Virker som om kjøles/frysekapet mitt har bestemt seg for å bli et vinskap/fortsattfrysemenlittvarmereskap igjen. I stedet for 3-5C i kjøleskapdelen er det 12-13, og i frysedelen er det -8C i stedet for -18C (tror det skal være normalen). Er vel kontrollerkortet som har gått igjen, som i 2010. Fikk reparasjonen en billigere den gang fordi reparatør ikke møtte opp første gang som avtalt.

Men superenkel forskning (AKA using teh google) så virker det ikke så lett å finne den delen jeg tror har konket hos deleforhandlere. Og det lille jeg har funnet koster vel bortimot like mye som reparasjonen skulle ha kostet opprinnelig i 2010.

Grønland.

Later, he would explain himself this way: “I never really understood the symbol of the swastika. I knew it was wrong to plaster it somewhere. I didn’t learn exactly what [the Nazis] were doing to the Jews until I went to the Holocaust Museum. I never learned that they were mutilated. I knew that they were, like, burned. But I never learned that they had experiments done on them, were injected with diseases. The school didn’t include that. They just included the burning and the train cars.”

His understanding of the KKK was limited, too, he said. “Some people think it’s just a word, or a symbol or three letters put together. . . . But they were lynching people, hurting people for no good reason.”

Det kan jo virke som om det er noen mangler vedrørende pensum i amerikanske skoler. Eventuelt den litt mer sannsynlige, at empati er en mangelvare, både hos disse og de fleste andre. Eller kanskje den enkleste. Rasistiske rasister som gjorde rasistiske ting.

Synes denne er ganske universiell. Man er hva man gjør.

Teen hate crime: Swastikas, racist graffiti divide a Maryland high school - Washington Post

Det var en gang at jeg syntes at Suits var en halvgrei TV-serie. Aldri ukens høydepunkt, men helt grei til en sen frokost på en lat søndagsmorgen. Og den hadde en grei «spenning» i hvordan Harvey, Donna og Mike jobbet for å unngå at alle de andre fant ut hemmeligheten om Mike.

Men en gang måtte jo serieskaperne slutte å bruke det opprinnelige konseptet for serien, og Mike ble en vanlig advokat, etter en tur i fengsel. Jeg tror i alle fall at han ble advokat. Kanskje før han dro i fengsel. Jeg husker ikke. Og nå er jo han og Rachel skrevet ut av serien etter at Meghan Markle har blitt kongelig.

Uansett, tror det var i sesong 6 (evt. 7) at jeg la merke til hvor mange tåpelige scener som brukes for å fortelle handlingen. Nye klienter møtes tilfeldig på fabrikkgulvet. Eller i lobbyen i bygget de har kontorlokaler i. Eller bare utenfor bygget. Konflikter er bare to personer som står og roper til hverandre. På den enes kontor. Eller i lobbyen. Eller ute på gata. Og lider veldig av det mest vanlige tropen innenfor TV. Folk som burde prate med hverandre prater ikke med hverandre, og om de prater med hverandre så holder de noe skjult, selv om de hadde fortalt hverandre det de holder skjult så hadde konflikten vært over. Og selv etter å ha sett 100+ episoder er jeg jammen meg ikke klar over hvor stort firmaet er.

Tror det var litt mer finesse i historiefortellingen de første sesongene, hvor enn liten den finessen eventuelt var. Gidder ikke å gå tilbake for å finne ut.

Hørte på Dalrymple og Gruber på siste The Talkshow, og syntes diskusjonen deres om kredittkort muligens overså noen sammenhenger. De snakket positivt om cashback og poeng, hvor enkelt det var å ordne opp i om man ble svindlet, og negativt om renter. Greit nok at renter som oftest er alt for høye (selv om Apple Card sin 13ish % kanskje er blant de bedre, i alle fall sammenlignet med det jeg har selv på mine kort).

For jeg antar jo at ting som cashback og dekning av kostnader for kortsvindel er noe som finansieres bl.a av rentene til de som bruker sin tid til å betale tilbake sine kredittkortutgifter.

Ikke at VISA, Mastercard, American Express et al er selskaper som har det trangt økonomisk og sannsynligvis kunne hatt lavere renter. Og at bransjen med kredittkort, forbrukslån og ågerrente er noe som burde blitt sterkere regulert.

Og samtidig føles jo diskusjonen om kredittkort litt fremmed. Jeg bruker jo kredittkort til netthandel, men normalt sett så er det jo et debitkort vi bruker i Norge. Og vi har jo heldigvis relativt lave kostnader for kortbruk pga bank axept. Så det føles jo litt tåpelig å bruke Apple Pay der jeg kan når jeg egentlig vet at stedet der jeg bruker mine penger har litt høyere kostnader med VISA/Mastercard (og dermed Apple Pay) enn når jeg bruker bank axept.

