↪ uncrate

ᔥ Macdrifter

Safety Not Guaranteed er en indiefilm fra USA. Den handler om tre journalister (vel, en journalist og to aspiranter) i et magasin som utgis i Seattle. De skal lage en sak på en annonse fra avis som fanger interessen.

WANTED: Someone to go back in time with me. This is not a joke. You’ll get paid after we get back. Must bring your own weapons. I have only done this once before. SAFETY NOT GUARANTEED

Så journalisten Jeff, spilt av Jake Johnson og de to aspirantene Darius, spilt av Aubrey Plaza og Arnau, spilt av Karan Soni drar til byen der postboksadressen til annonsen er.

Vel fremme gjør de sin del for å finne mannen bak annonsen, samtidig som filmen blir splittet opp i tre historier. Noen skal finne sin ungdoms kjæreste, noen skal få pulings, og noen skal vokse som person. Eller noe sånt. Ettersom filmen er såpass kort som 1 time og 25 minutter (inkludert rulletekster) betyr dette at de tre historiene ikke får særlig mye kjøtt på bena. Idéen bak filmen er god, men det mangler en del på gjennomføringen for min del.

Likevel vil jeg anbefale filmen, den er verdt en titt.

Skyfall er den 23 filmen i serien om James Bond, og den tredje med Daniel Craig i rollen som James Bond.

Den første filmen med Daniel Craig som James Bond var Casiono Royale som generelt sett var godt mottatt blandt kritikere og publikum. Noe man ikke kan si om Quantum of Solace. QoS var dog rammet av forfatterstreiken i Hollywood, og deler av filmen var skrevet av Daniel Craig og regissør Marc Forster som uheldigvis førte til et resultat som lignet mer på Jason Bourne enn James Bond.

Skyfall starter i Istanbul der James Bond jakter på noen som har en liste over MI-6 sine agenter som har infiltrert diverste terrororganisasjoner. Han mislykkes, og trekker seg tilbake for å slikke sine sår i et øyparadis i Asia.

I London blir derimot M satt under stort press fordi de mislykkes, og blant myndighetene er det et ønske om at hun trekker seg tilbake. Hovedkvarteret blir også utsatt for et angrep fra en ukjent organisasjon, selv om M har en viss anelse om hvem det kan være. Men angrepet er i alle fall nok til at James Bond returnerer til London.

Det vil selvsagt ikke være en James Bond film uten en tur til flere eksotiske steder, i dette tilfellet Shanghai og Macao. Min hukommelse spiller meg kanskje et lite puss med tanke på hvordan de eksotiske stedene er blitt brukt i tidligere filmer. Men i denne virker det som om de er dyttet veldig i bakgrunnen og kunne like gjerne vært f.eks København og Hamburg.

Etter den lille turen i Asia er det tilbake til London der der er litt mer action før James Bond og M stikker nordover for å lokke etter seg filmens skurk som ligner mistenkelig mye om Julian Assange, spilt av Javier Bardem.

Den er naturligvis nok bedre enn Quantum of Solace, ikke at det er en vanskelig oppgave, men er ikke like bra som Casino Royale. Mest fordi Skyfall føles som litt atypisk som James Bond. London spiller en utvidet rolle i forhold til tidligere filmer, og slutten føles ut som det motsatte av hva James Bond ville ha gjort.

Men jeg liker den. Mest fordi det er en bra film i en bra serie, men også fordi den legger grunnlaget for gode filmer i fremtiden.

Den anbefales.

Ruby Sparks er en film om forfatteren Calvin, som hadde stor suksess med sin første roman, men etter denne kun har greid å utgi enkelte korte noveller.

Som de fleste moderne mennesker som fremstilles på film, så går også Calvin (spilt av Paul Dano) til terapeut. Selvsagt full av angst og tvil fordi han ikke klarer å begynne på en ny roman. En dag drømmer Calvin om en jente som heter Ruby Sparks, og i påfølgende drømmer utvikles historien om Ruby. Og til slutt våkner Calvin en dag med inspirasjon til å begynne på en ny roman og i påfølgende dager skriver han manisk på skrivemaskinen sin.

