunn at min nye MacBook Air har fått navnet Mahit etter denne bokens hovedperson Mahit Dzmare (og harddisken Three Snoodgrass). I skrivende stund har jeg lest 11 av de 18 jeg hadde satt meg som mål, men bør ha nådd 12 før nyttår, fordi jeg blir nok ferdig med siste bok om Jack Reacher. Men hadde jeg holdt tempoet fra første halvår i andre halvår burde jeg jo ha endt opp med 22. Så det betyr jo at jeg ikke har lest ferdig en bok siste seks måneder.

Film

Eneste film jeg så på kino i år (både av generelle 2020 grunner og jobbmessige grunner) var 1917, som jeg så på IMAX på Odeon. Storveis film. Hjemme satte jeg pris på The Age of Adaline, Parasite ble sett mens man spiste en bedre hjemmelaget pizza og en drakk en god flaske Barolo. Guns Akimbo var morsom gladvold, kanskje gjort litt morsommere p.g.a. at den var med Harry Pot^H^H Daniel Radcliffe i hovedrollen. Jojo Rabbit fortjente sin Oscar, The Art of Self-Defense var herlig absurd, og etter ha å sett alle Fast and the Furious filmene kunne jeg fastslå at 6-7-8 var stor underholdning.

Og skal jeg gi ut en Årets Film så tilfaller den Palm Springs. Og jeg har vel doblet antall ganger jeg har sett den siden september.

TV

1: Ted Lasso. Vidunderlig serie som var rette medisinen i et forferdelig år. Har en kladd der jeg skal skrive mer om den, men det er verdt å betale for Apple TV+ i en måned for å se denne.
2: The Mandalorian. Fortsetter den gode trenden med å fortelle de mindre historiene fra dette fantastiske universet. Og flere serier blir det. Det gledes.
3: The Boys. Superhelter. Men hva om de er slemme. Herlig tegneserievold, og herlige rollefigurer.
4: Mindhunter. Fantastisk dramaserie om den spede begynnelsen i arbeidet med å forstå seriemordere. Og akkurat passe creepy for en sart sjel som meg.
5: Better Call Saul. Det begynner å nærme seg slutten på forhistorien til Saul Goodman. Og den har endelig begynt å få litt tempo over seg.
6: Devs. Lavmælt og filosofisk. Vakker og brutal.
7: Perpetual Grace. Fra samme gjengen bak Sad Spies. Sære karakterer, spesiell stemning.
8: Peaky Blinders. Fascinerende om kriminelle gjenger i Birmingham i tiden etter første verdenskrig.
9: Tehran. Spionserie som føltes realistisk. Og spennende. Uten at de smurte for tykt på.
10: The Crown. Den begynner å nærme seg nåtid. Fortsatt velspilt og velprodusert.

Men det er flere serier som bør nevnes. Briarpatch. Handlingen og historien er ikke så spesiell, men visuelt vakker og bra bruk av musikk. Treadstone fikk bare en sesong, men viste lovende takter å bruke Jason Bourne universet i en TV-serien. Run er en dramakomedie med en strålende Merritt Wever som en av hovedrollene. Marcella var jo en grei variant av flink etterforsker med minst ett problem i privatlivet. Men sesong 3 var et såpass merkelig toneskifte for serien. Lurer på hva som skjedde der. Papirhuset er jo en stor spansk serie som har blitt populær ellers i verden. Den var spennende nok til å starte med, men etterhvert som serien trakk ut i tid så begynte jeg å aktivt hate protagonistene.

The Good Place var riktignok mer 2019 enn 2020, men 4 av episodene var i år, og en av mine favorittserier noensinne fortjenes å nevne på grunn av sin perfekte avslutning.

Brooklyn Nine-Nine er fortsatt bra, men blir spennende hvordan serien blir fremover med tanke på hva som skjedde etter drapet på George Floyd. Noen endringer blir det nok. Men akkurat nå er vel en pandemi et litt større problem. Bosch er jo også en av disse politiseriene der protagonisten i hovedsak er god, men det hintes nok om disse få dårlige eplene. Condor fortsetter sin lovende start med konspiranoia. Billions ble tyvärr påtvunget en pause av pandemien, men starten var bra. Umbrella Academy er fortsatt morsom, spennende, velspilt og velprodusert. Westworld hadde også sitt toneskifte med å flytte seg fra «fornøyelsesparken» til den virkelige verden som tenkt i serien.

