Inside Out: Så denne på originalspråket. En film fra Pixar som sannsynligvis er morsom for barn, og særdeles tankevekkende for foreldre. Mange av Pixar sine filmer balanserer mellom å være for barn og være for voksne, men denne er i en særstilling.

Spooks: The Greater Good: Har hørt om serien Spooks, men aldri sett på den før (har begynt å pløye meg igjennom det som ligger på Netflix). Helt grei thriller om terror og spioner og sånt.

Her: Joaquin Phoenix har et forhold til en Siri/Cortana/Google Now lignende AI på telefonen, som har stemmen til Scarlett Johansson. Interessant om en fremtid der vi kanskje har et nærere forhold til våre «pryler» enn mennesker rundt oss. Noen vil kanskje hevde vi allerede er der nå, men jeg er litt uenig i det.

Mad Max: Fury Road: Har ikke sett de originale Mad Maxene, men denne er en vellagd og spennende film fra samme apokalyptiske univers (antar jeg). Gode effekter, som jeg antar er en blanding av praktiske og datagenererte. MacBooken jeg skriver dette på heter i alle fall Furiosa nå.

Lucy: av Luc Besson og med Scarlett Johansson i hovedrollen er en helt grei actionfilm.

American Sniper: Hvorfor denne hadde mye buzz i oscarsammenheng, med seks nominasjoner (en seier), deriblant som årets film og beste mannlige skuespiller har jeg litt problemer med å forstå. En kompetent film med tanke på scenene fra Irak, men scenene for å få frem traumene Chris Kyle slet med føles litt malplassert og lite elegante. Kampen mot Mustafa, snikskytteren på den andre siden føles også dårlig utnyttet.

For vel en måned siden mottok jeg min Apple Watch (42mm Sport, Space Grey) fra PS, som de igjen sannsynligvis hadde hentet fra England (en kvalifisert gjetning fra min side basert på strømpluggen som fulgte med). Den ble noen hundre kroner dyrere enn hva man kan kjøpe den for nå (eller snart) i Norge, men nysgjerrigheten ble til slutt litt for stor.

Og naturligvis har jeg gjort meg opp noen tanker om produktet. Er det Jesusklokken? Er det klokken som er kommet til jorden for å gjøre alle andre klokker overflødige?

Naturligvis ikke.

Når den ble avduket i denne videoen var min første innskytelse «uuuæh, schtøgg». Men etter å ha sett litt flere videosnutter og bilder av den på armen til folk, og til slutt, på min egen arm, har utseendet vokst på meg as the saying goes.

Og ikke bare fordi jeg brukte 4.500 kroner på noe.

For det første så har jo det meste Apple selger en meget god kvalitetsfølelse. Konkurrentene har kanskje enkelte produkter i samme klasse, men samtidig er det mye der som føles billig eller dårlig gjennomført.

En annen ting som ofte kommer frem når man diskuterer smartklokker er jo hvorvidt en klokke ser ut som en ordentlig klokke (les: rund). Apple Watch feiler jo i så måte, men samtidig er det jo en grunn til at digitale enheter ofte er firkantede. At det å presentere tekst og innhold er litt enklere spiller inn. Og det er jo ikke som om vi har hatt firkantede klokker før. Tenker mest på digitalklokker, men det finnes flotte analoge klokker som ikke er runde.

Så nei, vi snakker ikke om en Panerai, Patek Philippe, IWC eller andre lignende luksusmerker. Men sammenligner vi med de fleste sportsur, andre digitale klokker og quartz-klokker i samme prislende som Apple Watch Sport (som jeg har), så stiller den etter min mening veldig sterkt.

Dog, etter min mening har Apple i sine analoge klokkefjes bommet litt. De har fokusert på etterligne runde klokker på alle, i alle fall hvis du skal ha litt detaljer som minutter og timemerker. Det gjør ofte at de analoge kopiene føles veldig små ut sammenlignet med klokkens størrelse. Her burde de ha prøvd å lage minst en analog klokke som utnytter den firkantede flaten.

(dårlig forsøk på å illustrere).

