Ettersom vi er i Norge har vi hele tiden opphetede debatter om noen viktige ting og mange uviktige ting (samt at det er mange veldige viktige ting vi ikke har debatter om i det hele tatt).

Blant disse er f.eks søndagsåpent.

«Vent» sier du kanskje, «vi har jo allerede søndagsåpne butikker, spisesteder, kinoer, kiosker, hagebutikker …»

Og ja, det stemmer. Men nå snakker vi om de større matbutikkene, og handelstanden ellers. Personlig har jeg ikke noen problemer med de nåværende åpningstidsreglene. Men så er jeg sjeldent i tidsklemma. Arbeidsgiverene og arbeidstakerene er heller ikke tilhenger av å endre regelverket, selv om grunnene for motstanden er forskjellige. Reitangruppen er nok motstandere fordi de eier Narvesen og 7-11, mens arbeidstakerene selvsagt vil beholde minst en fast fridag.

Som enhver ting, så har eventuelle endringer i åpningsreglene både positive og negative sider. Og skal man veie dette, så blir summen fortsatt negativ. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg jobber mandag til fredag og greier å tilpasse meg de åpningsreglene som finnes nå.

Men jeg lar meg irritere over argumentasjonen til en del av de på den liberale siden som vil endre regelverket. Først kom Heidi Nordby Lunde ut med kronikken Så steng Norge, da! som bruker et lite voksent argumentasjonsnivå. Og Rote Sveingungsvatn var vel ca. på samme nivå på Twitter senere på kvelden.

Ein bra test på om eit argument er godt, er om det funkar begge vegar. Kvifor vil ingen innskrenke dagens opningstider? #debatten

— Sveinung Rotevatn (@Rotevatn) February 19, 2015

@mariesimonsen Då går vi for handleforbod på torsdagar! Folk må då klare å planlegge innkjøpa sine. @forkledama @emiers

— Sveinung Rotevatn (@Rotevatn) February 19, 2015

Og da kommer vi tilbake til tilstander. Vi har tre tilstander.

Tilstand A er slik det var før 1985 når endringene i åpningstidene hadde sin forrige store endring

Tilstand B er slik det er nå.

Tilstand C er slik det vil være om alle butikker får lov til å være åpne når de vil.

Bare fordi man under Tilstand B er motstander at vi skal til Tilstand C, så betyr ikke det at man nødvendigvis vil tilbake til Tilstand A.

Jaja, det er kanskje ironi. Men det er ironi på et såpass lavt nivå. Stråmannsargumentasjon. Hadde forventet bedre av egentlig fornuftige politikere.

Duesenberg Coupé Simone Midnight Ghost

Jo Nesbø setter ord på papir. Eller datamaskinen. Rister litt. Til slutt så kommer det enten ut en sang eller bok. Er sluttproduktet en bok er det som oftest en kriminalroman om politiførstebetjent Harry Hole, med unntaket «Hodejegerne» og «Sønnen». 2015 skal vi også få stifte bekjentskap med leiemorderen Olav Johansen i «Blod på snø». Noen ganger kommer det også ut en barnebok om Doktor Proktor.

«Sønnen» fokuserer på Sonny (du ser hva han gjorde der), sønnen til en tidligere politimann som tok livet av seg og avslørte seg som en muldvarp i oslopolitiet, og Simon Kefas, politimannens tidligere venn og jobbpartner.

Men alt er ikke som man skulle tro. Og så videre. Jo Nesbø er jo selvsagt irriterende flink når det gjelder å skrive spennende bøker, «Sønnen» er selvsagt ikke noe unntak (strengt tatt er det vel bare «Panserhjerte» som har skuffet meg), og er en spennende historie det er verdt å bruke tid på. Selv om det kanskje begynner å bli litt kjedelig med nok en historie som er bygd opp rundt utro tjenere i oslopolitiet. Burde være en krykke han snart burde kunne klare seg uten.

Men les. Om man liker kriminalromaner. (1 ned, 23 igjen).

Vincent Laforet lånte et helikopter og fløy høyt over New York en kveld. Og med høyt menes det så høyt en pilot han har brukt før, men ikke ville delta på dette sa følgende

helicopters are not meant to live in that realm

Hjemmesiden til Laforet har flere bilder, men anbefaler å se på Storehouse først.

