Basert på hvor ikke-funksjonell armene mine er etter å ha bært en akkurat for stor og akkurat for tung eske med en ny skjerm i fra postkontoret og hjem, så kan jeg fastslå at det nok bare er fiskeboller i de armene.

For mange år siden, nærmere bestemt i 2012 brukte jeg en av mine Field Notes Dry Transfer Edition til å lage en Double Oh Seven utgave for å notere ned ting når jeg skulle gå igjennom alle filmene i James Bond serien. Jeg så sju i 2013 og tre i 2014. Og bortsett fra Spectre i 2015 har det vært stille på 007 fronten for min del.

Men forrige helg la jeg merke til at Viaplay hadde alle filmene klare for streaming, så jeg bestemte meg for å se på Spectre igjen. Og i dag fant jeg igjen min Double Oh Seven Field Notes, så da bestemte jeg meg for å fortsette å se serien.

Så da var turen faktisk kommet til Moonraker. Tydeligvis inspirert av den virkelige romfergen og muligens et hint av Star Wars.

Roger Moore er i midten av sin karriere som James Bond. Lewis Gilbert regisserer sin tredje og siste film.

En romferge blir stjelt, sporene leder til industrimagnaten Drax, Blofeld du jour, spilt av Michael Lonsdale som er av den typen man har sett titt og ofte uten at man nødvendigvis husker navnet. Og etter litt mysing i bildearkivet på IMDB, så ser det ut som han lider av jeg-har-bare-ett-ansiktsuttrykk. En klassisk Bond-film med besøk innom et lite Frankrike i USA, Venezia, Rio de Janeiro og vel … det ytre rom.

Når man ser filmen 40 år etter at den ble lagd så er det jo naturlig nok noe som ser veldig rart ut når det gjelder effekter. Å sette opp filmhastigheten er jo fortsatt til stede her, men i hovedsak er det jo fordi de faktisk har filmet scenen i kanalene i Venezia og ikke foran en skjerm. Og Moonrakerbasene på jorda og i rommet ser jo faktisk greie ut. Scenene i det ytre rom ser faktisk bra ut helt til man hermer etter Star Wars og begynner med laserpistoler. I dette verdensrommet kan man faktisk høre mennesker skrike.

Planen til Drax er visst å utrydde alt liv på jorden og repopulere den med etterkommerne av mannlige og kvinnelige supermodeller for å få en ny herrerase (eller noe sånt, jeg hørte ikke så nøye etter når planen ble forklart).

En ting som sikkert blir lagt merke til de fleste som er litt «WOKE» er at kvinnerollen i de fleste James Bond filmene er litt … skal vi si … ikke helt moderne. Ikke at de nyere er problemfrie, Skyfall har jo f.eks en del problematiske scener og handlinger. Som f.eks det meste relatert til Severine.

Litt mer banalt her dog. «Oh, a female Doctor», før James fortsetter med å mainsplaine astronauttrening til doktoren fra NASA som har gjennomgått (tror jeg), eller i det minste har observert, hvordan astronauter trenes. Jaja, det er jo like mye for å fortelle publikum hva de forskjellige tingene er, men for å si det enkelt, det var ingen som slet ut noen hjerneceller for å skrive disse scenene.

Selvsagt får man jo også plass til en japansk slemming som jobber for Drax. Skal sies at det føles litt malplassert ut med en samurai i Venezia.

En klassisk Bond med tanke på slemmingen og hans planer. Og veldig inspirert av samtiden med romferge og Star Wars. Som gjør den uinteressant. Sci-Fi Bond er aldri bra. Men de fleste filmsettene var jo relativt gode da.

Har en iMac 27 fra 2009 (som knapt nok har vært brukt siden 2018) som er i ferd med å pensjoneres. Holder på å ta en siste backup til NAS før jeg sletter alt. Og gjør klar plass for min nyinnkjøpte Mac Mini. Så har sett litt videoer og lest meg opp på hvordan man skal oppgradere RAM på egenhånd. Blir spanande.

Før jeg skulle utføre en endring på jobb sjekket jeg forbindelsene mellom gruppe A, B og C (som hver består av flere undergrupper).

Så jeg sjekket reglene på følgende måte:

A mot B
A mot C
B mot A
B mot C
C mot A
C mot B

Og konfigurerte ut i fra det jeg observerte.

Og det meste så greit ut. Bortsett fra en ting. Og da innså jeg feilen.

Jeg glemte av å sjekke følgende:

A mot A
B mot B
C mot C

Fant det som manglet og kunne fastslå at ting virket igjen som det skulle.

