Bender approves.

Så når jeg mot slutten av måneden skal ta toget til Barteby, så blir det med Statens Järnvägar. Er ingenting hellig. Ille nok med at NSB skiftet navn til Vy, men dette blir for mye. Anbudskonkurranser er noe herk.

Killing Eve 📺

I 2018 kom Killing Eve inn som en virvelvind og overrasket oss med to interessante motstykker og en spesiell dynamikk mellom de to. Phoebe Waller-Bridge regnes som serieskaper og skrev flere av episodene den første sesongen.

Samspillet mellom Sandra Oh og Jodie Cormer er noe av det mest spennende med serien, som virkelig hadde sin styrke den første sesongen. Sandra Oh var kanskje den største stjernen av de som spilte i serien, men Jodie Cormer var STJERNA.

Sesong to var grei. Og jeg vil hevde at den nylig avsluttede sesong 3 var grei. Faktisk litt greiere enn den foregående. Eve er fortsatt en dyktig etterforsker, og for de av oss som mener «Killing Eve» minst er 50% glede over hva Villanelle går kledd i og hennes ansiktsutrykk, så gir jo sesong 3 oss mer av det.

Men som sesongen før det, samspillet mellom de to hovedrollene føles litt fraværende.

Og som Khoi Vinh skriver i sin anmeldelse av den tredje filmen om John Wick så er det noe med byråkratiet i seriens verden som begynner å ta litt mer og mer plass. I «Killing Eve» representert med mystiske mektige grupperingen «The Twelve». Som forsåvidt er greit. Bare de ikke glemmer av at 50% av serien er Jodie Cormer med herlige ansiktsuttrykk og outrerte klesdrakter. Vi får fortsatt det, men jeg frykter at mye tid blir brukt på «The Twelve» i fremtiden.

Sånn med tanke på diskursen, både i disse dager og generelt. Flere ting kan være sant på en gang, særlig når vi snakker om komplekse tema.

Og det tar seg heller ikke ut å generalisere om en gruppe når ens egen historikk antyder at man kjemper mot generaliseringer.

Lenovo Thinkpad X1 Carbon 7 gen

Det er en munnfull. Men det er også en smekker maskin. I den grad maskinvaren har noe svakheter må det jo være PC-produsentenes insistering på at 16:9 er den eneste rette skjermratio. Og det er jo selvfølgelig feil. 16:10 er mer korrekt. Og kanskje 3:2 er enda korrektere. I det minste like korrekt som 16:10. Jeg mener, har de noen gang brukt 16:9 i nettbrettmodus i portrettretning? Er bare unaturlig. Dog, på en 14” så blir det akkurat godt nok, i motsetning til min opplevelse med en 13” HP Dragonfly

Maskinvaren

Lenovo Thinkpad X1 Carbon er som sagt en meget bra maskin. God byggkvalitet, null fleks. Lett. Bra tastatur, men for en som er blant de sære som har likt sommerfugltastene til Apple (og jeg måtte levere inn min MBP 2018 inn for tastaturbytte i 2019 (så jeg har den siste generasjonen som ser ut som Apple endelig greide å kanskje fikse)), så er det kanskje litt mye travel eller motstand på tastene. Men et godt tastatur uansett. Trackpad derimot noe helt annet. Her er virkelig Apple milevis foran resten, og alltid har vært det. Her derimot er det noe med akselerasjonskurven og scrolling, samt at den er litt for liten. Ettersom Lenovo fortsatt sverger på å bruke trackpoint, så stjeler jo de tre knappene den bruker plass som kunne ha vært brukt til en større trackpad. Burde kanskje tvinge meg til å i større grad bruke trackpoint, men bruker jo trackpad til stasjonære maskiner også, så det kan være et litt vanskeligere å få til.

Smekker, og samtidig har den alle porter som folk flest higer etter (bortsett fra meg da, for bortsett fra lading bruker jeg sjeldent andre porter). To TB3/USB-C (der den ene også fungerer som dockingtilkobling sammens med en port for en ethernetadapter), to USB-A, minijack og lyd og mikrofon og en HDMI-port. Ikke at jeg trenger så mye av det. Min MacBook fra 2015 hadde en port, og den var som oftest bare brukt til lading. Materialet Lenovo bruker på overflaten er dog ikke det mest optimale for noe som er i mye kontakt med hud. Blir litt merker av det.