Jeg var ung. Jeg gjorde dumme valg. Jeg angrer.

I Am Pilgrim er debutromanen skrevet av Terry Hayes. Mest kjent for å skrive script for filmer, så ventet han nærmere pensjonsalderen for å komme med sin debutroman «I Am Pilgrim».

I denne boken følger vi den tidligere etterretningsagenten … øh … la oss kalle han Pilgrim (som er kodenavnet han velger senere i historien) ettersom vi faktisk får vite navnet han hadde under oppveksten, så er det faktisk litt viktig for handlingen at det er en liten overraskelse for deg, leseren. Så da holder vi det hemmelig og hans jakt på fienden som heter «Saracen». «Saracen» har også et annet navn, dette får man også vite helt mot slutten av boken.

Om jeg skal beskrive «I Am Pilgrim» så er det at den har en rolig start, som etter hvert er så spennende at man har problemer med å legge fra seg boken. Men de første 10% av boken kan være litt tunge å få med. Grunnen til det er at boken bytter litt frem og tilbake mellom protagonisten og det fiendtlige motstykke. Det er ikke til hjelp at det også er hopping frem og tilbake i tid mellom de to hovedpersonene. Og at det til tider muligens er litt uoversiktlig når og hvor man er.

Andre ankepunkter jeg noterte meg er at jeg ikke er tilhenger av fiktive byrå innenfor de hemmelige tjenestene, hadde foretrukket CIA et al. Men forfatteren har mange små detaljer som fortellingsmessig er uviktige, men likevel pirrer leseren når de spiller inn senere i boken.

Likevel synes jeg Hayes ikke klarer helt tilfredsstillende å knytte sammen sakene fra starten av boken og planene til Saracen. Akkurat her føles det litt vel mye som tilfeldigheter.

Men, selv med disse ankepunktene er boken fryktelig spennende som gjør at man bare må lese ett kapitel til hele tiden. Fornuftig inndeling hjelper også på (mange forfattere som har noe å lære av dette).

Liker man spiontrillere, så er dette en roman som absolutt er å anbefale. Protagonisten er såpass spennende at jeg gjerne ser flere romaner om han.

Det kan hende at Vebjørn Selbekk ikke er ytringsfrihetens fanebærer som han fremstilles. Han har jo f.eks hatt sine innvendinger mot Finn Graff sine tegninger i Dagbladet.

Det unnskylder likevel ikke den behandling han ble utsatt fra regjeringen og andre norske politikere under den forrige karikaturstriden.

Det anbefales å avsette litt tid til å se på «Truet til taushet». Om ikke annet for å se på tåketaleren Jonas Gahr Støre.

Det er bittelitt skremmende å se at norske journalister har en norsk politiker i kne, og likevel lar han komme unna uten oppfølgingsspørsmål.

Noen observasjoner fra diskursen i sosiale medier etter barbariet i Paris.

Jeg finner det for eksempel bittelitt morsom at noen som starter sin twitterprofil med «All acts of conformity, however minor, are damnable…» i en tankerekke der personen angriper provokasjon for provokasjonens skyld (når andre begynner å poste tegningene til satiremagasinet) også tvitrer følgende «Self policing. Google it.»

Og at personen mener at et angrep som dette ikke er et angrep på ytringsfriheten, fordi det er bare STATEN som kan begrense ytringsfriheten. Jeg er dog av den oppfatning friheten til å ytre seg også krever at man har trygghet til å kunne ytre seg, uansett hvor idiotisk det man ytrer er (som f.eks det jeg skriver her). At noen drepes for hva de har sagt eller tegnet vil i det lange løp faktisk føre til konformitet, at man unngår å si eller gjøre ting i frykt for å kunne bli fysisk angrepet. At Coca Cola i Sverige velger å ikke trykke det vanlige guttenavnet Mohammed på sine flasker er jo en naturlig konsekvens etter karikaturdemonstrasjonene for noen år siden. Kenan Malik mener jo denne konformiteten allerede har skjedd. Og at det ikke er bare skadelig for majoriteten, men også minoritetene som får vanskeligere arbeidsforhold for eventuell sosial endring.

