Ferdig med Kniv, den 12. boken fra Jo Nesbø om antihelten Harry Hole. Leste den ferdig i går ettersom det gikk fra 200 sider igjen, til 150 sider, til 100 sider før til slutt det var 50 sider igjen og jeg kunne like gjerne lese den ferdig før jeg skulle sove. Ut i fra en rangering med tommel opp og tommel ned så er denne klart i tommel opp kategorien (som de fleste bøkene om Harry Hole er etter min særdeles ydmyke mening (krim er kiosklitteratur og alt det der)).

Den starter med et tragisk tap for Harry, han utnytter venner og bekjente for å etterforske saken på privaten. Og skjønner man hvem morderen er før det blir avslørt er man flinkere enn meg i alle fall. Ellers er det en del ting som løste seg litt for enkelt (eller, det er kanskje mer korrekt å si at alle variablene stilte seg på linje og ga en fryktelig heldig løsning for alle de løse trådene). Ikke en fan av det. Og nå må det jo nesten være slutt med Harry Hole, for nte gang. Ligger åpent for en mer «lykkeligere» slutt nå i alle fall.

Men Jo Nesbø klarer sikkert å trylle frem enda en grei bok om Harry Hole.

Det er grei utsikt fra storesøsters veranda.

I den grad en sky kan ligne på noe, så fikk jeg litt Dumbo-vibber av denne.

Krimromaner er kanskje kiosklitteratur, men det er likevel en sjanger jeg liker å lese. Jeg leser tross alt for å underholdes. Jo Nesbø sin 12. om Harry Hole er etter å ha kommet halvveis, særs underholdende. Ting går i alle fall ikke den veien jeg hadde trodd.

Må ha jobbet en stund for å komme seg så høyt.

Stiftstaden.

Ombord i tog for å reise til Barteby. Norge, ditt nærmeste ferieland.

Da er årets sommerferie i gang. Eller årets fleksitids og vaktavspaseringsperiode. Måtte nesten bruke opp deler av de 70 timene jeg har i begge kategoriene. Har 30 dager ferie igjen, og ettersom det er noen tidskritiske greier som skal jobbes med frem mot jul, så kommer jeg neppe til å redusere det antallet.

Tror nok det blir en dialog med HR mot slutten av året.

February’s Son er andre bok av Alan Parks om politimannen Harry McCoy. Den første, Bloody January var sånn midt på treet, og det er jammen meg denne også. Vi får vite litt mer om hvorfor kanskje McCoy er som han er, uten at det nødvendigvis gjør han så veldig mer interessant med tanke på klisjeen om en forsoffen etterforsker som har et mildt sagt problematisk forhold til rusmidler.

Og bokens mysterium og behandlingen av det er ikke så veldig spennende. Det føles egentlig ut som Parks mer legger opp til at dette skal være en romanserie om McCoy, hans utvikling sett gjennom … herreminhatt, de to bøkene har dekket januar og februar i 1973. Selve bokens ‘whodunnit’ behandles stemoderlig, man bryr seg rett og slett ikke om ofrene og hvorfor morderen har blitt en morder.

Likevel, så er det en bitteliten sjanse for at jeg kommer til å lese February’s Son. Fordi jeg liker serier der man har et kjent persongalleri å spille på. Får bare håpe Parks utvikler hovedpersonen og resten en god del mer

Så nå er det vel på tide å skrive at det er en bitteliten sjanse for at jeg kommer til å lese neste bok i serien som kommer til å hete «Billy March Will Live Forever». Et lite hopp frem i tid, hendelsene er lagt til august 1973 i stedet for mars. Det tok jo noen bøker for hele Norges Harry til å bli god. Dog, så vidt jeg husker var de to første på et mer interessant nivå som krimbøker enn hva Parks sine har vært. Etter min meget superydmyke mening.

Og er det ikke bryllup, så brukes paviljongen til dans.

Hesteprompefis

Sært å lage en piece om trønderrockerene DDE.

En ny opplevelse i dag i Torshovparken. Kongolesisk par hadde vielsen på paviljongen i parken. Preken på fransk simultanoversatt til engelsk, heftig kongolesisk musikk og brudepiker og svenner i rytmisk gange opp «midtgangen». Og et vakkert brudepar som ble viet på engelsk av en norsk pastor, som ble simultanoversatt til swahili. Og ikke for å være den fyren, men det var litt mer rytme og løssluppen glede over det hele.

En morsom opplevelse som tiltrakk seg mange tilskuere, naturlig nok når man har seremonien i en park. Og de var jammen meg heldig med været også.

Så på Thor: The Dark World i kveld (og med det har jeg faktisk sett alle MCU-filmene om man skal stole på Wikipedia). Skjønner hvorfor den ikke får de beste skussmål. Slitsom film som, som bærer preg av alt for mye filming i tomme studio foran grønne eller blå vegger. De fleste moderne blockbustere bruker jo selvsagt mye sånt, men i filmene om Thor så er det jo en grell kontrast mellom f.eks Åsgard og Midgard/Jorda og de tomme mørke planetene ondskapens krefter holder til på.

Nå er vel ikke akkurat Thor alene om dette i MCU, de fleste stedene som ikke er på jorda er jo (av naturlige filmøkonomiske grunner) mørke og tomme med sparsom vegetasjon.

Ikke at den første filmen var så veldig opptur, men dette ble en veldig nedtur. Ikke ulikt det som skjedde med Guardians of the Galaxy (som hadde et større fall fra den første til den andre).

Men nå kan jeg heldigvis fortsette å høre på The Incomparable sin Summer Of Marvel (episode 413 til 422).

Tittet på Always Be My Maybe i kveld. Ali Wong var sjarmerende. Keanu Reeves spilte sitt alter-ego, i alle fall om snillhetsskalaen på en til Keanu er sann. Michelle Buteau var et nytt interessant bekjentskap. Randall Park var eneste jeg ikke var helt solgt på. Likte han i Veep, men her ble han litt for stand-up og litt lite sjarmerende.

Skjønner godt at Nintendo kom med en ny Switch, jeg kjøpte jo tross alt en i forrige uke. Ikke at jeg angrer, ville tross alt ha en som støtter TV-modus.

Lofthus Samvirkelag ligger nok i toppen når det gjelder pizza i Norge. Vet det finnes noen nye i toppklassen i Oslo sentrum f.eks, men hvorfor besøke de når jeg kan stikke innom den originale Lofthus på vei hjem fra jobb. Og i dag hadde de tilbud på kokebok med pizza attåt.

Noe leskende mens man løser dagens KenKen og Futoshiki.

Apple uten Ive

The narratives, to summarize, are essentially that:

Jony had checked out, become incompetent or just plain lazy

Apple is doomed because he is leaving

If those narratives look contradictory, then you have eyes.

Som det heter, kirkegården er full av uerstattelige mennesker. Det ordner seg sikkert.

Likte også denne

iOS 7, to me, has always reminded me of an apocryphal saying I heard but can’t remember where. It’s about the notoriously difficult to drive Porsche 911: Porsche made a beautiful mistake, and it’s spent 50 years fixing it.

Så Spider-Man: Far from Home i dag. Helt grei. Hverken mer eller mindre.