En annen ting som slår meg etter å ha deltatt på kurs via Zoom denne uka, så er det at jeg litt glad for at jeg slipper å gå på skole på denne måten. For snakk om traurig plattform for læring.

Hjelper jo ikke akkurat at instruktør er gjerrig på pauser.

Holder på med et kurs denne uka på jobb. Og som hjemmelekse i går fikk vi i oppgave å gjøre ferdig en lab.

Så jeg tok meg et lite glass med whisky, og satte meg ned for å gjøre øvelsen på remotelaben. Mente jeg hadde gjort alle stegene korrekt, men det var ikke noen verifisering av resultatet.

I dag under kurset ble den etterfølgende laben utført, og den hadde en verifisering som var ok. Helt til neste lab. Da feilet det hardt når ting skulle verifiseres. Så da var det bare å sjekke alle mulige innstillinger. Og etter en stund fant jeg heldigvis ut hva som var feil. Hjemmeleksen var å konfigurere opp to enheter som var helt lik bortsett fra navn og ip. Og på begge hadde jeg klart å hoppe over samme steg under hver oppgave.

Ack, kjedelig å kaste bort tid på noe så banalt. Men whiskyen var god da.

Etter ett døgn med MBAM1!, men dessverre ikke så mange minutter fordi overføringen fra gammelmaskin tok sin tid og så har jeg vært opptatt med jobb og kursing i dag, så er det noen ting som slår meg.

1. Det som som ikke er optimalisert for Apple Silicon virker i hovedsak. Ikke at jeg har testet så veldig mye, men det jeg har prøvd har virket.

2. Men MacBook Pro 13” fra 2018 som jeg overførte i fra generelt ble varm, og måtte gjøre seg hørbar med viftene i noen minutter, så var MBAM1! kjølig som bare det.

3. Jeg savner MacBook Air 11”. Jeg hadde 2010 og 2013 modellen, og den formfaktoren er min favorittmac gjennom tidene. 2013 modellen ble erstattet med en MacBook i 2015, og generelt sett liker jeg den (inkludert tastaturet, bortsett fra piltastene). Den var dog litt blodfattig. Den var sannsynligvis fem år for tidlig ute. Men Apple. Gi meg en MacBook Air som veier rundt kiloet og er litt mindre enn denne. OKTHXBYE!

Men dette blir morsomt å følge med på videre. På en måte er jo disse tross alt de dårligste maskinene Apple kommer til å selge med sine egne CPU-er. Samtidig så er de jo raskere enn det meste annet bortsett fra Mac Pro, iMac Pro og noen modeller av iMac fra i år og i fjor. Og dette er lavendemodellene til Apple.

MacBook Air M1 i hus. Holder på overføre fra annen maskin. Det gledes.

Grrr.

Silo.

Det er litt fascinerende hvordan iPhone 12 (& mini) føles bedre og ser penere ut enn Pro motparten.

Tidligere i sommer så jeg en av de jeg følger på Twitter poste et bilde av en Negroni som han hadde mikset seg, for han den perfekte sommerdrinken. Måtte jo google hva som inngikk i en sådann drink og noterte meg bak øret at jeg måtte kjøpe inn varer for å kunne mikse meg en Negroni.

Men ack, det gikk i glemmeboken helt fram til i forrige uke når en kollega nevnte Negroni som en av sine absolutte favoritter. Jeg stakk innom det lokale polet og kjøpte inn Tanqueray gin og Campari. Dessverre var utvalget at vermut begredelig, jeg hadde ikke lyst å kjøpe Martini Rosso. Så riktig vermut ble bestilt på nett og denne uken kunne jeg endelig hente en flaske av et bedre merke på polet.

Av de tre ingrediensene er det bare ginen jeg har hatt befatning med før (så vidt jeg vet), så de to andre ble jo et interessant bekjentskap. Heldigvis en enkel drink å mikse, like deler av alt, rør og fyll på med isbiter.

