Eneste grunnen til at A Good Day to Die Hard ble lagd må ha vært fordi Bruce Willis hadde en kontrakt som snart holdt på å gå ut.

For her snakker vi søppel. Noe mer er det ikke å si.

«Politi» (eller Pollti som er mer gjengs uttale i hovedstaden) er siste bok av Jo Nesbø i serien om førstebetjenten og antihelten Harry Hole.

Nesbø er eneste norske forfatter der jeg ikke venter på pocketutgaven før jeg kjøper nyeste bok av han (bortsett fra de som kom ut før jeg fikk tips om å lese «Rødstrupe»). Må vel bekjenne mine synder og innrømme at jeg ennå ikke har lest bok nummer 2, «Kakerlakkene».

I enkelte av bøkene drepes det kanskje litt for mye, men alt i alt er jo alle bøkene særdeles lesverdige. Selv om jeg hadde litt problemer med «Panserhjerte», syntes den ble litt for fantastisk med hva Hole opplevde.

Har man lest «Gjenferd» ble man kanskje litt overrasket over at Harry Hole skulle komme tilbake i «Politi». Men det er jo noe Nesbø er veldig flink på, skrive noe som du tolker på en bestemt måte, men faktisk i ettertid ved nærmere gjennomsyn passer som hånd i hanske med det han avslører senere i boken. Naturlig nok skjer det i denne boken også, og jeg blir like overrasket hver gang.

Men noe mer bør jeg vel ikke si, annet enn at det nok en gang er en glimrende bok fra Nesbø, og at han jammen meg ikke er mye sentimental når det gjelder figurene han har skapt gjennom mange bøker.

Inferno er fjerde bok fra Dan Brown som symbolforskeren Robert Langdon.

Plotet i Inferno er malthusiansk. Nok en gang er Langdon jaget av flere parter. Nok en gang samarbeider han med en ressurssterk dame. Grishamesque.

Brown har jo fått nok av kritikk når det gjelder sitt forfattervirke, uten at jeg husker detaljene i denne kritikken. Det er uansett ikke noe jeg har hengt meg opp i når jeg har lest de tidligere bøkene, selv om jeg i ettertid har skjønt hva de kritiserer.

Etter min mening virker det som om Brown har skjerpet seg litt i Inferno. Detaljene om symboler og museum er jo der fortsatt, men en del av det andre ser ut for meg å være litt nedtonet. I tillegg er det en del villedning som faktisk overrasket meg når jeg leste, og som gjorde at jeg måtte bla tilbake for å lese deler av boken på nytt. Som oftest er det bare Jo Nesbø som klarer det.

Dog, selve avslutningen var slitt skuffende etter min mening, den ble litt for fantastisk. Men av de fire bøkene om Langdon, er dette en god nummer to (etter Da Vinci Koden (som selvsagt har sine problemer)).

Diamonds Are Forever er siste film med Sean Connery i rollen som James Bond. Offisielt i alle fall. Han spilte jo i Never Say Never Again, men denne er jo bare en nyinnspilling av Thunderball og ikke produsert av Broccoli. Guy Hamilton regisserer for andre gang.

Naturlig nok spiller diamanter en viktig rolle i denne filmen, og vi får fra begynnelsen se en smugleroperasjon utfolde seg, fra gruven i Afrika til destinasjonen. Og der figurene Mr. Kidd og Mr. Wint spiller en ‘viktig’ rolle. For meg virker det nesten mer som om de er med for ‘comic relief’.

Uansett, James Bond ender til slutt opp i Las Vegas der han etterforsker, sjarmerer noen damer og kommer opp i noen farlige situasjoner; før han finner ut at Blofeld er ute etter å kontrollere satellitter. Satellitter som skyter laserstråler (friggin laserbeams). Blofeld greier å holde verden som gisler en liten stund, før det hele løser seg.

Nok en gang en svak film i serien etter min mening. Av de sju til nå som var kommet ut, er det vel bare 2,5 gode filmer som er resultatet. De går seg fortsatt litt bort i effekter og dommedagsvåpen, glemmer av handling og måtehold.

