Day 13. glowing. Sorta. When the OG iPhone camera is crappy, but kinda creatively show the glow of Bertine Zetlitz

Dag 13. glødende. På en måte. Når kameraet på den originale iPhone er helt ræv, men kreativt fanger gløden til Bertine Zetlitz.

Day 12. panic. Have had the head thing. Prefer to be a bit grouchy about Panic because they ignored Norway with the Playdate. I’m a big boy. I can pay for duties and taxes.

Dag 12. panikk. Har hatt hode tingen. Foretrekker å sutre litt om Panic fordi de ignorerte Norge med Playdate. Skuffa.

Day 11. retrospect. First Mac on top of latest Mac.

Dag 11. tilbakeblikk. Første Mac på toppen av nyeste Mac.

Day 10. cycle. What lies at the end of the election cycle. Pick and choose.

Dag 10. syklus. Hva som ligger i andre enden av valgsyklusen. Velg og vrak.

Day 9. language. I like languages. And words. In some areas it is natural to have signs for both the Norwegian and Sami name

Dag 9. sprog. Jeg liker språk. Og ord. Noen steder er det naturlig å ha både det norske og samiske stedsnavnet på skilt.

Day 8. yonder there, over the fjord, the southern part of Trøndelag.

Dag 8. der borte, på andre siden av fjorden, den sørlige delen av Trøndelag.

Day 7. panorama. The norm is generally left to right. But someday I saw on Instagram that down and up could be a neat trick.

Dag 7. panorama. Normalen er vel fra venstre til høyre, men så en gang på Instagram at ned og opp kunne være stilig.

Day 6. well. Again with a technicality. Perhaps not a stairwell since it is on the outside. But I like the picture.

Dag 6. brønn. Teknisk sett kanskje ikke en trappebrønn (som igjen kanskje ikke er et ord) siden den er på utsiden. Men jeg liker bildet.

Og Matter har virkelig levert de siste ukene. Transkribsjon av videoer. Og i dag med det samme for podkaster.

Nesten så denne stemmen får meg til å kjøre i den andre fila.

Day 5. forest. Some trees in a park is perhaps not an forest. But it is the most common place for me to experience the calming effects of trees.
Dag 5. skog. Noen trær i en park er kanskje ikke en skog. Men det er mitt sted å oppleve roen trær kan gi.

Day 4. orange. A hint of it.
Dag 4. oransje. Et hint av det.

Day 3. precious. Storm is the dog belonging to my mother’s neighbours. Very well behaved. This is him asking me/letting me give him scratches. 11/10 kinda dog.
Dag 3. dyrebar. Storm tilhører min mors nabo. Veldig godt oppdratt. Her ber han pent/tillater meg å klappe han. 11/10 type hund.

Day 2. buildup of leafs. Autumn is soon upon us.
Dag 2. akkumulering av blader. Høsten er er snart igjen.

Day 1. abstract. Cleaning a fountain pen at work led to this ink blob.
Dag 1. abstrakt. Renset en fyllepenn på jobb, som medførte denne abstrakte kunsten.

Har denne uken hørt på The Redemption of Jar Jar Binks, seks episoder på 30ish minutter hver.

Som tittelen antyder, så handler det jo om Jar Jar Binks og om Ahmed Best som spilte rollen som Jar Jar under innspillingen og lagde stemmen til han. Motreaksjonen mot Jar Jar. Helvete Ahmed Best opplevde (inkludert dødstrusler) som nesten endte opp i selvmord.

Uten å utbrodere for mye om Star Wars og min interesse for det, så kan jeg jo kort si at jeg likte The Phantom Menace når den kom (selv om det klart var den fjerde beste Star Wars filmen til da). Men jeg var ikke fan av Jar Jar og Anakin i filmen. Men det var ikke Ahmed Best eller Jake Lloyd sin feil. Der er det George Lucas og Rick McCallum som til syvende og sist har ansvaret for.

Jeg så den flere ganger på kino, og når DVD-en kom så kjøpte jeg jo naturlig nok den og så den flere ganger og alt av ekstramateriale flere ganger. Det var ikke før Attack of the Clones jeg begynte å skifte mening om den første. Som allerede da hadde begynt å føles veldig utdatert utseendemessig, som er merkelig med tanke på hvor tidløs THE OG ser og føles ut.

Men mest er det jo fordi det kanskje begynte å bli klart at George Lucas kanskje ikke var kapabel til å fortelle forhistorien mange av oss hadde tenkt og drømt om basert på dialog som:

A young Jedi named Darth Vader, who was a pupil of mine until he turned to evil, helped the Empire hunt down and destroy the Jedi Knights. He betrayed and murdered your father. Now the Jedi are all but extinct. Vader was seduced by the dark side of the Force.

