Så. Dårlig kvalitetskontroll? Nesten som å skrive «military grade encryption».

Må kunne sies at SJ sin informasjon om togtilbudet mellom Trondheim og Oslo i disse dager ikke akkurat her helt optimalt. Burde jo være mulig å øke tilbudet via Østerdalen litt.

Hjelper ikke akkurat at Entur ignorerer rute via Østerdalen når jeg skal søke etter billetter.

Selv om jeg har ferie, så måtte jeg benytte sjansen til en liten powwow med en kyndig it-mann i Bartistan. Så når jeg skulle returnere tok jeg nærmeste buss til sentrum i stedet for å gå i 5-10 minutter for å komme til et mer sentralt knutepunkt.

Ikke hadde jeg det travelt, og det var også kjekt å kjøre en liten omvei for å se alle endringene som hadde skjedd i området der jeg gikk på videregående skole i hine hårde dager.

Mange forandringer, men mye som var likt i gamle dagene også.

Etter fem uker med å bare bruke Apple Podkaster for å dekke mitt podkastbehov, så er konklusjonen at det er litt blanda drops. Men det fungerer. Største minuset er at de har gjort det litt vanskeligere å velge neste episode jeg vil lytte på. Lytt nå og neste-køen er litt begrenset. Og når denne menyen kun viser nyeste episode av en podkast selv om jeg har flere eldre som jeg ikke har fått hørt på er det et lite minus.

Samt at Lytt nå har mer et preg av å prøve å få meg til å prøve ut andre podkaster basert på hva jeg følger/har hørt på. Det synes jeg hører mer hjemme under Utforsk.

Ser ut som det kan bli litt mer problematisk enn ønsket å komme seg fra Stiftstaden til Tigerstaden en gang i neste uke når årets sommerferie skal rundes av. Dømrade Hans.

Skal sies at nødvarsel på telefonen overrasker litt mer når det er et reelt varsel og ikke en forhåndsvarslet nasjonal test.

Hjelper ikke at man har dualsim og epleklokke med esim i tillegg.

Litt morsomt å lese om en alternativ sannhet om italiensk mat. Særlig ettersom det er morsomt og slitsomt å se på italienere henge seg opp i hvordan andre steder tolker og forandrer på mat som de anser som sitt.

Parmesan, he says, is remarkably ancient, around a millennium old. But before the 1960s, wheels of parmesan cheese weighed only about 10kg (as opposed to the hefty 40kg wheels we know today) and were encased in a thick black crust. Its texture was fatter and softer than it is nowadays. “Some even say that this cheese, as a sign of quality, had to squeeze out a drop of milk when pressed,” Grandi says. “Its exact modern-day match is Wisconsin parmesan.” He believes that early 20th-century Italian immigrants, probably from the Po’ region north of Parma, started producing it in Wisconsin and, unlike the cheesemakers back in Parma, their recipe never evolved. So while Parmigiano in Italy became over the years a fair-crusted, hard cheese produced in giant wheels, Wisconsin parmesan stayed true to the original.

og

Pizza is a prime example. “Discs of dough topped with ingredients,” as Grandi calls them, were pervasive all over the Mediterranean for centuries: piada, pida, pita, pitta, pizza. But in 1943, when Italian-American soldiers were sent to Sicily and travelled up the Italian peninsula, they wrote home in disbelief: there were no pizzerias. Before the war, Grandi tells me, pizza was only found in a few southern Italian cities, where it was made and eaten in the streets by the lower classes. His research suggests that the first fully fledged restaurant exclusively serving pizza opened not in Italy but in New York in 1911. “For my father in the 1970s, pizza was just as exotic as sushi is for us today,” he adds.

Jeg kan ikke si hvorvidt Grandi har rett i sine påstander, men det er jo absolutt en interessant vinkel. Som nok har en viss kime av sannhet. Og at mat og kultur uansett er noe som krysser landegrenser og tilpasser seg sitt nye miljø.

F.eks så har jeg jo lært at Carbonara skal lages med guanciale og pecorino. Men når jeg har sett videoer av førstnevnte og hvordan den ser ut når den brukes til carbonara, så sier jeg nei takk og bruker heller bacon. Og når det gjelder pecorino så er det en ost jeg en gang kjøpte for å lage «ekte» cacio e pepe. Jeg brukte nok litt for meget med pepper, men ellers var jeg fornøyd med resultatet med tanke på at jeg klarte å emulgere. Men smaken til pecorino ble litt skarp, og det er ikke min type ost. Så fremtidige carbonaraer (eller mer korrekt, min tolkning av retten) vil nok fortsette å bruke parmesan (samt bacon som tidligere nevnt).

