Ferdig med Gangs of London. Halvveis var det en klar anbefaling fra min side, om man tålte blod og vold i sine serier.

Etter å ha fullført serien, så er vel anbefalingen til stede, men jeg må si at noen av de siste episodene var litt mer skuffende, og i spesielt sesongavslutningen. Den er veldig lagt opp til at den skulle delvis avslutte den første sesongen, men også samtidig gjøre klar grunnen for neste sesong. Men jeg synes den gjorde det på en klossete måte, og som føles som et stilbrudd med de tidligere episodene.

Og basert på hva som skjedde i sesongavslutningen, så er det en viss sjanse for at for min del har blitt mindre interessant.

Men det er fortsatt en severdig første sesong (forutsatt at man tåler … osv), i alle fall frem til siste episode.

Så får man se hva fremtiden bringer. Det virker som om den grove skissen for serien, og evt. krav for fornyelse kanskje kullkastet noen planer. Eller at det er sånn det skulle ende opp med hele tiden, det bare skjedde på en mindre bra måte (i mine øyne).

Jeg, som de fleste, har vel alt for mange eiendeler. Og for meg, som sikkert de fleste andre, så er det en kombinasjon av å egentlig kjøpe alt for mye og være lite flink til å bli kvitt ting som ikke lengre er i bruk eller å ha sluttet. Enten det er å gi bort, selge det, levere det til gjenbruk/resirkulering eller kaste det.

Litt av mitt problem er jo at jeg i stedet for å tenke «la meg gå igjennom disse to skuffene i klesskapet og putte det jeg ikke lengre bruker og levere det til en Fretexkontainer eller lignende, så tar jeg de neste to skuffene neste helg» i stedet hele tiden tenker på at jeg må gå igjennom ALLE klærne mine på en gang. I mitt tilfelle, en grei oppskrift på at jeg bare utsetter det. Og utsetter det.

Men den dårlige samvittigheten jeg snakker om er ikke med tanke på bruk og kast tankegangen forbrukssamfunnet har påført oss. Det er når jeg skal kaste ting jeg har mottatt som gave. Uansett om den er utslitt eller lite brukt. For eksempel for maaaaange år siden, jeg vil tro det var den julen jeg var gammel nok til å lovlig drikke alkohol, fikk jeg en pakke med seks vinglass fra min søster. Jeg tror det var et forsøk på hvitvinsglass. Selv om glasset var bredest øverst, og «bølget» seg smalere, så var glasset størrelse mer hvitvin enn rødvin i alle fall.

Jeg var dog ikke noen stor vindrikkende person, og det var vel mer på midten av 2000-tallet jeg begynte å drikke rødvin i hovedsak.

Men likevel har disse glassene fulgt med meg til Oslo. Og tatt opp plass i skapet mitt. Men jeg har aldri i noen særlig grad brukt de. Men jeg har aldri klart å kvitte meg med de. Fordi de var en gave fra min søster. Hadde det vært jeg som hadde kjøpt de så hadde de jo vært lenge for mange år siden. Neppe blitt med meg til Oslo en gang.

Men endelig har jeg klart å pakke de ned i tomme melkekartonger og skal kaste de. Likevel gnager samvittigheten litt. Selv om jeg neppe tror at søster brukte verken mye tid eller penger på å kjøpe de som julegave til sin yngste bror. Og neppe husker at det var hun som kjøpte de.

Mens jeg venter på pizzastålet, som irriterende nok ennå ikke har blitt sendt, så fortsetter jeg å bruke Prontoen. Og angrer litt på at jeg ikke fant den frem tidligere. Etter noen få uker begynner det å bli bra resultat av forsøkene mine.

Såpass mange som aker i parken at de har satt opp sikkerhetsnett.

Etter sjokket det var å innse at T2 er tretti år gammel, så måtte jeg jo se den for å kunne høre på Rewatchable snakke om den.

