Med litt Balvenie Doublewood i glasset, og første kapittel av A Memory Called Empire på Kindle, så er det en grei start på vår merkeligste høytid, pinsen. Bortsett fra at kapitlene kanskje er bittelitt for lange, så var det en interessant start.

The Aleph Extraction er andre bok i «The Galactic Cold War», men tredje bok om agenten Simon Kovalic og hans lag av medhjelpere. Sci-Fi, røveri og spionasje i skjønn forening i en fremtid der menneskeheten har spredt seg over galaksen takket være reiser gjennom ormehull.

Som jeg skrev om forrige bok, The Bayern Agenda

Kunne like gjerne vært satt til 1970-tallet, og vært USA mot Sovjet, men slik det er gjort gir jo forfatteren stort spillerom med steder og teknologi.

Commonwealth kan vel sies å være den vestlige verden, mens Illyrcian Empire er Sovjetunionen. Og de kjemper en kamp over hele galaksen for kontroll. Selv om det er Illyrcian som ligger best an akkurat nå.

Men akkurat det geopolitiske er ikke så interessant i denne bokserien. Selv om verdenen er stor, så er historien som fortelles konsentrert. Kovalic er Ethan Hunt. Tapper, Eli, Nat og Addie utgjør resten av laget fra Impossible Missions Force, eller som det heter i bokserien, Special Projects Team. Alle har sine roller. Dan Moren balanserer fint mellom å gi figurene bakgrunn, personlighet, vennskap og konflikter uten at det stjeler fokus fra historien og fremdriften.

Lettlest og fint driv som de to første bøkene. Det er Sci-Fi, men ikke la deg skremme av det om du er skeptisk til den sjangeren. Det har mer til felles med «Mission: Impossible» filmserien. Eneste forskjellen er at denne foregår ombord i en cruiseromskip. Teknologimessig så er jo nesten «Mission: Impossible» mer fabulerende.

Anbefales om man vil ha noe lettlest når sommeren er i anmarsj. Har man ikke lest de to første kan jo det anbefales, men det er ikke påkrevd. Det er noen henvisninger til en person og en hendelse i «The Bayern Agenda», akkurat hva som skjedde der husket jeg ikke, uten at det hadde noe å si for hvordan jeg opplevde å lese «The Aleph Extraction». Er sikkert noen referanser som går meg hus forbi, men lever greit med det.

Sagene Brandstation

Treadstone, based on an organisation in the Bourne-series by Robert Ludlum. Eller deromkring som det står i under introen er dessverre en av disse seriene som var god, hadde et interessant univers, og ga seeren et hint om noe som kunne bli veldig spennende. Så den på Amazon Video, men ble klar over at det egentlig var en USA Network serie når jeg skulle sjekke om det kom flere sesonger. Alas, det ble bare ti episoder og nok med det.

Så en serie som delvis pågår i nåtid, og delvis i 1973, der jeg antar at de to tidslinjene med tid og stunder skulle smelte sammen. Eller i det minste forklare hvorfor 1973 (eller 70-tallet) var viktig for det som skjedde nå. Men slik det ligger an nå, så kommer det aldri til å skje. Om ikke f.eks Amazon plukker den opp. Men med tanke på pandemi og stopp i all produksjon av TV-serier antar jeg at det er lite sannsynlig.

Mange spennende nye lokasjoner (både reelle og de som er spilt inn et sted men egentlig later som de er et annet sted), og heftige slåsskamper med over gjennomsnittet bra koreografi for en «TV-serie». Men dessverre også en serie som ikke klarte å lage en sesong som både ga rom for en fortsettelse eller en slutt. Tror det er lenge siden jeg har opplevd. Trekker litt ned. Hadde jeg visst det før jeg begynte å se den hadde jeg neppe begynt. Er da mer enn nok av TV-serier så se på som enten slutter bra eller kommer til å fortsette.

Jojo Rabbit gjorde at Taika Waititi vant Oscar i år for beste manus basert på annet original materiale, romanen Caging Skies av Christine Leunens.