Programvaren

Akkurat nå er uansett den største svakheten med X1 etter min mening programvaren som kjører på den, enten det er Windows eller Linux. Noe henger jo selvsagt sammen med hva jeg er vant med ettersom jeg for det meste har brukt macOS (tidligere kjent som OS X). For meg har bruk av Windows det siste tiåret i hovedsak vært begrenset til bruk av enkelte administrasjonsprogrammer som bare finnes på Windows.

Windows

Windows har jo gjort store fremskritt med Windows 10. Det er mange spennende funksjoner, som f.eks Windows Subsystem for Linux (aka WSL). Og UI som ble innført med Windows 8 (ixnay on the Windows 8) har jo blitt videreforedlet videre med Windows 10. Og ser man f.eks et utforskervindu, et chromevindu og den innebygde e-postklienten, så er det ikke fritt for at det eneste problemet man kanskje ser er at «det er jo kanskje litt flatt».

Likevel, Windows er Windows. En av de flotte tingene med Windows er at det har bakoverkompabilitet til en tid fra før det fantes datamaskiner (sånn cirka). På den andre siden, en av de dårlige tingene med Windows er at det har bakoverkompabilitet til en tid fra før det fantes datamaskiner.

Så da blir det ofte en blanding av stilarter. Windows 10 stilen som etter min mening har potensiale om det blir litt mindre flatt, og Windows 7 og tidligere stilen med programmer og dialogbokser der mye av UI elementene blir for smått. Metro, eller hva stilen heter, er perfekt for den skjermen jeg har og den skaleringen jeg har valgt. Men de programmene som fortsatt bruker den gamle stilen har en tendens til å være litt smått. Klart forbedringspotensiale her med å presse frem en mer uniform stil.

I tillegg er det vel ikke til hjelp at de som lager softwaren er noen andre enn de som lager hardwaren

Og for å sitere Alan Kay, en ting Steve Jobs visstnok har gjort titt og ofte.

People who are really serious about software should make their own hardware

Og kanskje vi kan bytte om på rekkefølgen. Men det er software som styrer verden. Om jeg noen gang får det hypotetiske valget mellom enten Windows 10 på en MacBook Pro eller macOS på en Thinkpad X1, så ville jeg helt klart velge sistnevnte. Og skulle valget stå mellom en MacBook Pro med macOS og en telefon med Android, eller en Thinkpad med Windows 10 og en iPhone, så er det førstnevnte som hadde vunnet.

Uansett, for å få ut det beste av begge deler, så må det nok en tettere knytning mellom de to delene. Det er noe med samspillet mellom hardware og software som Apple har, selv om man tar hensyn til enkelte av kvalitetsproblemene de har hatt de siste årene med tanke på sommerfugltastene og muligens en litt for aggressiv plan for iOS og macOS. Så blir det uansett litt annerledes når de som lager hardwaren også lager softwaren som kjører på hardwaren. Hvorfor må jeg slå på tastaturbelysning manuelt, hvorfor er ikke det på hele tiden eller i det minste kommer på automatisk når det er mørkt. Åja, Lenovo har av en eller annen grunn ikke valgt å bygge inn lyssensor i denne «billige» datamaskinen. Hjelper jo heller ikke at lysstyrken på skjermen noen ganger bare er brukbar fra 80% og oppover, mens etter en reboot er skalaen så veldig mye bedre. I Ubuntu derimot er lysstyrken mer som jeg forventer.

Linux

Det har vært litt morsomt å dualboote med Windows 10 og diverse Linux distribusjoner de siste ukene. Jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for å bruke Ubuntu (er mest kjent med det fra jobb, det er det mest populære distroen så vidt jeg kan se), selv om jeg synes den ser litt tegneserieaktig. Jaja, jeg vet at man kan modifisere det meste, men samtidig er jeg av den oppfatningen av at de valgene som anses som standard bør være gode.

Så etter litt prøving og feiling fikk jeg til en kryptert partisjon som jeg kunne bruke til Ubuntu. Og brukte det en liten stund. Så var det en kveld jeg fikk for meg å prøve Fedora. Så slettet jeg Fedora og installere Elementary. Før jeg installere Ubuntu igjen, og har vel mer eller mindre bestemt meg for at det er veien videre. Det finnes jo ørtentusen forskjellige distribusjoner, men så lenge det skal virke med secure boot snevres det ganske mye inn.