Greit nok at det er like før 0600, men det er uvanlige tider når jeg kan stille meg midt i veien på Ring 2 og ta noen bilder.

Så ferdig The New Pope i kveld, som er fortsettelsen av The Young Pope. Begge disse sesongene er en herlig blanding av glimt i øyet, herlige scener og spennende bruk av musikk. Er det en god serie?

¯_(ツ)_/¯

Jeg vet bare at jeg setter pris på inntrykkene jeg får.

Tenk om svenskene har rett?

I natt fikk jeg ikke sove. Fram til halv fire om morgenen satt jeg oppe og leste svenske aviser, britiske aviser, facebooktråder og fagartikler. Tenk om svenskene har rett? tenkte jeg. Eller britene. Eller finnene. Tenk om det går an å bremse dette viruset uten å lukke samfunnet fullstendig, og risikere konkurser, fattigdom og psykisk helse i en svimlende skala.

Noen ganger er det faktisk viktigere å se ut som man gjør noe enn om det man gjør faktisk har noe å si.

For to uker siden så jeg på Now You See Me på Netflix, og i dag var det Now You See Me 2 som sto for tur. Har sett på begge før. Er litt irritert over valgene jeg tar når jeg vil se på en film. Primært er jo det en av de alt for mange gode TV-seriene jeg velger å se på, men noen ganger så blir det en film. Men av en eller annen merkelig grunn rammes jeg litt for ofte av valgets kvaler. Så i stedet for å se en film jeg ikke har sett før og som er tilgjengelig på en av de mange strømmetjenestene jeg betaler for og som jeg har faktisk lyst å se på, så velger jeg ofte en film jeg har sett før, opp til flere ganger. Er det følelsen av det trygge og kjente som fører til at jeg gjør som jeg gjør?

Dette er en midlertidig «rundkjøring» pga noe veiarbeid. Basert på observasjoner av hvordan bilister oppfører seg når de skal fra vest -> nord eller øst -> sør, så er det tydelig at kjøring i rundkjøring er et nytt konsept for mange. Merkelig nok.

To episoder igjen av Star Trek: Picard, og den har egentlig balansert flott mellom hvileskjær og fremdrift. Og ikke minst balansen mellom nostalgi som i Picard som møter gamle kjente, og ny historie der karakteren Picard ikke nødvendigvis er den drivende for historien.

Sosial distansering er viktig nå. Hah, det har jeg trent på hele livet.

TV-innspilling utenfor Bruun-Larsen.

Måtte jo bare kjøpe Tot for iOS etter å ha tenkt på det. Sikkert litt pricey for de fleste for noe tilsynelatende enkelt, men generelt sett har jeg lav terskel for å støtte utviklere jeg liker.

Har brukt og kommer til å fortsette å bruke Apple Notater for å ta vare på ting jeg anser som å være varig informasjon i middels eller lengre tid. Og frem til nå har jeg brukt Drafts for å notere ting jeg anser som mer flyktige eller skal prosesseres for å sendes til andre apper/steder. Liker f.eks at det å starte Drafts er default å lage et nytt notat, der jeg fort noterer noe uten å måtte tenke på tittel o.l når jeg skal sjekke i forbindelse med jobb f.eks. Og det er enkelt å hente frem notatet når jeg har behovet for det. Og etter hvert så er innboksen min i Drafts det samme som en haug med post-it lapper.

Og det har fungert greit for min del.

Men etter å ha brukt Tot på Mac i over en uke, så ser jeg at Tot passer perfekt i hovedsak for mine flyktige notater, og den litt mer permanente arbeidsloggen jeg så vidt nevnte i forrige uke. Og da fikk jeg til slutt lyst til å ha den på iOS også. Og det er jo en særdeles smekker app.

Det skal stå «Flokk», men første innskytelse var at det var feil ettersom strekene ut fra F og fra k er forskjellige utseendemessig. Men utifra teh google, så ser det ut som strekene ut fra F og k er arm og fot. Så da er det visst rett likevel.

Detalj fra Akershus Festning. Tror jeg, basert på andre bilder fra samme tidsrom.

Man skulle jo tro at en Terminatorfilm med både Linda Hamilton og Arnold Schwarzenegger burde hatt gode forutsetninger for å være underholdende saker. Er en del år siden sist jeg så Terminator, men den var fortsatt underholdende da med sine år på baken. Er en film som kunne ha hatt godt av en nyinnspilling (om man hadde klart å vise måtehold, holde seg tro til orginalen).