Jeg synes matkultur er interessant. Hvordan ingredienser og retter flytter på seg i verden og får sine lokale vrier.

Det er ikke like interessant når det brukes av portvoktere, og avfeie nye vrier fordi det ikke er «autentisk».

Ferdig med The Spare Man av Mary Robinette Kowal. Som lydbok. Lest av forfatteren selv. Som gjorde en godkjent jobb.

Jeg har tidligere lest hennes bøker i Lady Astronaut serien, og fant den kontrafaktiske historiefortellingen interessant.

The Spare Man handler om Tesla Crane som er nygift, er på bryllupsreise til Mars. Igcognito. Så så da er premisset lagt for at dette er scifi, men i vårt solsystem. Og jeg tror det var noen hundre år frem i tiden. Viben er moderne cruiseskip ferie, dog litt mer eksklusivt.

Men en drap skjer, og Teslas ektemann blir mistenkt for det.

Lettbent underholdning som både føles langt frem i fremtiden, men med et hint av mellomkrigstidnoir.

Mine betalingskort på epleklokken ville ikke virke i drosjen. Så da måtte jeg prøve med fysiske kort. Som jeg aldri hadde brukt, så da måtte jeg finne frem pinkoden i 1P. Og ettersom det hadde vært to uker med FaceID, så måtte jeg taste sjefspassordet igjen på et veldig upraktisk tidspunkt og sted.

Da var det slutt med The Blacklist, en av de få mer-enn-max-tretten-episoder-per-sesong-seriene jeg har har sett på leeeeeeeeeenge. Husker ikke hvordan jeg ble klar over serien, det var kanskje via reklame under NFL-sendinger (allerede den gang som oftest den eneste måten jeg ble utsatt for innhold som ikke var via kabelkanaler). Men jeg er ganske så sikker på at jeg så den første scenen til den første episoden flere ganger via reklame.

I mine øyne er denne scenen ypperlig håndverk i å vekke interessen for en serie. Og jeg har sett alt av den. Alle 200+ episodene. Alle merkelige krumspring. Man må alltid ha tillit til fiksjonen (som ChatGPT mener er et bra uttrykk for suspension of disbelief (bedre enn villfarelsens suspensjon som den foreslo først som oversettelse (så kan være bedre å be om forklaring av uttrykket, for så spørre om en norsk versjon av det))). Fordi klarer man ikke det, så blir jo serien selvsagt særs lite troverdig. Men troverdighet er ikke det viktigste, det viktigste er å se James Spader «spadering it out» som tidligere sjefskritiker for The Hollywood Reporter Tim Goodman brukte å si på TV Talk Machine.

Fordi det var James Spader som var serien beholdning, sammens med Megan Boone.

Fordi serien ellers har jo den typiske blandingen som en serie av denne typen har, mange enkeltstående episoder, i blandet enkelte som nøster opp i den røde tråden. Noe som gjorde at dette var min typiske frokost-tvserie-på-lørdager. Liker å ha en serie som varer i 40ish minutter og ikke trenger særlig mye hjernekapasitet.

Vemodig at den er over. Egentlig ikke. Den hadde en fengende første scene i første episode. Ellers vil jeg ha store problemer med å plassere strekene korrekt om jeg får en kolonne med sesong og en kolonne med sesongens røde tråd. Kanskje bortsett fra de to siste som jeg fortsatt husker litt av.

For underholdningsåret 2013 skrev jeg følgende:

Blacklist virker dog litt spennende.

Samt en liten post om hvordan de løste det med siste episoden for sesongen når pandemien satte inn.

Etter å ha lest Erin Kissane sin bloggpost der hun går igjennom svarene hun stilte på Bluesky til de som hadde prøvd Mastodon men kuttet det ut, så er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor at Mastodon ikke nødvendigvis har samme schwungen over seg som f.eks Bluesky for de på andre siden av dammen.

sooooooo much anxiety around posting. i was constantly second-guessing what needed to be hidden behind a CW

CW er tåpelig i de fleste tilfeller, og i det store og hele så bør det være litt opp til en sjøl å brukte filtering til å fjerne ting man ikke vil se noe av.

the fact that even on a science server, we were being badgered to put bug + reptile stuff behind a CW when many of our online presences are literally built around making these maligned animals seem cool and friendly was the last straw for me

*sette inn himle-med-øynene.gif*

couldn’t find people or interests, people didn’t stay

Også enig i den, selv om det for min del også faller litt på min kappe. Jeg burde følge flere. Finne de som poster interessante linker osv. Men det er jo også sånn at en del av de deler av Twitter jeg fulgte med på fortsatt henger igjen der, eller er på Bluesky. Og selv om Bluesky har mye interessant ved seg, så er klienten veldig dårlig for hvordan jeg har lyst å følge med på et sånt medium.