Ubuntu på godt og vondt kan vel nesten anses å være selveste linuxdistribusjonen. Er det noen som sier de har linuxstøtte så er det gode sjanser for at de i alle fall mener Ubuntu. Vil jo ofte virke greit på Debian i tillegg, samt på alle avartene av Ubuntu (som f.eks Elementary). Og er det ikke en .deb så er det jo ofte en snap de har gjort tilgjengelig. Igjen, denne virker på mange distribusjoner, men det er ofte minste motstands vei å bruke det på Ubuntu eller en avart. Det som ofte kan skape litt problemer er jo de forskjellige distribusjonenes filosofi.

Ubuntu har sitt eget visuelle uttrykk, har man tittet på flere forskjellige distribusjoner, så vet man at det er lett å peke på bilder av default desktop og si at «den er Ubuntu». Liker også Ubuntu og deres LTS. Nye hovedversjoner hvert 2. år, og sikkerhetsoppdateringer i 5 om man ikke oppgraderer til ny LTS. Den siste jeg prøvde var Elementary. Standard har den et visuelt uttrykk som kan minne om macOS, og de som står bak den er en gjeng som har sterke meninger om hvilke valg de tar. Og i utgangspunktet har fornuftige standardvalg og minimerer hva man selv kan endre i GUI.

For eksempel hadde Elementary den meningen om at skrivebord ikke er en metafor de støtter opp om. Dokumenter går i dokumentmappen, bilder i bildemappen. Skrivebordet er bare for å vise et vakkert bakgrunnsbilde. Et valg jeg er uenig i. For meg er skrivebordet et sted der jeg lagrer midlertidige filer, aktive prosjekter og snarveier til ofte bruke mapper og dokumenter. Et prosjekt involverer ofte både tekst, bilde, lyd, video, linker til nettsider og andre dokumenter som vedlegg. Og for meg (og mange andre) er skrivebordet det mest praktiske stedet å legge sånt på fordi det er enkelt å komme til det. Men det er de som lager distribusjonen, så jeg kan enten godta det eller involvere meg. Eller velge en annen distribusjon som muligens passer meg bedre.

Så derfor hadde jeg den runddansen med forskjellige varianter før jeg endte opp på Ubuntu igjen. Dette er ikke min primære plattform. Jeg har kjøpt denne laptopen fordi jeg hadde lyst til å bruke litt mer Windows 10 og Linux på skrivebordet. Og ikke for å «krangle» med Linux.

Skyen

Og etter mer enn en måned er det faktisk ikke forskjellig metaforbruk og tastatursnarveier over tre forskjellige skrivebordsoperativsystemer som er det største problemet, men faktisk hvilken skytjeneste man bruker til synking av dataene sine på tvers av alle enhetene man har. Selv om jeg innser at jeg nok er litt ekstrem her, de fleste har nok en telefon og en laptop, til nød et nettbrett de trenger å holde i synk. Selv om et såpass normalt antall av enheter enten påvirker hva som er beste valget for å synke dokumenter, kalendre og kontaktlister eller hva slags enheter man faktisk kjøper.

For mange år siden brukte jeg Dropbox til dokumenter, og Google til alt det andre. Men etter hvert som iCloud ble bedre og bedre og de andre tråkket over streken flere ganger, så migrerte jeg over til iCloud for alt, bortsett fra epost som ble flyttet til Fastmail. Og det har fungert for meg. Selv om jeg som betalende Microsoft 365 kunde burde kanskje tenke hardt på å skifte alt over til de i stedet. Microsoft har jo mange interessante apper for både macOS/iOS/Android og naturlig nok Windows. Og selv om Office ikke finnes til Linux (ennå?), så har jo MS begynt å gi ut applikasjoner der også.

Til slutt

Kommer jeg til å skifte over. Nope. Selv den årelange marerittet med sommerfugltaster får meg ikke til å skifte mening, og med den nye MBP13 som kom nettopp ble sluppet så har de tilsynelatende fikset det problemet. Og jeg har en MB fra 2015 med første utgave, og en MBP fra 2018 som hadde nestsiste variant og nå er byttet til siste versjon. Maskinvaremessig er det mye å like, men programvaremessig er det fortsatt mye som mangler. Eller, det mangler kanskje ikke, det er bare det at jeg føler meg mer hjemme i macOS.

