Ting man liker godt. Post VII

For 10+ år siden begynte man å innse at vikene begynte å bli vel dype, og det lille man hadde av pannelugg begynte å bli vel tynt, selv om resten var fyldig nok. Så etter et siste «last hurrah» der jeg ikke besøkte en frisør på 7-8 måneder begynte jeg å bruke en hår og skjeggtrimmer til å «frese» av meg håret som jeg kalte det.

I fjor så jeg en bloggpost av Brett Terpstra der han anbefalte en Remingtong ShortCut Pro. Og etter 10 måneder kan jeg trygt plassere den inn under «Ting man liker godt». For dette er en maskin som freser håret fort og effektivt. Etter å ha blitt vant til den kan jeg trygt si at den er mer enn dobbelt så rask som den forrige jeg brukte pga bredden og formen på enheten.

Er man sin egen frisør, og er vant til å måle hårlengde i millimeter, så kan jeg trygt anbefale denne.

Det er litt morsomt når forfatter bruker samme ord som meg noen kapitler senere om en skikkelse i sin egen bok.

Den blå timen.

Så Legends of Tomorrow starter sesong 5 med siste episode av siste crossover. Litt upraktisk når crossoverepisodene for Flash og Arrow ikke kommer på Netflix før mot slutten av året.

Har sett første episode av TV2 dokumentaren om Arnfinn Nesset, selv om jeg egentlig ikke er så fan av disse true crime seriene (overflødig innhold, form, klipping osv). Men denne blir jo litt interessant å følge med på tanke på hvor det skjedde og at denne saken er blant de første jeg har vage minner om fra barndommen.

Har begynt å lese De sju dørene av Agnes Ravatn. Før har jeg lest Fugletribunalet, som etter min mening var helt grei.

Ravatn greide på rekordtid å gjøre datteren til protagonisten til å være en ufyselig skikkelse. Tror det tok fire-fem setninger. Imponert av den.

Så Hudson Hawk for første gang i kveld. En type film det ikke lages så mye av lengre. Underholdende nok, men nok jeg hadde likt den bedre om jeg hadde sett den på tidlig 90-tall. Men alltid morsomt å se Richard E. Grant og Sandra Bernhard ta den helt ut som bare de to kan.

The Spy and the Traitor 📚

Ferdig med The Spy and the Traitor, som handler om spionen og dobbeltagenten Oleg Gordijevskij. Interessant bok om de hemmelige tjenester, spionasje, kontraspionasje og den kalde krigen.

Ben Macintyre klarer å lage en veldig spennende bok, til tross for at jeg visste hva som skjedde med Oleg Gordijevskij. Detaljene om hans liv, hans første kontakt med MI6, arbeidet hans for KGB, de hemmelige møtene i København og London. Og til slutt hans flukt fra Moskva til London via Finland og Norge. Det er ikke James Bond eller Jason Bourne. Det er noe mer sedat og spennende.

Det varierer hvor flink jeg er til å merke setninger eller avsnitt, men synes denne var litt moro. Om Finlands særs komplekse forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen.

The Finnish cartoonist Kari Suomalainen once described his country’s uncomfortable position as ‘The art of bowing to the East without mooning the West.’

Kjenner det at å ha gått dobbelt så mye i dag som snittet i resten av januar ikke var helt optimalt med tanke på at ryggen fortsatt er litt øm etter juleferien.

Med denne posten så vil Streaks vise at jeg har microblogget minst en gang om dagen i 365 dager. Gidder ikke å verifisere i arkivet, men tror det er korrekt.

Det å være opptatt av å holde streken vedlike medfører jo ofte posting av bilder eller andre statusoppdateringer. Men formålet var at jeg også skulle noen ganger tvinge meg til å skrive en litt lengre tekst enn 280 karakterer når jeg hadde en idé eller mening om noe. Før ville jo idéen ofte stå å godgjøre seg i så lang tid at den var utdatert eller at jeg ikke husket hva som var bakgrunnen for at jeg begynte å skrive på den.

Nå greier jeg en gang i blant å få idéen eller meningen ned på «papir» litt oftere. For min egen del.