En dag Calvin skal på et møte med agenten sin så står Ruby Sparks (spilt av Zoe Kazan) på kjøkkenet til Calvin. Det viser seg at hva Calvin skriver om Ruby i sin nye roman blir manifestert i den virkelige verden.

Mange vil nok plassere Ruby Sparks i sjangeren romantisk komedie, og jeg kan vel være enig i det om man også slenger på fantasifull. Uansett så tar filmskaperene (regissørene Jonathan Dayton og Valerie Faris, manusforfatter Zoe Kazan) en god idé og utnytter den mesterlig.

Paul Dano passer godt i rollen som den lettere nevrotiske Calvin som har problemer med å gjenskape sin første suksess, mens Zoe Kazan passer bare perfekt som ei dame som på sett og vis blir skapt ut fra ingenting og på mesterlig vis greier å forandre personlighet ut i fra hva Calvin skriver om henne i sin roman.

Anbefales på det sterkeste. Jeg så den flere ganger i løpet av mitt 24-timers leievindu.

Er ikke måte på hvor farlig et oppskriftprogram kan være.

Last Resort starter ombord på en amerikansk ubåt i nåtiden. En dag får den en ordre om fyre av sine atomraketter mot mål i Pakistan, men denne kommer ikke via normale kanaler, men en reservekanal som kun skal brukes om HK hjemme i USA er utslettet. De utfører sine prosedyrer for å avfyre rakettene sine, men stopper i siste liten.

Som en følge av ordrenekt blir de angrepet av egne ubåter, og flykter til en stillehavsøy og tar kontroll over denne. Samtidig truer de med å avfyre sine raketter mot USA. Forvirret? Ja, det i alle fall jeg, og må vel nesten se episoden på nytt. Men dette føles som en serie jeg kan tenke meg å følge med på videre.

Særlig fordi jeg er en fan av Andre Brougher, mest kjent fra Homicide.

Det er kanskje tidlig å komme med en slakt av en tv-serie etter en episode, men Elementary lover ikke akkurat godt. Jeg har ikke sett BBC sin nye utgave av Sherlock (ligger i køen), og jeg antar at Elementary er inspirert av denne. En moderne Sherlock Holmes (som også er/har vært narkotikamsibruker) bor i New York og hjelper til politiet.

Men det blir ikke noe annet enn en vanlig oppskriftsmessig amerikansk krimserie krydret med litt humor. Kommer sikkert til å prøve noen episoder til, men mest sannsynlig er at denne serien blir like interessant som CSI et al.

Pærer lissom

Nisjeflyttebyrå.

ᔥ asaucerfulofwheels

The Iron Lady er selvsagt en film om Margaret Thatcher. Med Meryl Streep i rollen som Margaret Thatcher, og Jim Broadbent som Dennis Thatcher.

Filmen starter i nåtid, med en Margaret Thatcher som er dement. Hun snakker med sin avdøde mann, og med ujevne mellomrom får vi et tilbakeblikk til hendelser tidligere i livet hennes.

De fleste tilbakeblikkene er korte og prøver å gi et lite glimt av hvordan Thatcher møtte fordommer i en mannsdominert verden, fra første dag som nyvalgt parlamentsmedlem til hun ble valgt som statsminister. Jeg synes tilbakeblikkene fungerer sånn der passe. De gir et lite glimt, men samtidig er de såpass korte at de ikke gir noe til historien bak Margaret Thatcher.

Og det er fordi filmskaperene har sannsynligvis tatt seg store kunsteriske friheter og kaster bort ca. halve filmen på hvordan en dement Margaret Thatcher har det.

Og etter min mening fungerer det ikke. Margaret Thatcher er historisk sett en veldig viktig og interessant person, men blir redusert til en som har demens og snakker med sin avdøde ektemann. Hvordan nåsituasjonen er kunne vært en del av filmen, men for min del synes jeg den blir dominerende.

At Meryl Streep fikk Oscar for sin rolletolkning kan jeg delvis forstå, det var ikke hun som gjorde at dette ble en dårlig film.