Trostevalp.

Med litt Balvenie Doublewood i glasset, og første kapittel av A Memory Called Empire på Kindle, så er det en grei start på vår merkeligste høytid, pinsen. Bortsett fra at kapitlene kanskje er bittelitt for lange, så var det en interessant start.

A Memory Called Empire

The Aleph Extraction 📚

The Aleph Extraction er andre bok i «The Galactic Cold War», men tredje bok om agenten Simon Kovalic og hans lag av medhjelpere. Sci-Fi, røveri og spionasje i skjønn forening i en fremtid der menneskeheten har spredt seg over galaksen takket være reiser gjennom ormehull.

Som jeg skrev om forrige bok, The Bayern Agenda

Kunne like gjerne vært satt til 1970-tallet, og vært USA mot Sovjet, men slik det er gjort gir jo forfatteren stort spillerom med steder og teknologi.

Commonwealth kan vel sies å være den vestlige verden, mens Illyrcian Empire er Sovjetunionen. Og de kjemper en kamp over hele galaksen for kontroll. Selv om det er Illyrcian som ligger best an akkurat nå.

Men akkurat det geopolitiske er ikke så interessant i denne bokserien. Selv om verdenen er stor, så er historien som fortelles konsentrert. Kovalic er Ethan Hunt. Tapper, Eli, Nat og Addie utgjør resten av laget fra Impossible Missions Force, eller som det heter i bokserien, Special Projects Team. Alle har sine roller. Dan Moren balanserer fint mellom å gi figurene bakgrunn, personlighet, vennskap og konflikter uten at det stjeler fokus fra historien og fremdriften.

Lettlest og fint driv som de to første bøkene. Det er Sci-Fi, men ikke la deg skremme av det om du er skeptisk til den sjangeren. Det har mer til felles med «Mission: Impossible» filmserien. Eneste forskjellen er at denne foregår ombort i en cruiseromskip. Teknologimessig så er jo nesten «Mission: Impossible» mer fabulerende.

Anbefales om man vil ha noe lettlest når sommeren er i anmarsj. Har man ikke lest de to første kan jo det anbefales, men det er ikke påkrevd. Det er noen henvisninger til en person og en hendelse i «The Bayern Agenda», akkurat hva som skjedde der husket jeg ikke, uten at det hadde noe å si for hvordan jeg opplevde å lese «The Aleph Extraction». Er sikkert noen referanser som går meg hus forbi, men lever greit med det.

Sagene Brandstation

Treadstone 📺

Treadstone, based on an organisation in the Bourne-series by Robert Ludlum. Eller deromkring som det står i under introen er dessverre en av disse seriene som var god, hadde et interessant univers, og ga seeren et hint om noe som kunne bli veldig spennende. Så den på Amazon Video, men ble klar over at det egentlig var en USA Network serie når jeg skulle sjekke om det kom flere sesonger. Alas, det ble bare ti episoder og nok med det.

Så en serie som delvis pågår i nåtid, og delvis i 1973, der jeg antar at de to tidslinjene med tid og stunder skulle smelte sammen. Eller i det minste forklare hvorfor 1973 (eller 70-tallet) var viktig for det som skjedde nå. Men slik det ligger an nå, så kommer det aldri til å skje. Om ikke f.eks Amazon plukker den opp. Men med tanke på pandemi og stopp i all produksjon av TV-serier antar jeg at det er lite sannsynlig.

Mange spennende nye lokasjoner (både reelle og de som er spilt inn et sted men egentlig later som de er et annet sted), og heftige slåsskamper med over gjennomsnittet bra koreografi for en «TV-serie». Men dessverre også en serie som ikke klarte å lage en sesong som både ga rom for en fortsettelse eller en slutt. Tror det er lenge siden jeg har opplevd. Trekker litt ned. Hadde jeg visst det før jeg begynte å se den hadde jeg neppe begynt. Er da mer enn nok av TV-serier så se på som enten slutter bra eller kommer til å fortsette.

Jojo Rabbit 🍿

Jojo Rabbit gjorde at Taika Waititi vant Oscar i år for beste manus basert på annet original materiale, romanen Caging Skies av Christine Leunens.