Og mens den digitale kronen er “genial”, og gjør jobben som den skal, så har jeg litt større problemer med å forstå valget Apple tok med å dedikere en egen knapp til vennefunksjonen (dobbeltrykk for Apple Pay er grei nok).

Personlig ville jeg foretrukket om den knappen var den som tok deg hjem til klokken, mens kronen ble brukt til scrolling og valg av knapper i appene. Ikke helt gjennomtenkt fra min side, men jeg kan ikke tenke meg at klokken vil være den enheten man bruker for å ta initiell kontakt med familie, venner og kolleger. Da er det mer normalt å dra frem telefonen. Men det å respondere på meldinger og korte samtaler fra klokken er derimot mer naturlig. Men da har man allerede notifikasjonen å handle ut i fra, og da trenger man ikke kontakthjulet som knappen nå i dag henter frem.

I versjon 1 av watchOS kjørte ikke tredjeparts apper lokalt på klokken, men var i stedet fremviser av applogikk som kjørte på telefonen. Det var ikke den kjappeste opplevelsen, en det gikk greit. Men litt av det var fordi jeg kjørte veldig få apper fra andre enn Apple. Overcast og Hue er de jeg bruker mest.

Med versjon 2 så kan apputviklere lage programmer som kan kjøre uavhengig av programmet på telefonen, men akkurat nå er det litt rolig med oppdateringer. Jeg regner med at utviklerene er mer opptatt med å tilpasse seg iOS 9 og de nye iPhonene som kom på markedet, enn å fokusere på klokka som tross alt har en mindre målgruppe akkurat nå.

Uansett. Å kjøre masse apper på Apple Watch var ikke derfor jeg kjøpte klokken. For meg var det bare fristende å ha en enhet på armen som viste meg de viktigste meldingene og hvem som ringte uten å forstyrre podcastlyttingen min mens iPhonen lå i skulderveska. Og som kunne fungere som en fjernkontroll til telefonen.

Og i så måte synes jeg klokken har nådd sitt mål perfekt. På jobb ligger telefonen mer i ro, og når jeg er ute å går er det mer behagelig å få en liten vennlig vibrering på håndleddet.

Og foreløpig er det fortsatt litt morsomt å fylle ringene i aktivitetsapppen.

Pelle + Kardemomme

Rollin’. Og heldigvis hadde jeg ikke samme shorts som de denne gangen.

Ferietid er kinotid. I alle fall for meg. For da kan jeg enkelt dra på tidligforestillinger. Ikke så stor fan å gå på kino etter 18, og før det kolliderer det som oftest med jobb.

Først i ferien så jeg på Ant-Man, som er en helt fra Marvel-universet. En helt jeg ikke var kjent med.

Fra barndommen var jeg mest kjent med Fantomet, Lynvingen, Supermann, Edderkoppen og Hulken. Og har jo blitt kjent med noen flere via filmene om Iron-Man, Thor, Avengers, Captain America med flere.

I så måte var Ant-Man et veldig hyggelig bekjentskap som tolkes av Paul Rudd. Følger jo det som føles en relativt typisk formel for en person vi skal bry oss om. Kriminell, men av type Robin Hood. Gjør alt for å kunne være sammen med datteren så mye som mulig ettersom eks-konen er gift for andre gang.

Mye effekter naturligvis, men heldigvis føles de ikke dominerende kremt Man of Steel. Samt mye humor. Og morsomme filmatiske grep.

Og dagen før jeg skulle returnere fra Barteby til Tigerstad benyttet jeg sjansen til å se nyeste Mission: Impossible - Rogue Nation.

I hine hårde dager brukte SVT å sende tv-serien Mission:Impossible, som igjen var en nyproduksjon av en annen tv-serie fra 1966 til 1973. I 1996 kom første Mission: Impossible i den pågående serien som har Tom Cruise i hovedrollen. Den filmen likte jeg veldig godt. Fanget essensen av det jeg likte i tv-serien fra 1988 veldig godt. II i 2000 led under å være regissert av John Woo, og ikke De Palma. En skuffelse etter min mening. III var vel litt bedre, men det baserer jeg bare på at jeg ikke husker hvorvidt den skuffet meg eller ei. Scoren på IMDB sier seg enig med meg i alle fall. IV var, om ikke en retur til det jeg likte fra tv-serien og den første filmen, en retur til en bedre film.