On Her Majesty’s Secret Service er kanskje mest kjent som den eneste filmen med George Lazenby i rollen som James Bond. Og for oss nordmenn, at Julie Ege hadde rollen som The Scandinavian Girl. Regissert av Peter Hunt.

Og det ble med denne ene filmen fordi Lazenby ikke ville bli mest kjent som James Bond (mener å ha lest noe som antydet det). Jeg vet ikke ellers hva han er kjent som. Så han oppnådde kanskje det han ville.

I tillegg er den kanskje også kjent som den eneste filmen der James Bond virkelig elsker en kvinne, sågar går hen og gifter seg med henne. Henne i denne sammenhengen er Tracy, spilt av Diana Rigg.

En liten anerkjennelse av at dette var en ny Bond kommer i det Lazenby sier mer eller mindre rett i kameraet at «This never happened to the other fellow» under åpningsscenen.

Via heraldikk og Blofeld som prøver å bevise sine adelige forfedre, greier Bond å snike seg inn på Blofeld sin base i de sveitsiske alper. Bond i kilt og «the puffy shirt» (for de som kan sin Seinfeld). Undersøkelsene på basen tyder på at Blofeld har tenkt å bruke sitt «harem» av vakre kvinner fra alle verdens hjørner til å spre litt bioterror (må innrømme at jeg er litt uklar her, sonet litt ut når denne delen av plotet ble forklart).

Bond rydder selvsagt opp, og i tillegg til den selvsagte slalåmscenen er det også en scene med bobsleder. Effektmessig er dette en litt mer nedtonet film sammenlignet med enkelte av de foregående. Føler at den blir litt mer tidløs på grunn av dette.

Hadde Connery spilt i denne hadde den nok også vært litt mer anerkjent som en god Bond-film.

Lurer på om det er noen hos Anlegg Service Øst som tenker «Jeg tror vi har rotet bort en dampveivals». Stått der i 3-4 uker.

Fuglehotellet er en roman av Tiger Garté.

Den handler om Tor som er på sommerbesøk hos bestemoren sin, mens han har sommerjobb på aluminiumsverket på Sunndalsøra. Noen år tidligere hadde bestefaren hans dødd, så det blir en sommer full av minner om bestefaren fra tidligere besøk. I tillegg begynner Tor å få en mistanke om at familien har holdt noe skjult rundt dødsfallet til bestefaren.

Dette er en nydelig roman, mesterlig oppbygd rundt sommeren Tor besøker bestemoren, ispedd scener fra bestefarens oppvekst og voksne liv, gjenfortalt av venner og bestemoren.

Kjøp den, lån den. Dette er en av de bedre norske romanene jeg har lest.

Fjerde bok fra Tom Egeland om arkeologen Bjørn Beltø. Personlig er jeg litt usikker på om jeg har lest alle tre foregående, men jeg har i alle fall lest «Sirkelens ende» og «Lucifers evangelium». Det er «Paktens voktere» jeg er litt i tvil om.

Ikke at det gjør noe. Som spenningsserie er bøkene om Bjørn Beltø helt grei, men det virker som om Egeland må hele tiden toppe seg selv om hvilke hemmeligheter Beltø roter seg bort i. At samme mann roter seg bort i så mange får nå så være, dette er noe vi som lesere/tittere aksepterer fordi vi liker det familiære med hovedpersonen. F.eks hadde det vært uaktuelt å ha sosial kontakt med Jessica Fletcher om hun hadde vært en virkelig person. Dødelig.

Men tilbake til det med å toppe seg selv. Det gjør Egeland i stor grad i denne boken, uten at det er positivt for resultatet. Synes den manglet en del driv. Som leser satt jeg i alle fall ikke å bare måtte lese et kapittel til.

Dog, selv med manglende driv, så kan den anbefales. Tom Egeland og Dan Brown kan jo sies å ha litt til felles, men i det store og hele er Egeland en del mer lesverdig.