Ikke lest boken, men ble litt nysgjerrig på denne nå (og der var den bestilt på Kindle). Fordi selv om jeg liker filmen veldig, veldig godt, så føles det som om filmen har tatt noen snarveier for å komme seg under to timer. Den har humor og varme, selv om man tenker på undertonene. Andre verdenskrig, demonisering og den industrielle utryddelsen av mennesker som man anser for å være årsak til alt ondt i verden. Det er ikke vanskelig å se likheten med demoniseringen som foregår nå på enkelte felter, selv om jeg håper vi er langt unna den industrielle utrydningen.

Taika er morsom som dolfern, Scarlett gjør en bra rolle som Rosie, moren til Jojo, som spilles av Roman Griffin Davis. Og Sam Rockwell gjør mye ut av lite scenetid. Han er en morsom skrue.

Men den beste prestasjonen i filmen er likevel Thomasin McKenzie sin tolkning av Elsa. Den jødiske jenta som holdes gjemt av Rosie i veggen til leiligheten. Morsom scene når Jojo oppdager henne, ellers så spiller hun med en bra balanse av tristhet, ømhet og optimisme.

Det jeg kanskje savner i filmen er litt forhistorie om Jojo og moren, hvilken situasjon er de i. Hvordan har det blitt som det har blitt. En søster som er død, og en far som visstnok kjemper med hæren i Italia. Hvorfor har Jojo dolfern som fantasivenn?

Men jeg skjønner jo at dette er noe som ville ha gjort en film som er rett under to timer lang enda lengre. Og dette er heller ikke den typen film som kan eller bør være over to timer. Men samtidig så føler jeg det mangler noe.

Og likevel liker jeg filmen veldig, veldig godt. Skjønner at den vant en Oscar og var nominert i fem andre kategorier.

Addendum til gårsdagens post om iCloud

Jeg vurderte jo selvsagt før jeg migrerte iCloud og i stedet migrere min primære epost fra Fastmail til iCloud. Jeg hadde jo tross alt gjort det kun noen år tidligere med å migrere fra Gmail til Fastmail.

Men jeg konkluderte med at selv om jeg generelt sett ikke har noe problem med tjenestene til Apple, så er neppe epost den som ligger fremst i prioriteringskøen. Fastmail derimot har en ting* de lever av, og det er epost (*de leverer riktignok litt mer enn bare epost, men det er fortsatt deres primære produkt). Jeg bruker som oftest «native apps» for epost, men som min erfaring med X1 Carbon(som kommer med tid og stunder), så er det f.eks på Windows 10 like greit å bruke Fastmail som en app i Chrome. Og akkurat der er ikke iCloud en vinner om man skal se på noe annet enn dagens mail.

Bruker også Fastmail for mine domener. Bruker de som oftest ikke noe annet enn å bruke de som midlertidige epostadresser for nettsteder jeg ikke har noen grunn til å stole på.

Så kombinasjonen av disse faktorene gjorde at jeg forkastet å migrere all mail til iCloud.

iCloud migrering

I hine hårde dager, før iCloud het iCloud, til og med før det het MobileMe. Men etter at det het iTools, så hadde Apple noe som het .Mac. Så før maskiner med Intel var påtenkt, og i alle fall iPhone, så opprettet jeg en .Mac konto (man hadde en gratis prøveperiode) på min nyinnkjøpte geeklust PowerBook G4 12”.

Jeg brukte den ikke utover prøveperioden, men da MobileMe erstattet .Mac og jeg hadde startet livet med å mainline iPhone hvert år, så begynte jeg å bruke appleiden jeg hadde opprettet for .Mac (har vært med en stund om du har @mac.com, @me.com og @icloud.com som epostadresse) for MobileMe. Husker ikke om MobileMe kostet noe, men for en som hadde en MacBook Air og en iPhone, så var kalender og kontaktsync interessant.

Jeg hadde samtidig en annen appleid jeg brukte på iTunes Music Store (som kom til Norge i 2005) som var tilknyttet min Gmail adresse. Det var også denne jeg brukte for å kjøpe apper på App Store når den kom (.Mac appleiden hadde ikke kredittkortinfo, det hadde Gmail appleiden).