Det er nok av media som faktisk sensurerer forsidene og karikakturene til Charlie Hebdo når de bruker det for å illustrere saken, evt. bruker de forsider og tegninger som ikke omhandler Islam.

En annen interessant ting er jo den delen twitteratiet (særlig en del amerikanere) som f.eks er flinke til å påpeke at det er typisk for media å angripe offeret etter f.eks en politiskyting av en svart mann har vært flinke til å påpeke at magasinet bare besto av hvite personer og var veldig xenofobisk og rasistisk og veldig provoserende.

Det kan hende, men responsen er fortsatt ikke i samsvar med «forbrytelsen».

Og det blir jo mildt talt latterlig når Frp presterer å skrive «Ingen skal få kneble det frie ord» når det bare er ca. en måned siden Frp fikk SAS til å trekke tilbake et flymagasin. En tekst som kan sies å være lite kontroversiell. Det kan hende det var bildebruken de reagerte mest på, men reaksjonene er uansett hyklersk.

http://www.liveleak.com/ll_embed?f=04edb13b829a

I romjulen stakk jeg en tur på kino og så på The Imitation Game, som det har vært en del snakk om. Mest fordi nordmannen Morten Tyldum regisserte den.

Benedict Cumberbatch spiller rollen som Alan Turing, og som eneste kvinne som vel kan sies å være med i flere scener er Keira Knightley.

Den tyske krypteringsmaskinen Enigma og historien rundt knekkingen av denne under andre verdenskrig bør forhåpentligvis i større eller mindre grad være kjent for de fleste. Og at Alan Turing greide å knekke den med å forbedre den polske elektromekaniske datamaskinen Bomba. Og det er neppe heller ukjent at Alan Turing var homoseksuell og ble dømt til kjemisk kastrering for dette noen år etter krigen. Og at han i 1954 døde av cyanidforgifting, enten villet eller ved et uhell.

Benedict Cumberbatch er jo selvsagt strålende i rollen som Alan Turing, mens Keira Knightley og resten av rollebesetningen ikke skjemmer seg ut. Turing spilles kanskje litt for aspergersk i sin væremåte, men ettersom jeg er moralsk bankerott, så lo og humret jeg. Ser jo at noen bemerker dette på wikipediasiden for filmen, og en del andre historiske unøyaktigheter. Henger meg ikke så mye opp i det, hva som er spennende og interessant historisk sett blir kanskje ikke en spennende film på to timer. Er temaet for filmen fascinerende så søker jeg heller på verdensveven etter informasjon om det.

Filmen er severdig, men det er mest fordi Benedict Cumberbatch er den han er. Det er ikke mange andre skuespillere som hadde fått meg på kino for å se The Imitation Game, da hadde jeg nok ventet til den var på Netflix eller lignende.

Følgende to videoer fra Numberphile på Youtube kan anbefales som en liten innføring om Enigma og hvordan man klarte å knekke koden.

• 158,962,555,217,826,360,000
• Flaw in the Enigma Code

Har for vane å ikke ha forsetter for det nye året ettersom jeg vet at nyttårsforsetter som oftest er noe som aldri blir holdt.

Men. Jeg liker å lese. Og har hatt som mål å øke frekvensen litt. Særlig ettersom jeg har en del uleste bøker på min Kindle (fryktelig lett å bare trykke på 1-Click) når man hører om en bok andre anbefaler.

Så når jeg sjekket innom Goodreads for å markere siste bok som ferdiglest og melde i fra om at jeg har startet på Jo Nesbø sin siste bok, «Sønnen». Da så jeg at en av de jeg følger der hadde startet en utfordring for det nye året om å lese 50 bøker.

Litt for hårete mål for min del, men å lese i snitt to bøker pr. måned burde jeg klare. Og er godt i gang med «Sønnen».

Som vanlig prøver man seg på en liten retrospektiv for året som er i ferd med å avsluttes innenfor kategoriene lest, spilt og sett (TV og film), og velger seg noe av det man syntes var best.

Lest

Nok et dårlig år for boken når det gjelder meg. Og det hjelper ikke at jeg koblet meg opp til Goodreads og ser på tempoet til de jeg følger på Twitter. Nyhetsmailen fra Goodreads om hva de andre har lest i det siste er ofte en kilde til dårlig samvittighet.

Men litt har jeg da lest.