Løve på Storosenteret

Siste dag i denne omgang med denne utsikten. Tilbake til å stirre i en vegg på mandag. sukk.

Barteby, du er vakker i dag.

Broen, en krimserie på 10 episoder, og en svensk-dansk samproduksjon (jeg antar at de andre nordiske landene støttet opp om produksjonen, men handlingen foregår delvis i Malmø og delvis i København).

Sofia Helin spiller rollen som den svenske politietterforskeren Saga Norén, mens Kim Bodnia spiller rollen som hennes danske motpart, Martin Rohde.

Figuren Saga Norén, som jeg antar er diagnosert med Asperger, er herlig spilt av Sofia Helin, mens Kim Bodnia er sånn passe i sin rolletolkning av Martin Rohde. Dette har mest sannsynlig å gjøre med materialet han ble gitt.

Når serien gikk på NRK i 2011/12 hørte jeg mange lovord om den, men jeg fikk aldri fulgt med fra starten. Men heldigvis hadde Netflix den tilgjengelig, og for noen uker siden så jeg igjennom hele serien på noen dager.

Jeg antar at Broen har hentet inspirasjon fra f.eks Forbrytelsen, og passer godt inn i det andre land kaller Nordic Noir. Og i hovedsak har serien et godt driv, selv om de typiske tv-klisjeene med å trekke ut en episode og serie blir litt mer tydelig jo færre episoder som er igjen.

Serien er severdig, selv om premisset for plottet etter min mening blir veldig søkt. Ikke uvanlig at fiktive mordere oppfører seg på denne måten i film, i bøker og på TV, men premisset for handlingene vi til slutt blir presentert etter 10 episoder er etter min mening billig.

It’s about Augustus Henry Lane-Fox Pitt Rivers, whose Wikipedia page, after telling us his name and that he was born in Bramham cum Oglethorpe, Wetherby, Yorkshire, goes on to tell us, in what may be the most superfluous entry ever, that his nationality was English.

Fra drdrang, i en bloggpost om podcasten In Our Time.

Alene, men folk rundt lell.

Jack Reacher er første film om bokseriefiguren Jack Reacher, skrevet av den britiske forfatteren Lee Child. Filmen er basert på One Shot som er den niende boken i serien, som til nå teller 17 bøker.

Morsomt nok er dette den første boken jeg leste om Jack Reacher. En sommer var jeg innom Narvesen på Nordre i Trondheim for å finne en bok å lese. Leste beskrivelsen bak på boken om at den startet med at Jack Reacher lå på stranden i Miami med en norsk blondine, og jeg tenkte ‘vel, Norge’. Det ble ikke akkurat noe mer om den norske blondinen, men boken ble fort lest og jeg kjøpte kjapt de to andre bøkene jeg kunne finne i Trondheim. Og de jeg ikke fant i Trondheim ble bestilt på Amazon. Så jeg startet med #9 før #7 og #8. Men ellers har jeg lest de i utgivelsesfølge.

Så ja, jeg liker bøkene om Jack Reacher. Synes han er en fascinerende kar som er mesterlig oppbygd av Lee Child. Er det stor litteratur? Nei, så absolutt ikke. Men de er alle sidesnuere som ser ut til å ha blitt gjort gjenstand for grundige bakgrunnsunderssøkelser.

I filmen blir Jack Reacher spilt av Tom Cruise, og filmen starter med at en snikskytter dreper flere mennesker i Pittsburgh. Politiet finner fort sin mistenkte, som bare skriver ned ‘Get Jack Reacher’. Jack kommer selvsagt, og begynner å hjelpe forsvarsadvokaten, spilt av Rosamund Pike, for å nøste opp i saken.

Når det ble annonsert at Tom Cruise skulle spille Jack Reacher var det mange som undret. I bøkene beskrives han som en sterk mann på ca. 2 meter. Tom Cruise er ca. 1,70 meter på sokkelesten. Men i film er alt mulig, og for Jack Reacher er størrelse og styrke uansett en komplementær ferdighet til hans fremste styrke, som er hjernen. Og Tom Cruise er likevel en topptrent person som greier å vise muskler, selv om han er over et hode lavere enn den Reacher fansen av bokserien har sett for seg.