Anbefales ikke. Jeg synes den ble sjarmløs og kjedelig, noe som er skuffende med tanke på personen den omhandler.

The Dicator er Sacha Baron Cohen sin siste film. Her driver han gjøn med diktatorene blant oss, så den har ikke reality-tv preget som Borat eller Brüno hadde (jeg har dog bare sett klipp fra disse og ikke hele filmen, så det kan hende at mitt inntrykk av de er feilaktig).

Versjonen jeg så er det amerikanerene kaller ‘Banned and Unrated’. Jeg vet ikke hvordan den skiller seg fra kinoversjonen her i Norge, men sett opp mot versjonen som var på kino i USA så inneholder den vel litt mer av pupper&penis.

Cohen spiller diktatoren Aladeen, som under et besøk til FN i New York blir erstattet av en dobbeltgjenger under kontroll av sin nærmeste rådgiver Tamir (spilt av Ben Kingsley). Aladeen blir kjent med hippifeministen (min beskrivelse) Zoey. Samtidig som han samarbeider med sin tidligere kjernevåpenekspert Nadal om å få tilbake makten i hjemlandet.

Å se komedier alene kan ofte være dumt, jeg tror vi har en tendens til å le mindre da.

Så når jeg sier ‘meeeeh’ om denne filmen kan det være på grunn av det. Men jeg synes bare ikke den var morsom. Jeg humret en del ganger, men dette var en serie med sketsjer strekt ut til å fylle en film med masse uinteressant i mellom.

Mattsvart Mercedes. Likte det litt.

Fra et eller annet sted, jeg plukket opp fra Twitter. Men kan dessverre si hvem som står bak.

Ted er Seth McFarlane sin første kinofilm. Han er kanskje mest kjent som skaperen av Family Guy og bidragsyter til andre animerte tv-serier på Fox.

Ted starter i 1985 med 8 år gamle og venneløse John Bennett (i voksen alder spilt av Mark Wahlberg) som får en stor teddybjørn i julegave. Bjørnen får navnet Ted, og en natt ønsker John at Ted skal bli levende. Noe som selvsagt skjer.

De blir naturligvis bestevenner, og Ted blir midlertidig kjendis med bl.a en opptreden hos Johnny Carson.

Så hopper filmen frem til 2012. John og Ted er slackere, sitter ofte å røyker marijuana og drikker øl. John jobber hos et bilutleiefirma og er kjæreste med Lori Collins, spilt av Mila Kunis.

Men selvsagt, en doprøykende slacker med en levende teddybjørn som beste venn kan etter hvert bli en liten påkjenning, særlig når John foretar noen merkelige valg …

Jeg likte filmen og den har en del morsomme scener. Av en eller annen grunn har den 11-årsgrense her i Norge, mens den i USA er 17-år. Selv om den ene hovedpersonen er en animert bjørn, og det er noen absurde situasjoner pga dette, så er det samtidig ikke overdrevent absurd. Det føles bare naturlig at Ted er en teddybjørn som er levende.

Sånn sett ligner vel egentlig filmen på f.eks I Love You, Man, bortsett fra at rollefiguren til Jason Segel blir spilt av en animert teddybjørn.

Jeg liker filmen og den anbefales.

Kontemplerer.

From the grotesque, to the sublime, to the downright bizarre, here they are — ten must-see photos from the set of Kill Bill: Vol. 1.

ᔥdbuntix

 ↪ Miramax

The Dark Knight Rises er siste film i Batmantrilogien til Christopher Nolan. Når det gjelder superhelter så er vel Batman blant de bedre. Mest fordi han er mer en superheltversjon av James Bond enn noe overnaturlig. Selv om både serien og filmene har elementer av det overnaturlige.

Superman og Spider-Man er for kjedelige for min del.