Many found the idea and practice of federation to be confusing, offputting, or hostile; they cited difficulties in selecting the “right” instance …

Det spiller ingen rolle hvilken instans du velger. Helt til det gjør det. Fordi den som driver instansen forsvinner. Eller det viser seg at den har strikte regler. Eller den blir defederert. Ja, det er litt som å velge epostleverandør (som mange liker å sammenligne det med) mens de glemmer at mange får tildelt epostadresse via jobb, internettleverandør eller fra en av de to som leverer operativsystemer til mobiler.

At jeg ikke føler meg helt hjemme på Mastodon er jo delvis min feil. Og delvis begrensinger i Mastodon med tanke på funksjoner.

Men mest at jeg brukte faktisk mange år på å lage en twitteropplevelse som bare var min. Jeg fulgte fornuftige mennesker. Jeg slo av funksjonen til å se retweets fra de fleste mennesker. Jeg kuttet ut de som likte å QT folk de skulle dunke på. Jeg la inn diverse brands og ord på dempelisten. Jeg var kjapp med å skjønne hvilken tweet som kom til å bli QT mye den dagen og la inn blokk på originaltweeten. Jeg gjorde mye for å dyrke frem en interessant tidslinje for meg.

Akkurat den jobben var litt vanskeligere på Mastodon når jeg begynte å bruke det i november i fjor. Det kan hende det er litt bedre nå, men akkurat nå har ikke orken vært tilstede med å gjenskape det jeg hadde på Twi^H^H X på Mastodon.

Litt interessant om l’affaire Gruber

Og ettersom jeg har sluttet å følge han fast (annet enn å sjekkke Daring Fireball en gang i blant) fikk jeg ikke med meg følgende mesterverk.

Threads is not available in the E.U. yet, but is in North Korea

Merkelig utvikling.

Har den siste tiden gått fullt inn for å teste Kagi som søkemotor på alle dingsene mine i stedet for Google. Litt for tidlig å komme med en konklusjon, men ettersom jeg liker hva jeg ser og jeg snart har brukt opp halvparten av «smaksprøven», så blir det nok å betale i noen måneder for videre test.

Uten å ha sett på videoen så antar jeg at det er noen unntak for Betteridges lov

Til tider når iPhone ligger et annet sted i leiligheten enn der jeg og Apple Watch befinner seg, og sistnevnte mister kontakten med førstnevnte, så vil klokken pipe litt og gjøre meg oppmerksom på at f.eks «iPad har delt internett, skal jeg koble meg til». Som oftest ignorerer jeg den, og lurer litt på hvorfor den ikke bare kobler seg på det trådløse nettet, den har jo tross alt all nødvendig konfig fra iPhone. Men selvsagt, Apple Watch vil jo naturlig nok prioritere blåtann til telefon, så blåtann til delt internett, så WiFi, så mobilt.

I går så svarte jeg ja på det. Og i dag skjedde det samme mens jeg så på TV og da tenkte jeg «kan jeg ikke få den til å koble på delt internett automatisk».

Og da fant jeg Connect your Apple Watch to Wi-Fi og instruksene helt nederst. Så jeg gjorde det instruksene sa og slo på koble til automatisk. Noen strakser etterpå når den igjen mister kontakt med telefonen så blir spørsmålet i stedet «delt internett via iPad er koblet til det trådløse nettet …, vil du koble til det i stedet». Da blir jeg litt oppgitt. Lite smidig.

Så vidt sett litt på Young Sheldon. Ikke hysterisk morsomt, men greit nok. Og slik vi kjenner familien til Sheldon fra modershowet, så har de ikke akkurat bommet på familien.

Vel. Bortsett fra Sheldon da. Ikke helt solgt på han som spiller den unge Sheldon.