Så på Edge of Tomorrow i kveld, noen år for sent. Var jo en herlig variant av Groundhog Day (evt. tidligere filmer som spiller på samme mekanisme, kan ikke så mye om filmhistorie). Likte veldig hvordan de visuelt fremstilte antall repetisjoner, og de litt mer rolige der de brukte dialogen for å indikere at det hadde vært utallige repetisjoner for å komme frem til der de var nå.

I fortsettelsen av serien «for sen til festen» har jeg nylig begynt på A Clash of Kings, bok 2 om TV-serien Game of Thrones😜.

I fjor sluttet jeg å se på Arrow/Flash/Supergirl. For det første begynte jeg å bli litt lei av Arrow, ikke noe spesifikk grunn. Tror det var bare mer at det var begynt å bli for mange sesonger. The Flash derimot hadde tre svakere og svakere sesonger etter en veldig overraskende gode debutsesongen. For Supergirl sin del ble jeg egentlig bare litt lei av kryptonitt og romvesener.

Og for det andre begynte det som tidligere nevnt mer å føles som en jobb enn underholdning. At to av seriene hadde episoder som hadde falt av lastebiler på internett bidrog nok også til det. Ble litt ekstra jobb av det.

Men i like før påske begynte jeg å se på de episodene som hadde kommet i fjerde sesong av Legends of Tomorrow. I motsetning til de andre så hadde denne en positiv utvikling (første sesong var jo en kjedelig smørje med en kjedelig bad guy). Men påfølgende sesonger har tatt seg mer uhøytidelig og har hatt preg av løssluppen moro. Og særlig S4E8, Legends of To-Meow-Meow er et praktfullt eksempel på det. Og i forrige uke så jeg ferdig de 8 siste, samt begynte å se på Supergirl igjen (ettersom den er tilgjengelig via HBO Nordic).

Og alt dette var jo en fryktelig lang omvei for å skrive at jeg i kveld begynte å se på den norske HBO serien Fremvandrerne/Beforeigners. Og basert på første episode (og det jeg tror vil være temaet i serien) har visse likheter med Supergirl. I førstnevnte er det mennesker fra fortiden som dukker opp i nåtiden sånn helt uten videre. Fra alle mulige århundre. Noe som selvsagt skaper problemer for et moderne samfunn når en bonde fra 1000-tallet plutselig dukker opp i det moderne Oslo. Og i sistnevnte er det jo romvesen som er innvandringsproblemet. Og selv om det «problemet» alltid har vært der i Supergirl, ser det jo ut som i sesong 4 at de fokuserer sterkere på dette og konflikten det skaper i nasjonen. Kanskje ikke så rart med tanke på hva som skjer i virkeligheten. Og dette synes jeg er litt interessant.

Mens Fremvandrerne fokuserer på integreringsproblemer (basert på den ene hele episoden jeg har sett på, og igjen, det jeg tror den skal handle om), så ser det jo ut som Supergirl fokuserer på den gryende fremmedhatet og dehumaniserende (eller hvordan man skal omtale utenomjordiske) ordbruk fra allmuen om de utenomjordiske etter fryktelig mange invasjoner og angrep fra verdensrommet. Det er jo lett å få inntrykk av at jorden angripes fordi man har gitt vern mot en vid gruppe av romvesen, og at deres fiender pga gammel fiendeskap naturlig nok vil angripe sine fiender, selv om de er på jorda. Antar at det ikke er noe enighet om noe universelt asylinstitutt. S4E3 av Supergirl, Man of Steel (nei, ikke Supermann) var i så måte en veldig interessant episode som forteller om hvordan meningmann opplever det å bo i en by/land som hele tiden er under angrep fra utenomjordiske eller lider under konstante kamper mellom superhelter og superslemminger. Og hvordan dette kan medføre radikalisering. Og har en interessant parallell til diskusjoner både nå i dag og den perioden du vet, den mellom de to verdenskrigene.

Likte også hvordan episoden lekte med premisset for komiserien Powerless, som omhandlet om hvordan det var å være en normal innbygger i en by der superhelter og superslemminger hele tiden slåss mot hverandre og ødelegger infrastruktur.

Så får man vurdere om sammenligningen mellom det som skjer i to underholdningsserier og hva som skjer i virkeligheten tyder på dybde og finesse, eller kanskje er platt og overfladisk behandling av komplekse spørsmål. Akkurat nå er jeg positivt overrasket, selv om det kan endres i løpet av de neste episodene.

Blant de mange månedlige utgiftene man har er jo å støtte ting som The Incomparable og Six Colors med medlemskap. Og da får man jo tilgang til forskjellige fordeler som f.eks nyhetsbrev og tilgang til Slack. Og i en av de hadde Dan Moren et problem når han skulle legge inn iOS 13 beta på sin iPhone og lurte på om noen hadde noen tips. Var jo litt moro å kunne peke til en artikkel han selv hadde skrevet to måneder før. Men til hans forsvar, han var midt i bryllupsplanlegging når han skrev den artikkelen.