Spor i snøen.

Er tilbake i Tigertown, og på mandag venter striskjorta og havrelefse. Forutsatt at ryggen som har vært litt kranglevoren den siste tiden blir mindre kranglevoren. Mye stillesitting under middagsselskaper som det er flust av under ei juleuke er ikke nødvendigvis det beste.

Min snart 14 år gamle niese har et visst kunstnerisk talent.

Målet for 2020 må jo være å ha den selvtilliten jeg har når jeg går med piggsko på speilglatt is sånn ellers i livet.

Ting jeg setter pris på. Når noen virkelig har gjort seg flid med å pynte opp trærne med lys.

Underholdningsåret 2019 (og noen andre høydepunkter).

Som sedvanlig er det på tide med en oversikt over årets høydepunkter innenfor bøker, podcaster, film og TV. De tre førstnevnte vil være en ustrukturert liste, men for TV (ettersom det er så mange jeg har skrevet opp) vil jeg forsøke å lage en topp 10 liste og en lang oppramsing av andre serier som har falt i smak.

Og som alltid, det går på når jeg så/leste/hørte tingene. Ikke når de evt. ble utgitt.

Årets ting 2019

Hørt

I forbindelse med min gjentitt av Game of Thrones, så var modus operandi å se en episode av serien, så høre på tilhørende episode av Binge Mode: Game of Thrones. Det er en glede å høre på Mallory og Jason diskutere, rose og kritisere TV-serien. Av naturlige grunner ble det jo litt mer å kritisere mot slutten, men når disse to kritiserer er det velbegrunnet og verdt å høre på. I motsetning til mange andre podcaster som sutret om GoT.
Binge Mode: Star Wars. Som den over, bare for Star Wars. Veldig morsomt.
Chernobyl. Et naturlig komplement til TV-serien. Med Peter Sagal og serieskaper Craig Mazin.
My Dad Wrote A Porno. Fortsatt noe av det morsomste innenfor podcast.
Talk The Thrones. Som er The Ringer sin Periscope/Youtube program som sendes rett etter at Game of Thrones var sendt i USA. Med tidligere nevnte Mallory og Jason som blodfans, og med Chris og Andy som fan av TV.

Lest

Forutsatt at jeg faktisk ikke får lest en bok til før året er omme, så starter og slutter året med hver sin Jack Reacher roman. Med bok 23 og 24 er det naturlig nok et fast mønster på hvordan bøkene er lagt opp. Men underholdende lesning er fortsatt underholdende lesning.
Jack Reacher: Past Tense
Jack Reacher: Blue Moon

Mary Robinette Kowal var et nytt bekjentskap, og de to bøkene til nå som er utgitt i den kontrafaktiske serien The Lady Astronaut er underholdende lesning.
The Calculating Stars
The Fated Sky

Etter å ha sett på alt av TV-serien Game of Thrones, så var det jo naturlig å begynne på bøkene. Fikk bare lest den første i år, og er halvveis igjennom Clash of Kings.
Game of Thrones

Magpie Murders er en bok som inneholder nok en bok, med handling fra nåtid, og boken i boken handler om en Hercule Poirot lignende detektiv. Underholdende.

Evvie Drake Starts Over. Morsomt og sørgmodig om Evvie som blir enke fra mannen hun samme dag hadde tenkt å forlate han, som så får en hybelboer som hun får tett kontakt med.

This is How You Lose the Time War. En kortfattet bok som forteller en vakker historie om to mennesker på hver sin side av en krig som knytter tette bånd gjennom «brev» de gjemmer på de utroligste steder og måter uten å faktisk møte hverandre.

Hadde 18 som mål igjen på Goodreads leseutfordring, men ender med 14 (og en halv om jeg regner med de 50% jeg har lest av Clash of Kings).

