Ikke at jeg tror at jeg nødvendigvis kommer til å gjøre noe fornuftig med scribbles.page, men liker å støtte opp om noen som ser ut til å gjøre en bra jobb og uten at jeg kommer til å mase hull i hodet.

Så jeg betalte for en lifetime i dag. Uansett varighet, det er nok ikke jeg som tjener på det.

Linker litt til Daring Fireball om en avgjørelse i amerikansk rettsvesen vedrørende å tvinge noen til å åpne en lommedatamaskin som er beskyttet med biometri, som naturlig medførte en rekke med tips om å slå av biometrilåser på ens lommedatamasiner. Det er for eksempel noen tilfeller der det kan være fornuftig, men det er mest pga implementasjonen på den enkelte dings (aka, den er ræva). Ettersom akkurat her er Gruber fornuftig

Via Jamie Zawinski, who advises never using Touch ID or Face ID. I strongly disagree with that advice. Almost everyone is far more secure using Face ID rather than relying on a passcode/passphrase alone. People who don’t use Face/Touch ID are surely tempted to use a short easily-entered passcode for convenience, and anyone who disables Face/Touch ID while using a nontrivial passphrase is encountering a huge inconvenience every single time they unlock their phone. There’s no good reason to put yourself through that.

Og

My advice is to internalize the shortcut to hard-lock an iPhone, which temporarily disables Face/Touch ID and requires the passcode to unlock: squeeze the side button and either of the volume buttons for a second or so.

Og det er vondt å lese den litt lettere konspiranoiaen i enkelte av disse forumene og trådene. Som f.eks denne jeg snublet over på Mastodon.

tråd med etter min (og flere sin mening) idiotsike forslag

Alle har vi våre unike trusselmodeller, og bedriver man aktiviteter eller befinner seg på steder der man ofte har med politi og står i stor fare for å bli arrestert, så er jo dette naturlig nok en fornuftig råd. Eller om man har en kontrollerende partner som liker å snike rundt på dingsene (dog der er det nok mer fornuftig å ha en enhet som man holder skjult og aldri bruker på trådløst f.eks eller med «vanlig» Google eller Apple konto).

Men for den gjengse person, så er biometri sannsynligvis mye bedre. Fordi et alfanumerisk passord hadde fort blitt til en enkel pin på seks (eller til og med fire) tall for de fleste av oss. Eventuelt så hadde jeg begynt å minimere bruken av lommedatamaskinen (som kanskje hadde vært fornuftig mentalt sett).

Altså, for noen mennesker er det å slå av biometri fornuftig, men det fornuftige for folk flest er biometri.

15/52

Ikke noe problem med å skjønne at denne antologien i seks deler var Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film den gangen. 
Herlig mørkt. Herlig morsomt. 
Og grunnen til at jeg så den var et 5 sekunders klipp på Instagram.

Det forekommer meg at det er en techpundit i Philadelphia som ser ut til å være veldig godt i gang med fasen av livet der man er en gammel grinebiter. Samtidig som det ser ut som han begynner å bli tom for humanitet også.

Litt sånn relatert: What a difference four years makes

Det føles ikke så veldig proft når en velkomstmail for et nytt produkt inneholder en link til mer informasjon om produktet bare gir følgende melding:

Sorry, no results were found…
Try another search?

Note to self. Finne ut hva pipelyden som kom fra UPS-en i kveld betyr.

Forsvant etter å ha slått av NAS og restartet UPS.

Det kan hende at Ai Pin fra Humane er fremtiden. Men den fremtiden er ikke nå. I alle fall ikke basert på det jeg har sett og lest av tester.

Etter gårsdagens test av mandeldrikk så var det i dag duket for en test av havredrikk. Mer spesifikt havredrikk med sjokoladesmak.

Greit nok, men som med mandeldrikken, så er nok den som kommer fra kyr hakket bedre. I alle fall om man ser bort i fra det moralske med matindustrien.

Kjøpte også en «normal» havredrikk for å teste i forbindelse med matlaging.

