Det startet vel med at Merlin Mann snakket varmt om Quicksilver for maaaange år siden. Og jeg brukte den vel en stund. Men så byttet jeg til LaunchBar og så meg egentlig aldri tilbake. Jeg har prøvd å venne meg til Alfred mange ganger. Mange ganger. Men aldri klart å venne meg til det.

Dog, fant en supportmail jeg sendte til LaunchBar i 2013 der jeg klagde på en bug, men fant ut at det var et selvpåført problem ettersom jeg rotet med andre launchere.

Even though Launchbar was my first love with regards to launcher utilities on the Mac (and if I recall correctly, the first software I bought to my first Mac in 2004), I’ve fooled around with other launchers. But I always come back to Launchbar.

Jeg har også prøvd å bare bruke Spotlight (og jeg har den konfigurert til å bruke ⌥+mellomrom, men bruker den bare til å søke etter filer og mail).

Men det er alltid noe som mangler, eller at ting fungerer på en annen måte enn det jeg er vant med fra LaunchBar, så det tar ikke så lang tid før LaunchBar tar over ⌘+mellomrom igjen.

Og når Raycast ble den store snakkisen for en stund siden (muligens 2021) så lastet jeg den ned, prøvde den litt, men ettersom det ikke var noen store «WOW» øyeblikk den gangen så gikk jeg tilbake til LaunchBar. Som jeg alltid gjør.

Helt til denne uken, når de lanserte Raycast Pro, så fant jeg ut at det kanskje var på tide å se litt nærmere å den igjen. Ikke at jeg har så veldig behov for de tingene som er inkludert i Pro (vel, sync at diverse innstillinger hadde nok vært kjekt, og bruk av AI enkelte ganger, men vet ikke om det er $100 i året verdt det kjekt).

Så jeg tittet på noen videoer som gikk igjennom enkelte tips og triks med Raycast (samt Raycast sin egen intro) og fant ut at her var det mye kjekt. Ikke minst på jobbmaskinen som har begrensede internettmuligheter. Er en del basisfunksjoner som kan ta over en del diverse nytteprogrammer jeg bruker nå i dag.

Og når jeg nå i kveld finner ut at jeg kan eksportere innstillinger, utvidelser med mer, og importere det til en annen maskin så ble det plutselig veldig interessant å prøve mer.

Og kanskje betale for Pro slik at jeg kan holde alle maskinene mine i sync (samt jobbmaskin i semisync).

Er noen år siden jeg leste This is How You Lose the Time War, men dette var morsomt å lese.

As far as I can tell, someone going by the name Bigolas Dickolas Wolfwood […] and tweeted about loving Time War with imperative enthusiasm

«Nei, det holder vel å kjøpe den normale utgaven av Zelda, trenger vel ikke Collector’s edition vel?»
«Menmen, disponibel inntekt …»
«Ok … hei, hvorfor legger du en Nintendo Switch OLED Zelda limited edition i handlekurven?»
«Se hvor tøff den er»
«Men du har da allerede en Nintendo Switch»
«Ikke OLED. Og husk, disponibel inntekt»
«Sukk»

For en stund siden kjøpte jeg noen chilisauser fra Black Mamba. Ikke de sterkeste i verden, men den med cayenne og den med habanero falt i smak. Men nå får jeg ikke tak i disse, så da har jeg jo prøvekjøpt noen av sausene som brukes på Hot Ones hos Gulating på Storo.

Det er to ting jeg ikke er fan av når det gjelder disse sausene. For det første har de fryktelig mye smak av eddik, så f.eks Classic Hot Sauce er mer sur enn spicy (som riktignok ikke er oppgaven til den, men surheten overrasker). Det samme gjelder for tre andre sausene jeg har prøvd. Heldigvis var to av de litt mer spicy, men fortsatt godt innenfor det jeg tåler.

Det andre er jo at sausene er litt for flytende. Når man omtaler noe som en saus så forventer jeg at den har litt mer viskositet, men basert på observasjon så var flere av disse veldig flytende, inkludert tre av de jeg har prøvd til nå.

Fikk et Magic Keyboard med Touch ID til bruk med MBP14 på denne uken. Og i dag, når jeg skulle logge inn på en annen maskin, så var det et lite sekund der jeg ikke husket på passordet. Så både kjekt og bittelitt upraktisk.