We were in this together, and then you were gone. Now this evil… rises. The Batman has to come back

Christopher Nolan leverer en grei nok filmopplevelse. Bane som Batmans nemesis er jo spennende nok, selv om det nok blir lenge til vi opplever en nemesis like bra som Heath Ledger i rollen som Joker. Jeg liker både filmen (og de andre filmene) som enkeltstående filmer og som trilogi. Samtidig så må jo dessverre mye tid brukes til å bygge opp bakgrunnshistorien til karakterene til filmen. Slikt sett blir det både en gjennomtenkt trilogi og en usammenhengende smørje. Noe som nok kommer fra at de fleste av oss kinogjengere (inkludert meg) ikke har nok kunnskap om Batman og bakgrunnshistorien.

Ikke misforstå meg, filmen(e) og trilogien er bra. Jeg bare elsker den ikke. Jeg lot meg underholde. Men selv synes jeg f.eks Jason Bourne er en bedre både som enkeltfilmer og som trilogi. Samme med den delen av Star Wars som de fleste av oss anerkjenner. Den siste søpla fra George Lucas feiler både som enkeltfilmer og trilogi. I tillegg anerkjenner jeg ikke dens eksistens.

Voldsløkka kunne ha vært en flott bane for Skeid å spille på, i stedet må de spille på Bislett mens kommunen (?) lar Voldsløkka bli en potetåker.

dust som i dust eller dust som i støv «taggeren» har tenkt på her?

The Art of Fielding er debutromanen til Chad Harbach. Normalt jobber han i magasinet n+1, et litterært magasin fra USA.

The Art of Fielding, i tillegg til å være tittelen på romanen er også navnet på den fiktive baseballboken skrevet av den fiktive baseballspilleren Aparicio Rodriguez. Og denne boken er viktig for en av våre fem hovedpersoner (vi vil se historien gjennom øyene til fire av disse).

• Mike Schwartz har talenter innenfor både fotball (den amerikanske typen), baseball og det akademiske. Prøver å komme inn på jusstudier.
• Henry Skrimshander er liten, men talentfull shortstop (defensiv posisjon innenfor baseball). På sett og vis hovedpersonen.
• Guert Affenlight er president ved Westish College, en ekspert på Herman Melville.
• Pella Affenlight er datteren til Guert. De har hatt et litt turbulent forhold, men Pella kommer på besøk til Westish, litt med tanke på å gjennoppta sine studier. Men mest for å komme bort fra sin mann.
• Owen Dunne er stipendiat, og er både Henry sin romkamerat og lagkamerat.

Mike og Henry møter hverandre under en kamp, og Mike blir med en gang imponert over banespillet til Henry. Han trekker i tråder på Westish og får ordnet det slik at Henry får et stipend til å begynne der. Ellers hadde han vært nødt til å slutte med baseball før han gikk i gang med sitt voksne liv.

Henry blir romkamerat med Owen Dunne, som er åpent homofil. I starten er Mike en fraværende person for Henry fordi han er opptatt med fotballen, men så snart baseballen starter begynner det å knyttes et nært bånd mellom de to. Mike ‘pusher’ Henry til å yte max og mer til. Og på dette nivået blir Henry fort en av de beste på sin posisjon.

Guert Affenlight blir litt mer involvert med de andre hovedpersonene når Henry ved et uhell skader Owen med et feilkast under en kamp. Samtidig har dette uhellet en negativ effekt på Henry, og han og Mike glir litt fra hverandre pga dette. Og Pella ankommer scenen.

She’d have to be crazy not to remember those earrings, and she was clearly not crazy. Opaquely not crazy. Not not not crazy

Selv om baseball er en viktig del av romanen, så er det absolutt ikke avskrekkende om man ikke kan noe om sporten. Den er kun et bakteppe for historien som fortelles, og det kunne like gjerne vært fotball eller svømming.

Jeg liker The Art of Fielding veldig godt. Det er en av de bedre bøkene jeg har lest i år (selv om det egentlig ikke sier så mye med tanke på hvor lite og hva jeg har lest).

Den anbefales.

The West Wing er en av mine favorittserier, scener som i klippet over er en av de viktigste grunnene til dette. Det er en serie som fortjener å bli sett om og om igjen.

ᔥ zefrank