• Personal årets bok i serien om den tidligere MP-en Jack Reacher. Grei nok, selv om det er sterke antydninger fra Lee Child om at Reacher begynner å bli gammel. Hadde vært interessant om Child hadde begynt å utforske militærkarrieren til Reacher i stedet.
  • Oslo Noir er Aslak Nores nye bok om Peter Wessel, som vi ble kjent med i En norsk spion. Kommer kanskje til å skrive noen flere ord om den, men alt i alt er den mer velskreven en «En norsk spion», selv om deler av metaforbruken fortsatt bærer preg av skolestil. Men, bare en nedlatende omtale av feitinger.
  • Command and Control av Eric Schlosser. Kanskje noe av det mest skremmende jeg har lest noensinne. Handler om atomvåpen fra amerikansk/vestlig side. Jeg tør nesten ikke tenke om hvordan det var på sovjetisk side. Jeg er positivt overrasket over at menneskeheten fortsatt eksisterer.
  • An Officer and a Spy av Robert Harris om Dreyfus-saken.

Spilt

Jeg har spilt en del timer på mitt spill fra Football Manager 2012, der mitt alter ego snart er 72 år gammel og sesongen er 2046. Rosenborg spiller på Samdahl Stadion, som har plass til 120.337 tilskuere (imponerende demografisk utvikling i Trondheim). Jeg bruker halvparten av lønnsbudsjettet på 780mnok, og har 5340mnok tilgjengelig for overganger. Burde virkelig snart trekke meg tilbake, men det er en viss sjanse for at Champions League finalen vil være på Samdahl Stadion i 2051. Så det burde jo være et naturlig mål å spille til da.

Men ellers har det ikke vært så mye spilling, selv om jeg har gått til innkjøp av både PS4 og Wii U.

• Årets utgave av MLB The Show var jo bra, og jeg har brukt en del timer på det. Ettersom jeg bare spiller RTTS (Road To The Show), finner jeg glede i en del av endringene de gjorde der. Fjerning av periodemålene er greie, slik at man slipper å bli satt på benken etter en svak periode.
  • Shredder på iPhone/iPad har jeg brukt en del tid på. Ikke for å spille kamper, jeg synes det er så kjedelig å begynne en match, men for å løse de innebygde problemsituasjonene på best mulig måte. Finner de lærerike.
  • Monument Valley er kanskje et av de beste spillene jeg har spilt på iOS. En avgrenset historie som ikke er lagd for å få deg til å bruke IAP, med en distinkt visuell stil.

I tillegg kom jo GTA V for PS4/Xbox One i år. Jeg begynte så vidt på siste oppdraget i GTA V for PS3, før jeg bestemte meg at jeg skulle vente på PS4-versjonen. Og den visuelle oppgraderingen har gjort ventingen verdt det. På Wii U ser både Mario Kart og Super Mario 3D World ut som spill jeg kommer til å kose meg med nå i vinter.

Film

Et labert filmår for min del. Det er fortsatt forbausende vanskelig å sette seg ned for å se en film på tv-en hjemme, samt å finne tidspunkt for å se en film på kino. Sistnevnte har jo også litt med at jeg skiftet jobb på tampen av 2013 og ikke har opparbeidet meg så mye fri jeg normalt sett ville ha brukt til impromptu fridager med medfølgende besøk på matineforestillinger/seniorkino.

• Veronica Mars er kanskje ikke filmhistoriens beste film, men en hyggelig visitt til et tv-univers jeg oppdaget så alt for sent.
  • Interstellar var tankevekkende, fascinerende, magisk og mer til.
  • Gone Girl er filmatiseringen av Gillian Flynns roman som jeg tidligere omtalte her, samt plukket ut til å være «Årets» i 2013.
  • Guardians of the Galaxy var en underholdende actionfilm med passe mengder action, humor og drama.
  • The Imitation Game er også veldig sebar. Benedict Cumberbatch er strålende.

TV

Gullalderen til TV-en fortsetter, og 2014 har i så måte vært et veldig bra år.