Og. Den holder seg fortsatt godt. T-1000 hadde nok vært bedre i dag, men samtidig, for den tiden var det en kompleks og tidkrevende jobb som ble gjort. Og det begrenset jo litt hva James Cameron gjøre i filmen. På sitt vis, fortsatt tidløs. Mens f.eks The Phantom Menace bare 8 år etterpå kunne gjøre så mye mer med teknologi. Men det tok jo ikke mange år før den føltes visuelt sett utdatert. Mens T2 tretti år etterpå fortsatt ser bra ut. Greit nok at når man ser hele Robert Patrick forvandle seg fra sølvfarget til f.eks politimann, så skjønner man at filmen er litt eldre. Men det tar ikke bort i fra opplevelsen av filmen fordi teknikken brukes kløktig.

Og sånn sett ser man jo det i Terminator: Dark Fate. Med Arnold og Linda igjen. Men de kan gjøre så mye med effekter og cgi nå at man blir bombadert med overdrevne sanseinntrykk. Eller som jeg sett Dark Fate.

Her er det snakk om å toppe hele dritten i spektakulære scener, så det de evt. prøver å fortelle av en historie forsvinner dessverre bort i en kakofoni av eksplosjoner.

Når den kom var jo T2 selvsagt en effektfilm. Men mye av det var jo fortsatt praktiske effekter. Ikke at jeg er i mot cgi osv, men begrensinger gir grunnlag for oppfinnsomhet.

• Terminator: ikke mange år igjen til den fyller førti. Ikke like tidløs som T2, men en veldig severdig film.
• Terminator 2: vel, *peke rundt*
• Terminator 3: Rise of the Machines: har vel knapt nok sett den siden kinoen, men var vel en sånn der helt grei film som viderførte konseptet fra de to første.
• Terminator Salvation: kan ikke si at jeg husker så mye av den, men tror ikke jeg var noe fan.
• Terminator Genisys: husker ikke så mye av den, men tror jeg likte den mer enn jeg hatet den
• Terminator: Dark Fate: mer forsøk på å tjene på nostalgi enn en god film. Ikke fan.

Jeg bet meg merke i at gjengen på Rewatchables snakket om at det var en hemmelighet at Arnold skulle være den gode Terminator i denne filmen. Kunne ikke huske noe om det, men jeg tror jeg antok at Arnold skulle være snill. Han var jo tross alt en stor filmstjerne. Det føles litt av nyere dato at store stjerner er bad guys i filmer.

Så etter tretti år, fortsatt en perfekt 🍿📽

Å se på Terminator 2: Judgment Day i år, er som å ha sett på The Guns of Navarone eller West Side Story det året T2 hadde premiere.

AKA HERREGUD DET ER 30 ÅR SIDEN!

Ukens mat via Foodora var Bollywood Burger fra Kompis. Humret litt over at noe med det navnet brukte storfekjøtt, og kom med bl.a minttzatziki og ikke mintraita.

Men burgeren var veldig god den.

For maaaaaange år siden kjøpte jeg en Pizza Pronto. Fikk aldri helt dreisen på den. Den gangen trodde jeg hovedårsaken var at jeg aldri kunne vise måtehold med hvor mye ost og fyll jeg hadde på pizzaen, så etter ett år begynte jeg å kutte ut bruken av den. Og når jeg oppdaget at den lokale pizzapusheren i nabolaget hadde noen greie pizzaer ble den gjemt bort.

Etter noen år måtte den lokale pusheren flytte ut av lokalene, så bortsett fra besøk hos Lofthus Samvirkelag ble det jo tyvärr frossenpizza i stedet. Til jeg fikk ånden over meg igjen og begynte å lage selv igjen. Uten å dra fram Prontoen fra der den hadde blitt stuet unna.

Og de var jo greie nok. Og når jeg lagde de i stekeovn, så kunne jeg være litt mer løssluppen med hva jeg hadde på de. Men det manglet mye fortsatt. Helt til jeg for snart to år siden begynte å se på Bon Appetit sin jakt på den perfekte pizzaen, skjønte jeg at jeg måtte fokusere mer på deigen. Resten av serien var sånn passe meh, mozzarella er en kjedelig pizzaost, i alle fall for en som er vant til Lofthus. Og hva jeg ellers vil ha på pizzaen stemte ikke over med deres ideal.