V fortsetter den gode trenden fra IV. Rebecca Ferguson var strålende i rollen som Ilsa Faust. Tom Cruise er sitt sedvanlige jeg, mens Simon Pegg er litt irriterende (en del av skylden får vel regissøren ta).

Jeg hadde et litt annet inntrykk av hva slags film jeg kunne forvente etter å ha sett traileren under Ant-Man, men det var ikke til forkleinelse for filmen. Traileren var jo typisk nok alt for lang og hadde med for mange detaljer.

Begge to kan trygt anbefales, forutsatt at man liker superhelter eller spionaction.

Ghost Fleet er en grei hypotetisk fremstilling om en fremtidig storkonflikt mellom Kina og USA, og om teknologien som vil bli brukt på begge sider. Er mer en laaaang fagartikkel om fremtidig militærteknologi enn en roman. Tom Clancyesque, bare tørrere og mindre interessant persongalleri. Her er det fotnoter og linker til artikler om teknologi som er det interessante.

Wired hadde i april en interessant dekning om avsløringen av Silk Road. Del 1 og del 2 her.

Adressa dekket også noen norske avarter i en artikkel som het «Teppefall», men det er en viss fare for at den er bak en betalingsvegg.

Nils Kristian Flatøy, spiller- og trenerveileder i Follese FK, i en artikkel (opprinnelig på fotball.no, men etter at de ødela alt med nytt design får artikkelen til Askøyværingen duge).

50% regelen lyder som følger. “Ingen spillere i Follese FK skal møte til kamp uten å minst spille 50% av kampen. Dvs at alle spillere (også keepre) som møter til kamp minst skal spille en omgang. Unntak fra regel er sluttspill i cuper, kretsmesterskapskamp og NM kamper. I tillegg til vårt A-lag er vårt G19-1 lag er unntatt regel da klubben ser det som viktig for spillerutvikling at vi har et G19 lag på høyest mulig nivå”

For en som forsvant fra barnefotballen i overgangen fra miniputt til lilleputt (som det het den gangen) fordi ordet på gaten var at treneren for lilleputt-laget var en trener som hele tiden toppet laget. Og når jeg var den typen spiller som alltid møtte til trening, men når det gjaldt kamper så var jeg blant 3-5 som roterte på 1-2 plasser på laget, så var ikke det gode fremtidsutsikter om at jeg kom til å få spilletid i det hele tatt. Ikke at jeg var misfornøyd med spilletid sett opp mot talent, men det var litt irriterende at enkelte som var bedre fikk spille alle kamper selv om de ikke var like flittig til å møte på trening. Jaja, heldigvis gikk ikke Norge glipp av en stor fotballspiller, men personlig sett så hadde det kanskje vært en fordel å holde på litt lengre med fotballen. Det tok noen år før fotball ble erstattet med badminton, og litt senere fotball av den amerikanske typen.

Det er ikke alltid like greit å vise ikke-engelske tegn.

Rene Ritchie hos iMore har noen interessante tanker om web, reklame og den kommende innholdsblokkeringen som kommer med iOS 9.

Jeg skjønner godt problemet. Det koster å levere innhold. Alle er ikke så heldig å være John Gruber og tjene nok til livets opphold på hans metode. En del klarer det, men de fleste ikke.

Noen tanker etter nok en titt av ‘Taken’ fra det fornuftige starttidspunktet, 25ish minutter.

Ikke at jeg kan så meget om forretningen kidnappe-unge-damer-på-besøk-i-Paris-for-å-selge-de-på-auksjon-til-rike-menn-eller-bruke-restlageret-til-prostitusjon.