Tfw you appeal to a bunch of people in a Slack to help you solve a tech problem, and one of them points out that you already wrote an article on how to fix that problem. 🤦‍♂️

— Dan Moren isn’t here (@dmoren) August 23, 2019

Og var jo litt moro å høre Dan og Jason snakke om det på den superduperhemmelige Six Colors podcasten.

Føles treffende at «inept» var det eneste jeg manglet.

Ble ferdig med Evvie Drake Starts Over på fredag. Underholdende bok om Evvie som bestemmer seg for å forlate et ulykkelig ekteskap, men ektemannen dør i en trafikkulykke samme dag. Vennen Andy spør om hun kan leie ut hybelen til hans venn, baseballpitcheren Dean Tenney som gjennomgår en liten selvtillitskrise. Han har the yips. Et nært vennskap oppstår mellom Evvie og Dean, samtidig som hun begynner å bli litt uvenn med Andy.

Så Once Upon a Time… in Hollywood i dag. Likte den. For mange vil den nok ha et særs bedagelig, kanskje altfor kjedelig tempo, men for min del gjorde spenningen om hva som kommer til å skje med Rick Daltons nabo at jeg satte pris på den.

Og Tarantino er en mester i å la scenene puste, å la skuespillerene vise sin evne. Å la deg tro at noe skikkelig ille skal skje. Uten at det nødvendigvis skjer.

Og samtidig så lurer jeg på om Tarantino bare kødder med oss. Om hvor mange timer med saktegående film han kan lure oss til å se før alt eksploderer i en særs Tarantinoesque actionscene.

Har i flere år utpekt My Dad Wrote A Porno som et av årets høydepunkt når det gjelder podcast.Og noen har lagd en fantastisk tidslinje for alle bøkene, med bemerkninger og plotthull. Anbefales for alle som setter pris på podcasten.

Naboen fra oppgangen ved siden av fant ut at klokken 2115ish var beste tidspunkt for å bruke boremaskin på vår felles stuevegg. Og jeg lot meg irritere. Og jeg ble irritert over at jeg ble irritert. Og da blir man jo ekstra irritert. En liten stund, fordi man til slutt innser at det kan jo hende at jeg har vært til irritasjon for de. Hakket for høy lyd på musikk eller TV. Eller kanskje noen sportsrelaterte brøl.

Sinsen T

Sinsen T

Selv om jeg kjøpte en MBP 13 i fjor, så har jeg fortsatt min MB fra 2015. En bekjent hadde samme modell og hadde i forrige uke slettet alt og installert fra scratch og påsto at han opplevde at «teh snappy» kom tilbake (evt. var bedre enn hvordan han kunne huske at den var i 2015). Så jeg har gjort det samme, og må innrømme at det kan virke som om det hadde noe for seg.

Small sample size og alt det der.

Succession er endelig tilbake. Hadde en fantastisk førstesesong, og i denne skal visst Brian Cox få større spillerom, og ser frem til hvordan Jeremy Strong fortsetter. Han var meget god.

Året marsjerer i stødig takt mot høsten.

Har begynt å lese Evvie Drake Starts Over. Linda Holmes har vært gjest på The Poscast noen ganger, og har alltid vært underholdende. Og basert på hva andre sier, så skal denne også være sjarmerende og underholdende.

Har sett ferdig de tre sesongene med Doodlebooty som er tilgjengelig på Viaplay. De lente seg virkelig fremover med seriens premiss i tredje sesong, nesten parodisk. Men grei nok bakgrunnsstøy mens jeg spilte på Switchen eller sjekket internett.

Magpie Murders er en bok som leker seg med kriminalsjangeren. Det er en bok i boken. Magpie Murders er en bok i serien om den tyske mesterdetektiven Atticus Pünd, som løser mordgåter i England de ti første årene etter andre verdenskrig. Han leder tankene dine naturlig nok til Hercule Poirot. Som blir skrevet av forfatteren Alan Conway i nåtidens England. Og Magpie Murders er hans niende og siste bok om Atticus. Men når forlaget skal lese igjennom manuskriptet oppdager de at det mangler de siste kapitlene i boken. Og like etterpå blir Conway funnet død i et tilsynelatende selvmord.

Jeg syntes den var underholdende. Ikke at jeg har lest noe Agatha Christie, bare sett, men boken i boken om Atticus Pünd føles veldig likt det meste fra Christie. Og det som skjedde i nåtiden var også underholdende. Ser at Anthony Horowitz også skriver bøker med Sherlock Holmes og James Bond. Er kanskje noen av de som kan være interessant å sjekke ut.

Første dag på jobben etter tre uker fri. Hadde delvis glemt passordene, men en liten titt på hintnotatet bragte det tilbake. Så en relativt grei ferie basert på det. Og så måtte jeg skifte 7 passord fordi alle var gått ut.

Så var det å klargjøre en ny Mac Mini (2018) som skulle erstatte en tilsvarende fra 2012. Valgte å installere den fra scratch, og i stedet kopiere over de nødvendige innstillingene for enkelte ting fra den gamle.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av @budgie.noah

Boopsy-Beepsy (om dette virker).