I fjor sluttet jeg å se på Arrow/Flash/Supergirl. For det første begynte jeg å bli litt lei av Arrow, ikke noe spesifikk grunn. Tror det var bare mer at det var begynt å bli for mange sesonger. The Flash derimot hadde tre svakere og svakere sesonger etter en veldig overraskende gode debutsesongen. For Supergirl sin del ble jeg egentlig bare litt lei av kryptonitt og romvesener.

Og for det andre begynte det som tidligere nevnt mer å føles som en jobb enn underholdning. At to av seriene hadde episoder som hadde falt av lastebiler på internett bidrog nok også til det. Ble litt ekstra jobb av det.

Men i like før påske begynte jeg å se på de episodene som hadde kommet i fjerde sesong av Legends of Tomorrow. I motsetning til de andre så hadde denne en positiv utvikling (første sesong var jo en kjedelig smørje med en kjedelig bad guy). Men påfølgende sesonger har tatt seg mer uhøytidelig og har hatt preg av løssluppen moro. Og særlig S4E8, Legends of To-Meow-Meow er et praktfullt eksempel på det. Og i forrige uke så jeg ferdig de 8 siste, samt begynte å se på Supergirl igjen (ettersom den er tilgjengelig via HBO Nordic).

Og alt dette var jo en fryktelig lang omvei for å skrive at jeg i kveld begynte å se på den norske HBO serien Fremvandrerne/Beforeigners. Og basert på første episode (og det jeg tror vil være temaet i serien) har visse likheter med Supergirl. I førstnevnte er det mennesker fra fortiden som dukker opp i nåtiden sånn helt uten videre. Fra alle mulige århundre. Noe som selvsagt skaper problemer for et moderne samfunn når en bonde fra 1000-tallet plutselig dukker opp i det moderne Oslo. Og i sistnevnte er det jo romvesen som er innvandringsproblemet. Og selv om det «problemet» alltid har vært der i Supergirl, ser det jo ut som i sesong 4 at de fokuserer sterkere på dette og konflikten det skaper i nasjonen. Kanskje ikke så rart med tanke på hva som skjer i virkeligheten. Og dette synes jeg er litt interessant.

Mens Fremvandrerne fokuserer på integreringsproblemer (basert på den ene hele episoden jeg har sett på, og igjen, det jeg tror den skal handle om), så ser det jo ut som Supergirl fokuserer på den gryende fremmedhatet og dehumaniserende (eller hvordan man skal omtale utenomjordiske) ordbruk fra allmuen om de utenomjordiske etter fryktelig mange invasjoner og angrep fra verdensrommet. Det er jo lett å få inntrykk av at jorden angripes fordi man har gitt vern mot en vid gruppe av romvesen, og at deres fiender pga gammel fiendeskap naturlig nok vil angripe sine fiender, selv om de er på jorda. Antar at det ikke er noe enighet om noe universelt asylinstitutt. S4E3 av Supergirl, Man of Steel (nei, ikke Supermann) var i så måte en veldig interessant episode som forteller om hvordan meningmann opplever det å bo i en by/land som hele tiden er under angrep fra utenomjordiske eller lider under konstante kamper mellom superhelter og superslemminger. Og hvordan dette kan medføre radikalisering. Og har en interessant parallell til diskusjoner både nå i dag og den perioden du vet, den mellom de to verdenskrigene.

Likte også hvordan episoden lekte med premisset for komiserien Powerless, som omhandlet om hvordan det var å være en normal innbygger i en by der superhelter og superslemminger hele tiden slåss mot hverandre og ødelegger infrastruktur.

Så får man vurdere om sammenligningen mellom det som skjer i to underholdningsserier og hva som skjer i virkeligheten tyder på dybde og finesse, eller kanskje er platt og overfladisk behandling av komplekse spørsmål. Akkurat nå er jeg positivt overrasket, selv om det kan endres i løpet av de neste episodene.

Blant de mange månedlige utgiftene man har er jo å støtte ting som The Incomparable og Six Colors med medlemskap. Og da får man jo tilgang til forskjellige fordeler som f.eks nyhetsbrev og tilgang til Slack. Og i en av de hadde Dan Moren et problem når han skulle legge inn iOS 13 beta på sin iPhone og lurte på om noen hadde noen tips. Var jo litt moro å kunne peke til en artikkel han selv hadde skrevet to måneder før. Men til hans forsvar, han var midt i bryllupsplanlegging når han skrev den artikkelen.

Og var jo litt moro å høre Dan og Jason snakke om det på den superduperhemmelige Six Colors podcasten.

Føles treffende at «inept» var det eneste jeg manglet.

Bilde av dagens Polygon i The Times der inept var eneste jeg ikke klarte

Evvie Drake Starts Over 📚

Ble ferdig med Evvie Drake Starts Over på fredag. Underholdende bok om Evvie som bestemmer seg for å forlate et ulykkelig ekteskap, men ektemannen dør i en trafikkulykke samme dag. Vennen Andy spør om hun kan leie ut hybelen til hans venn, baseballpitcheren Dean Tenney som gjennomgår en liten selvtillitskrise. Han har the yips. Et nært vennskap oppstår mellom Evvie og Dean, samtidig som hun begynner å bli litt uvenn med Andy.