Men det forekommer meg merkelig at albanerene doper såpass mange av de nykidnappede som de bruker til å prostitusjon at de faktisk overdoser etter få dager (litt usikker på hvor mange dager ‘Taken’ går over, men jeg tror vi snakker bare noen få dager). Som f.eks venninnen til Bryan Mills datter. Det forekommer meg som lite hensiktsmessig og tåpelig sånn rent kriminaløkonomisk.

Og var det virkelig nødvendig å hamre hjem det franske i den franske politimannen som Bryan kjente ved å la ham gå hjem med en baguette i hånden etter arbeidsdagens slutt.

Plakater

Tim Grierson og Will Leitch (sistnevnte bruker jeg å høre på en sportspodcast) rangerte på Vulture de 15. filmene Pixar har lagd.

Ettersom jeg ikke har sett alle … lese liste … telle … sjekke hukommelse … jøss, jeg har jo faktisk sett alle bortsett fra Brave og Inside Out. Sistnevnte er kanskje ikke så merkelig ettersom den nettopp er kommmet på kino.

Å rangere alle ser jeg ikke poenget med, ettersom alle vet jo at «Cars 2» vil kapre 15. plassen ganske greit, og enkelte av filmene har jeg bare sett en gang, så jeg har litt vage minner om hvor gode jeg egentlig opplevde de som, så det blir litt hipp som happ om de plasseres på plass 8 eller 9 eller 11.

1: Finding Nemo. Pixar har som oftest alltid greid å velge ut de riktige skuespillerene til å gi stemme til sine filmer, men mener å huske at Finding Nemo var blant de beste. Ellen DeGeneres som Dory var mesterlig.

2: WALL·E. Uten dialog i store deler av filmen, greier å mesterlig fremstille en robots tyngende ensomhet. Plasseringen av disse to er egentlig delt, men tristessen gjør at WALL·E knepent blir plassert bak Finding Nemo.

3: Ratatouille. Har ikke så mye å legge til, men fant den morsom og greide å bruke Paris i bakgrunnen på en god måte.

4: The Incredibles. En superhelt film som er bra. Morsom. Spennende. De siste årene har superhelter vært bedre på TV enn på film. Bortsett fra denne.

5: Toy Story. Den første helaftens film fra Pixar, som fortsatt resonnerer fordi den handler om det å bli eldre, det å glemme det som var viktig for deg før.

Og, Up må jo nesten nevnes på grunn av de første fem minuttene som tar med oppturer og nedturer i Carl og Ellies liv sammen. Men filmen ellers er ikke nok til å komme med på en topp 5.

Når man mater de med biter av en hvetebolle liker skjærer å henge rundt litt.

Beskjed til Bergen (observert i Oslo).

Du vet landet er litt annerledes når Jaguar finner det formålstjenlig å reklamere for sine biler. På en vegg. På Bjølsen. Sånn cirka nestbeste østkant i Oslo.

Selv statuene fryser.

Sitter her. Tar opp hele benken.

Onsdag kveld i forrige uke ble Brann og Rikard Norling enige om å avslutte samarbeidet. Den direkte årsaken var vel at Brann tapte 1-4 borte mot Levanger, men Norling som trener var uansett under hardt press. Noe som ikke var så merkelig med tanke på at under hans første år rykket Brann ned fra Tippeligaen til det som nå heter OBOS-ligaen etter å ha bare klart uavgjort 1-1 hjemme, for så å tape 0-3 borte mot bruntrøyene fra Mjøndalen.

Og at de etter 10 serierunder i OBOS-ligaen bare har klart å kapre 14 av 30 mulige poeng. Riktignok bare tre poeng unna kvalikplass, men spillet på banen har ikke akkurat fylt bergenserene med optimisme om en snarlig retur til Tippeligaen.

Jeg hverken så eller hørte eller har lest hva som ble sagt på den avsluttende pressekonferansen, men det har blitt påpekt at Norling blant annet takket for et samarbeid preget av respekt, særlig med tanke på hvordan det hadde gått.

Bergensavisen bestemmer da seg for å ha følgende forside dagen etterpå.