Ikke lest boken, men ble litt nysgjerrig på denne nå (og der var den bestilt på Kindle). Fordi selv om jeg liker filmen veldig, veldig godt, så føles det som om filmen har tatt noen snarveier for å komme seg under to timer. Den har humor og varme, selv om man tenker på undertonene. Andre verdenskrig, demonisering og den industrielle utryddelsen av mennesker som man anser for å være årsak til alt ondt i verden. Det er ikke vanskelig å se likheten med demoniseringen som foregår nå på enkelte felter, selv om jeg håper vi er langt unna den industrielle utrydningen.

Taika er morsom som dolfern, Scarlett gjør en bra rolle som Rosie, moren til Jojo, som spilles av Roman Griffin Davis. Og Sam Rockwell gjør mye ut av lite scenetid. Han er en morsom skrue.

Men den beste prestasjonen i filmen er likevel Thomasin McKenzie sin tolkning av Elsa. Den jødiske jenta som holdes gjemt av Rosie i veggen til leiligheten. Morsom scene når Jojo oppdager henne, ellers så spiller hun med en bra balanse av tristhet, ømhet og optimisme.

Det jeg kanskje savner i filmen er litt forhistorie om Jojo og moren, hvilken situasjon er de i. Hvordan har det blitt som det har blitt. En søster som er død, og en far som visstnok kjemper med hæren i Italia. Hvorfor har Jojo dolfern som fantasivenn?

Men jeg skjønner jo at dette er noe som ville ha gjort en film som er rett under to timer lang enda lengre. Og dette er heller ikke den typen film som kan eller bør være over to timer. Men samtidig så føler jeg det mangler noe.

Og likevel liker jeg filmen veldig, veldig godt. Skjønner at den vant en Oscar og var nominert i fem andre kategorier.

Jeg vurderte jo selvsagt før jeg migrerte iCloud og i stedet migrere min primære epost fra Fastmail til iCloud. Jeg hadde jo tross alt gjort det kun noen år tidligere med å migrere fra Gmail til Fastmail.

Men jeg konkluderte med at selv om jeg generelt sett ikke har noe problem med tjenestene til Apple, så er neppe epost den som ligger fremst i prioriteringskøen. Fastmail derimot har en ting* de lever av, og det er epost (*de leverer riktignok litt mer enn bare epost, men det er fortsatt deres primære produkt). Jeg bruker som oftest «native apps» for epost, men som min erfaring med X1 Carbon(som kommer med tid og stunder), så er det f.eks på Windows 10 like greit å bruke Fastmail som en app i Chrome. Og akkurat der er ikke iCloud en vinner om man skal se på noe annet enn dagens mail.

Bruker også Fastmail for mine domener. Bruker de som oftest ikke noe annet enn å bruke de som midlertidige epostadresser for nettsteder jeg ikke har noen grunn til å stole på.

Så kombinasjonen av disse faktorene gjorde at jeg forkastet å migrere all mail til iCloud.

I hine hårde dager, før iCloud het iCloud, til og med før det het MobileMe. Men etter at det het iTools, så hadde Apple noe som het .Mac. Så før maskiner med Intel var påtenkt, og i alle fall iPhone, så opprettet jeg en .Mac konto (man hadde en gratis prøveperiode) på min nyinnkjøpte geeklust PowerBook G4 12”.

Jeg brukte den ikke utover prøveperioden, men da MobileMe erstattet .Mac og jeg hadde startet livet med å mainline iPhone hvert år, så begynte jeg å bruke appleiden jeg hadde opprettet for .Mac (har vært med en stund om du har @mac.com, @me.com og @icloud.com som epostadresse) for MobileMe. Husker ikke om MobileMe kostet noe, men for en som hadde en MacBook Air og en iPhone, så var kalender og kontaktsync interessant.

Jeg hadde samtidig en annen appleid jeg brukte på iTunes Music Store (som kom til Norge i 2005) som var tilknyttet min Gmail adresse. Det var også denne jeg brukte for å kjøpe apper på App Store når den kom (.Mac appleiden hadde ikke kredittkortinfo, det hadde Gmail appleiden).

