Kaste ting og den dårlige samvittigheten som medfølger

Jeg, som de fleste, har vel alt for mange eiendeler. Og for meg, som sikkert de fleste andre, så er det en kombinasjon av å egentlig kjøpe alt for mye og være lite flink til å bli kvitt ting som ikke lengre er i bruk eller å ha sluttet. Enten det er å gi bort, selge det, levere det til gjenbruk/resirkulering eller kaste det.

Litt av mitt problem er jo at jeg i stedet for å tenke «la meg gå igjennom disse to skuffene i klesskapet og putte det jeg ikke lengre bruker og levere det til en Fretexkontainer eller lignende, så tar jeg de neste to skuffene neste helg» i stedet hele tiden tenker på at jeg må gå igjennom ALLE klærne mine på en gang. I mitt tilfelle, en grei oppskrift på at jeg bare utsetter det. Og utsetter det.

Men den dårlige samvittigheten jeg snakker om er ikke med tanke på bruk og kast tankegangen forbrukssamfunnet har påført oss. Det er når jeg skal kaste ting jeg har mottatt som gave. Uansett om den er utslitt eller lite brukt. For eksempel for maaaaange år siden, jeg vil tro det var den julen jeg var gammel nok til å lovlig drikke alkohol, fikk jeg en pakke med seks vinglass fra min søster. Jeg tror det var et forsøk på hvitvinsglass. Selv om glasset var bredest øverst, og «bølget» seg smalere, så var glasset størrelse mer hvitvin enn rødvin i alle fall.

Jeg var dog ikke noen stor vindrikkende person, og det var vel mer på midten av 2000-tallet jeg begynte å drikke rødvin i hovedsak.

Men likevel har disse glassene fulgt med meg til Oslo. Og tatt opp plass i skapet mitt. Men jeg har aldri i noen særlig grad brukt de. Men jeg har aldri klart å kvitte meg med de. Fordi de var en gave fra min søster. Hadde det vært jeg som hadde kjøpt de så hadde de jo vært lenge for mange år siden. Neppe blitt med meg til Oslo en gang.

Men endelig har jeg klart å pakke de ned i tomme melkekartonger og skal kaste de. Likevel gnager samvittigheten litt. Selv om jeg neppe tror at søster brukte verken mye tid eller penger på å kjøpe de som julegave til sin yngste bror. Og neppe husker at det var hun som kjøpte de.