Så jeg begynte å fokusere på deigen. Og etter hvert fikk jeg kontroll på den. En deig som var lett å bearbeide, selv etter en uke i kjøleskap. Som jeg kunne gjøre tynn og sprø. Men uten pizzastein eller pizzastål, så begynte jeg å skjønne at jeg begynte å nå grensen for hvor god den kunne bli.

Og ved juletider, mens jeg sjekket hjemmesidene til Elkjøp, ble jeg klar over Sage Pizzaiolo. Først og fremst fordi den lignet den ovnen Bon Appetit brukte under sin jakt på den perfekte pizzaen (Breville som Sage heter over der). Nysgjerrigheten ble vekket. Så la jeg merke til prisen. 8000,-. «Nope» ville nok ha vært neste tanke for de fleste. For min del ble det litt mer «hmmmm».

Dog, modellen til Sage fikk meg til å tenke på Pizza Prontoen.

Så når jeg returnerte til Oslo fra laaaaang juleferie i Trondheim, fant jeg frem Prontoen og testet den på en pizza jeg lagde mens ovnen varmet opp. Det er en grunn til at deigen bør lages noen dager i forveien. Men jeg fant ut i det minste at ovnen fortsatt dugde til å steke pizza.

Så når jeg skulle lage en skikkelig pizza helgen etterpå, så var jeg litt dum og lagde deigen på en ny måte. Ble brukt litt olivenolje i deigen. Det gjorde skorpen for tørr og sprø. Neste gang returnerte jeg til den deigen jeg normalt bruker (men økte vannmengden fra 50% i forhold til melet til 66%). Den ble bra på undersiden, men skorpen ble litt ujevnt stekt, særlig på toppen. «Ok» tenkte jeg, «det er en grunn til at de snur pizzaen i ovnene de bruker på restaurantene».

Så i helgen snudde jeg pizzaen noen ganger. Og jammen meg ble faktisk pizzaen relativt perfekt.

Likevel, så har jeg endelig bestilt meg pizzastål. Det ble mer at Pronto var litt begrensende til hva jeg kunne lage og hvor stor pizzaen kunne være. Og at varmeelementet i lokket med jevne mellomrom ble slått på grunn av varmekontroll så ut til å kunne påvirke hvordan resultatet ble på toppen av pizzaen.

Martinuzzi hadde fenget min oppmerksomhet med reklamer på Instagram, men likevel falt valget på Gruue. Litt billigere. Og jeg satser på at karbonstål er karbonstål.

Så forhåpentligvis har jeg den i hus til helga. Og Prontoen kan virkelig bli pensjonist. Etter noen uker frem fra glemselen. Stakkars Pronto.

Jøss. Kino brukte å være en ting. Det er nå 372 dager siden jeg så 1917 i IMAX på Odeon. Så skjedde jo det alle vet *peke på verden rundt seg*. Noen filmer har det jo blitt hjemme i stua. Men etter å ha fått Odeon på Storo i mitt liv, så ble jeg jo litt enig i «Film er best på kino».

De største filmene har jo blitt utsatt og utsatt. Og de få som ble sluppet har jo ikke akkurat vært kassasuksesser. Noen filmer finner sitt marked med at de blir kjøpt opp av strømmeleverandørene som Apple, Netflix et al.

Om Hvit Tiger er en av disse, eller om den alltid var en Netflix film før pandemien vet jeg ikke. Men det er nå på Netflix den er tilgjengelig for meg.

Balram lever i fattigdom på landsbygda i India, men med sin kløkt går han fra å være sjåfør for den rike famlien som kontrollerer området rundt landsbyen til å bli gründer.

Han blir den rike sønnens fortrolige, og når han og hans amerikansk-indiske kone skal til New Dehli for å ordne med bestikkelser blir han med for å kjøre de rundt. Balram blir vel ikke akkurat behandlet dårlig av familien, men han blir jo ikke akkurat behandlet bra heller. Og til slutt så benytter Balram seg av sjansen han får som en følge av sitt forhold til sønnen med å skaffe seg litt startkapital.