Høyden til Tom Cruise er uansett ikke det jeg har størst problemer med Tom Cruise i rollen som Jack Reacher. Tom Cruise sitt største problem er hans tomcruisehet. Det er noe med mimikken og det lure smilet som blir litt malplassert. Ikke at jeg kan peke ut en kjent skuespiller som hadde passet bedre i rollen, og mitt ønske hadde jo heller vært at de hadde valgt ut en ukjent kar. Men jeg antar at det er litt risikabelt med tanke på satsningen med å filmatisere Jack Reacher. Og sånn sett er jo Tom Cruise et trygt valg.

Likevel liker jeg filmen. God action uten å være hjerneløs, selv om plotet sånn egentlig har lånt litt av Independence Day (du skjønner det om du har sett begge filmene).

Anbefales.

You Only Live Twice er Sean Connery nest siste opptreden som offisiell Bond, med Lewis Gilbert som regissør.

Igjen starter vi i verdensrommet, denne gangen er det et romskip som sluker en kapsel med sovjetiske kosmonauter. Sovjet regner med at det er amerikanerene som står bak, mens amerikanerene hevder sin uskyld. Imens har MI-6 informasjon som tyder på at det ukjente romskipet landet et sted i nærheten av Japan.

Av ukjente årsaker er det viktig at James Bond fremstår som død, og det blir arrangert et tilsynelatende snikdrap av ham. Som marineoffiser får han en begravelse til sjøs (eller mer spesifikt, havna i Hong Kong). Der blir ‘liket’ plukket opp av dykkere og bragt ombord i en ubåt. Og naturligvis er Kommandør Bond i live. Ubåten har fullt utstyrt kontor der både M og Moneypenny jobber. Og da snakker vi klassisk britisk kontor med stort skrivebord i eik, skinnstoler, kunst på veggen.

Bond blir så sendt til Japan der han naturligvis ser på sumobryting, blir kontaktet av søt japansk agentdame og møter sjefen for japansk etterretning, Tanaka (please, call med Tiger). Han har eget tog som han bruker når han beveger seg rundt, og et eget harem som han deler med James.

Etter hvert finner Bond frem til en øy med en vulkan og fiskerlandsby som peker seg ut. Bond blir med Tiger og deltar på ninjatrening med den japanske etterretningen. Ja, det var ninjatrening. For å få en dekkidentitet blir James japanifisert. Eller for å si det på en annen måte, han blir sminket slik at han ser ut som Spock i Leonard Nimoys skikkelse. Han ‘gifter’ seg også med Kissy, en av Tanaka sine underståtter. Tiger omtaler henne som ‘nice girl, but face like a pig’. Skammelig beskrivelse.

Sammens med Kissy utforsker James øya, og finner ut at vulkanen har en metallplate som bunn. Han sniker seg inn og finner ut at det er en komplett utskytningsbase for romskip med monorail og helikopterplattform. Bond begynner å lage ugang i basen, mens Kissy drar tilbake for å hente Tanaka og ninjaene. Basen driftes av SPECTRE, og Donald Pleasance er her den klassiske Blofeld slik mange av oss ser han. Blofeld er forresten en micromanager, han styrer enhver ting relatert til romskipkapringene.

Tanaka og ninjaene kommer etter hvert, og hjelper Bond til å ta over basen og hindre tredje verdenskrig.

På mange måter er dette den prototypiske bondfilmen. Den klassiske Blofeld. Stor hemmelig moderne base. Massevis av lakeier. Kvinnesyn fra middelalderen. Ninjaer.

Og som film er den helt grei, med en tendens til å falle over til det latterlige pga Tanaka, ninjaene og SPECTRE sin base.

Ekte snurrebasser i alle størrelser.