I går på Reddit så var det en eller annen tråd der noen lurte på hvem som ble såret ettersom de hadde begynt å bruke «unhoused» i stedet for «homeless». Det var en liten diskusjon rundt det. Tror konklusjonen på det tidlige stadiet var at det handlet litt mer om å være nøyaktig i språkbruken. Det er forskjell på noen som har jobb og tjener penger, men ikke har råd til å eie eller leie bolig kontra noen som pga diverse andre problemer (inkludert mentale), ikke har egne penger og ikke får hjelp.

De to gruppene trenger forskjellige tiltak for å løse problemet.

Så var det noen som linket til følgende video med George Carlin

Jeg har sett litt av George Carlin sine opptredener, og for det meste har jeg jo funnet det underholdende.

Kortversjonen er jo at under Første Verdenskrig het en bestemt tilstand som rammet en del soldager for «shellshock», som under Andre Verdenskrig ble til «battle fatigue», som under Koreakrigen ble til «operational exhaustion» og til slutt under Vietnamkrigen ble til post-traumatic stress disorder (som jeg tror fortsatt brukes den dag i dag). Det var noen eksempler til, før han trakk fram «no one is blind anymore, partially sighted or visually impaired».

Og det siste er jo noe jeg trakk fram når Professor emeritus Finn-Erik Vinje begikk en kronikk på tampen av 2021.

Så alle døve personer vil være hørselshemmede, men ikke alle hørselshemmede vil være døve. Og følgelig, alle blinde personer vil være synshemmede, men ikke alle synshemmede vil være blinde.

Så i et samfunn med krav om universell utforming, krav om tilpasning for de med medfødte eller senere påførte funksjonshemninger, så er det kanskje naturlig å bruke begreper som omfavner flere enn bare de som er døve og blinde. Norges Døveforbund jobber for både døve og hørselshemmede, og Norges Blindeforbund jobber for både blinde og svaksynte skriver de på sine hjemmesider. Og basert på hva de fortsatt kaller seg selv, så kan det virke som om de ikke har problemer med ordene døv eller blind.

Tilbake til Carlin og kjeden «shellshock -> battle fatigue -> operational exhaustion -> post-traumatic stress disorder» synes jeg jo man gikk fra beskrivende -> pynte på -> pynte på -> beskrivende. Særlig når man fortsatt et halv århundre fortsatt bruker begrepet flittig, og ikke bare eksklusivt om soldater som har opplevd krig, men generelt om reaksjoner på alle mulige traumer.

Før jeg så klippet med Carlin så kjente jeg bare til det første og siste begrepet. De to i midten hadde jeg ikke hørt om før, men SEF på Wikipedia kan tyde på at Carlin muligens var noe unøyaktig med begrepsbruken (men jeg gidder sjekke den historiske bruken). F.eks er «battle fatigue» (også kjent som Combat stress reaction) noe som skjer i kampens hete, soldaten er sliten og stresset pga kampene, lite søvn osv, og regnes som en kortvarig reaksjon. Og skal ikke forveksles med f.eks PTSD. Dog, til Carlin sitt forsvar, jeg er ikke kjent med hvorvidt denne nyansen var gjeldende i 1990 (men jeg mistenker at den var der).

Så der andre kanskje ser at man pakker inn språket i bomull/er politisk korrekt/WOKE!, så ser jeg ofte en presisering av språket. Eller en endring som får kanskje noen til å tenke litt mer. Ingen tar skade av at noen sier handikapabel i stedet for handikappet. Jeg vet ikke om det var vanlig å si det i Norge, er kanskje en litt mer amerikansk ting. Kan ha noe med at i Norge har man vel prøvd å etterstrebe at f.eks de med enkelte fysiske funksjonshemminger skal gå på vanlig skole og heller tilpasse lokalene og utdanningen der, enn å nødvendigvis sende de til spesialskoler.

Selv om jeg mener å huske at jeg har lest at det ikke var alle disse målsetningene som var til det beste for den med funksjonshemningen og enkelte andre i klassene.