Jeg er ikke i en posisjon til å si hvorvidt denne filmen gir et riktig bilde av hvordan det er India, om den er realistisk. Den har i det minste ikke det gule filteret til Extraction. Den føles troverdig i det minste, selv om jeg ser andre steder at det antydes at boken filmen er basert på i sin tid hadde kritikker for å fremstille India i et dårlig lys. Dog, den kan være sannferdig for det selv om man mener den er for negativ i sin fremstilling av det indiske samfunnet.

Første tanke etter å ha sett den er at den er litt midt på treet. Men en veldig sterk midt på treet. Jeg er fascinert over valget Balram tok, og konsekvensene det blir antydet at det ville ha, men som filmen ikke viser. Et fornuftig valg etter min mening (at filmen ikke viser konsekvensene, moralen rundt Balrams valg er en lengre diskusjon).

Det som trekker ned er nok bruken av Balram som fortellerstemme mens han skriver en e-post med livshistorien sin til den kinesiske president som skal komme på statsbesøk til India. Fortellerstemme kan i enkelte tilfeller virke i en film, men for min del gjør det ikke i denne filmen.

Så sterk middels betyr at den heller mot å anbefales, og i alle fall hvis man har Netflix. Da er det bare å legge den i køen og se den når man har to timer ledig.

Jentene på tunet lager fantastisk og prisvinnende sjokolade. Fremst er salt lakris som er noe av det beste som finnes. Ellers skal det være karamellkos, pistasjkrønsj og baileyskrem.

Ragu bolognese som godgjør seg.

Lagde potetsuppe med ristede mandler og bacon i dag. Vel. Det var planen. Men baconet klarte å gå fra nesten ferdig til kremert på kort tid. Så det ble bare potetsuppe med ristede mandler.

Og når man snakker om Rebels, det å velge Lars Mikkelsen som stemmen til Grand Admiral Thrawn var et mestertrekk.

Er vel mange slike valg som utmerker seg når man tenker på det, men denne er etter min mening i særklasse.

Det som slår meg etter ha sett litt over halve Star Wars: Rebels og hele Star Wars: The Clone Wars, er at det tydeligvis er litt vanskelig å lage en hovedfigur (Ezra i Rebels, Anakin i Clone Wars), som balanserer mellom det gode og det onde. Og kanskje er på utkikk etter litt enklere løsninger -> helle mot den mørke siden. En ting er i alle fall sikkert, Anakin og Ezra er like irriterende personligheter. I alle fall slik de blir presentert i seriene.

Med Anakin vet vi jo hva det endte opp med, og det er flere som hevder at Clone Wars klarte å vise Anakin sin historie bedre enn forløpertrilogiene, jeg var uenig i det. Med Ezra er det fortsatt usikkert (halvveis i nestsiste sesong). Så sånn sett er jo historien om Ezra etter min mening mer spennende, og kanskje bedre.

Med Rey prøvde de vel også å skape en konflikt mellom de mørke og lyse kreftene.

You went straight to the dark

Som Luke sjokkert sier til Rey. Og det spesielle forholdet mellom Kylo og Rey. Ikke at jeg hadde noe tro på det. Først og fremst fordi generelt ikke brukte nok tid på det. Men viktigst, hadde de skulle prøvd å underbygge det mer måtte de ha valgt en annen skuespiller enn Daisy Ridley. Hun spiller vel Rey som hun har fått beskjed om (men når man ser hele trilogien under ett så hadde det ikke forundret meg at skuespillerene var litt er fristilt), men Rey som presentert i filmen er et såpass gjennomført godt menneske at det å valge den mørke siden aldri virker sannsynlig.

Foodora sendte en epost med tittelen «Støtt lokale restauranter i Oslo» og ga meg litt dårlig samvittighet.

1. Pga at jeg bruker kolonial.no, så er jeg flinkere til å planlegge middag for hele uken, og ofte er det jo sånn at det jeg lager gjør at jeg har ting i fryseren for senere middager. Når jeg lager Ragu Bolognese, så lager jeg såpass med saus at jeg har middag i fryseren to eller tre middager til.

2. Og er det en dag det planlagte ikke frister (eller jeg ikke orker pga klokkeslett), så har jeg som oftest noe annet i kjøleskapet eller fryseren som frister mer.