I stedet fikk vi en Jar Jar Binks som var mer irriterende og ble brukt som «comic relief» (som det så fint heter på nynorsk) alt for mye, og en Anakin som sa «oops» gjentatte ganger mens han utslettet droidehæren. Det er ikke mye som minner om han som til slutt ble galaksens ondeste person.

Jeg skjønner derimot at Jar Jar var ikke for meg, det var for de som var yngre. Og aller viktigst. Barndommen min ble ikke ødelagt. Orginalene er fortsatt noe av det beste innenfor film.

Når det gjelder fankultur har jeg egentlig aldri deltatt på nettsamfunn for å diskutere opp og ned i mente. Jeg har sett, lest og spilt og diskutert det vi har sett, lest og spilt med skolekompiser og arbeidskolleger. Og de gangene jeg har dyppet tåen i nettsamfunn har jeg som oftest kuttet ut fort fordi jeg generelt sett ikke har likt tonen. Både i diskusjonene om diverse tema. Og ikke minst hvor alvorlig enkelte ser ut til å ta det. Og i den grad jeg har mistet eller i det minste fått en kjølnet interesse for enkelte ting jeg før har likt, så er det andre fans.

Kunne George Lucas ha gjort en bedre jobb med å fortelle historien om hvordan Anakin ble til Darth Vader? Absolutt. Men det var hans historie å fortelle, ingen andres.

Each day on twitter there is one main character. The goal is to never be it — maplecocaine

Som podcasten mer eller mindre slår fast, så ble Ahmed Best den første «main character» på Internett. Han fikk dødstrusler. Han var noen skritt fra å ta selvmord. Alt for å ha fått en drømmerolle i en filmserie som betydde mye for han når han vokste opp, og fulgt manus og instruksene til regissøren.

Puh. Endelig kan jeg kjøpe meg glassbrikker som den mannemannen jeg er (som er et bedre uttrykk en alfamann (jeg kødder selvsagt om alt)).

Mysteriet er løst. Av en eller annen grunn så ser det ut som WiFi på epleklokken hadde slått seg av sånn helt uten videre. Og det var jo en softwareoppdatering som ble installert første natten etter retur til Tigertown. Jeg mistenker den.

Av en eller annen grunn ser det ut som å låse opp Mac(ene) med epleklokken har sluttet å virke etter ferien. Som er litt irriterende ettersom to av maskinene er Mac Mini modeller uten mulighet for Touch-ID. Og det kan jo hende at det plutselig begynner å virke igjen.

Ettersom denne helgen har vært en helg i latskapens ånd, så har det vært litt mer tv-titting enn normalt. Deriblant Annika med Nicola Walker i hovedrollen, en av disse skuespillerene som alltid leverer kvalitet og som man kjenner igjen selv om man ikke nødvendigvis husker navnet.

Når jeg først så beskrivelsen av serien tenkte jeg jo at det var et veldig utypisk skotsk navn, men det viser jo seg at Annika har norske aner. Og ettersom den snart kom til å forsvinne fra NRK-appen, så var det på tide å se på den. Og jeg lot meg underholde. Det er ikke kompliserte drapssaker. Og Annika bryter ofte den fjerde veggen og prater direkte til oss som seere.

Kan anbefales, bare å husk å se den ferdig før den forsvinner mot slutten av september (og forhåpentligvis kommer sesong 2 som sendes i UK i disse dager snart på NRK).

Etter å ha sett første episode av Ahsoka så må jeg si at jeg lurer litt på hvordan enkelte mannebabyer taklet den veldig tydelige kvinnelige representasjonen. Og med lurer på, så mener jeg egentlig at jeg gir fanden.

Litt vanskelig å dømme noe etter en episode, så det skal jeg ikke gjøre. Men i det minste er dette figurer fra en animasjonsserie jeg satte stor pris på. Så sånn sett er jeg veldig nysgjerrig på fortsettelsen.

(og jeg regner med at serien ikke krever at man har sett Rebels på forhånd, som om Ahsoka faller i smak så kan jeg anbefale Rebels).

Første arbeidsuke etter ferie er litt sånn her egentlig.

Den lokale sushi og annen asiatisk mat pusheren (som jeg brukte) la inn årene i sommer(oppdaget det litt for sent så jeg fikk ikke kjøpt lam satay som et siste farvel). Og i neste måned skal det komme en ny indisk restaurant der. Noe som gjorde at jeg fikk lyst på litt indisk til mat i dag.

Så jeg søkte i Foodora og fant Masala Curry som var litt overraskende nært og bestilte naturligvis butter chicken for mitt åttende forsøk på å finne en verdig arvtager etter New Taj Mahal.

Og overraskende nok, så var dette kanskje blant de bedre. I verste fall så er de på andre plass. Sausen var god, selv om medium kanskje var litt for mild, men den hadde en bra viskositet. Kyllingen var veldig bra. Peshawar nan var god, men led kanskje litt under at den var pakket inn i aluminiumsfolie så den ble litt «dampet» under transporten.

