Meg i nåtid er litt glad i meg i fortid ettersom jeg kalte en redistribusjonsprofil på en ruter for eat-the-rich.

Dog, det var bare under prøving og feiling. Får nok et kjedeligere navn etterhvert som vi skrider frem med plattformskifte.

Synes Gruber sin Making Our Hearts Sing var ypperlig håndverk, og en av hans bedre på lenge.

Og minner meg litt om et sitat fra et av Ars Technica sine forum for lenge siden (enten Battlefront eller Macintoshian Achaia).

In the Windows world, if something doesn’t work, people complain. In the Mac world, if something doesn’t work elegantly, people complain. Ad nauseam.

Jeg tror den kan overføres til denne diskusjonen også.

Og burde kanskje kjøpe meg en Pixel fon for å leke med. Det er en stund siden Nexus 5X jeg kjøpte for å leke meg med har vært støttet.

Jeg trodde NixOS var en linuxdistro (som det også er), men det er jo også tydeligvis en pakkemanager ala Homebrew eller MacPorts (eller apt/yum osv). Ved første øyekast ser det jo ut som NixOS som pakkemanager kanskje har en bittelitt høyere terskel enn Homebrew.

Jeg bruker ikke så mange forskjellige ting generelt, men så lenge Apple fjerner en del ting fordi de ikke vil supportere noe pga endrede lisenser (f.eks bash) eller fordi de ikke er de som er mest ajour med forskjellige ting (jeg antar python, ruby osv) så er det nok lurere å bruke en pakkemanager.

Homebrew er vel den mest utbredte, og for meg har den alltid fungert utmerket for mitt minimale behov. Er vel en del som påpeker at den gjør noe merkelige ting med hvor den installerer ting og rettigheter på kataloger. Men så lenge det er bare jeg som bruker maskinen så anser jeg det ikke som et stort problem.

Dog, hadde jeg vært utvikler så hadde kanskje NixOS vært litt mer interessant ettersom ved første øyekast virker den litt dockeraktig uten å bruke docker (jeg aner virkelig ikke hva jeg prater om).

Følte et behov for å sette på en serie. Men samtidig ikke noe jeg trenger å følge med for det orket jeg ikke. Så da blir det å hate-se Papirhuset/La Casa de Papel sånn at jeg kan gjøre meg ferdig. Normalt sett har jeg jo kuttet ut å se på serien, men jeg har litt sterke meninger om hva som skal skje med protagonistene/antiheltene.

Det heter jo at leger er det verste pasientene. Og skal man tro Jason Segel sin rollefigur i Shrinking så gjelder det samme for psykologer.

Skal være forsiktig med å dømme en serie etter to episoder, i alle fall når man ser an på hvem som er foran og bak kameraet. Og med bare ti episode i første sesong så må det kanskje være litt kjappe i svingene med å sette opp premisset.

At Jimmy (Jason Segel) er i sorg etter at konen døde i en trafikkulykke. Ingen problemer der. At han driver litt utagerende festing med alkohol og andre rusmidler. Forståelig. At det ser ut til å ha vart en stund til sjenanse for naboer. Sånt skjer nok i mange tilfeller.

At Jimmy gjør dette mens han har en datter i ca. konfirmasjonsalder som også har mistet noen blir det litt verre å fordøye som oppsett for en dramakomedie (med litt mer vekt på komedie enn drama (Bill Lawrence og Brett Goldstein kan jo dette fra Ted Lasso og førstnevnte kan det jo virkelig fra Scrubs)).

Og det gikk litt fort for Jimmy å gå fra det til å prøve å bedre situasjonen med datteren, spilt av Lukita Maxwell. For det var neppe første gangen hun hadde opplevd situasjonen fra første episode.

Men igjen, med ti episoder må man kanskje ta noen snarveier i den personlige utviklingen etter en tragedie. Og det går kanskje an når man har, i mine øyne, en såpass likandes kar som Jason Segel i rollen.

Likevel, en litt uharmonisk start kan ikke ta bort i fra at det ser ut til å være en relativt sterk besetning både foran og bak kameraet. Som ikke er helt uvante med å levere komedier som også greier å røre ved hjerterota. Så sånn sett er jeg mer optimist enn pessimist for de neste åtte episodene (og kanskje forhåpentligvis flere).

