Med tanke på at jeg har mine aversjoner mot større folkemengder (at været ikke var optimalt hjalp heller ikke), så ble Arbeidernes internasjonale kampdag feiret i stillhet hjemme, mens jeg har sett alle episodene i dokumentaren Einar - hele historien om Einar Gerhardsen, vår Landsfader. Interessant om en stor politiker fra før min tid, og det var litt rørende å se folkehavet fra begravelsen hans i 1987. Samt litt ekstra vemodig ettersom hans barn Torgunn, Truls og Rune alle døde i henholdvis 2019, 2022 og 2021. Men alle deltok i større eller mindre grad i denne dokumentaren fra 2019.

I tillegg så ble jeg inspirert av Never Eat a Dry, Boring Chicken Breast Again | What’s Eating Dan? og brukte hans low-oven-reverse-sear måte til å lage kyllingfilet og risoni. Fulgte ikke helt fremgangsmåten, men resultatet ble veldig bra og videoen ellers er interessant med tanke på andre teknikker for kylling.

Lå litt apatisk på sofaen og så på reels på instagram om psyke bilister og andre koko mennesker av begge kjønn (i kategorien «karens») litt for lenge i dag.

Så jeg skjønte det var på tide å slette instagram fra fonen.

Oppdaget at Sebastien Bruno har et lite utsalg på Storosenteret nå. Så nå er det uheldigvis veldig praktisk å få tak i verdens beste ting, sjokoladetrukne pistasjenøtter.

Ristede og karamelliserte pistasjnøtter trukket i hvit sjokolade og sprinklet med havsalt

Djiiz.

Begynte å titte på Skyggespill, en dokumentar fra 1996 om Rinnanbanden. Det er ikke fritt for at jeg humret litt når jeg så at Kitty Grande (født Sørensen, senere Lorange) het Kitty Fitte når hun døde i 1999 (etter å ha vært gift med franskmannen Hubert Fitte).

Ferdig med å se sesong 3 av The Mandalorian. Jeg har ikke lest noe om serien, eller hørt på podkaster der siste sesong ble diskutert. Men jeg kunne ikke å unngå å legge merke til at ordet på mastoen var at det var en merkelig sesong. Noen mente endog at kapittel 22 hadde hoppet over den metaforiske haien.

Mange hadde også problemer med kapittel 19. Dog, jeg lot meg ikke affisere. Ja, kapittel 19 var en merkelig episode for en serie som bare har åtte episoder hver sesong til å fortelle sin historie, men jeg fant den interessant. Etter min mening et grep som medfører en mer interessant historiefortelling i det lange løp.

En annen ting var jo at jeg satte pris på at de har økt kompleksiteten i scenene sine. De har klart å få til relativt komplekse slagscener, der den før føltes mer som en serie med fire stykker foran en stor grønnskjerm. Om den for det meste er filmet på The Volume begynner det å bli veldig imponerende.

Er det noe å utsette på denne sesongen er vel at noen prøvde å se ut litt vel hardt som Darth Vader. Men er vel nesten noe man må regne med.

Alt i alt en god sesong, som forteller en historie på en litt mindre skala enn det man er vant med fra filmene.

Har de siste ukene sett på NRK-dokumentaren De siste dødsdømte. Om landssvikoppgjøret, gjeninnføringen av dødsstraff, og hvem en del av de som ble henrettet var.

Og ikke minst den tilsynelatende tilfeldighet i alvorlighetsgrad for hva de ble henrettet for. Og hvor lenge etter krigen de ble dømt.

Samt at den avdekket en del svakheter i min egen kunnskap om krigsårene i Norge.

I hine hårde dager var jeg veldig historieinteressert, og særlig om andre verdenskrig og opptakten til den. Men det var mer på det overordnede plan. Invasjonene. Slagene. Ikke de detaljene om hvordan dagliglivet var f.eks i Norge. Jeg hadde en gang besteforeldre jeg kunne ha spurt om detaljer på det, men tyvärr var det hele en stor blindsone for meg. Og nå er det for sent.