Og når MobileMe ble til iCloud, så fortsatte jeg å bruke appleiden som ga meg en @mac.com adresse. Og to enheter ble til tre. Så fire. Så flere. Først og fremst fordi jeg kjøpte det sjøl men var også samtidig så heldig å få utstyr på jobben for internett og labbing. Og etter hvert så ble jo iCloud bedre og bedre. Kalender og kontaktsync fungerte utmerket. Notater ble ypperlig til å synce tekst mellom enheter. Og når iCloud Drive kom, samtidig som at Dropbox begynte å oppføre seg ufyselig med å ta seg til rette på enhetene dine flyttet jeg alt jeg trengte til iCloud Drive. Jeg hadde ikke behov for å dele så mange filer med bekjente, og om jeg trenger det så kan jeg bare bruke webversjonen av Dropbox eller jeg kan faktisk bruke OneDrive som jeg får som en del av Microsoft 365 née Office 365. Og nå har jo til og med iCloud Drive fildeling.

Og når Messages in iCloud kom for to år siden slo jeg jo på det naturligvis. For min del er det noe med å kunne ta en ny dings, logge inn med et brukernavn og passord, og få tilgang til alle filene, kontaktene, kalendrene og meldingene mine. Men burde jo innsett på et tidligere tidspunkt, jeg måtte jo samtidig logge inn på Gmail og senere på Fastmail for å få tak i eposten jeg faktisk brukte. Jeg burde ha gjort det jeg gjorde denne langhelgen mye tidligere.

For det var jo noen tjenester som var litt verre å bruke når man hadde denne komboen jeg brukte. F.eks er ikke «Sign in with Apple» like smidig å bruke ettersom den bruker iCloud kontoen, mens jeg som oftest har brukt min Fastmail adresse for å lage kontoer. Så når den funksjonen kom så begynte jeg jo å tenke på at jeg burde skifte appleid for iCloud, men jeg klarte ikke å bestemme meg før at Apple med sin oppdatering av Apple Store appen på iOS/iPadOS endret det til å være slik at man ble logget inn med iCloud kontoen, og ikke kunne skifte til en annen appleid, om man ikke skiftet iCloud konto.

Så det er det jeg har gjort denne langhelgen. For iCloud Drive gikk det greit (selv om det var noen GB som skulle lastes opp (og ned)) med å kopiere fra den lokale kopien når man logger ut fra iCloud. Kalendre fikk en lokal kopi som ble lastet opp når jeg logget på en «nye» iCloud kontoen, men Kontakter var det ikke like greit, av en eller annen grunn var det bare noen få kontakter som ble tatt vare på. Ordnet det med å logge på den gamle kontoen for å bare få tilgang til kontakter (en sekundær iCloud konto kan legges til for kalender, notater, epost og kontakter). Kopierte fra den ene kontoen til den andre og alt var greit.

Eneste ulempen er at Messages in iCloud ikke laster opp alle de mange tusener meldinger jeg allerede hadde på enhetene fordi det er forskjellige iCloud kontoer. Har alltid brukt mobilnummeret jeg har hatt siden 2001 til avsender på iMessage, men det var tydeligvis ikke nok. Men så lenge jeg oppretter fra en iCloud backup eller overfører direkte fra iPhone til iPhone i fremtiden skal den gamle historikken bli med. Er ikke nostalgiske grunner som gjør at denne biten var litt skuffende, men en gang i blant finner jeg faktisk relevant/viktig info i historikken med en kollega. De fleste andre samtalene er neppe så veldig viktige.

Men det er likevel litt kjipt når de ikke blir lastet opp. Informasjonen ligger jo der på Macen eller iPhonen eller iPaden. OSet har jo tydeligvis evnen til å se det i klartekst. Bare last det opp for faen.

