Da har jeg beskuet Sulis 1907, en film som føles en smule relevant for meg ettersom Sulitjelma var et sted jeg var en del ganger i barndommen etter som jeg hadde tante og onkel (samt tre søskenbarn) som bodde der. Forholdene var var noe bedre den gangen sammenlignet med perioden til filmen.

En grei film som greide å vise arbeidsforhold jeg er glade for at man slipper å jobbe under (men tyvärr nok er gjeldende for alt for mange andre steder i verden).

Det føltes dog ut som det var litt mye svensker i monitor (som dog kanskje er historisk korrekt), og den lille kjærlighetshistorien føles presset inn, men uten å stjele alt for mye tid.

En grei norsk film.

Må innrømme at jeg drømmer bittelitt om det.

Mike Masnick har også en grei oppsummering av Substack Turns On Its ‘Nazis Welcome!’ Sign

Say it. Say that you’re the Nazi bar and you’re proud of it.

Julaftenen ble feiret hos min søster med mye god mat og drikke.

Kombinasjonen av sistnevnte + fet ribbe gjorde nok at magen jobbet hardt med å fordøye. Hver gang jeg rørte meg litt i senga føltes det som om innholdet holdt på å skvulpe ut av magen. Kjente virkelig syra.

En Sidensvans i et tre.

Masse biler på vei til kirka. Så jeg har en mistanke om at det er julaftenen.

For andre gang på få år har Ringnes klart det mesterstykket å måtte tilbakekalle alle julebrusvariantene sine på glassflaske fordi de av ukjente årsaker ikke klarer å bruker glassflasker uten defekter. Og alternativene er 0,5 og 1,5 liters plastflasker. Uck. De nevnte noe om alternativer på boks, men det har jeg aldri sett i butikk.

Kanskje mer på boks burde være planen fra neste år.

Etter å ha tafset litt på Threads så må jeg si at dette gidder jeg ikke å bruke. Så veldig Meta med å ha en tidslinje som hele tiden oppdateres og pusher random crap for å skape «engasjement». Eller irritasjon i mine øyne.

Var en grunn til at jeg elsket Twitterrific. Jeg følger de jeg vil. Når de poster er det nye ting i tidslinjen. Hvis ikke. Ingenting å lese, fokuser på noe annet.

Ironisk nok, en god substackpost fra Dave Karpf om forrige tema.

The class session begins with a simple question: “what is the maximum amount of mouse poop that ought to be allowed in your breakfast cereal?”

Har betalt for diverse substacker de siste årene (Cup of Coffee, Posnanski, Garbage Day samt noen flere). Men kuttet ut for en stund siden. Litt fordi at jeg ville kutte ut diverse kostnader, men mest fordi jeg begynte å mislike gründerne av Substack og deres holdninger til enkelte ting (les nazister).

Samt at jeg kom på når CEO Chris Best fremsto som lettere patetisk når han snakket med Nilay Patel.

Og i dag har de jo godtatt at de har blitt nazibar.

Kråken og månen.

Det var gamblingmaskinen sin det. Synd den ikke var funksjonell.

«Jeg blir her i trygge Oslo
Jeg blir her i stygge Oslo
Trygge Oslo, stygge Oslo
Jeg blir her i trygge Oslo»

Da har man, som alfa beta male, sett på The Barbie. Morsom nok film, dog jeg skjønner nok at den er viktigere for andre målgrupper som jeg ikke er en del av.

Men jeg lot meg underholde.

Så var Threads tilgjengelig for oss ikkebritiske europeere. Og er fortsatt cirka like uinteressant for meg så lenge jeg ikke kan følge brukere på Threads fra min favoritt mastodonklient.

Hadde litt problemer med et komponent på jobb når vi måtte konfigurere inn noe nytt, som gjorde at en leverandør sendte en mann for å løse det. Jeg hadde kommet delvis i mål, men på en suboptimal måte.

Heldigvis klarte han å løse det, og jeg ble jo litt irritert på at jeg burde jo klart å løse det på den måte han løste. Men jeg ble jo også glad, fordi det ble heldigvis en mer praktisk måte.

Når jeg kom hjem tenke jeg litt mer over måten han presenterte løsningen. Og jeg innså at han var litt skrytete når han skulle vise løsningen.

«Hva er verste scenario?» «Hva er beste scenario?»

Og han hadde en bedre løsning enn svaret på sistnevnte.

Kan hende min irritasjon på at jeg burde jo ha innsett det som til slutt ble løsningen (ikke at dokumentasjonen til tredjepartsleverandøren var til særlig hjelp). Men jeg ble litt upasselig irritert på måten han presenterte løsningen.

Og ikke minst syntaksen til komponenten.

Noe annet jeg så i helgen var også The Equalizer 3 - The Final Chapter. Denzel er fortsatt veldig Denzel, og god nok i rollen som Robert McCall.

Og med tanke på at filmen er satt til Italia, litt sør for Napoli (trur eg), så er det jo ikke fritt frem for at jeg tenker på en klassisk genre, Spaghettiwestern, som er naturlig med tanke på filmens plot. Denzel er et sted på Sicilia, rydder opp, tar ferjen over til fastlandet. Ender opp i en liten pittoresk by der den lokale gamle legen forbarmer seg over han og pleier han tilbake til god helse. Og Denzel nyter stunden sin der, og legger etterhvert merke til en gjeng mafioso som terroriserer lokalbefolkningen.