• House of Cards hadde sin vanskelige andresesong, og leverte greit. Glansen forsvant bittelitt, men ser frem til sesong 3.
  • Game of Thrones var en serie jeg først begynte å se i år. Og ble hektet. HBO Nordic er nesten verdt det for Game of Thrones alene, men serier sett på HBO Nordic utgjør nesten halvparten av min liste.
  • Fargo har Billy Bob Thornton i storform. Fantastisk serie.
  • True Detective med Matthew McConaughey og Woody Harrelson i hovedrollen var, i fare for å repetere meg selv, fantastisk. Og kanskje innehaver av tidenes mest fantastiske scene i en tv-serie.
  • The Honourable Woman med Maggie Gyllenhaal var en sedat spenningsserie basert på Israel/Palestina. Ikke helt solgt på Maggie Gyllenhaal i hovedrollen (har litt verre for å akseptere amerikaner som spiller brite enn omvendt).
  • The Americans, som jeg av en eller annen grunn ikke nevnte i fjorårets bloggpost hadde også sin vanskelige andresesong og bestod.
  • Mad Men nærmer seg slutten, og er fortsatt strålende fortelling fra 60-tallet.
  • Homeland har i år vært meget spennende og i fjor skrev jeg «Så dette blir spennende i år» når jeg omtalte Homeland. Heldigvis spådde jeg rett (og jeg har ennå ikke sett siste episode), særlig etter de feilskjærene sesong 2 og 3 var. Sesong 3 sluttet greit, men tilliten hang i en tynn tråd.

I tillegg hadde jo How I Met Your Mother sin siste episode, som var akkurat sånn passe vemodig og riktig. Mange var kritiske, men som avslutning på en serie var den etter min mening meget bra. Problemene med serien var mer at den kanskje var noen sesonger for lang, noe jeg trakk fram i mine tanker her.

Det ser ut som om rapporten fra Hypercube blir lagt i en skuff.

«How very satisfying» sier Sir Humphrey Appleby i en kommentar.

I posten Hypercube omtalte jeg Arve Hjelseth og Christian Berg sin kritikk av rapporten fra Hypercube om eventuelle endringer på toppen av seriesystemet for norsk ligafotball.

De to herrene ble invitert til et møte med NTF og Hypercube, noe de skriver om her

Gårsdagens mest delte link var om faren som reagerte på at Radioresepsjonen nok en gang (antar jeg, jeg hører ikke på Radioresepsjonen) hadde en «morsomhet» om Downs.

Isolert sett så var vel ikke den siste «spøken» til Radioresepsjonen særlig reaksjonsverdig, og enkelte begynte å forsvare Radioresepsjonen. Eller i det minste påpeke hva de faktisk sa.

Siden "alle" som vanlig mener noe uten å faktisk ha hørt det, her er det #Radioresepsjonen faktisk sa. https://t.co/u1sJJJDj5q

— knut folkestad (@knutfolkestad) December 5, 2014

(mener ikke å henge ut Folkestad her, han er fornuftig i denne saken).

@teisam Ja. Ektefølt og godt skrevet. Klandrer ikke kronikk(for)fatteren, men alle de som heiv seg på uten å gidde sjekke hva som ble sagt.

— knut folkestad (@knutfolkestad) December 6, 2014

Og ja, akkurat dette klippet er vel neppe den verste «morsomheten» om Downs. Som medfører at mange mener at faren overreagerer.

Men disse kan umulig ha forstått hele innlegget, evt. så har de valgt å ignorere det meste, og automatisk gått i forsvar av Radioresepsjonen.

Fordi i dag harselerte mine favorittradiopratere med Downs syndrom, igjen.

«igjen» altså. Ikke første gang. Slik faren oppfatter det.

Som sagt, det var ikke mer alvorlig i dag, det skjer stadig vekk og det er jo bare humor. Humorister som Radioresepsjonen, Sigrid Bonde Tusvik med flere synes at dette er god samfunnshumor.

Samt at det er ikke bare morsomheter som går på de som blir født med Downs. Fostervannsundersøkelser og ultralyd senere i svangerskapet har f.eks medført at det i Danmark fødes et rekordlavt antall med Downs. En utvikling som kanskje er sannsynlig i Norge.

Mange foreldre som får barn med Downs føler seg ofte, rettmessig eller ei, uglesett fordi de valgte å føde et barn med Downs.

Da skjønner jeg at en platt morsomhet i en samtale på et radioprogram kan være dråpen som får begeret til å flyte over.