Zero Dark Thirty er en film regissert av Kathryn Bigelow. Den handler om jakten på Osama bin Laden etter terroraksjonen 11. September 2001. Jessica Chastain spiller rollen som CIA-agenten Maya, en av drivkreftene som til slutt fant ut hvor ObL var.

Filmen starter med å spille lydopptak fra nødoppsamtaler og telefonsvarbeskjeder fra de som ble drept den dagen, for så å gå rett over til tortur av en pengemann i al Quaeda. CIA-agent Dan, spilt av Jason Clarke benytter stressposisjoner, søvnmangel og selvsagt vanntortur. Maya er tydeligvis ubekvem med denne delen av jobben, men for henne er målet det viktigste. Hun krysskobler informasjon fra andre avhør, overvåkning og tips.

Maya fokuserer særlig på Abu Ahmed (fullt navn Abu Ahmed al-Kuwaiti), som hun mener er sterkt tilknyttet Osama bin Laden og hvordan han kommuniserer med de andre i al Quaeda. Basert på etterforskningen greier de til slutt å peile inn på han i Peshawar, og fra der spore bilen hans frem til Abbottabad der han holder til i en bygning med høye murer og beboere som oppfører seg veldig strikt.

CIA får aldri bekreftet hvem som bor i bygningen, men de antar at det uansett er noen høyt i al Quaeda. Å bombe stedet blir vurdert, men forkastet, før President Obama bestemmer seg for å sende inn spesialstyrkene på et raid.

I filmen varer raidet i ca. 25 minutter, cirka like lenge som det ordentlige varte. Det er få skudd som blir avfyrt, og det er en merkelig ro over det hele i nattemørket selv om jeg regner med at nervene var i helspenn og at adrenalinet var i full effekt. Det hele føltes veldig realistisk filmet.

Jeg likte filmen. Det virker som om den gir et relativt realistisk bilde på hvordan arbeidet med å finne frem til ObL skjedde, og hvordan selve raidet var. Klisjeene holdes til et minimum, og selv når de er klisjeer så males de smalt og ikke bredt, så man legger egentlig ikke merke til de. Det er ikke store heltegjerninger, men bare masse dedikerte mennesker som gjør jobben sin. Uheldigvis også tortur, noe som alltid vil være en skamflekk på envher stat, og i særlig grad for en demokratisk stat.

Lincoln med Daniel Day-Lewis i rollen som USAs 16. President, Abraham Lincoln. Regissert av Steven Spielberg. Andre involverte er Sally Field som Mary Todd Lincoln, David Strathairn som William Seward og Tommy Lee Jones som Thaddeus Stevens for å nevne noen.

Filmen starter mot slutten av 1964, Lincoln er valgt for en ny periode, og filmen fokuserer på jobben Lincoln og hans støttespillere gjør for å inn 13. vedlegget til Konstitusjonen. Lincoln kan vente til den nye kongressen blir sverget inn i Mars, men samtidig vil han gjerne få inn vedlegget via den utgående kongressen som har flere motstandere enn den neste. Krigstrettehen er dog stor og presset for å få til en fred øker med våren i anmarsj og spillerommet den gir for militære manøvre.

Det er et utbredt syn at amerikansk politikk i dag er veldig skitten. Negative reklamer på tv, harde fronter og liten samarbeidsvilje i Kongressen. Men ståa nå står faktisk ikke tilbake for hvordan det var før i tiden. Filmen gir et godt blikk av hvordan det var med sin språkbruk og skitne politiske spill og bruken av «lobbyister» som var flinke til å snu motstandere til tilhengere.

Daniel Day-Lewis som Lincoln er en strålende forestilling. Lincoln fremstår som en ettertenksom mann som bruker sine ord til å få sin vilje gjennomført, han bruker sjelden høy stemme, men når han gjør det blir virkningen desto større. Og i samspillet med Sally Field greier Day-Lewis å få frem sorgen som rammet lincolnfamilien under tiden i det Hvite Hus, deriblant at de mistet en sønn til sykdom, uten at de dveler så veldig mye ved det. I tillegg bruker filmen skygger på en virkningsfull måte.