Når det gjelder straff så heller jeg veldig tungt mot rehabilitering over hevn. Og at dødsstraff er barbarisk. Som rammer uskyldig tredjepart. Og uansett ikke kan omgjøre det som er gjort. Som ironisk nok (føler at det kan brukes her) også gjelder bruk av dødsstraff i de tilfeller der uskyldige mennesker er dømt. Og i den grad det er et problem med straffeutmåling her i Norge så er det at selv om vi er flinke til å rehabilitere og har lav grad av tilbakefall, så har vi dessverre en blindsone for de som ikke lar seg rehabilitere. Eller ikke kan rehabiliteres med tanke på psykose.

Men når det er sagt så har jeg ingen problemer med å se at det i Norge var sterke følelser for litt ekstra kraftig hevn. Og at en person som Henry Rinnan med sin bande fortjente dødsstraff har jeg ingen problemer med. Selv om det forekommer meg litt merkelig at 10 av 30 (og av 25 fullbyrdete) henrettelser er på medlemmer av Rinnanbanden. Og at 8 av de 10 ble henrettet samme natt (12. juli 1947), og at det var samme tropp av 10 politikonstabler som utførte dette. Jeg regner med at det var mange som fikk traumer av dette, og at det ikke var uten grunn at politiet i Trondheim begynte å bli veldig motvillig til å utføre henrettelser.

Og uten å ha sjekket i detalj, så virker det som om det var litt flere fra de lavere sjikt av samfunnet som ble dømt til døden for sine handlinger. Noe kan vel forklares med at en del av overløperne som var med i NS og samarbeidet med tyskerene nok endte sine egne liv når frigjøringen kom. Men alt i alt kan det jo virke som at landssvikoppgjøret nok rammet veldig ulikt.

Men sånn er det vel alltid. Noe fordeler må jo eliten ha. Selv når det gjelder straff etter landssvik.

Alt i alt en interessant serie, selv om grepet med å ha med slektninger (nieser, nevøer, barnebarn) av den henrettede med på en rundtur i regionen der forbrytelsene ble utført kunne muligens ha vært tonet ned litt. Å se noen se ettertenksomt og være sjokkert etter å ha fått vite om nok en gjerning utført i krigsårene ble litt repeterende til slutt. Som startpunkt for en samtale med en historiker greit nok, men noen av de første episodene hadde litt vel mye av dette.

Noen vil kanskje også anklage serien for å ha en viss sterk slagside om at dødsstraff er barbari (et synspunkt jeg deler) med f.eks å trekke frem ene torturofferet i 7. episode mente at torturisten ikke skulle henrettes. Men det var et offer, det kan jo hende at andre offer hadde andre meninger.

Og ikke minst det juridiske om innføringen av dødsstraff etter krigen. I min bok hadde det vært et tema som hadde vært interessant å bruke litt mer tid på ettersom det tross alt er så viktig for hva som skjedde i de første etterkrigsårene.

Ikke er jeg jurist, ikke har jeg studert grunnloven, men når f.eks §97 trekkes frem

Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.

Så antar jeg jo at forræderi og samarbeid med fienden hadde sine lovbestemmelser. Og det samme med drap og tortur. Og at selv om strafferammer ikke inkluderte dødsstraff før krigen har jeg ikke noe problem med å se at den alminnelige rettsfølelsen i Norge rett etter krigen tilsa at dødsstraff burde kunne benyttes i enkelte tilfeller. Som f.eks Quisling eller Rinnan (og sikkert enkelte av hans kumpaner (men igjen, når 10 av 25 fullbyrdete henrettelser var av medlemmer fra Rinnanbanden, så virker det litt ubalansert)).

Alt i alt en meget interessant serie, som gjør at jeg skal prøve å oppsøke flere serier på samme tema i NRK sine arkiver.

Ting som irriterer litt men som egentlig ikke burde det. Har siden april 2019 klart å løse mandag og tirsdagskryssordene til NY Times uten å måtte slå opp for mye (men noen ganger kjenner jeg ikke ordet eller har mangelfull kunnskap om TV fra 60-tallet).

Oppdaget i dag at en tirsdag i juni 2022 ble regnet som ikke ferdig selv om alt var rett. Måtte slette en bokstav og legge i samme bokstav på nytt for å få skiftet status til løst.