Og Terminator 2: Judgment Day redefinerte vel på mange måter denne typen film når den kom ut i 1991. Tidenes dyreste film, med nyskapende bruk av datagenererte effekter. Også noen år siden jeg har sett den på nytt (men mer nylig enn originalen). Og så vidt jeg husker fra sist, så gjør den seg fortsatt bra. Relativt tidløs.

Terminator 3: Rise of the Machines var vel sånn der passe. Ekstra medium. Mens Terminator: Salvation var dårlige greier. Og så vidt jeg husker så var Terminator: Genisys underholdende nok for min del, og den bedre av de disse tre. Ikke at det er noen stor målestokk.

Jeg hadde ikke akkurat store forventninger til Dark Fate, men pga involveringen til Linda Hamilton og Arnold Schwarzenegger var de litt mer til stede enn de foregående filmen. Selv om det bare var Salvation som hadde foregått uten Arnold foran kameraet.

Og selv med mine relativt lave/ikke tilstedeværende forventninger, så må jeg vel si at Dark Fate er skuffende. En film som har penger bak seg. Men ikke kunstnerene. En film som har effektene bak seg, men ikke fortellingen. Alt i alt så føles dette som en film som kjører lett blanding av litt fra originalen og store deler av Judgment Day til en historie, samtidig så begynner den på nytt. Det er ikke Skynet som er fienden lengre, det er noe annet. Men fremtiden ligner fortsatt på fremtiden fra da Skynet var en ting. Også Terminatorene. Og den nye tingen i fremtiden har også tro på å sende Terminatorer tilbake i tid for å rydde unna sin samtids fiender. Akkurat som Skynet i 2029.

Natalia Reyes gjør en helt grei rolle som den nye Sarah Connor. Mackenzie Davis er helt grei som den nye Kyle Reese. Selv om det virker som at hun ble tvunget til å spille rollen mer som en T-800 enn et menneske. Som er litt synd, fordi hun er bedre enn hun fikk lov til å vise frem i denne filmen. Den nye Terminatoren fra fremtiden i Gabriel Luna sin skikkelse er meh. Arnold er grei, mens Linda heller ikke fikk så mye å spille på. Og ikke klarte de å utnytte nostalgien fra de to første filmene. Fordi, som sagt, så er ikke Skynet en ting lengre, fordi Rise of the Machines, Salvation og Genisys er fra en alternativ tidslinje (visstnok), og hva som skjedde med John Connor fortelles i en liten 30 sekunders scene helt i begynnelsen.

Alt i alt er denne filmen det motsatte av hva jeg mener når jeg snakker om «om man hadde klart å vise måtehold, holde seg tro til orginalen». Her er det snakk om å toppe hele dritten i spektakulære scener, så det de evt. prøver å fortelle av en historie forsvinner dessverre bort i en kakofoni av eksplosjoner. En trend som ofte er med disse storproduksjonene. Det virker som om man er redd for å la filmene puste, la handlingen ta noen hvileskjær, uten at jeg skal navngi noen host kremt Rise of Skywalker.

Ser kanskje ikke så fristende ut, men dette er pizzadeig som har stått og godgjort seg i kjøleskapet i en ukes tid. Og blir fantastisk når den stekes. Binging with Babish har en grei demo av hvordan noen dager med kald heving virker. Selv om det kanskje er litt mye med en uke.

En billig ungarsk Pinot Noir. Navnet var morsomt, så kjøpt inn for den dagen det har vært tøft på jobben.

Break in case of emergency.

Den gangen jeg egentlig hadde noe jeg skulle ha gjort, men plutselig var det viktigere å teste alle mulige kombinasjoner i Hipstamatic. Et utdrag.

Synes Tot er en morsom liten app på Mac. Har lagd noen tastekombinasjoner i Keyboard Maestro som f.eks skifter til en bestemt tot, setter inn klokkeslett og enten gjør seg klar for inntasting av tekst eller limer inn fra utklippstavlen. Planlegger å bruke det til arbeidslogg.

For noen uker siden var det innenfor den sfæren som bryr seg om alt Apple en liten diskusjon om iPad, multitasking og hvor brukervennlig og intuitivt det er. Personlig så bruker jeg aldri Split View på min iPad Pro, bare Slide Over. Kunne jeg ha slått av førstnevnte og bare brukt sistnevnte hadde jeg foretrukket det, men så vidt jeg kan se er det enten eller.

