Det er litt irriterende at «eldre» filmer, som f.eks Apollo 13 (fra 1995) selges på iTunes med bare amerikansk teksting. Særlig når man vet at filmen som vist på kino, så solgt på både VHS og DVD og senere Blu-Ray garantert hadde norsk tekst.

Det kan sikkert argumenteres med at Westworld er kvasifilosofisk runking over hva er bevissthet, fri vilje og determinisme. Ikke ulikt hva Devs prøvde å takle. Og det er sikkert rett, det er naturlig at slike ting blir litt kvasi når det tas opp i en serie som i utgangspunktet er ment å underholde deg. Men også kanskje gjøre deg litt nysgjerrig på temaene serien tar opp.

Og den interessante verdenen som ble presentert i første sesong, litt utvannet i andre sesong, og flyttet til en helt annen verden i den nettopp ferdige tredje sesong, der fortellingen kanskje bærer preg av at man finner på historien etter hvert, det er ikke noe naturlig endepunkt her som serieskaperene har planlagt. Vi lager den så lenge HBO bestiller nye episoder. Så da blir det litt at man trår i vannet. Og gir deg litt kvasifilosofi om fri vilje. Som selvsagt har klare paralleller til dagens verden med algoritmer og såkalt AI (som hevdes å være nøytralt, men bias i de som skapte den vil jo påvirke).

Likevel liker jeg serien. Fordi den er velprodusert og velspilt. Og selv om jeg har en følelse at skaperene ikke nødvendigvis vet hvor det hele skal ende, så er det en velregissert serie der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det føles som at det er en mening bak alt man ser på skjermen.

Og det er ikke slutten som er målet, det er veien som er målet. Det er ikke som om siste sesong av Game of Thrones retroaktivt ødela de foregående sesongene. Ei heller vil den fremtidige slutten av Westworld ødelegge for meg at jeg har latt meg underholde av de 28 episodene til nå som er sendt. Men for din egen del. Slowbinge. Det er ingen serier som fortjener å bli sett 2-3-4-5 episoder om dagen. Ta det med ro.

På jobben har vi en sosial sone med sofa, stoler og bord, og en kaffetrakter. Denne delen av lokalet har også parkett til gulv og ikke teppe. I går vasket de og oljet inn parketten. Noe som skaper en veldig intens lukt. Men det var på slutten av dagen, og var uansett på vei hjem.

Ulempen er jo at ettersom det er et nytt kontorbygg så er det høy fokus på lav energibruk, og naturlig nok ikke vinduer som går an å åpnes (dog, på denne biten kommer nok også sikkerhet inn i bildet). Men luftanlegget kjører på sparemodus i tidsrom der det normalt sett ikke skal være folk på jobb. Altså sent om kvelden, natta og i helgene. Skal man jobbe på en helgedag må man faktisk bestille lufting.

Jeg har en mistanke om at noen ©™® ikke nødvendigvis tenkte på denne biten når man oljet, med det resultat at effekten av parkettoljen ikke var så redusert som den kunne ha vært.

Så i dag var det naturligvis fortsatt en intens eim av parkettolje. Og etter noen timer på jobb så kjente man at det begynte å bli veldig tungt i hodet. Fant det etter hvert lurest å «sitte stille i båten» og ikke gjøre alt for mye kreativt i tilfelle man måtte begynne feilsøke på ting.

Og ettersom man var veldig tidlig på jobb pga en oppgraderingsjobb, så dro jeg tidligere enn normalt hjem. Men kjenner fortsatt dunsten av parkettolje i nesa. Får håpe det er litt bedre på jobb i morgen.

I trestammens trygge favn.

Fast & Furious 7 🍿

Fast & Furious 7 er naturlig nok den sjuende far i huset av disse filmene. Og det begynner å minne meg om det jeg likte når jeg så Hobbs & Shaw, helt latterlig overdrevent urealistisk slik at det blir fantatisk. Så hintet av det i Furious 6 og det slår ut i full blomst her.

I tillegg så er jo Jason Statham med. Det finnes sikkert dårlige filmer med Jason Statham, men dette er filmer som helt sikkert hadde vært latterlig dårlig uten Jason Statham. Etter min mening så er en film med Jason Statham i verste fall en habil actionfilm, men mer ofte en underholdende actionfilm.

Kort fortalt. Jeg setter pris på Jason Statham.

Jeg har ikke akkurat vært stor fan av Vin og Paul, men den scenen de hadde lagd for å minne Paul Walker etter hans fatale bilkrasj var rørende.