Ack.

Så koselig, Succession tok en tur innom Norge i siste episode.

Noen ganger anbefaler YouTube en matvideo som bare er ren sjarm og ikke gjennomprodusert.

Fikk en Flipper Zero i posten i går. Vet ikke helt hva jeg skal bruke den til. Men ser ut til å være noe morsomt å leke med.

Tror ikke det finnes små nok fioliner for denne.

Fra Aftenposten i en sak om adopsjon i Norge.

Hvert år fødes i snitt fem babyer på norske sykehus som gis videre til adopsjon. Et valg som gir andre mulighet til å bli foreldre.

Hadde jo regnet med at tallet var lavt i Norge, men var litt overraskende lavt.

Synes Herr Basic Apple Guy lager snertne bakgrunner, og hans siste macOS meets Van Gogh er ikke noe unntak.

Må si at jeg synes Digits er en morsom hjernetrim (selv om den siste i dag var litt frust).

Spanande, ser ut som Apple Google Streetview (eller hva man skal kalle det) har kommet til Apple Maps i Norge.

Så min første hele MLB-kamp for 2023 i dag. Og den var over på under to timer. Litt fantastisk.

Et hint av vår.

Hurra, det kan virke som om NRK har til fornuften og begynt å koble seg til TV appen på Apple TV.

Fortjener en ektefølt «Finally».

Har jo sett the lille klippet fra en lengre samtale mellom Nilay Patel (The Verge) og Chris Best (Substack), og selv om den pinlige stillheten ikke er av samme «kvalitet» som når This American Life (lenge siden jeg har hørt på det programmet) trakk tilbake episoden Mr. Daisey and the Apple Factory og i stedet erstattet det med Retraction som inneholdt noen av de mest krevende øyeblikk med pinlig stillhet jeg noensinne har hørt.

En av fordelene av å ha kuttet ut Twitter er jo at jeg må Mastodon har begynt å følge og lese mer av Mike Masnick hos Techdirt, og han oppsummerer jo klippet fra samtalen mellom Patel og Best ganske så greit.

Digresjon, synes Substack sitt produkt begynner å bli litt schizofrent. Man har nyhetsbrevene med diskusjonstråder under hvert nyhetsbrev. Så kom de med chat. Og nå notes.

Kan ikke noe for det, men har humret over hysechunks i hele dag.

Tror jeg må kjøpe det en dag.

Jeg ville kanskje ikke ha brukt chunks i produktnavnet (litt fordi at det ikke er norsk), men mest fordi at hysechunks høres ut som noe jeg ikke har lyst å spise.

Basert på to dager så er adieu et håpløst startord i Wordle.

Er jo fan av Taskmaster (THE OG) og den norske varianten, Kongen Befaler.

Jeg har sett på Taskmaster New Zealand og hadde en delt oppfatning av det. Likte innspillingsstedet som de så ut til å utnytte godt, Wells var en kjedelig Taskmaster, Williams var en god assistent på sin måte. Men de fleste deltagerene var kjedelige og/eller irriterende. I motsetning til mange av oppgavene som var veldig kreative.

I påsken har jeg sett på Taskmaster Australia som hadde lagt ut alle episodene sine på YouTube (selv om det ser ut som de har slettet alt igjen).

Kun Greg Davies kan være Greg Davies, men Tom Gleeson gjorde en god jobb som Taskmaster, og Tom Cashman var en grei assistent, men tror nok William fra NZ versjonen hadde passet bedre.

Og når jeg sammenligner AU-versjonen med NZ-versjonen er det ikke helt uten grunn med tanke på at den australske versjonen ble spilt inn på New Zealand på samme sted som Taskmaster NZ.

De fleste oppgavene var varierte og morsomme og serieskaperne hadde gjort en god jobb med å velge ut de fem deltagerene. Luke McGregor, Jimmy Rees og Danielle Walker var veldig morsomme, men det er klart for meg at Nina Oyama og Julia Morris er blant de beste uansett variant av Taskmaster.

Siste titt på Barteby i denne omgang.