3. Og da blir det lite spising ute (når det er mulig) eller bestilling av take-away/Foodora/Wolt på grunn av de to foregående punktene.

Så som Foodra skriver i eposten.

Kanskje du skal droppe en middagslaging denne uken, og heller kose deg med din favorittrestaurant?

Jo, jeg tror jeg faktisk skal droppe en middagslaging i uken fremover.

Det er litt problematisk med 24 timers klokke noen ganger. Og ja, åtte kan bety 08:00 eller 20:00, og tolv kan bety 12:00 eller 00:00.

Og ja, første kommando var åtte til tolv. Men jeg prøvde også med 08, 0800 og åtte om morgenen. Men resultatet ble det samme. Så det får jo være så. You do you Siri. Hadde det ikke vært for at jeg har ørten hundre andre avtaler som heter det samme og er enten på tre eller fire timer. Da burde det vært mulig å gjette at av følgende alternativ:

• 20:00 - 12:00
• 20:00 - 00:00
• 08:00 - 00:00
• 08:00 - 12:00

så hadde det vært sistnevnte som var mest sannsynlig. Og ikke at jeg hadde tenkt å vaske klær i seksten timer.

Kakediagramkumlokk.

Resultatet av dagens poltur.

Mikset mitt eget tacokrydder i dag. Smaka bra. Spisskummin, chilli, paprika, salt og pepper.

Endelig sterkt nok.

Puh. That is all.

Som en følge av diverse støttemedlemskaper for podcaster eller blogger, så har jeg vært medlem av noen få slacker. I går på en av disse var det en bruker som ergret seg over at han ikke kunne få tak i eksterne retinaskjermer som var små nok. Skjermer på 27 tommer var for stort, han så for seg 24 eller mindre. Og i løpet av denne diskusjonen mellom denne personen og andre som linket til en 24 tommers 4K skjerm så begynte han å snakke om retina 4K skjerm vs 4K skjerm.

Nå er jo ikke retina noe magisk, men bare et markedsføringsnavn på skjermer som kombinerer størrelse og oppløsning og normal bruksavstand slik at man som bruker ikke ser individuelle piksler.

Retina is Apple’s trademark for a display so sharp that the human eye is unable to distinguish between pixels at a typical viewing distance. As Steve Jobs said: «It turns out there’s a magic number right around 300 pixels per inch, that when you hold something around to 10 to 12 inches away from your eyes, is the limit of the human retina to differentiate the pixels»

Er ganske sikker på at dette er noe Steve Jobs sa i forbindelse med lanseringen av iPhone 4.

Is this retina slenger så på

Given a large enough viewing distance, all displays eventually become «retina»

Som jeg i utgangspunktet er enig i. Og noe som f.eks betyr at min Samsung CF791 med en 3440 x 1440 oppløsning spredt på 34 tommer i teorien kan være retina om jeg ser på den fra 80 centimeter unna. Som jeg ikke gjør, sitter nok litt nærmere.

Selv om den klart hadde vært bedre om den hadde hatt en oppløsning på 6880 x 2880 og vært skalert til å se ut som 3440 x 1440.

Så jeg vågde meg på følgende spørsmål, litt sent på kvelden:

What is retina 4K vs normal 4K according to you? Since it seems you make it to be something different and special? I might be mistaken, but retina isn’t anything more special than a calculation of pixel density and normal viewing distance. Eg. a phone needs more ppi than a monitor because a phone is closer to your eyes when you use it (normally).

Synes det virket som et helt greit spørsmål etter min mening. Samt at jeg i neste melding linket til Is this retina.

Like etter at jeg postet det så jeg i en undertråd at han pekte på at Apple før brukte å selge en 4K iMac som hadde en 21,5 tommer stor skjerm. Og det var en sånn skjerm han ville ha. Så derfor var det uaktuelt med den 24 tommers LG 4K skjermen Apple solgte, og andre tilsvarende skjermer. Dog, bruker man Is this retina så kan man regne seg frem til at forskjellen i arbeidsavstanden på to slike skjermer ville ha vært fem centimeter. Litt senere i tråden linket noen til en bloggpost hos Bjango som går litt mer i dybden på det. Og ja, en 24 tommers 4K havner etter deres mening i «The bad zone». Men jeg tror det stiller seg litt annerledes for designere og utviklere enn en advokat som skal jobbe med Word og PDFer. Med forbehold om evt. manglende skalering på eksterne display (jeg kjører f.eks ikke mine retina MacBooks med beste oppløsning, men skalert for å vise mest mulig).