Og er det noe man har lært av filmene og den originale serien, er det noe Robert McCall hater så er det jo folk som er slemme mot de svake.

Lang historie kort: han rydder opp.

Hvordan er den sammenlignet med de tidligere. Jeg har riktignok sett alle, men hukommelsen lar meg bare sammenligne den med den første filmen. Ikke fordi at den var så minneverdig, men fordi jeg brukte mandagskvelden til å se den.

Kort og grei. Den første filmen er best. Men liker man Denzel, og liker man denne type filmer så er den absolutt severdig.

Noen ganger starter man å se på en serie selv om man vet at serien vil være et eksempel i ordboka for «middels». Ekstremt middels.

The Night Agent er en sånn serie. Gabriel Basso spiller FBI-agenten Peter Sutherland som er sønnen til en annen FBI-agent som hadde et rykte om at han var forræder. Etter å ha hindret store tap av menneskeliv på en metrolinje etter en terrorbombe får han en jobb i kjelleren til The White House der han skal bistå hemmelige agenter som har havnet i en skvis.

Naturlig nok blir det mistanke om forrædere på øverste nivå i regjeringen.

Alt i alt en banal serie som har mysterie på samme nivå som påskekrimgåten til Tine på melkekartongene. Men det skal serie ha. Den overdrev ikke bruken av plottvister. Den hadde et fornuftig nivå.

Men det er bortimot det eneste positive med serien. De fleste i ensemblet var helt greie, men synes jo at seriens protagonist som spilles av Gabriel Basso var et særdeles lite inspirert valg.

Det hjelper heller ikke at en serie som skal foregå i og rundt Washington D.C føles ut som den er filmet på andre siden av landet. Kanskje til og med i nabolandet til nord.

Anbefales den. For å si det sånn. Om den hadde vært en av fem serier jeg hadde sett i år og jeg skulle lage en Topp 5 liste, så hadde jeg hatt problemer å ha den med. Gang tallene med 10 og det samme ville ha vært fasit.

Veldig forglemmelig.

Generelt er jeg veldig meh når de gjelder jul. Synes det har blitt veldig mye jul i monitor de siste 10-15 årene.

Men. En stille stund foran trikkestallen, tre med lys og snø - det er balsam for sjelen.

Er litt usikker hva andre folk gjør, men i går etter å ha kommet meg inn i leiligheten etter at låsen sluttet å virke, så bestemte jeg meg for å bestille mat via Foodora fra den nye lokale indiske. Jeg jobber meg igjennom kyllingrettene og bestilte en av de.

Når budet kom så var det ikke kylling, men en rett som het Kings Prawn Palak, kjempereker i en spinatbasert saus.

Så det var ikke helt det jeg ønsket, og selv om jeg ikke har noe mot reker, så er det mer det typiske norske rekesmørbrødet jeg heller mot. Scampi og kjempereker havner derimot i kategorien interesting texture. Men ettersom klokken nærmet seg 20, så var ikke interessen så veldig stor for å ta kontakt med Foodora for å «klage». Jeg valgte heller å ta sjansen på noe jeg under normale tilfeller aldri ville ha bestilt.

Men det var godt. Interessant tekstur eller ei.

Kommer hjem like før 16. Låser opp døren til leiligheten, tar ut nøkkelen, bøyer meg ned for å plukke opp avisen som ligger på dørmatten.

Tar tak i håndtaket for å åpne døren. Låst

«Merkelig, mente jo at jeg hadde brukt nøkkel og at låsen lagde lyden som antyder at den er låst opp»

Stikker inn nøkkel, vrir for å låse opp, lager ingen lyd, noe som tyder på at den skal være i opplåst posisjon. «Låser» igjen, låser opp. Den lager vitterlig lyd som den normalt lager, men døren er fortsatt veldig låst. Sjekker sikkerhetslåsen, delvis for å fastslå at jeg ikke i svime hadde låst den når jeg dro til jobb, delvis for å bekrefte at jeg var på riktig dør. Selv om jeg er i riktig oppgang og nøkkelen for postkassen virket. Og naboen over gangen hadde den sedvanlige julekransen.

Drar så frem iPhone, åpner Kart, søker på låssmeder. Velger den lokale og ringer de. De kan komme, men det vil jo naturlig komme som en vaktutrykning. De sier at i henhold til tidsplan vil tidspunktet være 1900, men det kan hende at han klarer å være der til 1730 så fremt de andre jobbene hans ikke er så tidkrevende.

Så jeg stikker til et lokalt vannhull, tar en øl og setter meg ned for å vente alt fra 1,5 til 3 timer.

1730 ringer han heldigvis, og 5 minutter etterpå er han utenfor leiligheten mens han borer låsen, og like etter det kan jeg gå inn i leiligheten. Han fikser låsen (sporet i låsebolten var såpass slitt at det å låse opp ikke hadde noen effekt).

Det kostet jo naturlig nok litt, og hadde det vært en dag tidligere i uken hadde kanskje lønt seg å avtale et tidspunkt på dagtid dagen etterpå og heller tatt inn på hotell.

Men på en fredag like før fire i desember, da var min betalingsvillighet ganske så høy for å fikse låsen slik at jeg kunne komme meg inn i leiligheten.

Det er ikke som om jeg gidder å hente inn anbud eller ringe rundt for å finne ut hvem som har lavest pris på akkurat det tidspunktet. Jeg vil bare inn.

Kanskje litt slem varsel å få akkurat i det man er på vei til å dra hjem fra jobb.