En liten digresjon på tampen. Akkurat denne tingen er ofte grunnen til at jeg har litt vanskelig for å se på standup-show på Netflix, HBO osv. Humor av observasjoner som ofte er veldig unøyaktige når man tenker over det. Men fremføres på en morsom måte. Så jeg ser noen minutters klipp her og der. Men å se et show på 60+ minutter blir ofte litt for mye for meg. Små doser på noen minutter her og der får holde.

En gjenganger med min databruk er at jeg ofte gjør noe manuelt som enkelt kunne ha blitt automatisert. Som f.eks å loggføre dagens Wordle resultat i Drafts (tidligere Tot helt til den begynte å slite med antall tegn), så åpne Wordlebot i Safari.

Men med en snarvei gjøres alt i et steg. Treiging.

Greide å få røykvarsleren til å hyle i går kveld. Pizzaen fikk såpass mange store luftbobler at deler av den greide å røre det rødglødende varmeelementet i pizzaovnen min.

Så det luktet litt svidd en liten stund.

Det var en gang at Ghosted ville ha vært en super actionfilm med mange morsomme cameos. Men i 2023 er den en helt extra medium actionfilm med mange morsomme cameos.

Ana de Armas, veldig sjarmerende. Chris Evans, samme.

Cameoene. Morsomme.

Men det blir uansett en bare en helt grei film. Kanskje man klarer å lage det til et sånn passende morsomt franchise ala James Bond og det kommer 20 filmer til med forskjellige hovedroller. Og selv om det legges opp til at det skal bli flere filmer, så er nok min mistanke om at det blir med den ene.

Og da blir det jo sånn at det hele føles litt sånn fånyttes. Fordi at jeg tror nok flere filmer med Ana de Armas og Chris Evans kunne blitt helt greie. Og om noen år, noen andre tilsvarende skuespillere.

Men det vi ender opp med er uansett en helt grei tidtrøyte med passe mengde humor og action.

Og noen ganger er det helt greit. Extra medium greit.

Å starte lørdagen med nyeste episode av Taskmaster, en kanelsnurr og en kopp kaffe av type Badnekhan er i alle fall ikke det motsatte av lykke.

Gleden var stor i dag når jeg oppdaget at månedens kaffe hos Kaffebrenneriet er min absolutte favoritt, Badnekhan. Begynner vel å bli to år siden den var sist å få tak i.

Holder på å betatester Bear 2 i disse dager, etter å ha startet abonnement igjen (har brukt det litt før fordi det var en perioden synkingen til Notes.app ikke var til å stole på (måtte restarte dings for at den skulle synke ting en liten periode). Ironisk nok så løste det problemet seg når jeg begynte å abonnere på Bear den gangen.

Så jeg fikk egentlig ikke tatt i bruk Bear så veldig mye.

Men ettersom prisen dobles for nye brukere når Bear 2 går ut av beta så tenkte jeg rett og slett «bedre å betale halve prisen for noe jeg kanskje ikke kommer til å bruke så mye». Så i tillegg til Bear så har jeg jo også Drafts.

Men de fyller jo uansett forskjellige roller. Til en helt grei pris. For meg så virker Bear 2 som en kapabel konkurrent til Ulysses (for mitt bruk), mens Drafts er mer post-it lappen. Samt den lille wordleloggen jeg har.

Jobben har fasadevask. Jobben har da naturlig nok stoppet muligheten for å bruke utvendig solskjerming denne uken. Som er litt upraktisk for meg, veldig upraktisk for andre ut i fra arbeidsplass.

I stedet for å koordinere dette ut i fra hvilken side av bygget de skal vaske.

Naboen som liker å bore i veggen i timesvis (og synes nabovarsel er veeeeldig valgfritt) holdt på i kveld igjen.

Noen burde kanskje varsle litt bedre, og heller gjøre det på dagtid (som man helst skal gjøre) for å plage andre minst mulig.

Kan hende man anser seg som uunnværlig på jobb.