Film

Polar som var en helt grei voldsporno.
Captain Marvel helt grei med en kvinnelig superhelt som ikke springer rundt i bikini. Og morsomt når de ikke-jordiske så katten.
The Favourite vidunderlig filmet, vidunderlige rolletolkninger av Coleman, Weisz og Stone.
Avengers: Endgame er med mer fordi hva den er enn hvordan den er.
John Wick: Chapter 3 - Parabellum. Revenge of the dogs. Definitivt. Men Khoi Vinh sine tanker om byråkrati i filmer som må utvide sin fantasiverden er interessante.
Hobbs & Shaw. Jeg hadde sett den første The Fast and the Furious. Men aldri noen av de andre. Så det er jo litt historie jeg mangler. Men jeg lot med underholde. Som oftest noe man blir av filmer med Dwayne Johnson og Jason Statham. Og Vanessa Kirby er jo herlig.
Once Upon a Time… In Hollywood. Noen ganger tror jeg at Tarantino kødder med deg og lager lengre og lengre filmer med scener som virker poengløse og du tror at du skjønner hva som kommer til å skje.
Knives Out. Vi trenger flere slike Agatha Christie inspirerte filmer. Vidunderlig film.
Star Wars: The Rise of Skywalker. I skrivende stund har jeg bare sett den den ene gangen. Jeg lot meg underholde, og det er ting jeg liker og misliker med den. Men for å si det sånn, jeg håper vi endelig er frigjort fra nostalgiens kjettinger og at vi kan få nye spennende eventyr med Rey, Poe, Finn, BB-8, Chewbacca et al. Og at vi får de før 2051. Og vi trenger ikke flere planetdrepende farer.

TV

1: Chernobyl. Fantastisk fortalt om Tsjernobylkatastrofen.
2: Counterpart. Dessverre ble det bare to sesonger med denne fantastiske serien om parallelle verdener. Men den avsluttet sterkt.
3: Mr. Robot. Har fortsatt ikke sett de fire siste episodene, men det jeg har sett fortjener plassen.
4: Watchmen. Har ikke det store forholdet til Watchmen, men dette er en vidunderlig serie om en alternativ nåtid.
5: The Good Place. En av de beste komediene noensinne, med fantastiske skuespillere og skapere som er mer opptatt av å fortelle historien på en kompakt måte.
6: Succession. Et av de mest herlige ensemblene av karakterer.
7: Game of Thrones. Man kan si hva man vil om den siste sesongen (og kanskje den foregående), men to av de tre første episodene fra Winterfell fortjener å være med i en diskusjon om Top 10 GoT episoder. Selv om The Long Night kanskje var litt mørk. Men også fryktelig intens. Uansett vanskelig å avslutte en serie som tilfredsstiller alle.
8: The Mandalorian. Jeg vil ha historier fra Star Wars universet som forteller mindre historier og leker med sjangre. Det får man i rikt mon i The Mandalorian. Og LITTLE BABY YODA. PRECIOUS. Jeg vil ha en LBY Minutt for Minutt videostrøm.
9: Brooklyn Nine-Nine. Nok et herlig ensemble og herlige rollefigurer som har utviklet seg på en troverdig måte. For en komedie.
10: Mr. Inbetween. Det er litt hipp som happ om det er denne eller Barry som hadde tatt denne plassen. Men Scott Ryan sin fremstilling av Ray Shoesmith er vidunderlig.

Men har sett mye god TV i år. Og det er også mye god TV jeg har prioritert bort. Min backlog av serier jeg har lyst å se har i alle fall ikke minket.

Men hederlig omtale til Beforeigners og Magnus av norske serier. Barry kunne som sagt like gjerne havnet på 10. plass på listen over. Berlin Station tar nåtiden på kornet når den lager sine sesonger. Billions er velprodusert og underholdende, og det samme kan man si om Bosch. Kritikerene var litt kjølige til Apple TV+ sine første serier, men For All Mankind er interessant for min del. Samme med Dickinson og The Morning Show. Happy! var herlig absurd. Andre sesongene av Killing Eve hadde kanskje ikke samme piffen som den første, men Jodie Comer som Villanelle er alltid herlig. Første sesong av Legends of Tomorrow var kanskje ikke en høydare, men har blitt gradvis bedre. Og i siste sesong slapp serieskaperene seg løs og lagde en serie som ikke tok seg selv så høytidelig. Jeg har flere ganger omtalt Tom Ellis som perfekt som Lucifer og han gjør hele serien.