Jeg vil strekke meg dithen at den mangler litt klasse. Hadde det for eksempel vært forsiden fra før kampen mot Levanger, eller før bortekampen mot Mjøndalen i fjor og hadde vært type ‘Rykker vi ned er dette Rikard Norlings tre valg’, så hadde jeg kanskje humret.

Noen bruker derimot litt sterkere ord.

BAs måte å ta farvel med Rikard Norling på må være den pinligste og mest ynkverdige i Bergens-pressens ikke altfor ærerike historie. Lavmål.

— Davy Wathne (@TV2Davy) May 28, 2015

Ken Andre Ottesen, tidligere ansatt i BA hadde en grei comeback til Davy.

@TV2Davy Av og til, Davy, er du så historieløs at jeg blir litt matt. pic.twitter.com/cbNXkZfuTc

— Ken Andre Ottesen (@BAdesKen) May 28, 2015

Davy prøvde seg muligens på litt roing

@BAdesKen Hadde ikke plass til "i fredstid"....

— Davy Wathne (@TV2Davy) May 28, 2015

Davy kunne jo ha fjernet ‘lavmål’ fra den opprinnelige tweeten, kanskje bare brukt Rikard Norlings etternavn (fordi ‘lavmål’ bør jo kunne sies å bli dekket av ‘pinligste’ og ‘ynkverdige’). Men jeg er ingen redaktør eller ordsmed.

Andre prøver seg derimot på absurde varianter av et forsvar for BA med å trekke inn charlie-massakren.

Ja, hvor ble det av alle charlie-ene? I hvert fall ikke i Bergen.

Gard L. Michalsen i Medier24 gjør denne øvelsen.

Sigurd T. Skjefstad og Torbjørn Borge kommer med gode svar i kommentartråden.

For der Charlie i hovedsak sparker oppover (har det blitt meg fortalt, selv om flere har trukket frem forsider som kan tyde på noe annet sånn utenfor kontekst) mot maktpersoner, historiske skikkelser og religion, så må vel BA sin forside sies å kunne sparke noen som allerede ligger nede. Som har sluttet å være en ‘maktperson’ i Brann. Timingen var helt feil. Hadde det vært forsiden fra dagen før eller før siste kvalifiseringskamp hadde den kunne sies å ha passet litt bedre. Den er, som Sigurd T. Skjefstad skriver «For i bunn og grunn faller forsiden etter min mening på mangelen av musikalitet»

Myraløkka

De to mennene, jeg gjetter på naboer eller kolleger, ikke nære venner med matchende lysebrun og hvite hunder i størrelse jack-russel-terrier, som hadde hundene i bånd og lot de leke med hverandre, samtidig som de danset rundt hverandre for å unngå at båndene kveilet inn i hverandre. Og at de gjorde dette flere ganger de 30 minuttene jeg satt på en benken og så ned på Myraløkka.

De fire grupperingene, kanskje de alle var uavhengige av hverandre, kanskje ikke, som gikk langs Akerselva. Tilsynelatende i marsj, med to skritts rom mellom hver rode.

Den lille sorte hunden, som med lette harehopp lekte blant ugresset og løvetannene i skråningen ved Myraløkka.

Magneten

Den godt beduggete mannen til venstre for meg som snakket med seg selv og alle andre som satt i nedre del hos Magneten. Jeg vet ikke hvilket lag som var favorittlaget hans. Men han svingte med Anything But United. Som kommenterte kampen. Og de to også godt fulle mennene, der den ene var Manchester United supporter, den andre muligens en supporter av Arsenal. Som var til høyre for meg. Der han som var unitedsupporter etter 20 sekunder klart kunne si «jeg kjenner ikke igjen united». I en kamp som ikke betydde noe for Manchester United.

Og sitte der i midten. Og høre på de tre, både snakke sammen, forbi og over hverandre mens de så på kampen.