Og når MobileMe ble til iCloud, så fortsatte jeg å bruke appleiden som ga meg en @mac.com adresse. Og to enheter ble til tre. Så fire. Så flere. Først og fremst fordi jeg kjøpte det sjøl men var også samtidig så heldig å få utstyr på jobben for internett og labbing. Og etter hvert så ble jo iCloud bedre og bedre. Kalender og kontaktsync fungerte utmerket. Notater ble ypperlig til å synce tekst mellom enheter. Og når iCloud Drive kom, samtidig som at Dropbox begynte å oppføre seg ufyselig med å ta seg til rette på enhetene dine flyttet jeg alt jeg trengte til iCloud Drive. Jeg hadde ikke behov for å dele så mange filer med bekjente, og om jeg trenger det så kan jeg bare bruke webversjonen av Dropbox eller jeg kan faktisk bruke OneDrive som jeg får som en del av Microsoft 365 née Office 365. Og nå har jo til og med iCloud Drive fildeling.

Og når Messages in iCloud kom for to år siden slo jeg jo på det naturligvis. For min del er det noe med å kunne ta en ny dings, logge inn med et brukernavn og passord, og få tilgang til alle filene, kontaktene, kalendrene og meldingene mine. Men burde jo innsett på et tidligere tidspunkt, jeg måtte jo samtidig logge inn på Gmail og senere på Fastmail for å få tak i eposten jeg faktisk brukte. Jeg burde ha gjort det jeg gjorde denne langhelgen mye tidligere.

For det var jo noen tjenester som var litt verre å bruke når man hadde denne komboen jeg brukte. F.eks er ikke «Sign in with Apple» like smidig å bruke ettersom den bruker iCloud kontoen, mens jeg som oftest har brukt min Fastmail adresse for å lage kontoer. Så når den funksjonen kom så begynte jeg jo å tenke på at jeg burde skifte appleid for iCloud, men jeg klarte ikke å bestemme meg før at Apple med sin oppdatering av Apple Store appen på iOS/iPadOS endret det til å være slik at man ble logget inn med iCloud kontoen, og ikke kunne skifte til en annen appleid, om man ikke skiftet iCloud konto.

Så det er det jeg har gjort denne langhelgen. For iCloud Drive gikk det greit (selv om det var noen GB som skulle lastes opp (og ned)) med å kopiere fra den lokale kopien når man logger ut fra iCloud. Kalendre fikk en lokal kopi som ble lastet opp når jeg logget på en «nye» iCloud kontoen, men Kontakter var det ikke like greit, av en eller annen grunn var det bare noen få kontakter som ble tatt vare på. Ordnet det med å logge på den gamle kontoen for å bare få tilgang til kontakter (en sekundær iCloud konto kan legges til for kalender, notater, epost og kontakter). Kopierte fra den ene kontoen til den andre og alt var greit.

Eneste ulempen er at Messages in iCloud ikke laster opp alle de mange tusener meldinger jeg allerede hadde på enhetene fordi det er forskjellige iCloud kontoer. Har alltid brukt mobilnummeret jeg har hatt siden 2001 til avsender på iMessage, men det var tydeligvis ikke nok. Men så lenge jeg oppretter fra en iCloud backup eller overfører direkte fra iPhone til iPhone i fremtiden skal den gamle historikken bli med. Er ikke nostalgiske grunner som gjør at denne biten var litt skuffende, men en gang i blant finner jeg faktisk relevant/viktig info i historikken med en kollega. De fleste andre samtalene er neppe så veldig viktige.

Men det er likevel litt kjipt når de ikke blir lastet opp. Informasjonen ligger jo der på Macen eller iPhonen eller iPaden. OSet har jo tydeligvis evnen til å se det i klartekst. Bare last det opp for faen.

Bortsett fra den skuffelsen (selv om det ikke er noe informasjon som er tapt, det er bare litt ekstra å passe på om jeg tilfeldigvis skal sette opp en enhet fra bunnen av), så ser det ut som enkelte apper naturligvis har mistet informasjon som var lagret i CloudKit, men ikke iCloud Drive. Så f.eks i Twitterific har jeg mistet alle reglene jeg brukte for å skjule ting jeg ikke var interessert i. Og progresjon i enkelte spill jeg holdt på med. Men dette er ikke så farlig for meg. Bilder, kontakter, kalendre, notater, påminnelser, filer og annet var enkelt å få med over fra den ene kontoen til den andre. Og selv om det er noen irritasjoner på Twitter jeg må begynne å filtrere bort igjen, så er det på den annen side greit å begynne på nytt. Overcast fungerer greit, samme med Unread2, Reeder, Slack. At jeg må begynne på nytt i enkelte spill jeg egentlig hadde sluttet å spille er ikke så stor problem. Eneste er vel at jeg kanskje må lese noen kapitler på nytt i A Clash of Kings. Kjøpt på den nye iCloud kontoen, syncet via den gamle. Er noen PDFer og ePub som også må synces på nytt.