Med tanke på at jeg har mine aversjoner mot større folkemengder (at været ikke var optimalt hjalp heller ikke), så ble Arbeidernes internasjonale kampdag feiret i stillhet hjemme, mens jeg har sett alle episodene i dokumentaren Einar - hele historien om Einar Gerhardsen, vår Landsfader. Interessant om en stor politiker fra før min tid, og det var litt rørende å se folkehavet fra begravelsen hans i 1987. Samt litt ekstra vemodig ettersom hans barn Torgunn, Truls og Rune alle døde i henholdvis 2019, 2022 og 2021. Men alle deltok i større eller mindre grad i denne dokumentaren fra 2019.

I tillegg så ble jeg inspirert av Never Eat a Dry, Boring Chicken Breast Again | What’s Eating Dan? og brukte hans low-oven-reverse-sear måte til å lage kyllingfilet og risoni. Fulgte ikke helt fremgangsmåten, men resultatet ble veldig bra og videoen ellers er interessant med tanke på andre teknikker for kylling.

Lå litt apatisk på sofaen og så på reels på instagram om psyke bilister og andre koko mennesker av begge kjønn (i kategorien «karens») litt for lenge i dag.

Så jeg skjønte det var på tide å slette instagram fra fonen.

Oppdaget at Sebastien Bruno har et lite utsalg på Storosenteret nå. Så nå er det uheldigvis veldig praktisk å få tak i verdens beste ting, sjokoladetrukne pistasjenøtter.

Ristede og karamelliserte pistasjnøtter trukket i hvit sjokolade og sprinklet med havsalt

Djiiz.

Begynte å titte på Skyggespill, en dokumentar fra 1996 om Rinnanbanden. Det er ikke fritt for at jeg humret litt når jeg så at Kitty Grande (født Sørensen, senere Lorange) het Kitty Fitte når hun døde i 1999 (etter å ha vært gift med franskmannen Hubert Fitte).

Ferdig med å se sesong 3 av The Mandalorian. Jeg har ikke lest noe om serien, eller hørt på podkaster der siste sesong ble diskutert. Men jeg kunne ikke å unngå å legge merke til at ordet på mastoen var at det var en merkelig sesong. Noen mente endog at kapittel 22 hadde hoppet over den metaforiske haien.

Mange hadde også problemer med kapittel 19. Dog, jeg lot meg ikke affisere. Ja, kapittel 19 var en merkelig episode for en serie som bare har åtte episoder hver sesong til å fortelle sin historie, men jeg fant den interessant. Etter min mening et grep som medfører en mer interessant historiefortelling i det lange løp.

En annen ting var jo at jeg satte pris på at de har økt kompleksiteten i scenene sine. De har klart å få til relativt komplekse slagscener, der den før føltes mer som en serie med fire stykker foran en stor grønnskjerm. Om den for det meste er filmet på The Volume begynner det å bli veldig imponerende.

Er det noe å utsette på denne sesongen er vel at noen prøvde å se ut litt vel hardt som Darth Vader. Men er vel nesten noe man må regne med.

Alt i alt en god sesong, som forteller en historie på en litt mindre skala enn det man er vant med fra filmene.

Har de siste ukene sett på NRK-dokumentaren De siste dødsdømte. Om landssvikoppgjøret, gjeninnføringen av dødsstraff, og hvem en del av de som ble henrettet var.

Og ikke minst den tilsynelatende tilfeldighet i alvorlighetsgrad for hva de ble henrettet for. Og hvor lenge etter krigen de ble dømt.

Samt at den avdekket en del svakheter i min egen kunnskap om krigsårene i Norge.

I hine hårde dager var jeg veldig historieinteressert, og særlig om andre verdenskrig og opptakten til den. Men det var mer på det overordnede plan. Invasjonene. Slagene. Ikke de detaljene om hvordan dagliglivet var f.eks i Norge. Jeg hadde en gang besteforeldre jeg kunne ha spurt om detaljer på det, men tyvärr var det hele en stor blindsone for meg. Og nå er det for sent.

Når det gjelder straff så heller jeg veldig tungt mot rehabilitering over hevn. Og at dødsstraff er barbarisk. Som rammer uskyldig tredjepart. Og uansett ikke kan omgjøre det som er gjort. Som ironisk nok (føler at det kan brukes her) også gjelder bruk av dødsstraff i de tilfeller der uskyldige mennesker er dømt. Og i den grad det er et problem med straffeutmåling her i Norge så er det at selv om vi er flinke til å rehabilitere og har lav grad av tilbakefall, så har vi dessverre en blindsone for de som ikke lar seg rehabilitere. Eller ikke kan rehabiliteres med tanke på psykose.

