Ristet risen litt for lenge så noe av den ble litt brun + litt for syrlig hvitvin = ikke den beste risottoen jeg har lagd.

Men. Det var mat. Og det mettet.

Var en helt grei dag tilbake på jobb. Så fikk man vite at besteste kollegaen skal skifte beite til sommeren. Og ble litt trist og lei. Men skjønner jo at han vil ha en jobb nærmere der han bor. Men akkurat nå er det mest trist og leit.

It’s a process.

Har kommet i gang med å se på Shetland, og får meg til av ukjente grunner (nja, kanskje ikke så ukjente grunner) å ville flytte til Shetland.

Er jo tross alt mer enn nok av Shetlandske forhold her i Norge. Og med sikkert bedre Internett (uten å ha sjekket ståa for Shetland).

Selv om påsken er over, så er det ingen grunn til å slutte å se på krimserier. Og i alle fall engelske. De er kanskje litt copaganda, men ikke så latterlig som mange av de amerikanske. Og det er litt mer interessant å se hvordan de metodisk jobber seg gjennom saken for å komme til løsningen.

Og denne var i mine øyne bra.

Hadde glemt av denne saken som skjedde i nabolaget, helt til jeg så den omtalt i Inkl om starten av rettssaken der tiltalte ble omtalt med navn. Men interessant nok ikke i norske medier (bortsett fra noen veldig alternative).

33-åringen erkjenner å ha kjørt ambulansen, men nekter straffskyld for drapsforsøk. Han mener selv han bare forsøkte å komme seg unna politiet fordi han var i besittelse av nærmere 47 liter av det narkotiske stoffet GBL.

Vel, jeg håper retten ikke tar hensyn til denne dårlige unnskyldningen. Politiet avfyrte 19 skudd i jakten på han også. Noe som tross alt er en sjelden foreteelse her til lands.

De var fem, aka The Five, av forfatteren Harlan Coben var en sånn passe grei spenningsserie, som lider under av å være for mange episoder og fyllmateriale som er uviktig for historien. Samt at den til tider har en merkelig fargepalett som brukes for tilbakeblikk. Men det er lengde og fremdrift som er problemet for min del.

Interessant historie, kanskje bedre som bok.

The Rock satt siden av meg på benken i ettermiddag. Eller mer korrekt, A Pile of Rocks.

«Det bor 4742 mennesker i Lillestad, dette er deres problemer» leste jeg i NRK appen. Høres jo mistenkelig ut som Letterkenny. Starter å spille av, og etter to sekunder så er konklusjonen, jupp. «Dette er Letterkenny».

Bare ikke like morsomt, basert på de 3-4 minuttene jeg gadd å se.

Ikke så aller verst å ha hjemmekontor når man i lunsjen kan ta en liten svipptur til Løkka Deli og kjøpe en cubano.

Snorre Valen hadde en bra kronikk på Trønderdebatt.

Det som ikke er like forståelig, eller naturlig, er hvor fort vi som politisk fellesskap bestemte oss for å gå videre. Det var som om terroren var en ulykke. Det er veldig mye som er vakkert med hvordan det norske demokratiet, innbitt og stoisk, bestemte seg for å gjennomføre en så normal valgkamp som mulig bare et par måneder etterpå. Men jeg tror dessverre også at det bidro til at terroren aldri ble tilstrekkelig bearbeidet i norsk politikk. Vi tok oss aldri tid til å utvikle et felles språk eller en felles forståelse for det som faktisk hadde skjedd.

På sett og vis kan tror jeg vi kan si at Norge vant slaget, men tapte krigen. Fordi ting har ikke blitt bedre. Det er fortsatt polarisert. Og ekstreme stemmer får fortsatt for mye plass i offentligheten.

Det er derfor både statsråder og programledere på TV ender opp med å bruke begreper som «Utøya-kortet». Det er ikke av ondsinnethet eller vond vilje. Det kommer som en følge av at vi politisk har redusert 22. juli til en beredskapskatastrofe, slik at det egentlige 22. juli, det som hendte og hvorfor, svever for seg selv utenfor den felles politiske bevisstheten.

Så sant. 22.7 avslørte at akuttmedisinen kunne takle en sånn hendelse, mens politi tydeligvis ikke var forberedt på en sånn alvorlig hendelse. Og at støtteapparat ellers kunne vært mer fremoverlent så snart det akuttmedisinske var avklart.

