People Who Eat Darkness

People Who Eat Darkness er en true-crime bok om 20 år gamle engelske Lucie Blackman som forsvinner i Tokyo etter kort tids jobbing som vertinne på en Hostess Club.

Boken beskriver en for meg interessant subkultur, med nøkterne beskrivelser av både gjestene og vertinnene, samt deres forskjellige samhandlinger.

Og ettersom det er en true-crime bok så er det ikke fritt for at det blir litt vemodig når Richard Parry beskriver livet til Lucie Blackman fra fødsel til hennes alt for tidlige død.

Japan has the cuddliest police in the world. […] omawari-san (literally, ‘Honourable Mr Go Around’, the expression for the bobby on the beat)

Boken gir også et fascinerende blikk på politiet og rettsvesenet i Japan. Særlig den tilsynelatende inkompetansen til japansk politi, men som Parry forklarer med at voldelig og alvorlig kriminalitet er så lite utbredt at de egentlig ikke har erfaring med hvordan de skal agere. De forventer også alltid en full tilståelse. 99,85% av alle tiltalte i japanske rettsaker blir også funnet skyldig (godt hjulpet av at de alltid skaffer tilståelser), men det er vel noe kulturelt her inne i bildet. Er du først tiltalt så er du sannsynligvis veldig skyldig. Rettsaker uten tilståelse ser også ut til å ta lang tid ettersom en sak behandles kun noen få dager hver måned. Men når det er bare 0,15% som blir frikjent, så er det vel ikke påkrevd å skynde seg så alt for mye?

Synes boken er lesverdig og anbefales. En vemodig historie fra det virkelige liv der forfatteren ikke gir en glansbilde av offeret eller de pårørende.