Filmtitting i sommer

Usedvanlig mye filmtitting for min del i sommer. Til og med på kino. Hele fire filmer. Normalen er jo at jeg bruker 2-3 år på å se så mange filmer på kino.

Først ute var Wonder Woman. Jeg kan godt skjønne hvorfor jenter og damer flokket seg rundt denne superheltfilmen, de er jo ikke akkurat godt vant med å ha en rollemodell innenfor denne sjangeren. Og jeg lot meg underholde. Gal Gadot greide på en subtil måte å få frem den barnlige nysgjerrigheten for noen som hadde levd under en beskyttet oppvekst. Eneste som trekker ned er jo den evinnelige overdosen av spesialeffekter som dessverre alt for mange av denne typen filmer lider av.

Og en sterk kvinnerolle ble etterfulgt av en annen sterk kvinnerolle med Charlize Theron i Atomic Blonde. Herlig bruk av farger og musikk. Og Charlize sparker rumpe. Og når man snakker om musikk så har jo Baby Driver et klart fokus på det. Jeg likte filmen, men syntes slutten trakk en del ned. Edgar Wright kan sine overganger, men syntes ikke han klarte å fortelle historien om Baby og Debora på den beste måten. Dog, det kan hende jeg endrer oppfatning om jeg ser filmen en gang til.

Og sommeren kinobesøk ble avsluttet med Dunkirk. Lavmælt. Likte veldig godt hvordan Nolan vevde sammen historien med de forskjellige elementene på bakken, luften og sjøen. Her kunne man ha ødelagt mye med å ha masse eksplosjoner osv. Men noen viste måtehold. Og filmen sitter. Ikke på samme måte som åpningsscenen i Saving Private Ryan. Men den forteller en historie, både lavmælt og fåmælt.

På hjemmebane har jeg sett det jeg tror er de siste Wolverine-filmene med Hugh Jackman. Likte Logan, selv om det å ha en unge med adamantiumklør og påfølgende blodsøl er litt ekkelt. The Wolverine var veldig meh.

The Hateful Eight var en vakker, blodig og fantastisk Tarantino-film. Ikke helt den typen jeg forventet at den skulle være, men likefullt en herlig film. I Miss Sloane er Jessica Chastain en lobbyist med insomnia. Kanskje ikke en beskrivelse som vekker interessen for de fleste, men jeg likte den. Men jeg har en ting for politisk drama med et hint av rettsalsdrama (eller senatshøring som det var her). Hidden Figures forteller den ukjente historien om rollen Katherine G. Johnson og andre fargede kvinner spilte i det amerikanske romprogrammet. Og subtilt forteller hvor idiotisk det er å ignorere kunnskapen og bidragene til noen bare basert på hudfarge, kjønn, religion, seksuell legning og alt mulig annet dritt man har brukt for å legitimere forskjellsbehandling.

Guardians of the Galaxy Vol. 2 var derimot en skuffelse. Manglet sjarmen som den første hadde. Helt grei, men ikke mer.