Så Once Upon a Time… in Hollywood i dag. Likte den. For mange vil den nok ha et særs bedagelig, kanskje altfor kjedelig tempo, men for min del gjorde spenningen om hva som kommer til å skje med Rick Daltons nabo at jeg satte pris på den.

Og Tarantino er en mester i å la scenene puste, å la skuespillerene vise sin evne. Å la deg tro at noe skikkelig ille skal skje. Uten at det nødvendigvis skjer.

Og samtidig så lurer jeg på om Tarantino bare kødder med oss. Om hvor mange timer med saktegående film han kan lure oss til å se før alt eksploderer i en særs Tarantinoesque actionscene.

Har i flere år utpekt My Dad Wrote A Porno som et av årets høydepunkt når det gjelder podcast.Og noen har lagd en fantastisk tidslinje for alle bøkene, med bemerkninger og plotthull. Anbefales for alle som setter pris på podcasten.

Naboen fra oppgangen ved siden av fant ut at klokken 2115ish var beste tidspunkt for å bruke boremaskin på vår felles stuevegg. Og jeg lot meg irritere. Og jeg ble irritert over at jeg ble irritert. Og da blir man jo ekstra irritert. En liten stund, fordi man til slutt innser at det kan jo hende at jeg har vært til irritasjon for de. Hakket for høy lyd på musikk eller TV. Eller kanskje noen sportsrelaterte brøl.

Selv om jeg kjøpte en MBP 13 i fjor, så har jeg fortsatt min MB fra 2015. En bekjent hadde samme modell og hadde i forrige uke slettet alt og installert fra scratch og påsto at han opplevde at «teh snappy» kom tilbake (evt. var bedre enn hvordan han kunne huske at den var i 2015). Så jeg har gjort det samme, og må innrømme at det kan virke som om det hadde noe for seg.

Small sample size og alt det der.

Året marsjerer i stødig takt mot høsten.

Rognebær

Har begynt å lese Evvie Drake Starts Over. Linda Holmes har vært gjest på The Poscast noen ganger, og har alltid vært underholdende. Og basert på hva andre sier, så skal denne også være sjarmerende og underholdende.

Har sett ferdig de tre sesongene med Doodlebooty som er tilgjengelig på Viaplay. De lente seg virkelig fremover med seriens premiss i tredje sesong, nesten parodisk. Men grei nok bakgrunnsstøy mens jeg spilte på Switchen eller sjekket internett.

Magpie Murders 📚

Magpie Murders er en bok som leker seg med kriminalsjangeren. Det er en bok i boken. Magpie Murders er en bok i serien om den tyske mesterdetektiven Atticus Pünd, som løser mordgåter i England de ti første årene etter andre verdenskrig. Han leder tankene dine naturlig nok til Hercule Poirot. Som blir skrevet av forfatteren Alan Conway i nåtidens England. Og Magpie Murders er hans niende og siste bok om Atticus. Men når forlaget skal lese igjennom manuskriptet oppdager de at det mangler de siste kapitlene i boken. Og like etterpå blir Conway funnet død i et tilsynelatende selvmord.

Jeg syntes den var underholdende. Ikke at jeg har lest noe Agatha Christie, bare sett, men boken i boken om Atticus Pünd føles veldig likt det meste fra Christie. Og det som skjedde i nåtiden var også underholdende. Ser at Anthony Horowitz også skriver bøker med Sherlock Holmes og James Bond. Er kanskje noen av de som kan være interessant å sjekke ut.

Første dag på jobben etter tre uker fri. Hadde delvis glemt passordene, men en liten titt på hintnotatet bragte det tilbake. Så en relativt grei ferie basert på det. Og så måtte jeg skifte 7 passord fordi alle var gått ut.

Så var det å klargjøre en ny Mac Mini (2018) som skulle erstatte en tilsvarende fra 2012. Valgte å installere den fra scratch, og i stedet kopiere over de nødvendige innstillingene for enkelte ting fra den gamle.

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av @budgie.noah

Boopsy-Beepsy (om dette virker).

Tidligere i dag begynte jeg å høre på nest siste The Talk Show med Marco. Og like før jeg skulle innom butikken for å kjøpe litt middagsmat, så begynte de å prate om frokostblandinger. Spiser ikke det så veldig ofte, bortsett fra en gang i året jeg kjøper en eske eller to med den verste av de, Honni Korn Smacks (sic). Men kom på at det var fryktelig lenge siden jeg hadde spist vanlig cornflakes. Så måtte kjøpe med en eske av det. Det var jo litt godt, så lenge man spiser en passe stor porsjon kjapt nok før den blir blaut.

Som tidligere nevnt ble jeg etter å ha sett på Bon Appetit sin jakt etter den perfekte pizza litt inspirert til å bruke mer tid på deigen. Har på ingen måte perfeksjonert den, men begynner å få kontroll på lagingen av deigen. Men fortsatt mye igjen før jeg blir fornøyd.

I dag begynte jeg på neste steg, å lage en osteblanding. Kjøpte litt pecorino, cheddar, gruyere som utgjorde ene halvdelen og jarlsberg som utgjorde den andre. Muligens litt for mye pecorino, men alt i alt en grei osteblanding.