Fast & Furious 7 fortsatte i alle fall den lovende trenden fra Furious 6. Heidundrende latterlig og urealistisk. Fantatisk moro. Og slitsomt for hodet på grunn av all slåssingen, kjøringen og eksplosjoner. For de fire første filmene var det bare det idiotiske plottet som gjorde deg sliten i hodet.

Fast & Furious 6 🍿

Furious 6 er den telle på fingrene sjette filmen om de raske og fryktelig sinna simple kriminelle. Skulle ikke tro de trengte å fortsette sin kriminelle løpebane etter brekket i forrige film. Noe de faktisk ikke gjør.

Derimot er det Hobbs (aka The Rock), med sin nye sidekick Riley (spilt av Gina Carano (heftig dame)) som rekrutterer gjengen til å jakte på den mesterkriminelle Shaw (spilt av Luke Evans) som også gjør brekk med biler, stjeler doohickeys og mcguffins over hele Europa for å sette det sammen til en kjempethingamajig som har store militære muligheter.

Like lang som forrige film, men denne gangen er det faktisk litt mer tettpakket. Jordana Brewster og Elsa Pataky har veldig lite å gjøre i denne filmen, men det veies jo faktisk litt opp av at Gil Gadot, Michelle Rodriguez og Gina Carano generelt sparker rompe og er en grei motvekt mot hvordan kvinnene i denne serien har blitt fremstilt før. Vin og Paul er fortsatt ekstra meeeeh. Tyrese Gibson sin rollefigur er fortsatt latterlig og irriterende. Er bare Ludacris (samt Dwayne) som har noe å tilføre.

Og seriens premiss har jo hele tiden vært latterlig, så også i denne filmen. Det er ikke måte på hvilke problemer man kan løse med tre-fire-fem raske biler. Stoppe et innbrudd hos Interpol. Kjør dit med alle våre raske biler. Stoppe noen som skal stjele en militær konvoi. Kjør dit med raske biler. Sikker på at løsningen på COVID-19 er raske biler.

Når alt man har er raske biler, så ser vel alt ut som et gateløp. Og filmens klimaks er jo kanskje det mest latterlige. Men det er jo sånn det skal være.

Alt i alt er dette den mest underholdende til nå.

Fast & Furious 5 🍿

Fast & Furious 5, også kjent som Fast Five er da naturlig nok den femte filmen om de raske og fryktelig sinna simple kriminelle.

Vins rollefigur dømmes til lang fengselsstraff, gjengen får han ut av fangetransporten etter at bussen ruller ørten ganger rundt. At noen kom helskinnet ut av det var ganske så mirakuløst. Så skal de stjele noen biler fra et tog i USA (tror det var det) på en naturligvis komplisert måte. En av bilene hører til filmens bad guy, DEA hadde beslaglagt den. Og slemmingen vil ha det tilbake. Brekket går sånn halvveis, og plutselig er vi i Rio de Janeiro.

Dwayne Johnson aka Hobbs blir introdusert. Og ettersom vi på sett og vis skal heie på Vin Diesel og Paul Walker et al, og Hobbs er i Rio for å jakte på de, så blir han jo på sett og vis enda en bad guy i filmen.

Naturlig nok mer overdreven action og ødeleggelse, er tydelig at filmene gjør det godt og har et stort budsjett bak seg.

Og dessverre også 33% lengre film. Men på den annen side, The Rock er endelig med. Men på den annen side, det samme er Vin og Paul. Et stort variert ensemble. Og fortsatt overdreven seksualisering av kvinner.

Jolly Kramer-Johansen. Komponist. Kapellmester. Og fagforeningsmann, derav blomster på hans byste i dag.

Hardanger 📚

Aprilboken i @enslagsbokklubb var Hardanger av Marit Eikemo.

En novellesamling (denne også), som naturlig nok basert på navnet, har lagt handlingen til Hardanger nå i moderne tid. Lett blanding av sjarmerende og rørende historier, om et folk som nok anser seg selv som veldig særegne. Likte den godt, særlig hvordan de små historiene var vevd litt sammen slik at de føltes som en del av en større historie. Selv om det ikke var mer enn at Jenny fra Kartverket som var nevnt i en novelle der hun sluttet i Kartverket for å fokusere på sin siderblogg, og i en senere novelle er på et lokalt talkshow for å snakke om sin siderblogg. Og Jenny var ikke hovedpersonen i noen av novellene.