Welcome to Wrexham er en dokuserie om at Rob McElhenney og Ryan Reynolds gikk sammen om å kjøpe fotballklubben Wrexham A.F.C i november 2020 og prosessen rundt det frem til sluttspillstapet mot Grimsby i 2021/2022 sesongen.

Og dette er slett og rett en koselig serie der vi får møte trenere, spillere, frivillige, supportere og familiemedlemmer rundt klubben. Liker man fotball så er det morsomt å se hvordan andre grupperinger har det. Og at det kan være tilsynelatende hyggeligere eiere enn hva enkelte andre klubber har fått i det siste *kremt* Newcastle.

Og liker man ikke fotball eller sport i det hele tatt, så kan det jo være en interessant sosialantropologisk erfaring med å kanskje forstå hvorfor sport tilsynelatende er så viktig for mange mennesker rundt deg.

Og for meg er den en forklaring på hvorfor jeg ikke er like interessert i fotball lengre (andre fans), og samtidig viser den meg litt av følelsene man faktisk går glipp av.

Det er faktisk et lite savn.

En strålende serie, og ser frem til nye episoder. Og er neppe alene om å faktisk følge med litt på Wrexham sine resultater (ligger på 1. plass a poeng med Notts County, men en kamp mindre spilt).

Litt mer tillit.

Tillit.

Lagde en ragù bolognese i begynnelsen av desember. Litt til middag på tilberedelsesdagen, og resten ble fryst ned. Og synes jeg finner nye beger av den i fryseboksen hver uke. Veldig drøy.

Men tror det er tomt nå.

Noen ganger bruker man nesten hele dagen for å finne pangrammet i Spelling Bee. I dag var de tre første ordene pangrammer. Og har nesten lyst til å ikke skrive inn flere kortere ord i tilfelle det er flere pangrammer man ikke ser.

Ack, ser noen tar feil om prising på software, oppdateringer og diverse ting rundt dette. Og kommer med motargumenter mot ting ingen har argumentert for.

*sitt på hendene så du ikke blander deg inn*

Synes at The Talk Show noen ganger har en tendens til å bruke mye tid på mimring. Kan hende det er litt stille rundt Apple de episodene, men en del av det har nok også med hvem som er gjester i disse episodene. Men i siste episode var mimring påkrevd.

Greit nok at Mac apper som bruker Sparkle til oppdatering fungerer greit. Og at Latest er et positivt funn.

Men skulle ønske at alle apputviklere også gjør slik iTerm2 gjør det med en https://iterm2.com/downloads/stable/latest slik at man alltid har en url som gir deg nyeste versjon. I stedet bruker de fleste en versjonspesifikk nedlastningslink. Noe som gjør det litt verre å automatisere det (jeg har noen apper jeg må overføre til en annen maskin med minnepinne).

Har en stund tenkt på å rangere de forskjellige sesongene av Taskmaster, men kladding viser at det er bortimot umulig oppgave. Bortsett fra å dele ut sisteplass. Det er uten tvil sesong 8.

Sesong 1-7 og 9-14 er i London. Sesong 8 befinner seg i Bortvekkistan.

Små ting som gir litt glede. En håndkleholder med sterke magneter, så man henge håndkleet hvordan man vil og slipper å irritere seg over at de «innebygde» blir ødelagt.

Så på Knives Out for nte gang. For en fantastisk film. Noe som gjør Glass Onion litt skuffende når man sammenligner.

Får legge mesteparten av skylden på pandemien.

Sjangeren whodunnit (mest vant til den med to n-er) er en liten favoritt både på skjerm og papir.

Desverre så finnes det ikke en wikipediaside for «mordgåte» eller «mordmysterie» som vel er de to beste alternativene (eventuelt bytte ut mord med drap). Ulempen er vel kanskje at disse to/fire alternativene også brukes i omtale om virkelige drap, mens jeg tviler på at det samme skjer i Sverige med pusseldeckare.

Uansett, en liten språklig digresjon.

See How They Run er etter min mening et medlem av klubben gode mordmysterier.

In the West End of 1950s London, plans for a movie version of a smash-hit play come to an abrupt halt after a pivotal member of the crew is murdered. When world-weary Inspector Stoppard (Sam Rockwell) and eager rookie Constable Stalker (Saoirse Ronan) take on the case, the two find themselves thrown into a puzzling whodunit within the glamorously sordid theater underground, investigating the mysterious homicide at their own peril.

