I en tid hvor ingen vet hva framtiden bringer for medier og teknologi, søker mange hjelp fra konsulenter, analytikere, rådgivere – og Ben Thompson. Han har bakgrunn fra både Apple og Microsoft, men har valgt en litt annen karrierevei enn de fleste i teknologi-bransjen. Thompson lever nemlig av bloggen sin, stratechery.com, hvor han flere ganger i uken dissekerer de ferskeste nyhetene i bransjen og setter dem i sammenheng.

Mer her.

Bud Selig (commissioner, MLB): In 1998, America had completely lost interest in baseball. Nobody cared about the sport. In order to get people to watch baseball again, I introduced a promotional event called “Bud Search: The Ultimate Selig Quest.” It was a contest where I would crouch quietly behind a bush and the first person to find me would become the manager of the Chicago Cubs.

Mer her.

This is a post about how I tried and broke into my college’s wordpress installation without having any prior knowledge of wordpress/php and without any experience with hacking web-servers. The attempts were spread out over a month, but effectively totaled a day maybe. I learned a lot of things while doing the research part which accounted to most of my time, though. Here I’d share some of the relevant details and how I went along doing this.

Mer her

Dette er et nytt lavmål fra den gjengen. Dette ville aldri blitt tillatt på Aker Stadion. Det sier mediesjef i Molde, Per Lianes, etter plakathets og sjikane mot moldespillerne og supportere på Lerkendal i går.

Mer her.

Sinsen T

Spiritkosebamse.

Så etter en alt for lang pause så er endelig baseballsesongen her igjen. Hvert lag skal nok en gang spille 162 kamper i løpet av cirka 180 dager. Mitt lag er jo Boston Red Sox, og man skal være godt vant å si at de siste fire årene har vært en skuffelse når dette inkluderer en stk. World Series. Men når disse årene også inkluderer 3 siste plasser i AL East kan man bruke sånne ord. Men når man endelig er villig til å betale for en god pitcher i David Price, bruker litt av talentene for å hente til Craig Kimbrel, og at Mookie og Xander sannsynligvis tar enda større skritt i år, så er jo optipessismismen til å ta og føle på.

Så da er det jo bare å prøve å komme med en spådom for hvordan årets tabell kommer til å se ut til slutt. I år med veldig spekulative tall for seier og tap.

American League

East		Central		West
Blue Jays	88-74	Royals	88-74	Astros	89-73
Red Sox	85-77	Indians	85-77	Mariners	85-77
Rays	83-79	Tigers	80-82	Rangers	79-83
Yankees	80-82	White Sox	78-84	Angels	77-85
Orioles	79-83	Twins	77-85	Athletics	72-90

Indians og Red Sox braker sammen i Wild Card.

National League

East		Central		West
Nationals	88-74	Cubs	95-67	Dodgers	89-73
Mets	85-77	Pirates	90-72	Giants	88-74
Marlins	78-84	Cardinals	88-74	Diamondbacks	82-80
Phillies	62-100	Reds	68-94	Padres	74-88
Braves	60-102	Brewers	66-96	Rockies	70-92

Pirates og Giants møtes i Clint Hurdle Invitational.

Cissi Klein.

Dette er gruppens visdom fra den tidligere omtalte konkurransen der jeg jinxet Rosenborg med å plassere de på førsteplass.

#	Lag
1	Rosenborg
2	Molde
3	Strømsgodset
4	Odd
5	Vålerenga
6	Viking
7	Lillestrøm
8	Stabæk
9	Aalesund
10	Brann
11	Sarpsborg 08
12	Haugesund
13	Bodø/Glimt
14	Tromsø
15	Sogndal
16	Start

#	Lag
1	Molde
2	Rosenborg
3	Strømsgodset
4	Odd
5	Vålerenga
6	Viking
7	Lillestrøm
8	Aalesund
9	Brann
10	Haugesund
11	Sarpsborg 08
12	Bodø/Glimt
13	Stabæk
14	Tromsø
15	Start
16	Sogndal

I en konkurranse der penger er involvert har jeg Rosenborg, Strømsgodset, Molde på de første plassene. Ellers likt. Etter en runde føler jeg jo naturligvis at jeg har jinxet Rosenborg. Så gjør om litt her.