Lincoln anbefales på det sterkeste. En sterk rolletolkning av Day-Lewis, og hans medskuespillere. Noen historiske unøyaktigheter er det naturligvis, og den klarer ikke å få helt fram hvorfor slavespørsmålet var så viktig.

Boken Team Of Rivals av Doris Kearns Goodwin anbefales som videre lesning.

Facebook: gnål om kor ille det er med heile NRK til kr 2.600. Twitter: gnål om kor bra det er med Netflix sin eine serie til kr 1.000.

— brumlebass (@brumlebass) February 5, 2013

Jeg betaler lisensen med glede, ikke først og fremst fordi jeg er storbruker av NRK, men fordi jeg mener kanalen fortsatt har samfunnsnytte, og ikke hele tiden trenger å ta kommersielle hensyn. Ikke at de må være blind for seertall, de er avhengig at lisensen fortsatt har støtte i folket, eller så mister lisensen sin berettigelse.

Jeg aksepterer reklame-tv, men de få gangene jeg ser på det blir jeg lei av alle reklamepausene. Min oppmerksomhet er det jeg betaler for å se på disse kanalene.

Jeg har også en amerikansk iTuneskonto som jeg bruker til å leie film samt kjøpe enkelte serier, pluss at jeg også betaler for Netflix. Jeg skjønner hvorfor de ikke har alt det nyeste, men jeg liker katalogen deres, og det er mer enn nok å se på etter min mening. Og planene deres med House Of Cards og Arrested Development er lovende for min del.

Og som Ted Sarandos hos Netflix sier til GQ

The goal is to become HBO faster than HBO can become us

Men tilbake til kvitringen over. Lisensen er noe jeg må betale, uansett hvor mye eller lite jeg forbruker NRK. Netflix er frivillig og jeg kan når som helst melde meg ut. Setter også pris på at det er en månedlig utgift, og ikke to store i året.

Heldigvis ser kvitreren i påfølgende tweets at det er et poeng med at det er en liten forskjellen mellom tvangen for NRK og frivilligheten for å se Netflix. Må også bemerkes at det ikke koster 1000,- for Netflix sin ene serie. Er man kjapp nok med å se det koster det bare 79,-.

Thunderball (1965) er film nummer fire om James Bond. Terence Young regisserer for tredje og siste gang, og Sean Connery fortsetter i rollen som 007.

SPECTRE har hatt en langsiktig plan med å stjele atombomber fra NATO, for å få diamanter verdt 100M GBP i løsepenger. Ved hjelp av operasjoner og trening får de en person til å se lik ut en pilot som flyr et bombefly i NATO-regi.

Når flyet forsvinner må MI-6 kalle inn alle sine 00-agenter, og det er vel første og eneste gang vi ser alle sammen samlet på et sted. Vi ser dog bare ansiktet til James. De blir sendt ut til alle mulige steder innenfor flyets rekkevidde ettersom det ikke har landet på kjente flyplasser (naturlig nok).

007 drar til Bahamas der han får ferten av en rik mann som heter Largo. Via en lekker dame naturligvis. Sammens med CIA flyr James i helikopter rundt øyene ved Bahamas, og finner til slutt flyet under vann. Largo flykter i sin yacht, som er rikt utstyrt med miniubåter og lakeier.

Utenfor Miami får vi filmhistoriens største (og kanskje eneste) undervannsslag av menn i dykkerdrakter. Heldigvis var SPECTRE kledd i svarte dykkerdrakter, mens amerikanerene var kledd i røde.

Sammenlignet med Goldfinger og plotet der, så føles denne igjen litt mer plausibel. Effektmessig er jo undervannsscenene ganske bra lagd, mens mot slutten har man en helt latterlig båtscene der ingenting stemmer med tanke på båtens bevegelse og hurtighet.

Thunderball er en helt grei film i Bond-universet, og havner på en grei sølvplass av de fire som til da var lagd. Filmteknisk blir den litt ødelagt av at de bruker scener fra et karneval på Bahamas som bakgrunnsteppe, og at dette ikke helt passer inn. Her er vel kanskje etter min mening en av fordelene med moderne filmproduksjon, uansett om det er en effektfilm eller ei, det er lettere å lage scener med tilsynelatende masse folk i bakgrunnen.