Bortsett fra den skuffelsen (selv om det ikke er noe informasjon som er tapt, det er bare litt ekstra å passe på om jeg tilfeldigvis skal sette opp en enhet fra bunnen av), så ser det ut som enkelte apper naturligvis har mistet informasjon som var lagret i CloudKit, men ikke iCloud Drive. Så f.eks i Twitterific har jeg mistet alle reglene jeg brukte for å skjule ting jeg ikke var interessert i. Og progresjon i enkelte spill jeg holdt på med. Men dette er ikke så farlig for meg. Bilder, kontakter, kalendre, notater, påminnelser, filer og annet var enkelt å få med over fra den ene kontoen til den andre. Og selv om det er noen irritasjoner på Twitter jeg må begynne å filtrere bort igjen, så er det på den annen side greit å begynne på nytt. Overcast fungerer greit, samme med Unread2, Reeder, Slack. At jeg må begynne på nytt i enkelte spill jeg egentlig hadde sluttet å spille er ikke så stor problem. Eneste er vel at jeg kanskje må lese noen kapitler på nytt i A Clash of Kings. Kjøpt på den nye iCloud kontoen, syncet via den gamle. Er noen PDFer og ePub som også må synces på nytt.

Sånn rent bortsett fra at Apple burde kanskje hatt noen muligheter for å migrere fra en konto til en annen, så kunne jeg ikke finne noen akseptable løsninger ellers. Google er jo ikke så veldig til hjelp, det er vanskelig å finne relevant oppdatert informasjon. iMobie hadde en noe som het AnyTrans som kunne ha hjulpet meg delvis med oppgaven (sannsynligvis bare iMessage delen).

Sånt rent bortsett fra at jeg måtte ha slått av to-faktor autentisering på iCloudkontoene, samt logget inn på de via en tredjepart. Nope. Nope. Nope.

Håper de fleste holder seg på hjemmekontor med redusert kapasitet i kollektivtrafikken. Uansett. Blir tidlig til og fra jobben i fremtiden.

På mandag så jeg Back to the Future for nte gang etter å ha hørt på episoden fra The Rewatchables. Og i kveld så jeg på Back to the Future II for første gang på lenge. Tror jeg har sett den kun en gang etter at jeg så den på kino. Jeg har sett originalen og Back to the Future III mange ganger, men gjensyn har aldri involvert II.

Var ikke fan av den da, syntes den var litt for mørk og dyster. Og etter gjensynet i kveld har jeg fortsatt den oppfatningen. Men det som er det største problemet etter gjensynet er nok at der originalen var smart og morsom, så lider denne av å være dum i et forsøk på å være morsom. Humor er det nok av, og er fortsatt ting jeg ler av. Men det er også litt for mange steder der jeg okker meg over hvor dum Doc og Marty er. Litt slingringsmonn skal en film få lov til å ha, men syntes denne tråkket over grensen og da blir det litt mer irriterende enn underholdende.

Likevel så var den bedre enn jeg husket den som.

Etter å ha sett denne videoen i går fikk jeg lyst til å prøve litt sudoku. The Times appen har en grei miks av daglige gåter, og etter å ha brukt 30 minutt på en av de (nybegynner, så teknikken sitter ikke helt ennå) skulle jeg bytte mellom blyant og pennemodus. Jeg bommet litt og traff restartknappen, som i motsetning til de andre oppgavene i appen ikke krever en bekreftelse på at du ønsker å starte på nytt. Det var noget irriterende.

Mandag var veldig mandag i dag, da jeg veltet en flaske med vann, og en del havnet opp på MBP som brukes til labbing og Internett. Heldigvis ikke den som brukes til å utføre jobb. 6 år gammel, men brukbar. Men kan hende jeg klarte å redde den med rask reaksjon. Ytret noen FAEN.

Etter å ha hørt de første fem offisielle episodene av Dithering og alle betatestepisodene må jeg si at jeg synes det har startet veldig lovende.

Og er verdt å høre på episoden fra 23 mars om Grubers beskrivelse av hans evne som bleieskiftarbeider.

Spennende vri The Blacklist tok med å få gjort ferdig siste episoden for sesongen. De var halvveis ferdig med innspillingen da ting stoppet opp. Så resten av det som manglet ble lagd med animasjon og at skuespillerene spilte inn dialogen hjemme.

