Siste sesong av The Affair 📺

I 2016 hadde jeg The Affair på liste over årets TV-serier. Delvis fordi jeg trodde det var en tidsbegrenset serie, men også fordi jeg likte hvordan den lekte med å vise historien fra minst to synsvinkler, og det var litt morsomt å se hvordan situasjoner ble oppfattet forskjellig ut i fra hvilen rollefigur man fulgte med i den delen av episoden.

Sesongene 2-4 var så där. Den kreative historiefortellingen føles ikke like ny og spennende som første gang, samt at man fikk en følelse av at historien trådde vannet fordi man skulle fortsatt ha med alle rollefigurene fra første sesong. Og 4. sesong var jo en lang marsj for å finne ut hva som skjedde med Ruth Wilson sin karakter.

Så jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke se sesong 5 som startet for noen uker siden. Helt til at jeg så at dette skulle være siste sesong av serien. Så da tenkte jeg «men da kan jeg jo like gjerne se den ferdig» ettersom jeg allerede hadde «investert» tid i serien (jeg misliker jo selvsagt det uttrykket i forbindelse med underholdning). Det er underholdning. Til slutt kan det skje at serien ikke underholder lengre. Noe som egentlig skjedde for meg med serien, fordi jeg ikke ante om den hadde et endepunkt. Men når jeg fikk vite at den har et endepunkt med denne sesongen, så kunne jeg like gjerne bruke 50 minutter hver uke på å se ferdig serien.

Og etter de tre første episodene må jeg si at jeg synes at noe av magien fra den første sesongen er tilbake. Den subtile måten på hvordan person A oppfatter person B eller omvendt forandres ut i fra om man ser scenene fra person A eller B. Eller C. Sesong 2 til 4 hadde sikkert det samme, men følelsen av å trå vannet påvirket nok hvordan man oppfattet scenene. Så har man sett de foregående sesongene, så er det neppe så veldig dumt å få med seg siste sesong.

Og av en eller annen grunn finner jeg Anna Paquin sin fortelling fra en gang i fremtiden som en vri som økte interessen min.