Goldfinger (1964) er film nummer tre om James Bond. Guy Hamilton regisserer, og Sean Connery har nådd midtpunktet i sin karriere som James Bond (Never Say Never Again regnes ikke ettersom den ikke er lagd av EON, og er uansett en remake av Thunderball).

Etter introen der James Bond ødelegger et narkotikalaboratorium i Mellom-Amerika drar Bond til Miami for litt ferie. Det tar ikke lang tid før han får et nytt oppdrag om å undersøke gullhandleren Auric Goldfinger.

Det tar ikke lang tid før James Bond finner ut at Goldfinger også er smugler, samt at han i ledtog med kinesere har onde hensikter og en plan som heter Grand Slam. Bond føler Goldfinger til Sveits der han etter hvert blir fanget og nesten blir drept av en laserstråle når han ligger fastspent på et bord. Men James overbeviser Auric at MI-6 vet om Grand Slam og han velger i stedet å fly Bond til USA. Her blir vi også kjent med bonddamen som har tidenes bonddamenavn, Pussy Galore, spilt av Honor Blackman.

Her får Bond vite om hva Grand Slam går ut på. Goldfinger har planer om å angripe gullreservelageret i Fort Knox. Via en lokaliseringsdings som 007 fikk av Q er CIA og Felix Leiter klar over at Bond er i nærheten. James er heller ikke enig i at nei betyr nei og knuller Pussy Galore slik at hun blir et godt menneske igjen og hjelper James og CIA til å forpurre planene til Goldfinger.

Fra det normale plotet i forrige film er man tilbake til høyttravende planer om verdensherredømme. Men filmen har noen klassiske elementer. F.eks i introen så utfører Bond oppdraget sitt i dykkerdrakt, før han tar av seg og viser at han under har en nystrøken dress, klassisk element som kommer til å bli gjentatt i fremtiden. Goldfinger har også tjeneren/livvakten, den koreanske Oddjob som har en stålforsterket hattebrem som kutter av hodet når han kaster hatten etter mål.

Legger også merke til at myndighetene i både Sveits og USA har såpass lite kontroll at en mann som Goldfinger kan ha fullt av bevæpnede og uniformerte kinesiske lakeier, ikke ulikt Dr. No. Jeg var ikke klar over at den gule fare var så utbredt på 60-tallet, ville ha trodd at det var den røde fare som var mer utbredt (jada, kineserene var røde de også, men jeg mener det var et skille her).

Sammenlignet med From Russia With Love så var Goldfinger en liten nedtur. Den hadde Pussy Galore og Oddjob, men plotet ble litt høyttravende igjen (men det er neppe siste gang jeg blir skuffet over det underliggende plotet i en bondfilm). Men produksjonsverdiene gjør at den er bedre enn Dr. No i det minste.

From Russia With Love (1963) er film nummer to om James Bond. Terence Young regisserer igjen, og Sean Connery fortsetter i rollen som 007.

SPECTRE er igjen årsaken til at James Bond må jobbe på eksotiske steder, denne gang i hovedsak i Istanbul. SPECTRE har en plan om å stjele et sovjetisk krypteringsmaskin som heter Lektor, og i samme slengen få hevn over James Bond fordi han drepte Dr. No. 007 får hjelp av en lokal ressurs, Ali Kerim Bey (spilt av meksikaneren Pedro Armendáriz).

James Bond sjarmerer en sovjetisk konsulatansatt Tatania Romanova og får hjelp av henne til å stjele Lektor. Etter hvert rømmer James og Tatania via Orientekspressen, der de blant annet møter litt motstand fra SPECTRE, greier de til slutt å komme til Venezia.

Med tanke på den kalde kriges så føles denne filmen litt mer normal. Britisk etterretning som kjemper mot sovjetisk etterretning (fra SMERSH). Plotet for filmen er også litt mer nedtonet enn de grandiose planene fra Dr. No.