Men når det er sagt så har jeg ingen problemer med å se at det i Norge var sterke følelser for litt ekstra kraftig hevn. Og at en person som Henry Rinnan med sin bande fortjente dødsstraff har jeg ingen problemer med. Selv om det forekommer meg litt merkelig at 10 av 30 (og av 25 fullbyrdete) henrettelser er på medlemmer av Rinnanbanden. Og at 8 av de 10 ble henrettet samme natt (12. juli 1947), og at det var samme tropp av 10 politikonstabler som utførte dette. Jeg regner med at det var mange som fikk traumer av dette, og at det ikke var uten grunn at politiet i Trondheim begynte å bli veldig motvillig til å utføre henrettelser.

Og uten å ha sjekket i detalj, så virker det som om det var litt flere fra de lavere sjikt av samfunnet som ble dømt til døden for sine handlinger. Noe kan vel forklares med at en del av overløperne som var med i NS og samarbeidet med tyskerene nok endte sine egne liv når frigjøringen kom. Men alt i alt kan det jo virke som at landssvikoppgjøret nok rammet veldig ulikt.

Men sånn er det vel alltid. Noe fordeler må jo eliten ha. Selv når det gjelder straff etter landssvik.

Alt i alt en interessant serie, selv om grepet med å ha med slektninger (nieser, nevøer, barnebarn) av den henrettede med på en rundtur i regionen der forbrytelsene ble utført kunne muligens ha vært tonet ned litt. Å se noen se ettertenksomt og være sjokkert etter å ha fått vite om nok en gjerning utført i krigsårene ble litt repeterende til slutt. Som startpunkt for en samtale med en historiker greit nok, men noen av de første episodene hadde litt vel mye av dette.

Noen vil kanskje også anklage serien for å ha en viss sterk slagside om at dødsstraff er barbari (et synspunkt jeg deler) med f.eks å trekke frem ene torturofferet i 7. episode mente at torturisten ikke skulle henrettes. Men det var et offer, det kan jo hende at andre offer hadde andre meninger.

Og ikke minst det juridiske om innføringen av dødsstraff etter krigen. I min bok hadde det vært et tema som hadde vært interessant å bruke litt mer tid på ettersom det tross alt er så viktig for hva som skjedde i de første etterkrigsårene.

Ikke er jeg jurist, ikke har jeg studert grunnloven, men når f.eks §97 trekkes frem

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

Så antar jeg jo at forræderi og samarbeid med fienden hadde sine lovbestemmelser. Og det samme med drap og tortur. Og at selv om strafferammer ikke inkluderte dødsstraff før krigen har jeg ikke noe problem med å se at den alminnelige rettsfølelsen i Norge rett etter krigen tilsa at dødsstraff burde kunne benyttes i enkelte tilfeller. Som f.eks Quisling eller Rinnan (og sikkert enkelte av hans kumpaner (men igjen, når 10 av 25 fullbyrdete henrettelser var av medlemmer fra Rinnanbanden, så virker det litt ubalansert)).

Alt i alt en meget interessant serie, som gjør at jeg skal prøve å oppsøke flere serier på samme tema i NRK sine arkiver.

Ting som irriterer litt men som egentlig ikke burde det. Har siden april 2019 klart å løse mandag og tirsdagskryssordene til NY Times uten å måtte slå opp for mye (men noen ganger kjenner jeg ikke ordet eller har mangelfull kunnskap om TV fra 60-tallet).

Oppdaget i dag at en tirsdag i juni 2022 ble regnet som ikke ferdig selv om alt var rett. Måtte slette en bokstav og legge i samme bokstav på nytt for å få skiftet status til løst.

Ack.

Så koselig, Succession tok en tur innom Norge i siste episode.

Noen ganger anbefaler YouTube en matvideo som bare er ren sjarm og ikke gjennomprodusert.

Fikk en Flipper Zero i posten i går. Vet ikke helt hva jeg skal bruke den til. Men ser ut til å være noe morsomt å leke med.