Som sagt, det var sent på kvelden, og jeg var særs trøtt. Og akkurat i det jeg skulle legge meg så jeg at han hadde svart meg.

I’m not sure why you’re choosing to take a somewhat aggressive tone with me, [gjenta definisjonen jeg mer eller mindre oppga i spørsmålet]. I care about whatever monitor I buy having text just as crisp as the text on my current monitors, and I’m not interested in spending hundres of dollars to experiment. I know a 4K 21.5 inch monitor is Retina and super-crisp and fit for my purposes.

somewhat aggressive tone. Hmm. Jeg følte det var en karakteristikk som ikke passet mitt spørsmål. Og vel, anklage om å være aggressiv gjorde meg bittelitt … øh … ikke aggressiv, men irritert. Men som sagt, det var på kvelden og jeg var særs trøtt. Så jeg giddet ikke å respondere da.

Neste dag var jeg jo naturlig nok opptatt med jobb (mens flertallet på slacken som er amerikaneren naturlig nok var opptatt med å sove, så jobbe). Så da begynte det å bli nesten ett døgn siden mitt spørsmål og hans svar før jeg kunne respondere igjen med å spørre om hvor aggressiviteten i mitt spørsmål var. Og det begynte etter min mening å bli litt for lang tid siden det skjedde. Så jeg bestemte meg for å ikke respondere. Selv om jeg fortsatt var noget irritert over hans anklage.

Så det fikk meg til å tenke litt på deltagelse i disse slackene. Det var litt for ofte at man bare startet Slack.app og måtte scrolle igjennom lange diskusjoner som hadde startet og dødd ut uten at det var noe poeng i å delta eller gjenopplive de med mine inspill.

Så jeg deaktiverte kontoen min. På begge slackene. Og ettersom de var den viktigste grunnet til at jeg betalte for støttemedlemskap, så stoppet jeg de også.

Og det var ikke som en direkte motreaksjon til å bli anklagd for en «somewhat aggressive tone», det var bare mer gnisten som fikk meg til å gjøre det jeg ofte hadde tenkt det siste året. Hvilke nettsamfunn skal jeg delta i, og bidra med penger til. Tidssoneforskjellen er jo viktig, men det at engelsk ikke er mitt morsmål er jo også viktig. Det betyr jo at i en kanal det ofte går fort for seg på engelsk, så har jeg jo en ulempe fordi jeg bruker litt lengre tid på å formulere meg. Og som på norsk, jeg formulerer og reformulerer meg for å prøve å gjøre meg forstått. Spørsmålet jeg stilte til den andre brukeren var ikke første versjon. Det var vel også en viktig grunn til hvorfor jeg ble litt paff av anklagen.

Og etter en uke uten å bruke Slack, så må jeg si at jeg ikke savner det. Det ble bare en plattform til man sjekket konstant for å ikke gå glipp av noe. Jeg bruker RSS og micro.blog (selv om jeg ikke er den flittigste deltager der), og har tunet Twitter såpass at jeg i hovedsak unngår å drukne i meldinger om hva man er sinna på i dag.

Åpnet en notatblokk på jobben i dag. Hadde skrevet litt på siden. Øverst var møtenavnet, og mitt eneste notat var

Å herregud

Må ha vært litt av et møte.

En på jobben anbefalte serien Gangs of London. Første 40 minutt av serien var litt sånn der. Før de siste fem minuttene medførte en endring av konklusjonen fra «meh» til «HOLY CRAP». Halvveis, men kan anbefales om man tåler vold og blod i sine TV-serier.

Hjemmekontor ble til gjemmekontor, i alle fall frem til lunsj, når jeg våknet med dundrende hodepine i morges.