Sånn rent bortsett fra at Apple burde kanskje hatt noen muligheter for å migrere fra en konto til en annen, så kunne jeg ikke finne noen akseptable løsninger ellers. Google er jo ikke så veldig til hjelp, det er vanskelig å finne relevant oppdatert informasjon. iMobie hadde en noe som het AnyTrans som kunne ha hjulpet meg delvis med oppgaven (sannsynligvis bare iMessage delen).

Sånt rent bortsett fra at jeg måtte ha slått av to-faktor autentisering på iCloudkontoene, samt logget inn på de via en tredjepart. Nope. Nope. Nope.

Nope. Nope. Nope.

Håper de fleste holder seg på hjemmekontor med redusert kapasitet i kollektivtrafikken. Uansett. Blir tidlig til og fra jobben i fremtiden.

På mandag så jeg Back to the Future for nte gang etter å ha hørt på episoden fra The Rewatchables. Og i kveld så jeg på Back to the Future II for første gang på lenge. Tror jeg har sett den kun en gang etter at jeg så den på kino. Jeg har sett originalen og Back to the Future III mange ganger, men gjensyn har aldri involvert II.

Var ikke fan av den da, syntes den var litt for mørk og dyster. Og etter gjensynet i kveld har jeg fortsatt den oppfatningen. Men det som er det største problemet etter gjensynet er nok at der originalen var smart og morsom, så lider denne av å være dum i et forsøk på å være morsom. Humor er det nok av, og er fortsatt ting jeg ler av. Men det er også litt for mange steder der jeg okker meg over hvor dum Doc og Marty er. Litt slingringsmonn skal en film få lov til å ha, men syntes denne tråkket over grensen og da blir det litt mer irriterende enn underholdende.

Likevel så var den bedre enn jeg husket den som.

Etter å ha sett denne videoen i går fikk jeg lyst til å prøve litt sudoku. The Times appen har en grei miks av daglige gåter, og etter å ha brukt 30 minutt på en av de (nybegynner, så teknikken sitter ikke helt ennå) skulle jeg bytte mellom blyant og pennemodus. Jeg bommet litt og traff restartknappen, som i motsetning til de andre oppgavene i appen ikke krever en bekreftelse på at du ønsker å starte på nytt. Det var noget irriterende.

Mandag var veldig mandag i dag, da jeg veltet en flaske med vann, og en del havnet opp på MBP som brukes til labbing og Internett. Heldigvis ikke den som brukes til å utføre jobb. 6 år gammel, men brukbar. Men kan hende jeg klarte å redde den med rask reaksjon. Ytret noen FAEN.

Etter å ha hørt de første fem offisielle episodene av Dithering og alle betatestepisodene må jeg si at jeg synes det har startet veldig lovende.

Og er verdt å høre på episoden fra 23 mars om Grubers beskrivelse av hans evne som bleieskiftarbeider.

Spennende vri The Blacklist tok med å få gjort ferdig siste episoden for sesongen. De var halvveis ferdig med innspillingen da ting stoppet opp. Så resten av det som manglet ble lagd med animasjon og at skuespillerene spilte inn dialogen hjemme.

Det å se engelske skuespillere spille amerikanere i amerikanske serier føles helt normalt ut. Mest fordi man er vant med det. Men å se engelske skuespillere spille amerikanere i engelske serier føles veldig merkelig ut. Særlig om serien i tillegg ikke er spilt inn i Nord-Amerika, men i England og Afrika.

Det er sånt jeg tenker på etter å ha skumsett Deep State den siste uken. En ekstra middelmådig serie.

Hei søkefunksjon. Du kan trygt si at du ikke fant noe i stedet for gi meg alle titlene som inneholder «the». Større sjanse for at jeg liker deg da.