I begynnelsen av November presenterte det nederlandske selskapet Hypercube en rapport bestilt av NFF og NTF om fremtiden for norsk klubbfotball. Som kjent så har jo tilskuertallet på norske seriekamper hatt en nedadgående kurve de siste årene. Og de høye herrer i NTF/NFF ser jo ut til å konsentrert seg om at det var 16-lagsserien som var årsaken til problemene.

Og lenge før rapporten ble presentert gikk de fleste ryktene på at anbefalingene ville være å redusere Tippeligaen ned til 14 eller 12 lag og innføre sluttspill, både for seriemesterskap, eventuelle europacupplasser og nedrykk. Sluttspill er jo ikke akkurat ukjent innenfor andre sporter her i Norge. Både ishockey og håndball har det, og særlig innenfor ishockeyen er jo sluttspillet det mest interessante.

Jeg har skumlest igjennom rapporten, og den har jo noen flotte grafer med nedadgående kurver som skal prøve å overbevise oss om at det er en sammenheng mellom nedgangen og innføringen av en 16-lagsserie. Og ikke for eksempel den kortsiktigheten NTF/NFF og klubbene har hatt med tanke på salg av medierettigheter og tv-kanalenes krav om kamptidspunkter.

Jeg hadde kladdet ned noen tanker om dette, men brukte jo som vanlig alt for lang tid på det. I mellomtiden har Arve Hjelseth og Christian Berg skrevet en meget god kritisk gjennomgang av feilene med rapporten. Anbefaler å bruke noen minutter på denne.

Go home orchid, you’re drunk!

Det blir ikke flere filmer med Philip Seymour Hoffman, og i så måte er det litt skuffende at A Most Wanted Man ble den siste.

Det er ikke en dårlig film, misforstå meg rett. Men det er heller ikke en film jeg vil omtale som bra, langt mindre kjempebra. Hoffman er bra, som bare han kan, men filmen er bare ikke interessant.

En uflidd mann sniker seg inn i Hamburg via havneanlegget. Han skal ha kontakt med en rik bankmann, men kan vanskelig kontakte bankmannen direkte. Via noen tyrkere kommer han i kontakt med en advokat (spilt av Rachel McAdams). Hun tar kontakt med bankmannen (spilt av Willem Dafoe). Samtidig passer Hoffman (sammens med sin gjeng av agenter) på den uflidde mannen.

Ikke at jeg er filmskaper, og jeg henger meg kanskje opp i enkelttilfelle og ikke noe som er en trend for filmen, men enkelte scener føles unødvendige. Som f.eks når rollefiguren til McAdams har vært på besøk i banken til Dafoe. Etter at de har snakket sammen får vi se McAdams ta heisen ned og gå ut. Ja, det er bare noen sekunder, men unødvendig i filmens sammenheng. Hadde scenen bare skiftet til noe annet hadde vi skjønt at møtet var over. Det er enkelte andre lignende scener som godt kunne ha vært redigert ned eller bort.

Samtidig så synes jeg ikke filmen klarer å fortelle hvorfor rollefiguren til McAdams skulle bli så tett knyttet til den uflidde mannen. Det er ingenting i filmen som greier å formidle hvorfor.

En annen svakhet ved filmen er også rollebesetningen. I tillegg til Hoffman, McAdams og Defoe, så har Robin Wright en delrolle. Og naturlig nok, siden engelsk er filmens hovedspråk med en handling som er i Tyskland med for det meste tyske karakterer, så snakker man engelsk med tysk aksent. Det føles litt nedlatende. Snakk tysk. Eller snakk engelsk. Kutt ut aksenttullet.

Det ble ikke den høydaren som temaet og grunnlaget kunne tilsi. Men fortsatt en OK film.
(denne posten burde ha vært redigert kraftig).

sKilpadde!

Ballongmannen.

The dark upside down/You had one job.

I skrivende stund er det ca. 111 dager igjen til ‘pitchers and catchers reporting’, den normale starten på det som innenfor baseball heter ‘spring training’. Cirka fordi det er rundt 20. februar det skal skje, men akkurat hvilken dato det er forskjellig fra lag til lag. Spring training er blant noe av det mest geniale med baseball. Hver vår samles alle lagene i enten Arizona (Cactus League) eller i Florida (Grapefruit League) og spiller et stort antall treningskamper mot hverandre i en måneds tid. Veteranene spiller ikke så mye, men det er et glimrende tidspunkt for få en titt på de unge lovende til de forskjellige lagene. Dog, før World Series startet kom jeg med en spådom om vinneren.