Først gikk Arve Hjelseth ut mot skidagen i et innlegg i Dagbladet. Ikke aktiviteten sånn sett, men lurte på hvorfor ski hadde en så priviligert rolle, og det er ekskluderende å invitere til en skidag når det tross alt er mange som ikke har ski. Etter hans mening hadde det vært bedre å invitere til en akedag der de som ville kunne ta med ski.

Klassekampenjournalist Jens Kihl går da ut mot Hjelseth i Minerva der han tar opp nasjonsbygning og at ski er det som binder oss sammen. Og at aking er jo bare nedoverbakke, og at det er tyngdekraften som gjør jobben.

Hjelseth svarte Kihl og påpeker at for å kunne ake nedover må man først ha kommet seg opp på toppen. I de fleste tilfeller er det småttisene som gjør det. De fleste akebakker har ikke heis eller foreldre som kjører opp og ned.

I tillegg så er det jo noen som misforstår totalt. Nei, han vil ikke fjerne skidagen sånn sett, han vil bare kalle den noe annet og legge opp til flere aktiviteter, som f.eks aking.

Og det er sikkert flere gode og dårlige innlegg for eller imot skidagen som jeg ikke dekker her, men dette får holde i denne omgang. Ikke har jeg lest flere heller.

Fordi jeg er helt klart i leiren til Arve Hjelseth. For en som faktisk likte å gå på langrennsski. Og faktisk, etter egne minner, hadde noe som lignet på skøytestilen før den tok over langrennssporten, så var skidagen drepen for all interesse av å gå på ski.

For jeg fant det ikke særlig hyggelig av å måtte gå i en stor gruppe helt bakerst, komme sist til stedet der alle tok en pust i bakken (og begynne å gå akkurat i det jeg kommer til dette stedet) og så komme til målet for turen i det alle andre er i ferd med å bli ferdig med å spise og i stedet begynne med andre aktiviteter. For det er sånt som kan skje når man ikke nødvendigvis har det beste utstyret og foreldre som av forskjellige grunner ikke akkurat er smøreeksperter. Og man selv er såpass usikker på sine egne evner i nedoverbakker at man bruker lang tid nedover disse.

Da skjer det til slutt at man faktisk begynner å mislike skidagen og i det hele tatt aktiviteten ski.

Det kan selvsagt være flere årsaker til at jeg sluttet å gå på ski. Har helt sikkert nevnt det før, men som tjukkebollafeiten så er det dessverre naturlig at man kanskje faller bort fra en del aktiviteter. Selv om jeg faktisk i min ungdom holdt på med en del forskjellige.

Fotball som de fleste, helt til man skulle opp et trinn. Badminton i en del år. Innebandy. Amerikansk fotball. Jeg har prøvd, selv om tjukkebollafeitheten gjorde at man av forskjellige årsaker ikke klarte å holde interessen oppe.

Men tilbake til diskusjonen rundt skidagen. Hjelseth snakket aldri om at skidagen sånn sett skulle forsvinne, bare at den kunne skifte navn til noe annet der ski var en av aktivitetene. I hine hårde dager var det jo også naturlig å ha minst en skøytedag også. Hva med å f.eks kalle begge to for aktivitetsdager der ski, skøyter og andre aktiviteter (f.eks aking) var en del av valgmulighetene for elevene og at skolene la opp til at de små kunne velge hva man ville gjøre. Så om Arne og Anne ville gå på ski begge dagene, mens Bjørn og Beate ville gå på skøyter, mens David og Diana ville ake, så var det i stedet lagt opp til hva barna kanskje hadde av interesser og muligheter (med tanke på utstyr). Enn at skolen bare bestemte at den ene dagen var det skidag, og den andre dagen var det skøytedag.

Og ikke synes jeg at man kan kreve at foreldre skal måtte kjøpe dyrt utstyr for at barna skulle kunne delta i undervisningen.

Er det en trussel mot norsk identitet om ikke alle tvinges på ski én dag i året? I så fall står skikulturen svakere enn jeg trodde.

Muselunden i tåke

Litt senere enn vanlig, men dette er ting jeg satte pris på av TV, film, bøker og spill i året som gikk. Som vanlig er det ikke nødvendigvis ting som er fra 2015, men det jeg satte pris på eller opplevde for første gang.

Lest

I fjor satte jeg opp et lesemål i Goodreads med det hårete målet om å lese 24 bøker. Endte opp med 17, så litt unna målet. Så har satt opp samme mål nok en gang.