Og skuespillet handlingen er lagt rundt er The Mousetrap som er det teaterstykket som har rekorden for å ha vært spilt flest ganger.

Sam Rockwell er god som inspektør Stoppard, men høydepunktet er uansett Saoirse Ronan som konstabel Stalker. Meget sjarmerende, og absolutt et høydepunkt at hun fikk bruke sin irske aksent. Har sett få filmer med henne, men jeg gjetter på at fremstillingen av Stalker er nærmere hennes personlighet enn hva Hanna i filmen med samme navn er.

Ellers synes jeg persongalleriet, i alle fall de som er involvert i teaterstykket, blir litt vel like hverandre og vanskelig å kjenne igjen hvem de er.

Dog, absolutt en severdig film om man liker sjangeren.

For noen dager siden leste jeg litt på en reddittråd at å si at man slo av en serie eller film etter fem minutter av første episode ikke er en anmeldelse.

I utgangspunktet enig i det. Selv om jeg har sett såpass mye tv at jeg ofte skjønner på hvilket nivå en serie vil legge seg på etter kort tid.

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på den når jeg begynte å se på miniserien Treason i går på Netflix. Jeg skjønte hvor dette bar. Om ikke etter fem minutter, så etter første episode.

Dette var

Noe som var litt skuffende. Med tanke på at det var noen kompetente skuespillere med. Og den handlet om spionting.

For dette var hjelpeløst dårlig. Så ekstremt lite troverdig. Jeg forventer ikke at alle spionserier skal ha troverdighet som Le Bureau des Légendes. Men det hadde vært kjekt med et hint av det. En homeopatisk dose av realisme. Men det finnes ikke.

Likevel «så» jeg alt. Mest fordi jeg ikke ville bruke så mye energi på å følge med eller bruke opp en av de gode seriene for å få tiden til å gå.

Dette var en interessant post sånn på generelt grunnlag.

Why is unsolicited advice so annoying?

At best, it is draining and exhausting. Most people just want to post in peace. Unless you’re on Quora or the specific questions-focused forums, the general function of social media and the internet is not asking for advice about every little thing. Maybe it’s just venting. Maybe it’s saying something funny.

Anbefaler å lese posten, men kortformen er:

Svarer du faktisk på et spørsmål. Om det er et spørsmålstegn til slutt så kan det faktisk være et en invitt til å gi svar. Anta også at personen faktisk har googlet, binget, ducket osv. Sjekk etter om det er mer informasjon i tråden. Spørsmålsstiller kan ha gitt mer info enten helt uavhengig eller i samtaler/poster med andre.

Er hjelpen du tilbyr hjelpsom nå? Om noen har et problem med Windows, så er det lite hjelpsomt å anbefale å bytte til Linux eller Mac (som alle har sine egne problemer). I samme klasse kommer også «morsomme» svar. Eller kjepphestsvar. Du vet, de som skylder på muslimer/jøder/innvandring/5G/illuminati på alle spørsmål. Selv på «hva er 2+2?».

Og ikke rett på skrivefeil (om det ikke er veldig relevant for evt. googling personen evt. gjør).

Og det motsatte er også sant, å stille spørsmål man ønsker å ha gode svar til har også noen krav. Men det får bli en annen dag.

Ikke at jeg har planer om å skifte ut min 2020 (née 2018) Mac Mini til en med M2/M2 Pro. Men synes i alle fall at sammenligningen mellom en Mini med M2 Pro eller en Mac Studio med M1 Max eller litt interessant sånn prismessig. I alle fall om man øker til 32GB minne på Minien.

Åja, man må bruke Epilogue for å poste om leste bøker for at det skal telle mot lesemålet. Synes det er litt tungvindt. Så kommer vel en midlertidig post for å fikse den biffen snart.

Prøver å bruke Reddit litt mer (før i tiden har det bare vært lesing der når jeg hatt fått linker dit fra andre steder (les Twitter (som oftest)).

Leste en tråd om å kjøpe media på disker, ikke stol på strømmeselskapene eller kjøpe det digitalt. Fordi fysisk media varer evig. Not. Tidens tann rammer alle. I tillegg er det jo litt upraktisk om man skal flytte.