Det slår meg dog at det kan virke som om noen av de som kommenterer setter likhetstegn mellom intuitivt og det man er vant med/tillært. Er f.eks multitasking på iPad mer komplisert Mac? Ja, selvsagt. Men noe annet kunne man vel vanskelig forvente med noe som i hovedsak har vært «ett vindu, en app» siden starten, kontra en plattform som støtter flere overlappende vinduer og som kontrolleres med både tastatur og mus. Kan iPad bli bedre på dette? Burde jo være muligheter for det. Tror jeg. Jeg håper i alle fall at Apple har store ressurser som jobber med det.

Er det f.eks mer intuitivt forskjellen mellom singelklikk, dobbeltklikk, klikk og hold alt ut i fra hva som er under musepekeren og hva man vil gjøre med det? Høyreklikk eller ctrl+klikk? CMD+X/C/V er jo den mest naturlige ting i dag, men var det det når Mac var ny på markedet? For noen år siden så endret Apple rulleretningen på styreflaten når man brukte to fingre på for å se nedover på f.eks en webside. Det kaller den naturlig, men for mange var den alt annet enn naturlig i begynnelsen, fordi det var motsatt av hva de var vant med. Men når iPhone ble utbredt så ble jo det som kalles naturlig faktisk naturlig.

Eller er mye av det man føler er intuitivt i større grad bare tillært? Og at litt av problemene mange har med f.eks nye funksjoner og manglende oppdagbarhet rett og slett en følge av at man ikke leser om nye funksjoner, ser på demovideoer og leser manualer. Fordi man skal argumentere veldig godt om man hevder at iPhone og iPad ikke er brukervennlig og intuitivt. Er det enkelte aspekter med de som er veldig komplekse og lite åpenbare. Absolutt, men det er jo også fordi mange krever og forventer at disse dingsene skal gjøre flere og mer komplekse ting. I Polish Stink Eye så fortalte jo f.eks Gruber at det tok en stund før han fant ut at trykk og hold på hjemknappen poppet opp en meny der han kunne skifte mellom de forskjellige brukerene, i stedet for å gå via innstillinger. Personlig så oppdaget jeg den første gangen jeg brukte tvOS 13 fordi jeg bruker den knappen til å sette Apple TV i dvale og slå av selve TV-en, og la merke til at det var mulighet til å bytte mellom brukere der.

Det trengs faktisk litt egeninnsats for å lære seg nye funksjoner når OSene utvikler seg. Det er en grunn til at Apple f.eks skriver om nye funksjoner, har supportsider og legger ut håndbøker på Apple Books. Kan hende at man husker at det var ikke sånn på 80-tallet med Mac, men jeg tror nok at det er ting som har gått i glemmeboka med tanke på innsats man faktisk la ned for å lære seg maskinen.

Har lånt denne fra @vidunderfull på Twitter. Uten å spørre. Men tror ikke hun har problemer med denne. Men synes denne var morsom. Fra Austin Kleon.

Noe hvite greier på bakken igjen. Meget spesielt.

Benyttet kvelden til å se The Age of Adaline, der Blake Lively spiller Adaline Bowman, en kvinne som etter en ulykke sluttet å eldes. Og ettersom hun faktisk fortsatte å være 29 år, så brukte hun hvert 10. år å flytte til et annet sted med en ny identitet.

Ideen bak filmen er jo interessant, og Blake Lively spiller rollen på en interessant måte. Evig 29-åring som er født i 1908, og på sett og vis får man jo følelsen med at rollefiguren kulturelt sett fortsatt har mye bagasje fra den tiden. Væremåte, måten hun snakker på. Hun har levd i nesten 80 år som en 29-åring, men samtidig så er hun fortsatt en 29-åring fra 1937. Jeg likte den vrien.

Og er jo en film som får deg til å tenke litt på det med å leve evig. Er det for eksempel ønskelig å leve evig om alle rundt deg blir eldre og til slutt dør? Hva med disse tåpene som lar seg fryse ned i håp om at vitenskapen kan redde de en gang i fremtiden. Hva er poenget med å komme til live når alle de du har bånd til et døde?

Får meg også til å tenke på rollefiguren Marcus Pierce i Lucifer, som egentlig er Kain, Adam og Evas sønn, som drepte sin bror Abel. Og ble av Gud dømt til å vandre til evig tid på jorden. Litt mer ekstrem variant av Adaline. Men Marcus Pierce i Lucifer var ganske så lei av å leve evig, at alle han knyttet bånd til ble eldre og døde, noe jeg finner særdeles lett å forstå.

Severdig film, om man er i humør for litt romanse som kan medføre litt filosofisk tankespill.