Boken i mars var On Earth We’re Briefly Gorgeous/På jorda er vi glimtvis vakre, en bok som jeg ikke klarte å lese ferdig. Å lese en selvbiografi (slik jeg tolker den)/familiesaga om en person jeg ikke kjenner til var ikke så veldig interessant. Og det halve jeg leste var rett og slett kjedelig.

Når kirsebær eller morellene blomstrer. En av de. Vet ikke hvilken, fordi jeg kan ikke smake på bærene fordi jeg kan få en allergisk reaksjon uansett hva det er.

Homeland 📺

Da var Homeland ferdig etter åtte sesonger. 8 sesonger som har vært litt opp og ned, med en tidvis manisk, men alltid glimrende Claire Danes. Selv om det til tider kunne være litt vel mye manisk.  Ellers også glimrende ensemble med Damien Lewis, Mandy Patinkin, Rubert Friend, F. Murray Abraham og Costa Ronin.

En interessant første sesong, som dessverre ble strukket litt for langt. Men når de fant ut at de kunne bruke litt interessante saker fra samtiden (russisk innblanding i valgkampen, trollfabrikker, flyktningekrise og droner) som de kunne bygge sesongen på så ble det som oftest grei TV ut av det. Aldri topplassering i mine øyne, men alltid en spennende serie å se på, som ikke falt i fella med å ha overraskende vrier hvert tiende minutt.

At Homeland nå er slutt er ikke noe som medfører vemod, som oftest er jeg lei av en serie før den er ferdig. Men som seriefinale var dette faktisk en veldig bra episode (sesong også). De greide å lande serien på en god måte. På en måte som gjør at det er lett å se for seg hva en evt. niende sesong ville ha handlet om. Og faktisk være noe man kunne ha tenkt seg å se på.

Always leave them wanting more

Det er jo trist å lese om det mulige influencerkrasjet. Det er jo det. Veldig trist.

Litt jazz i parken.

Var innom Storosenteret for en bang-bang handletur.

  • 10:12 Vinmonopolet for en Bulleit Rye
  • 10:17 Clas Ohlson for børstehoder til OralB
  • 10:21 Elkjøp for en minnepinne
  • 10:26 Fredrik & Louisa for deodorant
  • 10:28 På vei hjem

Fikk kjøpt alt jeg trengte. Effektivt.

Da gjør man et nytt forsøk på å leke med Windows, med den maskinen jeg skulle ha kjøpt først. X1 Carbon. Smekker sak.

Innholdsprodusenter i disse tider

Som man vet peke rundt omkring, så er jo verden for det meste stoppet opp. Flyene står på bakken, mennesker i de mest forurensete byene kan faktisk se hvordan det ser ut der de bor og ikke bare smog. Så noe positivt er det jo å ta med seg. Sånt rent bortsett fra at det blir tidenes økonomiske nedtur som nok kommer til å ta noen år å komme seg tilbake fra.

Og en annen morsom ting er jo at mange TV-programmer (og TV-personligheter) har det litt vanskelig. Mange av disse lever jo på applaus og oppmerksomhet, det er litt vanskelig å få det når de sitter på Zoom og intervjuer sine gjester fra hjemmet sitt. John Oliver (som faktisk har hatt et show klarer seg bra under disse begrensingene) hadde et morsomt klipp om en av disse nå nettopp.

Her om dagen så jeg på 3 Chefs Cook Pasta Carbonara 3 Ways: Traditional, Modern, Experimental fra Bon Appétit. Og en av disse var Sohla El-Waylly, som prøvde å lage en dessert basert på Carbonara. Så veldig spennende ut.

Så var det disse som lever å lage innhold da. Blant annet de som dekker sport. På Baseball Prospectus, som normalt skriver bare om baseball, så jeg en link som het noe så spennende som The View From Behind the Laptop: Top 10 Bon Appétit Test Kitchen Personalities, der de prøvde å rangere sine favoritter fra Bon Appétit. Også et nettsted som sliter med videoinnhold ettersom alle må være hjemme.

Og de rangerte Sohla El-Waylly som #1. Mye basert på videoen om hva som var favorittkaffen til Bon Appétit sine ansatte. Men ikke Sohla.

I don’t like coffee, here’s a boozy White Russian riff instead

Skuffende nok så det ut som Vinmonopolet ikke hadde Songbird i sitt sortiment.

Og i videoen om deres favorittdrinker kommer følgende bevingede ord.