Russian Doll er en fantastisk vri av Groundhog Day og av Sliding Doors. Star Trek: Discovery har gjort meg interessert i Star Trek, trenger ikke mer skryt enn det. Hadde egentlig bestemt meg for å slutte å se på The Affair, men når jeg fikk med meg at det var siste sesong ombestemte jeg meg. Og syntes den avsluttet på en grei måte. The End of the F***ing World  har en morsom måte å fortelle historien sin. Det er vanskelig å tenke på mannen bak Ali G og Borat som en seriøs skuespiller, men The Spy viser at det er noe man bør gjøre. Superhelter er noe vi har nok av, men The Umbrella Academy var et nytt interessant bekjentskap. Travelers viser at man ikke trenger masse spesialeffekter for å lage en interessant sci-fi historie. Og True Detective tok seg opp etter den slette andre sesong, mye takket være Mahershala Ali og en Ray Liottaesque Stephen Dorff. Veep var bra, men når virkeligheten er mer absurd enn hva gode serieskapere og komikere klarer å finne på, så sier det seg selv at det blir vanskelig.

Annet

Airpods Pro er herlig. iPhone 11 Pro Max får selv meg som egentlig aldri har hatt problemer med batteriet på iPhone til å si «WOW». Og oppdateringen av kameraet var fantastisk.

Min lille rangering av alle filmene innenfor Star War.

1. The Empire Strikes Back
   
2. The Last Jedi
   
3. Rogue One
   
4. A New Hope
5. The Force Awakens
6. Return of The Jedi
7. The Rise of Skywalker
8. Solo
9. …
10. …
11. …
12. …
13. …
14. …
15. Revenge of The Sith
16. The Phantom Menace
17. Attack of The Clones
    

Nummer 1 er klar. Plassene 2 og 3 kan bytte ut i fra dagsform. Men det er uansett tett mellom 1 og 2 & 3. 4 og 5 kan like gjerne bytte plass, historiemessig er de jo fryktelig like. Generelt sett så liker jeg Rise of Skywalker, men er noen valg der jeg er uenig i uten at jeg nødvendigvis har noen bedre idé for hvordan det skal bli løst. Var ikke noe fan av Solo når jeg så den på kino, men etter en gjentitt så har den falt litt mer i smak. Så har jeg reservert plass for fremtidige filmer så helt sikkert vil komme inn foran forløpertrilogien.

Blue Moon. Nok en Jack Reacher. 📚

Blue Moon er den … wow … virkelig … jøss … 24de boka om Jack Reacher, den tidligere militærpolitimannen som farter rundt i USA på måfå og retter opp i urett. Normalt sett er han jo ute i distriktene, det er sjeldent han er i større byer (unntaket er vel Pittsburgh og Washington DC. Nå er han i en større by, som ikke navngis, på det jeg antar er østkysten.

Han er også tilbake til å sexe opp «sterk lokal kvinnemenneske» (trodde han begynte å bli litt gammel for sånt (langt over grensa for egen alder/2+7 i alle fall)). Abby er i alle fall uvanlig sterk skikkelse til å ikke være militær/exmilitær/politi. Usedvanlig høy «bodycount» til å være Reacher.

Men man vet hva man får med en Reacher, og har man lest de foregående 23 så kan man like gjerne lese denne. Høres ikke akkurat som strålende omtale, men jeg likte denne.

Møtte denne søtnosen igjen for første gang siden påska. Det var gjensynsglede for begge parter. Umulig å få tatt et bilde i kveld, så får bli et fra sist gang.

Da er The Mandalorian ferdig i denne omgang. Morsom serie som viser potensialet for de mindre historiene innenfor Star Wars Universet. Og at alt trenger ikke handle om et være eller ikke være for Galaksen.

Og selvsagt LITTLE BABY YODA!!!

Solen går riktignok ned 1430ish, men det er litt magisk å gå ute i mørket når snøen lyser såpass opp.