Men fortsatt, det er klart at svikten i beredskapen gjorde at hans handlinger på Utøya fikk større konsekvenser. Men det er ikke svikten i beredskapen som gjør at en person faktisk planlegger, forbereder og utfører et terrorangrep. Det er noe annet som bereder grunner for noe så jævlig.

I de konstituerende papirene for Trondheim bystyre i oktober 2011 står det usentimentalt og formelt: «Om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».

Har de fem-seks siste ukene binget Superstore på Netflix (som foreløpig har 5 av de 6 sesongene som ble lagd av serien (den hadde seriefinale nettopp)).

Serien handler om de ansatte på en større butikk i St. Louis, som er en lett blanding av kynikere, idioter, godtroende, ulovlig innvandret, lovlig innvandret, godtroende og engasjert. Og mer til. En typisk arbeidsplasskomedie.

Som har en tendens til å bruke pinlighet og sjalusi. Førstnevnte har aldri vært høyt på listen over virkemiddel i det jeg ser på, den sistnevnte har jeg blitt mer var for etter en gjentitt av Friends for seks-syv år siden som gjorde at jeg har en kladd med følgende setning:

Ross er ekkel ekkel ekkel mcekkelsen

(fra når Ross og Rachel er sammen første gang, og Ross er psykopatsjalu)

I tillegg synes jeg jo de personene som jeg i teorien tror er seriens to hovedpersoner, America Ferrera som Amy og Ben Feldman som Jonah mer eller mindre har null kjemi mellom seg og for det meste er gørr kjedelige.

Dina er kanskje litt fattigmanns Nick Offerman, men strålende spilt av Lauren Ash. Colton Dunn spiller Garrett, som sitter i rullestol og gjerne liker å gjøre det ubekvemt for andre i forbindelse med det, selv om jeg syntes det ble litt mindre og mindre interessant med Garrett jo lengre serien gikk. Mateo, spilt av Nico Santos, er ensemblets homo og er sammen med Cheyenne, spilt av Nichole Sakura, seriens morsomste duo. Og Cheyenne er kanskje den rollefiguren jeg har opplevd som kommer nærmest Phoebe Buffay (Friends beste rollefigur). Og ellers er jo Mark McKinney strålende som Glenn.

Jeg har ledd, men jeg har også hoppet over scener jeg følger blir for pinlige. Det er bare en viss mengde pinlighet jeg takler, og når man binger kan det bli litt for mye.

Det hjelper jo heller ikke at det alltid er pinlig morsomt, men mer pinlig pinlig fordi f.eks jeg synes ikke America Ferrera har det komiske talentet som passer for denne typen humor. Samt at pinligheten oppstår fordi personene som er involvert i pinligheten plutselig er helt eksepsjonelt idiotiske eller sjalu.

Og ja, er vel litt min feil fordi jeg har sett såpass mange episoder på såpass kort tid, men samtidig så er det litt typisk situasjonskomedie der person A skal oppføre seg sånn mot person B fordi manuskriptet krever det denne uken, men vi glemmer det hele neste uke.

Dog, når mine favorittkomiserier siden årtusenskiftet har vært Scrubs, How I Met Your Mother og The Good Place så skjønner man jo at den typiske situasjonskomedien ikke er noe jeg har sett så veldig mye på.

Må vel en tur på jobben i morgen, om ikke annet enn for å se om man fortsatt klarer å samhandle med andre mennesker etter en uke med påskeferie og to uker hjemmekontor.

Lokalt band pynter opp lyktestolper i nabolaget.

Tre år etter at jeg kjøpte Macbeth av Jo Nesbø som påskelektyre begynte jeg endelig på den.

Stakk innom Løkka Deli og kjøpte en Reuben i dag. Endelig en sandwich som hadde et ypperlig mix av brød, kjøtt og annet. Normalen er jo mikroskopiske mengder av kjøtt og en overflod av salat og grønnsaker.

Litt pricey. Men verdt det.

Mot normalt har jeg sett litt av årets påskekrim på TV. Eller på NRK for å være mer spesifikk. Først ute var Grace som var grei nok. To episoder, 90ish minutter hver, en sak i hver episode. Grei oppbygning, litt politiarbeide, så plutselig over. Kunne kanskje hatt godt av litt mer tid.