• Make Me av Lee Child. Årets Jack Reacher bok. Spennende som vanlig.
• En fremmed jeg kjenner av Elin Åsbakk Lind. Novellesamling med vakre historier om lengsel, savn, ensomhet og vaner. Vakkert og vemodig. En favoritt.
• We Are All Completely Beside Ourselves av Karen Joy Fowler. Om Rosemary som hadde en jevnaldrende søster og en bror. Og hva som skjedde der. Anbefales.
• I Let You Go av Clare Mackintosh. Spennende. Snurrende.

Film

I 2015 var jeg vel flere ganger på kino enn jeg har vært på lenge. Flere gode filmer populærkulturelt sett, selv om filmsnobber vil nok se ned på det meste på min liste.

• The Force Awakens. Star Wars er tilbake og vasker bort stanken fra forløpertrilogien og gir oss håp for fremtiden. Den gjorde det den skulle, ligner på de gode gamle og introduserer oss for nye spennende helter jeg ser frem til å se i de kommende filmene.
• Innsiden ut er en fremragende visuell fremstilling fra Pixar om hva som kanskje skjer inne i hodet vår når humøret varierer. Morsom for unger, men det er nok en del foreldre som har fått seg noen tankevekkere av denne.

Ellers så satte jeg pris på Kingsman, Mad Max, Ant-Man, Mission Impossible og John Wick.

TV

Mens filmer ofte spiller på det sikre og er oppfølgere av oppfølgere, så skjer det mye spennende innenfor TV. Som podcasten TV Talk Machine ofte sier, så er vi i ‘times of confusion’, ‘to much TV’ og ‘the platinum age of television’. Ikke vanskelig å være enig i den påstanden. Tim Goodman hadde 46 serier på sin liste for 2015.

• Orange Is the New Black illustrerer vel det greit. Debuterte i 2013, men det var først i 2015 jeg så på serien.
• Fargo. Sesong to i antologien var strålende. Lagt til slutten av 70-tallet var det nok en strålende serie både teknisk og fortellermessig.
• The Affair hopper frem og tilbake og forteller en historie fra forskjellige personers synsvinkel, ofte på en subtil måte.
• Daredevil er nok en netflixserie. Deilig mørk, på grensen for voldelig, strålende skuespillerprestasjoner.
• Mr. Robot er kanskje en av de mest visuelt spennende serier jeg har sett på lenge. Og Rami Malek tolker rollen sin på en strålende måte.

Ellers har jo følgende serier også underholdt meg stort i 2015: Homeland, The Americans, Game of Thrones, The Jinx, Arrow, The Flash, Mad Men, Narcos, The Knick, Unbreakable Kimmy Schmidt, Bloodline. Og jeg har fortsatt mange serier i kø.

Spill

Nah, MLB The Show og Shredder Chess. Jeg spiller mindre og mindre.

Om du mottar en konvolutt fra meg, hvordan kan du være sikker på at jeg har sendt den? Hvordan kan du være sikker på at innholdet i konvolutten er det samme som da jeg postla den? Hvordan kan jeg være sikker på at bare du, og ikke noen andre, åpner den og leser innholdet?

Mer her.

Star Wars: The Force Awakens klarer både å gi oss et nytt håp (pun intended, neppe den første som har brukt det) og vaske bort stanken av forløpertrilogien The Phantom Attack of the Sith (eller noe sånt).

Matt Drance skriver i sin anmeldelse på Letterboxd.

It’s hard to know what to do with The Force Awakens. The failure of George Lucas’ prequels somehow manages to set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible). My own expectations were hardened rather early when Rian Johnson was announced as the director of Episode VIII in June 2014. Reminded that VII would serve primarily as a first act, I wrote “All [J.J. Abrams] really has to do now is feed [Johnson] good characters.”

Og etter min mening klarer J.J. Abrams dette. Ikke til 20 i stil og med telemarknedslag, men han klarer å etablere nye helter og nye skurker på en grei måte, og legger en perfekt lissepasning til Rian Johnson som regisserer episode VIII (sportsmetaforer, yeah).

Jeg har nå sett filmen to ganger (på premieredagen den 16. desember og på 23. desember). Og det er noen ting jeg sitter igjen med etter det.