Pour in as much whiskey as you feel good about

Jeg er fan. Liker attityden. Og jeg lagde meg en Old Fashioned i kveld. Skål.

Tja. Hadde håpt å kunne løse problemet bittelitt før kjære macOS.

Better Call Saul startet kanskje i mine øyne med et litt tregt tempo, særlig med tanke på at vi vet hvor han ender opp.

Men det har tatt seg opp. Har ikke akkurat vært på topplisten for min del, men har vaket rett under overflaten. Femte sesong var i alle fall en strålende sesong. Blant annet på grunn av Tony Dalton som Lalo Salamanca. Og nå vet vi jo at sjette sesong også blir siste sesong. Så det er håp om at de virkelig får avsluttet med et bang.

Om man hverken har sett Better Call Saul eller Breaking Bad, hvilken serie burde man se på først? Personlig heller jeg mot Breaking Bad, så Better Call Saul, ettersom jeg tror at Better Call Saul blir mer interessant om man vet hvordan Saul Goodman er i Breaking Bad. Ellers blir det litt «hvorfor skal jeg se på denne historien».

Så at iTunes hadde tilbud på The Hobbit Extended Edition Trilogy, og alt jeg kunne tenke på var «det er jo en selvmotsigelse, den er jo allerede utvidet».

Har bare sett første filmen på kino, og mer klarte jeg ikke å se fordi alt jeg kunne se i den var scene på scene som var lagt til for å strekke handlingen så langt man kunne for å få tre filmer ut av den lille boka.

Papirhuset 📺

There will be spoilers 📯 (skal være et spoilerhorn).

Papirhuset/La Casa de Papel er en spansk serie som er ganske så populær på Netflix. En broket forsamling av kriminelle som bruker diverse bynavn som kodenavn ledes av den brilliante Professoren. De tar kontroll over seddeltrykkeriet til Banco de España. Og skal kjøre seddelpressene for fullt for å komme unna med 2,4 milliarder Euro.

Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.

Og hvordan klarer man å holde dette i gang i 31 episoder (og basert på hvordan den 31. episoden slutter, i alle fall en sesong til). Vel. Første halvdel av serien handler om ranet av seddeltrykkeriet, andre halvdel handler om å stjele den spanske stats gullreserver (og for å frigi en av sine kompanjonger som blir arrestert i begynnelsen av tredje sesong).

Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.

Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.

Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.

For det er jeg egentlig litt uklar på. De to første sesongene presenterer jo Professoren og gjengen som en slags Robin Hood lignende gruppe som blir heiet på at den spanske befolkningen. Nå kjenner jeg jo ikke til stemningen i Spania med tanke på økonomi og arbeidsløshet, men har litt problemer med at gjengens handlinger skulle medføre en fanskare og dertilhørende redusering av politiets handlingsrom. De tok gisler for faen. Truet uskyldige mennesker. Og for å ikke snakke om når de angriper Banco de España i sesong 3 & 4. Stiller meg tvilende til at det samme hadde skjedd i Norge om noen inntok Norges Bank.

Men det er jo TV. Fryktelig enkelt å manipulere, selv om ikke serien akkurat selger dette på en god måte.

Helt siden Sopranos kom på TV så har vi jo blitt servert antihelter både her og der på film og TV. I utgangspunktet særdeles usympatiske rollefigurer som vi blir kjent med på en måte som gjør at vi forstår de litt, og på en måte begynner å like de litt. Jeg antar at serieskaperne av Papirhuset har samme mål, men etterhvert som jeg så på sesong 3 og 4 innså jeg at for min del hadde de begynt å feile spektakulært. Jeg begynte å mislike Professoren og hans brokete forsamling. Og at jeg fortsatte å se fordi jeg håpte at alle skulle bli meid ned. I alle fall når begeret med patos rant over og man mer eller mindre hadde en begravelsesprosesjon ut fra Banco de España og samtidig tok ut politiledelsen på null komma niks med en latterlig skandale. Eller, skandalen var jo «reell», men hurtigheten til skandalen var latterlig.

Jeg kan akseptere litt flaks. Jeg kan akseptere litt god planlegging. Men at man hele tiden har tonnevis med flaks og har planlagt alle mulige trekk politiet gjør og har mottrekk klare for alle eventualiteter hele tiden blir mer fantasi og magi, og fjerner meg fra realismen de prøver å etablere.

Superheltfilmer/serier fungerer fordi det er en etablert sjanger. Papirhuset begynner for meg å være en serie som er basert på realisme, men plutselig innfører at Professoren og gjengen er superskurker med superkrefter.