14/52

Det kan vel sies at Matthew Vaughn har hatt en noget nedadgående kurve når det gjelder regissering.
Man kjenner igjen stilen. Jeg lar meg underholde. Men summasummarum er den ekstra middels.
Jeg hadde nok vært snurt om jeg hadde betalt penger for å se den.

Testet mandelme^H^H mandeldrikk for første gang (usøtet). Helt greit. Men foretrekker nok den jeg er vant med å drikke. Fra dyrene som sier møøøø.

Men jeg tror nok den er dugandes til f.eks matlaging.

Stat of the day, which I just heard from StatsOnFire while taping a podcast with him: the Seattle Mariners have had the same number of playoff appearances in franchise history (5) as they have had ruptured testicles (5). I do not think Rob got that from baseball_ref

Ouch

Ghosts of Beirut 📺

Ghosts of Beirut er en miniserie som både er en dokumentarserie og dramaserie. Med mest trykk på siste del. Hendelsene er ekte, men hvordan de skjedde er nok ofte litt mer kvalifisert gjetning.

Fire episoder på ca. en time hver gjør dette til en severdig serie. Og den har jo relevans for det som skjer i disse dager også (dog, alle serier som omhandler hendelser etter opprettelsen av staten Israel har nok relevans for det som skjer i dag).

Det som gjør den ekstra severdig er jo også at den sannsynligvis heller mer mot realisme enn filmfantasi når det gjelder etterretningsarbeid. Pluss i margen for det.

Og som jeg ofte gjør når jeg ser på serier, jeg sjekker litt rundt på IMDB etter interessant informasjon. Til dømes så syntes jeg det bra at serien lot skuespillerene snakke på andre språk enn engelsk. Jeg antok det i hovedsak var arabisk og hebraisk. Men så ser man jo f.eks kommentarer som dette:

Actors tried their best, but they weren’t convincing with their poor Palestinian and Moroccan lebanese accent.

Dog, jeg regner vel med at jeg hadde hatt samme oppfatning om nordmenn og svensker i en amerikansk serie hadde hørtes ut som Swedish Chef.

Fascinerende funfact om Dina Shihabi som spilte en amerikansk CIA-agent med aner fra Libanon:

Her father Ali Shihabi is half-Saudi half-Norwegian. Her mother Nadia is half-Palestinian, half-German and Haitian, but raised in France.

«Hvor er du i fra?» er vel både et enkelt og vanskelig spørsmål å svare på, for snakk om å ha en fot i mange forskjellige kulturer (antar jeg).

Noen notater med å slette disker før man returnerer de pga angrerett

Sånn i tilfelle for fremtiden (selv om når jeg en gang i fremtiden kanskje skal gjøre noe lignende igjen så vil det googles (eller kagieres (verbifisering av å bruke kagi til søk er ikke elegant)) og neppe sjekke så nøye i egne notater. Ris til egen bak, man er så variabel med hva man faktisk noterer ned eller pinboarder/raindropper.

I forrige måned fant jeg ut at det var på tide å erstatte min Synology DS1512+, og jeg bestilte en DS923+ og 4 stk. Toshiba N300 disker på 12TB hver.

Men jeg oppdaget jo fort en liten ulempe

Og det er ting som tyder på at de nye diskene muligens er litt mer bråkete enn den gamle

Og ikke bare litt. Når det var diskaktivitet med å kopiere til eller fra den nye boksen, så knitret det som en geigerteller i Tsjernobyl. Mens den gamle i hovedsak var stille, og når det var aktivitet så var den definitivt ikke irriterende (og den sto på soverommet mitt). Den nye løsningen var dog fryktelig irriterende. Og plassere den på stuen var heller ikke noe alternativ. Den ville ha irritert der også.

Så jeg kontaktet nettbutikken og sa at jeg ville bruke angreretten. Men pga påskeferie og et ønske om å sørge for å slette data på en tilfredsstillende måte har det medført at jeg har forsket frem følgende prosedyre.