Men god og mett ble jeg. Og gleder meg til at det blir en indisk litt nærmere (jeg tror Masala Curry er kun Foodora/takeaway.

Har det siste året (kanskje lengre tilbake også) lagt merke til en del bloggposter og artikler som har følgende tese på et eller annet vis. Og det er at strømmetjenestene for film og TV nå både er mer komplisert, like dyrt som kabel-tv og dårligere.

Skal sies at mange av disse meningsytringene kommer fra USA, så det er jo vanskelig for meg å ha samme erfaring som disse, men prinsipielt så er jeg uenig i det, og det uten å sammenligne opp mot kabeltv (som jeg har vært kunde av her til lands).

I det hele minner det meg litt om i hine hårde dager når Tippeligaen skulle gå fra en gratis tv-kamp i uken til en gratis TV-kamp i uken og resten tilgjengelig på betal-tv. Det var ikke måte på hvor mange som var i harnisk over at NFF, klubbene og betal-tv tilbyderen våget på å ta seg betalt for kampene.

Selv om GRATISTILBUDET fortsatt var det samme som før, bare at nå hadde du som fotballsupporter mulighet til å betale for å se alle kampene til laget ditt, særlig alle bortekampene. Eller om du heiet på et lag som ikke akkurat ville bli vist på gratis-tv så ofte.

Samme viben får jeg av de som klager over strømmetjenestene nå.

Igjen, tilbudet er jo litt annerledes i USA som f.eks har billigere abonnement med reklame. Og litt flere strømmetjenester. Og jeg regner med at de som klager på prisen nå sammenlignet med kabel ikke nødvendigvis tar med kosten for TiVO.

Men å kunne si at tilbudet begynner å bli dårlig nå er hårreisende. Nei, du er ikke nødt til å ha alle strømmetjenestene hele tiden. Ha f.eks en fast + en som du roterer mellom resten av tiden. F.eks ha Netflix som fast, så i september har du HBO Max, i oktober bytter du ut HBO Max med Disney+. Og sånn fortsetter det.

Er ikke taktikken jeg velger, ettersom noe må jeg bruke pengene på, og min tv-titting er mer basert på hva jeg føler for å se i nuet. Så jeg har Netflix, Amazon Video og Disney+ betalt separat, mens jeg via Strim får tilgang til HBO Max, SkyShowtime, Viaplay, TV 2 Play (inkludert Britbox) samt ukesarkiv av linjær-tv.

Men det er fortsatt bedre og billigere enn hva tilsvarende tilbud ville ha kostet om det var via kabel-tv. Og jeg kan se det når jeg vil, uten å være avhengig av tv-guide eller opptaker.

Hijack er en særs kompetent spenningsserie om … vel duh … en flykapring som kan ses på Apple TV+, med Idris Elba som den store stjernen. Er noen andre fjes som jeg har sett i andre serier, men i det store og hele er det nok greit å karakterisere det som Elba + alle andre. Uten at det er til forkleinelse på hva «alle andre» leverer av rolletolkninger. For alle leverer på sin måte.

Over syv episoder fortelles historien om kapringen av Kingdom29, fra Dubai til London. Det hevdes at serien fortelles i sanntid, uten at jeg tror det er helt nøyaktig. Men nesten. Så det får være godt nok. Dialogen er grei, de er økonomiske med tidsbruken. Jeg har ikke noe problem med å se at noen hadde klart å lage 20+ episoder av den samme historien, men da hadde det vært særs mye tidsbruk med familiene til de kaprete nede på bakken osv. Det er litt av det her også, men i det store og hele er det ikke med scener som føles som at de er med for å bruke opp tiden i episoden.

En annen ting Hijack bruker i liten grad er vendinger og overraskelser. Personlig så telte jeg en sådan ting, og det var ikke før i nest-siste episode. Alt før det av handlinger i serien føltes naturlig og plausibelt. Hadde det f.eks vært 24 så hadde det jo vært minst en i hver episode. Vendinger og overraskelser er greit nok, men ikke når det brukes for å forenkle historiefortellingen eller dekke over hull i plottet (han er dobbeltspion, hun er trippelspion osv).

F.eks så startet jeg å følge med på serien The Following, som bortsett fra overraskelsen med Maggie Grace, hadde så mange vendinger og overraskelser på de første episodene at jeg klarte å gjette mange av de før de skjedde, og de få jeg ikke klarte å spå medførte som oftest bare himling med øynene enn glede over god TV.

Så har man Apple TV+, så tror jeg det kan være god bruk av 6ish timer på å se Hijack.

Det skal sies at Hijack ser ut til å legge opp til at det er nok løse tråder igjen til å kunne lage minst en sesong til, samtidig som at det etter 7 episoder egentlig ikke er flere løse tråder igjen. Jeg er litt imponert. Og personlig føler jeg at det holder med disse syv episodene.