For det første er det rett og slett at skaperene har truffet perfekt med rollebesetningen. Daisy Ridley, John Boyega, Oscar Isaac og Adam Driver ser ut til å passe i rollene sine, og ikke minst, ser ut til å ha en god kjemi mellom seg.

For det andre så føles denne mer tidløs. Den ligner mer på det slitte mekaniske visuelle uttrykket vi hadde i originaltrilogien enn det blankpolerte uttrykket fra forløpertrilogien. I sistnevnte gikk jo Lucas amok med filming foran grønnskjerm og bruk av dataanimerte rollefigurer. Det er enkelte filmskapere som bare spør om det er mulig å gjøre noe, ikke om det er lurt å gjøre noe. Noe som en del effektfilmer lider under. I tillegg har jo George Lucas den uvanen med å tafse på filmene sine i ettertid (sjeldent til det bedre).

Som mange har påpekt så er jo The Force Awakens kanskje historiemessig en blåkopi av en tidligere film som igjen kanskje er påvirket av valg som ble tatt i 1983. Har man sett filmen kan det være interessant å lese Tony Zhous tanker om filmen (SPOILERHORN) (han har den fantastiske videoserien Every Frame a Painting, se blant annet How to do visual comedy).

Så tilbake til det Matt Drance skrev

[…] set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible).

Jeg tror det er få som er skuffet, og det er få som synes den er dårlig. Den føles som en Star Wars film. Den ser ut som en Star Wars film. Og den greier å etablere nye karakterer jeg ser frem til å følge med i de to neste filmene i trilogien.

Er den perfekt? På ingen måte. Er den et mesterverk? Neppe. Men er det en underholdende film som jeg kommer til å se flere ganger enn de to jeg allerede har sett den?

Absolutt.

I Let You Go av Claire Mackintosh er en roman som sikkert vil klassifiseres som en thriller av mange, selv om det tar en stund før det føles som det.

En unge blir drept i en påkjørsel, og vi følger med på hvordan saken påvirker de involverte.

Den har en god tvist, og en dårlig, unødvendig en. Noe mer vil jeg ikke si i frykt for å ødelegge en eventuell opplevelse, ettersom jeg vil anbefale denne boken. Den er spennende. Den greier å tegne et godt bilde av de forskjellige situasjonene til hovedpersonene.

Hvis vi tenker oss at fjortenlagsserien fra 1995 til 2008 ble etterfulgt av et sluttspill etter den foreslåtte modellen (sju kamper i enkel serie), ville lag nummer åtte i ti av forten sesonger vært åtte eller flere poeng unna fjerdeplassen allerede ved starten av sluttspillet. Det er altså langt fra opplagt at et sluttspill er så mye mer spennende. Betydningsløse kamper vil forekomme i rikt monn mot slutten også her. I tillegg har kamper mellom en nedrykks- og en medaljekandidat naturligvis sin egen fascinasjon, som her vil forsvinne.

Mer her.

Av de tre valgte eksemplene er altså ett opplagt ubrukelig, i ett er avstanden mellom tiltak og påstått virkning så stor at det undergraver påstanden om at 16-lagsserien er et målbart problem for norsk fotball, og ett kan virke forførende.

Mer her.

Ikke jeg heller.

Første innlegg om forslagene om ny seriestruktur i norsk fotball fra Daniel Strand, Arve Hjelseth og Christian Berg.

Dette er opplagt et ugyldig argument. For eliteseriens del er spørsmålet om antall lag skal reduseres, og om det skal innføres sluttspill. Spørsmålet om spissing av pyramiden på nivåene tre og fire er rett og slett et helt annet tema, og er helt irrelevant for utformingen av eliteserien.

Det som blant annet bekymrer oss her, er at endringene på nivå 2, 3 og 4 trolig er lite kontroversielle i de berørte klubbene. Vi antar følgelig at et stort flertall vil støtte denne omleggingen. Skal man følge høringsnotatets logikk, hvor målet er å vurdere endringene samlet sett, kan altså det hele ende med at breddeklubbene vedtar sluttspill i eliteserien og reduksjon i antall lag, mot eliteserieklubbenes og aspirerende eliteserieklubbers ønske. Vi håper flere enn oss ser det absurde i et slikt utfall.

Mer her.

Er en ikonisk figur, men litt morsomt at firmaer foretrekker å bruke galaksens ondeste på denne måten.