Så med 50% suksessrate får jeg sikkert rett på vinner eller antall kamper.

Den spådommen slo i alle fall til.

Giants var en hyggelig historie i 2010, fortsatt interessant i 2012. Kjedelig i 2014. Årets Askepott vil være Royals, så jeg håper på dem. Men dessverre tror jeg Giants tar dette etter 6 kamper.

Det ble Giants, men etter 7 kamper.

Bumgarner er bedre enn Shields

Det var jaggu meg litt av en understatement fra min side. 0,26 ERA på 34 IP i World Series er veldig, veldig bra. Han har vunnet 3 WS, og er bare 25 år gammel. Og Giants har han under kontroll til og med 2019 (2018 og 2019 er på såkalte klubbopsjoner til en relativt billig penge).

Orioles etter 6 skrev jeg. Royals etter 4 ble det i stedet. Giants etter 7 skrev jeg. Giants etter 5. Så bittelitt rett fikk jeg. Om målestokken er hvorvidt jeg tippet rett lag. 50% er jo halvveis der.

What ever. På tirsdag (eller onsdags natt for vår del) starter World Series mellom Kansas City Royals fra AL og San Francisco Giants fra NL. Førstnevnte deltok sist i sluttspill i 1985, da de også vant World Series. Sistnevnte vant World Series i 2010 og 2012, men før det var siste seier i 1954. Den gangen som New York Giants. De tapte mot Los Angeles Anaheim Angels of Anaheim i 2002.

Så med 50% suksessrate får jeg sikkert rett på vinner eller antall kamper.

Royals har startet årets sluttspill med å vinne 8 kamper på rad, som visstnok er første gang det har skjedd. Andre lag har vunnet 8 kamper på rad, som f.eks Boston Red Sox i 2004 da de snudd 0-3 i kamper til 4-3 mot Yankees, før de feide St. Louis Cardinals av banen på fire strake i World Series. Så jeg antar at de mener det er ny rekord fra starten av et sluttspill. Høres kanskje fantastisk ut, men det er kun siden 1985 et lag har hatt mulighet til å vinne 8 strake i sluttspillet, da LCS ble utvidet fra best av 5 til best av 7. Og om vi ikke regner med World Series er det bare kun siden 2012 det har vært mulig etter innføringen av en egen Wild Card kamp.

Dog, dette var jo en lang omvei for å si at Royals har imponert i sluttspillet. På vei til World Series har de slått ut de to beste lagene fra den ordinære sesongen uten å tape en eneste kamp. Giants har kanskje den beste starteren i Madison Bumgarner, men Royals har sannsynligvis den beste bullpenen. Klarer den som starter for Royals å holde ut til og med 6. inning, så er Herrera, Davis, Holland en meget vanskelig rekke å knekke.

Det er sikkert til Royals fordel at maksimalt tre kamper skal foregå etter NL-regler. Giants tapte bare to kamper i sluttspillet (de startet også med å spille Wild Card), men pga tidligere suksess så er det vel litt lettere å ikke bli imponert av de. Men de har jo vært imponerende nok.

• Manager: Fordel Giants, Bochy føles litt skarpere her.
• Startere: Fordel Giants, Bumgarner er bedre enn Shields, Peavy, Hudson og Vogelsong litt mer vant enn Ventura, Guthrie og Vargas
• Bullpen: Fordel Royals. Som sagt, kommer Royals til 7. inning har de rekken med Herrera, Davis og Holland.
• OF: Fordel Royals. Superb i forsvar, interessant på basene.
• IF: Fordel Giants. Føles litt skarpere på forsvar, litt bedre offensivt. Samt Buster Posey.

Giants var en hyggelig historie i 2010, fortsatt interessant i 2012. Kjedelig i 2014. Årets Askepott vil være Royals, så jeg håper på dem. Men dessverre tror jeg Giants tar dette etter 6 kamper.

Skulle nok hevdet å være nordnorsk og sagt ‘hæstkuk’.