Og jeg må si at dette var en drink som smakte. Kanskje litt overraskende bitter (men akkurat her spiller visst inn hvilken vermut man kjøper inn en del om kollegaen min er til å stole på). Generelt sett er jeg egentlig litt overrasket over i hvilken grad italienere ser ut til å like bitre ting. Campari og vermut er bitter, og jeg har jo gjort den tabben å kjøpe italiensk brus som er overraskende bittert (i større grad en Negroni), en gang en appelsinbrus og en annen gang en ingefærøl.

I juni kjøpte jeg mitt første par med Air Force 1. Late to the party.

Men fem måneder etterpå har jeg mottatt mitt fjerde par (som bruker Gore-Tex, perfekt når høsten er såpass regntung som nå), og venter fortsatt på ett par som ble bestilt på Nike dått com.

Like før jeg blir hip-hop mogul.

Etter å ha sett en del videoer og anmeldelser av Apple maskiner med M1, så tror jeg ordet som beskriver de flestes konklusjon over hvordan de opplever maskinen, er «flabbergasted». Som det heter på nynorsk.

Evt. forbløffet som det kanskje er bedre å oversette med.

Når blaserte anmeldere i The Verge rett og slett er sjokkert, og det eneste de kan finne på å kritisere produktene for er dårlig webcam (og som enkelte andre, for få porter), da ser det ut som Apple har kommet godt ut fra startblokka. Og man blir virkelig nysgjerrig på hva som kommer etterpå, når midten og toppen skal fornyes. For det er tross alt det nederste nivået de har skiftet arkitektur på.

Fikk beskjed om at min MacBook Air hadde begynt på turen sin fra Kina, og kommer hit i begynnelsen av neste uke.

Det gledes. Både for neste uke og hva fremtiden med Apple Silicon ellers vil bringe.

Illustrasjonsbilde av mine følelser for iPhone 12 mini.

Den eksploderende hvalen hadde 50-års jubileum her om dagen, og nå finnes den som remastret utgave.

For the blast blasted blubber beyond all believable bounds

En av de bedre setninger på engelsk.

Den ble plukket litt for tidlig. Men var god da.

Sett ferdig første sesong av Tehran. Spennende serie, kan anbefales. Noen overraskelser, men med åtte episoder er det jo heldigvis en naturlig begrensing, i motsetning til 24 som hadde like mange overraskelser pr. episode som denne hadde i løpet av 8.

Må si jeg ble litt overrasket over at Ben Thompson var så skuffet etter gårsdagens Apple presentasjon av M1 på siste Dithering. Han er jo tross alt smartere enn som så, så det å forvente noe mer enn bare ny CPU i samme innmat som før virket litt rart.

Dog, er mer enig med han om tøtsj enn Gruber.

Er vel like før Apple ringer til meg sier følgende:

You are impacting our environmental foot print

Nevertheless, she persis^H^H^H … likevel ble det en MacBook Air med M1 på meg. Veldig nysgjerrig på hva Apple klarer å gjøre der.

For første gang på, … vel fire år pluss, så var det litt interessant å lese søndagsavisene. Og behagelig å se på Last Week Tonight.

Skal vel kunne hevdes at episode ti av The Mandalorian ikke akkurat er episoden å se om man lider av araknofobi.

Ding-Dong! The witch is d^H^H. Nei. Fortsatt potensiale for mye dritt fra den kanten.

Det er et valgsystem som har forbedringspotensiale. Kan vel hevde det samme om hvor lang tid det tar å overføre makten. Nesten tre måneder? Hvem tror de at de er? En norsk lokaliseringdebatt?

Veldig høstete.

Gresskarkake som dessert etter dagens lunsj på jobb. Nyyyydelig.

Hot take: Valgsystemet i et land som nylig gikk til valg, har forbedringspotensiale med tanke på rettferdighet og minske sjansen for kaos.

Etter noen lange dager på jobb i det siste. Og … vel … 2020 generelt, så ble det et glass med Blue Label mens jeg så på sjette episode av Tehran.