Kasper Wikestad, kommentator i TV 2 hadde i dag på på tv2.no et forslag til en overhaling av Tippeligaen (og det som nå er OBOS-ligaen (ligaen tidligere kjent som Adecco)). Den uavhengige bartefanzinen Late Barter la så ut på sine hjemmesider et motinnlegg som etter min mening argumenterer greit i mot Wikestad sitt forslag, som neppe har det største datagrunnlaget. Bortsett fra tilskuernedgangen etter 2008, som var siste sesong med 14 lag i toppen. Å øke fra 14 til 16 med håpet om at, som Late Barter skriver:

Det handlet om å gi mulighet for stabilitet og forutsigbarhet.  Det ble antatt at med 16 lag i toppen, ville det bli lettere for lagene med trygg økonomistyring

er sammenlignet med Wikestadplanen om å gå fra 16+16 til 10+10 en bitteliten ubetydelig endring med et godt datagrunnlag.

Tilskuertallene har gått ned. De «uinteressante» kampene er blitt flere.

Tilskuersnittet pr kamp er kanskje gått ned, men Tippeligaen er fortsatt i øvre sjikt når det gjelder tilskuere sammenlignet med folketall. At det blir litt flere «uinteressante» kamper er kanskje ikke så rart når man går fra 182 kamper til 240 kamper i en sesong.

Ti lag i Tippeligaen, ti lag i OBOS-ligaen, med tre innbyrdes møter (da får man 27 runder). Om man føler det må spilles enda flere kamper, kan de møtes fire ganger innbyrdes (36 runder).

Hvordan tenker man å fordele hvem som får hjemme eller bortekamp i det siste innbyrdes oppgjøret ved tre møter? Resultatet fra de to første? Tabellplassering? Antall hjørnespark? Ikke en helt ubetydelig detalj. Og med tanke på at det er problemer med å få plass til 30 runder med dagens 16 lag. Hvordan er det tenkt med 36 runder og 10 lag. Utvide sesongen i begge ender? Og hva med nedrykk og opprykk. I dag er det følgende praksis som gjelder.

• Tippeligaen: 2 rykker ned, 1 spiller kvalifisering
• OBOS-ligaen: 2 rykker opp, 4 spiller kvalifisering for å møte Tippeligaens representant.
• OBOS-ligaen: 4 rykker ned
• Oddsen-ligaen: De 4 avdelingsvinnerene rykker opp.

Så sjansen er stor for at OBOS-ligaen så er man enten innblandet i opprykk eller nedrykk, sånn i teorien. En endring til 10+10 vil jo føre til store endringer her.

• Tippeligaen: 1 rykker ned, kanskje 1 til kvalik?
• OBOS-ligaen: 1 rykker opp, 2 til kvalik?
• OBOS-ligaen: 2 rykker ned?
• Oddsen-ligaen: Avdelingsvinnerene spiller kvalik?

Et annet argument er at det har blitt lettere for unge spillere å få sjansen i Tippeligaen med flere lag. Med kun ti lag blir det nåløyet trangere, men de får en bedre arena ved lån til det nest øverste nivået, og når de først får muligheten i Tippeligaen, vil nivået (om min tese stemmer) være høyere.

Men nåløyet vil jo bli like trangt i OBOS-ligaen, ettersom et eventuelt opprykk til Tippeligaen vil bli vanskeligere. Da er det jo ikke sikkert at lag i OBOS-ligaen er så interessert i å være farmer-lag for lag i Tippeligaen. Som Late Barter skriver:

Og i forlengelsen av det, er det nå egentlig så mye mer spennende å møte Vålerenga og Molde fire ganger hver pr sesong enn å få to kamper hver mot Ulf og Mjøndalen?

På lengre sikt vil dette føre til en devaluering av disse oppgjørene. Det kan hende det finnes gode argumenter for at 16 lag i Tippeligaen er feil. Svaret er i alle fall ikke 10 lag. Fordi løsningen er ikke å komplisere til serieopplegget. N antall lag, ditt lag møter alle andre lag en gang på hjemmebane og en gang på bortebane. Enkelt. Tabellen blir lett å forstå. Wikestadplanen, og i stor grad Hypercuberapporten 1 2 3 som ble lagt frem i fjor prøver/prøvde å gjøre dette mer komplisert enn det burde være.