Og med Disney+ fikk jeg jo endelig startet på Star Wars: The Clone Wars på nytt (hadde vel sett en sesong eller to før). Det er jo riktignok nok fortsatt mye Jar Jar, intriger i senatet og handelsavtaler. Men greier vel på en måte å forklare Anakins vei til den mørke siden på en måte filmene aldri klarte. Og ga oss Ahsoka Tano som kanskje ved siden av Rey er noe av den mest interessante skikkelsen vi har fått i nyere Star Wars. Episoden med henne i The Mandalorian, spilt av Rosario Dawson var jo mer eller mindre en pilot for serien som vil komme på Disney+ med tid og stunder.

Annet

Av duppeditter er jo iPhone 12 mini det mest morsomme. Er ikke mobilen for den som er på konstant jakt etter lademuligheter, men for min del er den bra nok. Det mest spennende er jo MacBook Air med M1 prosessor. Som på en gang er en av de beste CPU-ene noensinne, men samtidig også den dårligste Apple noen gang kommer til å produsere. Ytelsen er fantastisk og ikke til å tro. Samme med batterilevetid.

Ellers, på grunn av 2020 og den første nedstengningen av samfunnet i mars og den pågående innspurten i et flytteprosjekt med lange dagerpå jobben, så bestemte jeg meg for å prøve ut Kolonial.no. Hadde hatt lyst til det før, men klarte aldri å få ræva i gir. Men når jeg måtte handle inn før påske klarte jeg endelig å planlegge et innkjøp som skulle dekke mesteparten av behovet for påsken. Og etter påsken har jeg mer eller mindre fortsatt med et innkjøp i uken. Har blitt relativt flink til å planlegge middager, og se an behovet for pålegg og brødvarer. Ikke den som sammenligner priser mest, men tror nok innkjøp en gang i uken på Kolonial.no i sum er billigere for meg enn 3-5 butikkbesøk i uka og kortsiktig planlegging.

Jason Snell har jo nettopp avsluttet sin 20 Mac for 2020, der den originale iMacen fikk førsteplass på hans liste

With this year marking the turn of decades (in some particularly disastrous ways, as it turns out), I decided to construct a list of the 20 most notable Macs in history. Over the next 20 weeks, I’ll post essays, podcasts, and videos about each of them, counting down to number one.

Og som han bemerket i neste avsnitt

Now, note my choice of words there: notable. I’m not saying these are my favorite Macs—a bunch of them I only knew in passing and never used myself. I’m not saying these are the best Macs ever—a difficult thing to measure, since (with a few obvious exceptions) the best Macs made are the most recent ones, otherwise we’d all still be using G3 iMacs.

Jeg hadde såvidt tafset borti noen Macintosh Performa tidligere, men det skal sies at den første iMacen er minneverdig, med trenden den startet. Samt litt personlig minneverdig i forbindelse med noen dokumenter jeg har forfattet på diverse iMac G3-er.

Men skulle jeg lage en slags personlig Topp 3, så blir det følgende:

1. MacBook Air 11 2010. Min første Intel Mac var den originale MacBook Air, men det er 11” av redesignet som kom i 2010 som er min favorittmaskin til nå (vel, litt mer spesifikt 2013 modellen jeg oppgraderte til tre år senere).

2. PowerBook G4 12 2003. Min første Mac. Pure geeklust når jeg så den første gangen.

3. Maskinen jeg skriver på nå, MacBook Air M1. Kanskje lit prematurt å ha den med allerede nå. Og når jeg sammenligner denne med min MacBook fra 2015, så synes jeg det er litt synd at MacBook ikke ble reintrodusert med M1. Men det er første maskin siden #1 som har utmerket seg i stor grad, og med tanke på at det vil være den maskinen med dårligste Apple Silicon noensinne (sånn 99% sannsynlig), så blir det spennende å tenke på hva som kommer i fremtiden med tanke på hva de allerede har vist med ytelse og batteritid.

Har noen ganger sett på enkelte sammendrag av NFL-kamper via appen eller nfl dått com. Og jeg må si at de som setter sammen de sammendragene har en merkelig definisjon av høydepunkter. De viser mange av spillene, men bare kun en gang, uansett om det er et løpespill som går tre meter frem og gir nye forsøk eller et pasningsspill på over 70 meter. Og de hopper til neste høydepunkt ett nanosekund etter at spillet er dødt.

Litt mer selektiv på mengde spill. Og prøv å vise repriser av fantastiske skåringsspill fra flere vinkler.

Greit med piggsko når føret for det meste ligner på dette.

Ikke at jeg noen ganger kommer til å gjennomføre noe (har tross alt beslutningsvegring), men å se på Der ingen skulle tru at nokon kunne bu får meg noen ganger lyst til å flytte langt ut i periferien. Kanskje ikke helt der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu periferi, men nok unna allfarvei med sånn passe breidt bånd for internett og levering av post en gang i uken. Og vakker natur.