Det å se engelske skuespillere spille amerikanere i amerikanske serier føles helt normalt ut. Mest fordi man er vant med det. Men å se engelske skuespillere spille amerikanere i engelske serier føles veldig merkelig ut. Særlig om serien i tillegg ikke er spilt inn i Nord-Amerika, men i England og Afrika.

Det er sånt jeg tenker på etter å ha skumsett Deep State den siste uken. En ekstra middelmådig serie.

Hei søkefunksjon. Du kan trygt si at du ikke fant noe i stedet for gi meg alle titlene som inneholder «the». Større sjanse for at jeg liker deg da.

11 Meter. Straffesparkets historie er en lettfordøyelig bok om … vel, straffesparkets historie. Nils Henrik Smith skriver underholdende om straffesparkets opprinnelse, hvilke situasjoner det var ment å bøte på og frem til innføringen av straffesparkkonkurranse for å avgjøre uavgjorte kamper i cupspill i VM i fotball (og andre turneringer). Panenka og spillteori kommer han også innom (du vet at han vet at du vet at han vet at du vet …). Og naturlig nok når I setter straffe en sommerkveld i 1998 i Marseille.

Boken er i hovedsak fra forfatterens synsvinkel, der situasjoner fra nyere hendelser fortelles ut i fra hvordan han opplevde de fra foran TV-en. Jeg kan skjønne at han ikke kom i tale med Didier Drogba og hans lagkamerater, men burde jo ha vært mulig å kanskje supplementere kapitlet om straffesparket i Marseille med førstehåndskilder. Som skribent i Josimar burde det jo vært mulig å f.eks komme Drillo, Semb og/eller Rekdal i tale om hvordan de opplevde hele situasjonen. Hadde det passet inn i boken? Usikker. Men akkurat nå føles det som en tapt mulighet. Selv om Smith peker til andre bøker som handler om kampen/VM-et.

Kilder burde kanskje også ha vært bedre dokumentert. For det er nok en del kilder med litt mer akademiske og statistikktung vinkling Smith refererer til uten å faktisk referere til hva de heter.

Men den anbefales, i alle fall om man liker å lese litt mer «nerdete» detaljer om en snever del av et meget komplekst spill.

Alle gode ting er åtte. Eller noe sånt. Jeg er i alle fall ferdig med å se de 8 hovedfilmene (der jeg bare hadde sett den første opprinnelig). Får vel ta en gjentitt av Hobbs & Shaw ved anledning.

The Fate of the Furious er da naturlig nok den åttende filmen om gatebilentusiastene. Første fire var etter min mening særs svake (i alle fall sett i 2020 (dog, jeg likte den første når jeg så den på kino, men det var en annen tid, og en annen alder)). 5-6-7 begynte trenden med å toppe hele driten, og ble progressivt sprøere og morsommere.

8 fortsetter naturlig nok denne trenden, og man skjønner jo at ting har endret seg når Charlize Theron er filmens bad gu^H^H gal. Dette er en serie som har fått høyere og høyere status.

Dom får et umulig valg og må jobbe mot sin «familie». Hobbs ender i fengsel og må bryte seg ut med Shaw (heftig scene), og hackeren Cipher (Theron) skaper kaos i New York med å ta over kontrollen over biler. Tenk zombier, bare at det er biler som begynner å sverme mot deg. Morsom sekvens.

Så blir det jo en heftig slutt som involverer en russisk ubåt og base i det kalde nord.

Fortsatt herlig overdrevet. Og Tyrese Gibson var faktisk ikke så veldig irriterende. Meget spesielt. Fortsatt grei underholdning som det har vært siden den femte filmen.

Uhøytidelig rangering av en veldig uhøytidelig filmserien: 7-(Hobbs & Shaw)-6-8-5-1-4-2-3.

Første forsøk med å konfigurere dualboot Windows/Ubuntu på X1 Carbon (med diskkryptering på alt) gikk litt skeis. Men etter å ha faktisk lest igjennom den beste guiden jeg fant, og sett hvor jeg tråkket feil gikk andre forsøk så mye bedre i dag.