Fem-seks uker siden skulle jeg bestille en ting fra Apple Store som jeg trengte. Noen ganger har jeg den sykdommen at det er kjedelig å bare bestille en ting, og denne gangen var en av disse noen gangene. Så jeg idiotisk nok kjøpte en HidrateSpark termosflaske med tanke på at det var kjekt å kunne ha noe som kunne holde vanne kaldt på varme sommerdager. Samt kanskje motivere meg til å drikke litt mer vann (noe jeg egentlig ikke har problem, jobben er heldigvis bestykket med tappetårn som gir oss kaldt filtrert vann og kaldt filtrert vann med kullsyre). Men fordelen med HidrateSpark var jo at den skulle måle samtidig.

Samme dag som jeg fikk den ble jeg også tipset om appen Waterllama som gjorde det litt enklere å legge inn annen væske som ikke blir drukket fra en HidrateSpark.

I det store og hele så ser det ut som jeg får i meg den væsken jeg skal ha hver dag, og alltid har gjort det. Eneste er vel at i perioden etter lunsj frem til middag på kvelden burde jeg vært litt flinkere å drikke vann.

Men. Når man er så dum og kjøper en såkalt «smart vannflaske». Nok en ting som trengs å lades, så blir det jo ikke fritt frem at man har noen tanker om produktet etter å ha brukt det en stund.

Jeg var klar over at HidrateSpark brukte en egen ladeplugg i stedet for usb-c (som i 2023 er dustete). Men jeg tenkte at det sannsynligvis var noen gode grunner til det uten å ha sjekket det så nøye. Det som var mest plausibelt for meg var at de hadde en sånn ladeplugg fordi at man skulle kunne bruke flasken når man ladet den.

Neida, for å lade sensoren så må man ta den ut av flasken. Det som drikkes når den den lader må bare loggføres manuelt (som ikke er noe problem når man har Waterllama, det som er litt mindre optimalt er at man må rekalibrere sensoren når man plugger den inn igjen. Ikke en komplisert operasjon, ikke vet jeg hvor unøyaktig ting blir om man ikke gjør det, men det er et lite ekstra steg som burde vært unødvendig.

Ja, er jo klar over at det er jeg som er idioten som kjøper sånne ting. Men det var litt morsomt å få målt det, og få bekreftet at jeg normalt sett får i meg nok væske. Og flasken er grei den, kjekt å ha med seg hjem fra jobb på varme sommerdager.

Men, når sensoren en gang konker så blir ikke den erstattet.

For de som husker Yahoo Pipes, så ble jeg i dag oppmerksom på Pipedream.

Brukte cirka 15 minutter (som inkluderte å se på en liten video) på å lage en arbeidsflyt som legger alle nye artikler i Readwise Reader til en egen samling i Raindrop.

Kjekt.

(kanskje litt galskap å lagre ting flere steder (og enda mer galskap når jeg har en ifttt som synker fra Raindrop til Pinboard (alt for redundansens skyld))).

Men greit å prøve å samle mest mulig på ett sted (vel, to steder).

Testen av my mind varte ikke døgnet. Testet med å laste opp noen pdfer, noen linker til noen bloggposter, en tråd på Reddit, noen videoer fra YouTube og TED, en tråd fra en mastodoninstans og noen linker til diverse produkter.

Og resultatet når jeg skulle søke var begredelig.

Reddittråden ble et bilde, og teksten ble analysert og noen kjerneord lagt til som emneknagg. Problemet er jo at den valgte f.eks AB123 som kjerneord, så måtte jeg søke på AB123. Søkte jeg på 123 så ville den ikke finne noe.

PDFen fikk ikke lagt til noen emneknagger, ei eller analysert litt for noen kjerneord. Så alt den fant var basert på filnavnet.

En bloggpost med en del bilder ble besynderlig nok lagret som et bilde, men klarte bare lagre «venstre» halvdel av siden.

Videoen fra TED var det ikke mulig å søke på, selv om f.eks navnet på foredragsholderen var i URL-en.

Mastodontråden ble greit nok fanget opp, eller for å være mer nøyaktig, den første posten i tråden ble fanget opp greit (og pent). Men hva hjelper vel det når søket ikke finner ord i posten.

Det eneste som var noelunde fornuftig fra videoen fra YouTube og linkene til produktene/nettbutikkene. Sistnevnte var særs pene.

Men resultatene ellers får meg til å tvile at søkemotoren i produktet har særlig stor nytteverdi. For min bruk i det minste. Ellers lignet det mer på en alternativ versjon av Pinterest. Ikke at jeg har brukt Pinterest (bortsett fra å kanskje sparke hjulene når det var nytt), Pinterest anser jeg mest som en forpester av søkeresultat på Google.

Så blir nok fortsatt Raindrop (og prøve å være flinkere med å lagre ting) og stole på søket der.