I denne filmen ser vi også at James Bond slår damer, finner det litt upassende. Ikke at det kommer som noe sjokk, med noen få unntak så er jo de fleste kvinner i filmene kun objekter for James Bond.

Vi møter også Ernst Blofeld (fra halsen og ned) for første gang. Og ja, han har sin hvite katt i fanget.

Alt i alt en bedre film enn Dr. No.

Dr. No (1962) er den første filmen om James Bond, agent 007. Terence Young regisserer, mens Sean Connery er den første som spiller den ikoniske agenten, og etter manges mening den beste. Jeg er tilbøyelig til å være enig, Sean Connery har en fremstilling og tone som gjør at han eier filmlerretet. De eneste som kan konkurrere om dette etter min mening er de to siste. Men mer om det når jeg kommer til de filmene.

Den britiske etterretningen mister kontakten med sin stasjon på Jamaica og de finner fort ut at de som jobbet der ble drept. Og naturligvis blir James Bond sendt dit for å etterforske. I tillegg skal han også samarbeide med CIA for å finne ut om drapene har noe med at noen forstyrrer rakettoppskytninger fra Cape Canaveral. Dette er jo starten av romkappløpet. Her blir vi også kjent med CIA-agenten Felix Leiter, en rollefigur som vi kommer til å møte ofte i filmene, og Quarrel som er en lokal CIA-agent.

Handlingen gjør at Bond og Quarrel etter hvert kommer seg ut til en øy som heter Crab Key. Bortsett fra en lettere rasistisk behandling av Quarrel («fetch me my shoes» m.m) er det her vi også møter Honey Ryder, spilt av Ursula Andress. Scenen der vi ser den blonde skjønnheten stige ut av havet er minneverdig, men herregud så dum filmskaperene gjorde rollefiguren. De tok fordommen om blondiner og løp amok med den.

Bond og Ryder blir fanget og transportert ned til Dr. No sitt hemmelige hovedkvarter under vann. Her forteller Dr. No om SPECTRE (SPecial Executive for Counter-intelligence, Terrorism, Revenge, and Extortion) og hvordan han ødelegger for rakettoppskytningen med sin atomdrevne radiostråle. James greier etterhvert å rømme fra sin celle, frigjøre Honey, og ødelegge Dr. No sin hemmelige base.

Til å være en serie som nå har holdt på i 50 år er det mange ting som gjør Bond til Bond som allerede fra første film. Introen der 007 gjør noe urelatert til filmen vi skal se er med, introen med geværløpet og Bond som kommer fra høyre og skyter, samt sangen som spilles under den stilistiske tittelsekvensen. Hovedskurken med sin hemmelige base og fullt av lakeier.

Er Dr. No en god film? For sin tid var den nok det, selv om det naturligvis ser veldig gammeldags ut nå ettersom den baserer seg på en god del spesialeffekter for sin tid. Men samtidig, den inneholder mange av det vi anser som bondklisjeer.

Pitch Perfect er en film av typen college. Og masse a cappella. Regner med at alle forstår hva jeg mener når jeg kaller det collegefilm. Ikke at collegesettingen er så viktig for filmen. Lettere å skrive inn a cappella kanskje?

I tillegg har den en liten kjærlighetshistorie blandet inn. Men den er ikke så viktig, ei eller dominerer den.

Og naturligvis masse a cappella. Som på en måte fungerer greit. Jeg hadde tenkt å skrive at det var masse miming, men det kan faktisk virke som om en del av skuespillerene kan synge når jeg skumleser på IMDB. Uansett, a cappella i filmen fungerer på en guilty pleasureaktig måte.

Anna Kendrick gjør i alle fall en grei nok rolle for den type film, og hun har jo ansiktet som gjør at man tror denne 27 år gamle kvinnen begynner på college. Nusselig. I tillegg er jo Rebel Wilson veldig morsom.

Men en minneverdig film er det ikke. Men grei tidtrøyte.