Og da begynner det å bli en fryktelig dårlig serie i mine øyne. Nå kan det jo være at ettersom jeg mer eller mindre har hatt seriemaraton med Papirhuset siden påskehelga, så har jeg sett den fortere og tettere enn jeg egentlig liker å se på serier, så det kan jo farge min mening. Men likevel, når jeg faktisk roper «SKYT DA» når en av seriens antihelter er i en truende situasjon, så er det ikke akkurat et positivt tegn for seriens utvikling.

Bortimot det eneste spennende som kom ut av de to siste sesongene av serien er Najwa Nimri sin rolle som den høygravide politietterforskeren Alicia Sierra.

Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.

Guns Akimbo 🍿

Guns Akimbo er en helt ok gladvoldsfilm med masse stiliserte drap. Litt morsomt å se Daniel Radcliffe i en rolle som de fleste ikke vil forbinde med han. I alle fall for de som har sett han vokse opp med Harry Potter filmene (jeg er ikke blant de).

I en nær fremtid er underholdningen å se drapsmenn jakte på andre drapsmenn. Blant sivile. I sentrum av byen. Verden virker dog ikke så dystopisk som en slik underholdning skulle tilsi. Men likevel blir det en underholdende film av det på 90ish minutter. Mange herlige scener med kreativ kameraføring og blodsprut. Og humor. Å se Daniel Radcliffe sin rollefigur prøve å gjøre enkle ting med en pistol skrudd fast i hver hånd er morsomt.

Er det alderen som gjør at noe av det mest gledelige med Guns Akimbo er at den bare er 97 minutter lang.

Devs 📺

Har sett ferdig Devs. Visuelt sett en av de vakreste TV-seriene de siste årene.

Og tematisk også veldig interessant med kvantemekanikk, parallelle verdener og determinisme. Det er jo ikke akkurat dypdykk inn i disse temaene, men som bakteppe for en TV-serie er det fascinerende. Får meg interessert i å søke mer informasjon om dette. Ikke ulikt The Good Place og filosofi.

Rollemessig så synes jeg ikke de helt traff med Sonoya Mizuno som Lily Chan. Nick Offerman som Forest var et mer interessant valg, et stykke unna rollen som Ron Swanson som de fleste av oss kjenner han fra. Ellers gjorde Cailee Spaeny, Stephen McKinley Henderson og Alison Pill greie rolletolkninger som de viktigste i Devs. Og Zach Grenier som sikkerhetssjefen Kenton som utfører jobben sin både innenfor og utenfor alle mulige rammer.

Og med bare åtte episoder, så er det ikke akkurat mye tid man trenger å sette av til den. Dette er en avsluttende miniserie. Nesten mer som en 7 timers film.

Briarpatch 📺

Ferdig med å se Briarpatch, som har TV-kritikeren Andy Greenwald som sin serieskaper, som vel er litt mot normalt. Selv om det som er bakgrunnen for seriens intriger er sånn passe standard og forglemmelig, så er den visuelle presentasjonen og bruken av musikk av de bedre. Rosario Dawson er jo herlig som Allegra Dill, og resten av skuespillerene er ikke så aller verst de heller. Bra jobb av casting.

Bortsett fra det jeg nevnte om grunnlaget for intrigene, så er vel egentlig seriens lengde som kanskje kan kritiseres. Det føles som at den er 2-3 episoder for lang. Nå har jeg jo sett denne med en episode i uka (old school style), så er ikke like merkbart. Men det ligger en liten følelse av at enkelte ting har blitt tværet på for å nå 10 episoder som er minimum på premiumkanaler. Men samtidig så er jo dette en del av tempoet som faktisk gjør den verdt å se i mine øyne. Og samtidig, når jeg bruker tvære, så er jo det litt i overkant negativ språkbruk fra meg. Det er ikke de unødvendige utrekningene i tid som skjer i f.eks Papirhuset (kommer tilbake til den når jeg har sett den ferdig) for å kunstig skape spenning der det ikke burde behøves.

I Briarpatch oppleves disse litt mer som hvileskjær, en mulighet til å puste ut. Så om den kommer til en strømmetjeneste nær deg, eller du får lyst til å sjekke om den ligger strødd rundt om på Internett, så kan den anbefales. Men ta det rolig når du ser den. Rooooolig.

bash-arkeologi: når man gjennomgår egen og andres bash-historie for å nøste opp hvordan man løste et problem for lenge siden.