Synology har i DSM en funksjon som heter «Secure Erase», men ting tyder på at den kanskje er litt mindre optimal. At den også sto på 99% i 36 timer etter å ha brukt 14 timer på å komme seg dit er heller ikke akkurat betryggende. Og enkel kagiering tyder på at det er utbredt problem.

Men jeg fant en kommentar på reddit som viste meg riktig vei.

  1. Jeg nullstilte DS923+ via DSM
  2. Etter å ha satt den opp på nytt, så deaktiverte jeg diskene en for en og brukte dd på diskene.
    dd if=/dev/zero of=/dev/sata1 bs=1M status=progress &
    Som gir et output som ligner på dette:
    12000065224704 bytes (12 TB, 11 TiB) copied, 60128 s, 200 MB/s dd: error writing '/dev/sata2': No space left on device
  3. Jeg prøvde å bruke dd if=/dev/urandom …, men hastigheten på det var 100+ ganger tregere.
  4. Superenkel forskning tyder på at en gang med å bruke zero på moderne større magnetiske disker i de fleste tilfeller bør være nok.

Fra wikipedia

On the other hand, according to the 2014 NIST Special Publication 800-88 Rev. 1 (p. 7): “For storage devices containing magnetic media, a single overwrite pass with a fixed pattern such as binary zeros typically hinders recovery of data even if state of the art laboratory techniques are applied to attempt to retrieve the data.”[7] An analysis by Wright et al. of recovery techniques, including magnetic force microscopy, also concludes that a single wipe is all that is required for modern drives. They point out that the long time required for multiple wipes “has created a situation where many organizations ignore the issue [altogether] – resulting in data leaks and loss.”[8]

Siste setning høres ut som er klassisk tilfelle av «don’t let perfect be the enemy of good»

Når siste dd er ferdig kommer jeg til å nullstille DS923+ en gang til. Slår den av. Bytter diskene. Og forhåpentligvis bør støynivået på mine 6TB WD Red Plus disker være mer tilfredsstillende (Internett fortalte meg at disker over 6TB vil som oftest være mer bråkete).

Så, litt mindre plass enn først regnet med, men med tanke på at jeg DS1512+ hadde 5 stk 2TB disker som medførte 6,27TB med brukbar plass og at jeg etter 12 år fortsatt nesten har 1 TB ledig, så bør 4 disker på 6TB med SHR-1 som gir 16TB med brukbar plass holde en stund.

Av diverse grunner har jeg plutselig fått det for meg at det kanskje hadde vært kjekt med en airfryer. Og en liten nutribullet eller lignende liten blender (jeg har en OBH Nordica på 1,7 liter. Den er særs upraktisk for mye jeg vil bruke det til. Og en ny foodprofessor ettersom den gamlegamle jeg har etter min farmor har fått en slitasjeskade på en del, slik at nytteverdien på den har blitt sterkt redusert.

Masters of the Air 📺

Jeg leste noen som omtalte Apple TV+ som en premium strømmetjeneste for pappaer basert hvilke type serier de produserer. Jeg humret litt av den karakteristikken, men den har nok en smule sannhet i seg.

Og det var lett å tenke på den karakteristikken mens jeg så på Masters of the Air, som omhandler den amerikanske luftkrigen i europa under andre verdenskrig.

Eller. Vi følger med en del mannskaper på diverse B-17 bombefly frem til krigens slutt. Samt litt om Tuskegee Airmen og P-51.

Som det meste på Apple TV+ så er jo dette en serie som har penger bak seg, og greier på sitt vis å få demonstrert dimensjonene på denne delen av krigen. Og galskapen.

Men som serie leverer den ikke helt. Den gir jo følelsen av Band of Brothers, bare med bombefly (på samme måte som The Pacific var Band of Brothers, bare i Stillehavet. The Pacific var jeg ikke fan av, den var mest brutal.