Den andre er Nedgravde hemmeligheter (aka Unforgotten). NRK slår sammen to episoder til en (som da blir på 90ish minutter), men de tre (eller seks episodene) følger da en sak som viser hvordan Sunil og Cassie løser gåten. Basert på det jeg husker og beskrivelsene på IMDB har jeg sett sesong 2 og 3 før. Halvveis i årets påskekrim, men dette er klasse.

Basert på plottet så høres ikke Helstrom ut som en serie for meg. Men skjermskuddet får meg til å revurdere.

Hadde jo egentlig gitt opp Suits, men trengte en serie som ikke krevde mange hjerneceller de siste ukene, og jeg var jo uansett nesten ferdig med å se den. Så jeg valgte å avslutte den. Særlig fordi forsøket med å se på de forskjellige DC-seriene også strandet.

Og når man har blitt klar over den veeeeeldig enkle oppsettet av scener i serien, så blir det nesten helt komisk.

For en regissør så er vel instruksen for skuespillerene:

• Romantisk/ikke sinna, ingen roping
• Litt sinna, lavt volum på roping
• Veldig sinna, høyt volum på roping

Samt den imponerende timingen alle har med å komme inn på et kontor i akkurat riktig øyeblikk.

Og de siste sesongene skuffet i så måte ikke. Ikke at jeg gidder å se de første, «gode», sesongene på nytt, så antar jeg at de samme instruksen går igjen der. Men da hadde man i det minste nerven om hvorvidt Mike ville bli avslørt heller ikke.

I skrivende stund har serien 8,5 av 10 på IMDB, 7 av de 8,5 må være fra første halvdel av serien.

Før jeg skulle ha hjemmekontor var jeg på en liten rundtur for å anskaffe kaffebønner og hente en pakke på post-i-butikk fra Jentene på tunet (mmmmm, sjokolade). Og på vei fra butikken var den en utskremt reporter fra NRK Radio som prøvde å få meg til å bli en vanlig mann i gata. Endelig skjedde det. Men naaah, var ikke så hypp på det. Takket vennlig nei.

Lurer på om det finnes et ord for den skuffelsen man opplever når man oppdager at det ikke var en kald Hansa Mango IPA i kjøleskapet som man trodde i det man skulle sette seg ned å spise restene av fredagens indiske rett.

I det jeg skal trykke på «spill av» for Wonder Woman 1984 ser jeg hvor lang den her. Djiizes. Må da være mulig å kutte litt mer i en film.

Om jeg sier at jeg så på matlagingsvideoen til en som het Ethan Chlebowski på YouTube, så er neppe indisk det første som faller deg inn. Men retten som poppet opp blant de mange på startsiden var Keema Matar, som rett og slett er kjøttdeig med erter.

Fulgte oppskriften sånn passe punkt til prikke (bruke f.eks ikke lauvbærblad), og det var jo greit. Selv om jeg neste gang neppe kommer til å følge teknikken hans helt. Greiere å finhakke tomater enn å bruke svigermor som han gjorde. Og jeg tror jeg kommer til å bruke hvitløkspresse på både hvitløk og ingefær neste gang. Svigermor krevde for mange offer.

Styrkegraden for min del ble vel litt sånn medium++, men det bestemmer man jo selv. Var i alle fall godt, og til inspirasjon for fremtidige retter. Er i alle fall ikke så mye man trenger å gjøre for å kunne variere maten mye, vær kreativ med krydder.

Og for noen dager siden postet han en video der han brukte førstnevnte video som en base for en slags irsk-indisk Sheperd’s Pie

«Med blanke ark og spraybokser tel».

Halve veggen var blåmalt i morges. Og i ettermiddag hadde noen brukt sine luftdrevne fargestifter flittig.

La merke til at Inkl ble diskutert her på micro. Så prøver det nå. Virker interessant for noen som ikke har tilgang til Apple News (+ eller ei). Og jeg betaler faktisk for flere nasjonale og internasjonale nyhetsmedier.

Noen ganger er coveret til hjelp hvorvidt jeg skal kjøpe en bok på Kindle eller ei. Denne krevde noe håndfast.