Så nå fungerer det som det skal.

Må jo si at jeg synes Dithering virker som et spennende idé. Ben og John har alltid virket som de er hel ved og det blir spennende å se hvordan Gruber tilpasser seg det strikte formatet (har ikke hørt på noen av betatestepisodene). For han har en tendens til å bruke mange setninger på å forklare noe der en setning hadde vært nok. Og det sier jeg som en som faktisk liker de lange podcastepisodene til The Talk Show

Det er litt irriterende at «eldre» filmer, som f.eks Apollo 13 (fra 1995) selges på iTunes med bare amerikansk teksting. Særlig når man vet at filmen som vist på kino, så solgt på både VHS og DVD og senere Blu-Ray garantert hadde norsk tekst.

Det kan sikkert argumenteres med at Westworld er kvasifilosofisk runking over hva er bevissthet, fri vilje og determinisme. Ikke ulikt hva Devs prøvde å takle. Og det er sikkert rett, det er naturlig at slike ting blir litt kvasi når det tas opp i en serie som i utgangspunktet er ment å underholde deg. Men også kanskje gjøre deg litt nysgjerrig på temaene serien tar opp.

Og den interessante verdenen som ble presentert i første sesong, litt utvannet i andre sesong, og flyttet til en helt annen verden i den nettopp ferdige tredje sesong, der fortellingen kanskje bærer preg av at man finner på historien etter hvert, det er ikke noe naturlig endepunkt her som serieskaperene har planlagt. Vi lager den så lenge HBO bestiller nye episoder. Så da blir det litt at man trår i vannet. Og gir deg litt kvasifilosofi om fri vilje. Som selvsagt har klare paralleller til dagens verden med algoritmer og såkalt AI (som hevdes å være nøytralt, men bias i de som skapte den vil jo påvirke).

Likevel liker jeg serien. Fordi den er velprodusert og velspilt. Og selv om jeg har en følelse at skaperene ikke nødvendigvis vet hvor det hele skal ende, så er det en velregissert serie der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det føles som at det er en mening bak alt man ser på skjermen.

Og det er ikke slutten som er målet, det er veien som er målet. Det er ikke som om siste sesong av Game of Thrones retroaktivt ødela de foregående sesongene. Ei heller vil den fremtidige slutten av Westworld ødelegge for meg at jeg har latt meg underholde av de 28 episodene til nå som er sendt. Men for din egen del. Slowbinge. Det er ingen serier som fortjener å bli sett 2-3-4-5 episoder om dagen. Ta det med ro.

På jobben har vi en sosial sone med sofa, stoler og bord, og en kaffetrakter. Denne delen av lokalet har også parkett til gulv og ikke teppe. I går vasket de og oljet inn parketten. Noe som skaper en veldig intens lukt. Men det var på slutten av dagen, og var uansett på vei hjem.

Ulempen er jo at ettersom det er et nytt kontorbygg så er det høy fokus på lav energibruk, og naturlig nok ikke vinduer som går an å åpnes (dog, på denne biten kommer nok også sikkerhet inn i bildet). Men luftanlegget kjører på sparemodus i tidsrom der det normalt sett ikke skal være folk på jobb. Altså sent om kvelden, natta og i helgene. Skal man jobbe på en helgedag må man faktisk bestille lufting.

Jeg har en mistanke om at noen ©™® ikke nødvendigvis tenkte på denne biten når man oljet, med det resultat at effekten av parkettoljen ikke var så redusert som den kunne ha vært.

Så i dag var det naturligvis fortsatt en intens eim av parkettolje. Og etter noen timer på jobb så kjente man at det begynte å bli veldig tungt i hodet. Fant det etter hvert lurest å «sitte stille i båten» og ikke gjøre alt for mye kreativt i tilfelle man måtte begynne feilsøke på ting.

Og ettersom man var veldig tidlig på jobb pga en oppgraderingsjobb, så dro jeg tidligere enn normalt hjem. Men kjenner fortsatt dunsten av parkettolje i nesa. Får håpe det er litt bedre på jobb i morgen.

I trestammens trygge favn.