Største problemet med Masters of the Air etter min mening er jo at ettersom et B-17 fly har et mannskap på 10 og

Of the 12,731 B-17s built, about 4,735 were lost during the war

blir det jo naturlig at det er en del tap av mannskaper. Sammenlignet med f.eks Band of Brothers, så blir det litt vel mange individer å forholde seg til. Og det hjelper jo ikke akkurat at det jeg antar er seriens to stjerner, Callum Turner og Austin Butler ikke nødvendigvis har så mye samspill som de burde, og er til tider langt unna hverandre pga omstendighetene.

Sånn sett en formel som fungerte veldig bra i Band of Brothers. Burde ha funket i The Pacific. Men man får ikke samme følelsen av like tette bånd i Masters of the Air. Mesteparten er vel naturlig pga settingen. Det unnskylder dog ikke at det er en serie som blir litt kjedeligere enn den aspirerer til å være.

Jeg har sett Band og Brothers flere ganger, og kommer nok til å gjøre det igjen. Jeg har sett Masters of the Air den ene gangen jeg kommer til å se den.

Høydepunktet var nesten i episode to når de amerikanske bombemannskapene jubler over at de skal bombe Trondheim.

Har for første gang siden Gruber begynte å slikke brunøyet til Meta, hørt på en episode av The Talk Show, mer spesifikt episoden Less space than a Nomad? Lame med Jason Snell.

Og jeg har jo bemerket før om hvorfor jeg setter pris på Snell

… men Jason Snell er alltid en stemme som er verdt å høre på. En av de bedre techpunditene fordi han har evne til å se en sak fra flere sider. Og ikke bruker 12 minutter på å forklare at 1+1 = 2.

Og det har jo også vist seg tydelig i punditryen rundt DMA i EU og søksmålet fra DoJ i USA den siste tiden.

13/52

Dette er vel første gang Brendan og Colin utgjør et radarpar. En fornøyelig film som er litt sær, men ikke for sær.
Og Ralph Fiennes er herlig med sitt innhopp mot slutten.

Alle fremdriftsindikatorer innenfor den digitale verdenen lyver. Men jeg tror Synology sin for «secure erase» av en disk lyver mest.

Tok ut en disk av en volumgruppe og satte igang en secure erase. DSM antydet at dette var noe som kunne ta ca. 14 timer. Dette gjorde jeg om morgenen på onsdag. Noe som burde bety at midnatt samme dag skulle det være ferdig.

Jeg sjekket ikke status da, men når jeg på torsdags morgen sjekket status så var fremdriften kommet til 99%.

Jeg oppfattet det, som sikkert de fleste normale mennesker, som om at den snart var ferdig med prosessen. I skrivende stund, 1,5 døgn etter at jeg så den var 99% ferdig og 2,5 døgn etter at jeg satte i gang noe som visstnok skulle ta 14ish timer, så er den fortsatt på 99%.

Synes også at secure erase prosessen til Synology er merkelig stille. Jeg hadde forventet mer diskaktivitet av noe som medfører skriving av data til disk.

Våknet i natt med dundrende hodepine. Innså at alt var min feil. For det første hadde jeg ikke drukket nok vann og annen væske i løpet av dagen. Og for det andre hadde jeg glemt å drikke kaffe.

Hadde riktignok drukket en boks med falsk cola (den uten sukker), og en boks med ekte cola, men det dekker neppe hjernens behov for koffein. Når jeg til slutt sto opp i morges (holdt meg hjemme fra jobb, fordi jeg var for alle praktiske formål ute av drift store deler av dagen i dag.

Dog, det var morsomt å kjenne hvor fort kaffen hjalp i morges.

12/52

12 dune part two. Storartet. Magisk. Fantastisk. Aldri et kjedelig øyeblikk.

På sporet igjen.

Det er litt farlig noen ganger å se på flinke folk prate varmt om nye produkter på YouTube. For plutselig får man lyst på noe nytt selv om man ikke trenger det.

Har jo blitt vant med å se det bak hagen når jeg er på besøk hos det moderlige opphav. Men fortsatt moro.