Zen og kunsten å lage en pizza

For maaaaaange år siden kjøpte jeg en Pizza Pronto. Fikk aldri helt dreisen på den. Den gangen trodde jeg hovedårsaken var at jeg aldri kunne vise måtehold med hvor mye ost og fyll jeg hadde på pizzaen, så etter ett år begynte jeg å kutte ut bruken av den. Og når jeg oppdaget at den lokale pizzapusheren i nabolaget hadde noen greie pizzaer ble den gjemt bort.

Etter noen år måtte den lokale pusheren flytte ut av lokalene, så bortsett fra besøk hos Lofthus Samvirkelag ble det jo tyvärr frossenpizza i stedet. Til jeg fikk ånden over meg igjen og begynte å lage selv igjen. Uten å dra fram Prontoen fra der den hadde blitt stuet unna.

Og de var jo greie nok. Og når jeg lagde de i stekeovn, så kunne jeg være litt mer løssluppen med hva jeg hadde på de. Men det manglet mye fortsatt. Helt til jeg for snart to år siden begynte å se på Bon Appetit sin jakt på den perfekte pizzaen, skjønte jeg at jeg måtte fokusere mer på deigen. Resten av serien var sånn passe meh, mozzarella er en kjedelig pizzaost, i alle fall for en som er vant til Lofthus. Og hva jeg ellers vil ha på pizzaen stemte ikke over med deres ideal.

Så jeg begynte å fokusere på deigen. Og etter hvert fikk jeg kontroll på den. En deig som var lett å bearbeide, selv etter en uke i kjøleskap. Som jeg kunne gjøre tynn og sprø. Men uten pizzastein eller pizzastål, så begynte jeg å skjønne at jeg begynte å nå grensen for hvor god den kunne bli.

Og ved juletider, mens jeg sjekket hjemmesidene til Elkjøp, ble jeg klar over Sage Pizzaiolo. Først og fremst fordi den lignet den ovnen Bon Appetit brukte under sin jakt på den perfekte pizzaen (Breville som Sage heter over der). Nysgjerrigheten ble vekket. Så la jeg merke til prisen. 8000,-. «Nope» ville nok ha vært neste tanke for de fleste. For min del ble det litt mer «hmmmm».

Dog, modellen til Sage fikk meg til å tenke på Pizza Prontoen.

Så når jeg returnerte til Oslo fra laaaaang juleferie i Trondheim, fant jeg frem Prontoen og testet den på en pizza jeg lagde mens ovnen varmet opp. Det er en grunn til at deigen bør lages noen dager i forveien. Men jeg fant ut i det minste at ovnen fortsatt dugde til å steke pizza.

Så når jeg skulle lage en skikkelig pizza helgen etterpå, så var jeg litt dum og lagde deigen på en ny måte. Ble brukt litt olivenolje i deigen. Det gjorde skorpen for tørr og sprø. Neste gang returnerte jeg til den deigen jeg normalt bruker (men økte vannmengden fra 50% i forhold til melet til 66%). Den ble bra på undersiden, men skorpen ble litt ujevnt stekt, særlig på toppen. «Ok» tenkte jeg, «det er en grunn til at de snur pizzaen i ovnene de bruker på restaurantene».

Så i helgen snudde jeg pizzaen noen ganger. Og jammen meg ble faktisk pizzaen relativt perfekt.

Likevel, så har jeg endelig bestilt meg pizzastål. Det ble mer at Pronto var litt begrensende til hva jeg kunne lage og hvor stor pizzaen kunne være. Og at varmeelementet i lokket med jevne mellomrom ble slått på grunn av varmekontroll så ut til å kunne påvirke hvordan resultatet ble på toppen av pizzaen.

Martinuzzi hadde fenget min oppmerksomhet med reklamer på Instagram, men likevel falt valget på Gruue. Litt billigere. Og jeg satser på at karbonstål er karbonstål.

Så forhåpentligvis har jeg den i hus til helga. Og Prontoen kan virkelig bli pensjonist. Etter noen uker frem fra glemselen. Stakkars Pronto.