For en som faktisk har kjøpt en film på salg på iTunes fordi jeg ikke giddet å reise seg fra sofaen, lete etter samme filmen som dvd eller blu-ray som jeg visste var i bokhylla og samt å irritere meg over å bruke PlayStation som avspiller og spillkontrolleren som fjernkontroll så er det jo en holdning som virker rar for meg. Jeg har også kjøpt film på iTunes fordi det faktisk var noe feil med blu-rayen og det var for lenge siden jeg kjøpte den at det ikke var noe vits å reklamere.

Samt at jeg hadde lyst til å se filmen akkurat der og da.

Hadde jeg hatt et skikkelig hjemmekinoanlegg med projektor og mer til. Og uendelig med lagringsplass. Så hadde det kanskje sett annerledes ut. Uansett, det er ikke filmer jeg ser mest av på strømmetjenestene, det er tv-serier. Og mange av de er uansett ikke tilgjengelig på disker.

Samt at det er veldig få ting jeg ser på nytt og på nytt (regner ikke med de seriene jeg spiller av som innsovingslyd som repeterende titting).

Er det irriterende at HBO Max har fjernet noen serier i en skattemanøver. Jau. Men det er ikke som om jeg ikke har 1000 ting i backloggen over hva jeg vil se. Trekker bare på skuldrene. Og ser på en annen serie. Eller film. Er ikke nok timer i døgnet til å se på alt det gode som er tilgjengelig uansett.

Dog, jeg har en forståelse for at de som har småttiser som ser på samme film eller serie ørten tusen ganger om dagen at man kjøper inn fysisk medie sånn for husfredens skyld i tilfelle noe forsvinner fra strømmetjenesten eller internett faller ut.

Jeg skjønner litt frykten for å miste tilgangen til noe man holder kjært. Og jeg har noen ting i den kategorien jeg også. Men samtidig så tror jeg at jeg overlever. Det er så mye annet å se uansett.

Ferdig med 3. sesong av Jack Ryan. Fortsatt en helt grei spionactionserie som tydeligvis er inspirert av nyhetsbildet. Selv om det er noe jeg ikke skjønner med det geopolitiske slik situasjonen er i denne sesongen. Russland har tydeligvis tatt kontroll over Ukraina, for hvordan skulle de ellers kunne plassere ny SAM-batterier nær grensen til Slovakia. Og det forekommer meg rart at en enkelt destroyer fra US Navy er i Østersjøen helt alene, uten at det er sammens med skip fra andre NATO-allierte som har interesser der.

På den andre siden er jeg bittelitt lei av at enkelte serier alltid må toppe hele driten med hva som står på spill. Alt må ikke handle om tredje verdenskrig/jordens utslettelse/kjemperomstasjon som kan sprenge planeter/osv. Og det begynner å bli ganske så utspilt at noen av de nærmeste fortrolige bedriver renkespill.

Men severdig, selv om Jack Ryan er litt vel Supermann slik at flyr rundt i Europa.

Ferdig med No Plan B av Lee Child og Andrew Child (Lees yngre bror). Meg bekjent så er dette bok nummer 3 av de 4 de skal samarbeide om før Andre Child tar over jobben med å skrive om Jack Reacher på egenhånd (som nå er oppe i 27 bøker (og jeg har lest de alle)).

Som vanlig så er Jack på et mindre sted, denne gangen i Colorado. Han observerer noe, blander seg inn, nøster opp noe jævelskap og rydder opp. En dose med relativt sterk kvinneskikkelse. Klassisk Reacher. Og relativt «unputdownable» som forlaget sier om bok 27. Og det har de rett i, relativt sett. At det tar litt lengre tid å lese nå enn før er mer mitt problem enn boken.

For å parafrase meg selv fra tidligere

Men man vet hva man får med en Reacher, og har man lest de foregående 26 så kan man like gjerne lese denne. Høres ikke akkurat som strålende omtale, men jeg likte denne.

Og ja. Jeg likte denne. Det er alltid litt opp og ned med Jack Reacher. Noen ganger er situasjonene han havner opp i litt for tilpasset det aktuelle nyhetsbildet det året boken kommer ut. Noen ganger er det litt mer generisk. Jeg foretrekker sistnevnte. Og sistnevnte er hva denne boken faller inn under. Det er også en interessant vri på historiefortellingen i No Plan B som jeg ikke tror har vært tilstede i Reacher før. Jeg kan ikke huske det i alle fall.

Jeg lot meg underholde.