Sitter her på plattformen, venter på Statens Järnvägar.
Opus, som var den siste undulaten vi hadde for mangemange år siden.
Ernie. For mangemange år siden. Savner litt å ha undulat i hus.
Typisk bergenser.
Tok seg en hvil på skulderveska.
Når det fortelles at BTS Army la inn falske bestillinger for arrangementet til sjefsbabyen, slik at de trodde arenaen kom til å bli stappa full, men i stedet ble det halvfullt.
Det fikk meg til å tenke på denne jeg så i 2013. Tenåringer er organiserte.
Mordet på T-Baneekspressen. Eller noe sånt.
Under Sinsenkrysset, retning nord.
Dekonstruksjon.
Vis hensyn, så går det nok greit.
Forrige måned bestemte jeg meg for å stoppe Apple Arcade fordi jeg rett og slett ikke spilte noe. Vurderer å betale igjen når Beyond a Steel Sky kommer.
I mellomtiden får Retro Bowl duge når jeg trenger litt kortvarig action og pause fra hjernetrimmen i The Times og NY Times.
Den ene
følger den andre
Så ja, jeg håper Apple kommer med konseptet med hviledag i neste versjon av watchOS.
Tror jeg er enig med lederen i The Economist
It would be foolish to throw overboard all those figures who have in any way offended modern morality, just as it would be to preserve every bronze villain just because he’s ancient
Flinkere mennesker enn meg kunne sikkert ha skrevet en god tekst om humoren i at en side som anklager andre for å være opptatt av symbolpolitikk i en diskusjon om man bør gjøre noe med enkelte statuer. Statuer, som er symboler på svunne tider.
Synes det er litt morsomt.
Kanske man skal bare slutte å sette opp statuer av navngitte personer. Fordi mennesker er komplekse og kan ha forskjellige personligheter.
På fredag skulle jeg ta vareheisen ned i kjelleren på jobb. Går inn, trykker på -1 for å komme dit jeg skal, så på knappen for å lukke døren. Den begynner å lukkes, men halvveis så stopper den opp, og åpnes igjen.
Merkelig tenker jeg og trykker på lukkeknappen nok en gang. Det samme skjer. Trykker på lukkeknappen igjen. Igjen skjer det samme. Så gjør jeg ingenting og venter på at døren skal lukkes automatisk. Det samme skjer igjen. Døren går halvveis igjen, så åpner den igjen.
«Jaja, får ta en av de vanlige heisene i stedet» tenker jeg og går ut. Og opplever at heisdøren lukkes, og vareheisen gikk ned til -1.
Frekk vareheis.
The Boys (og bittelitt Space Force) 📺
Når jeg så traileren til The Boys første gang, så tok det vel ca. 20 sekunder før jeg sa «heilage møkk, dette ser ut til å være en veldig annerledes superheltserie».
Og i dag har jeg sett ferdig første sesong av den, og må si at den var meget underholdende, selv om den nok er litt mer blodig enn de fleste andre superheltserier/filmer. Og når jeg sier litt, så mener jeg egentlig mye. Den var voldelig, røff, blodig og morsom. Full av figurer man liker, og resten, vel, la oss si at de har man en komplisert forhold til.
For å lage en god serie så er det mye som må treffe. Kildematerialet, forfattere, regissører, alt det bak kameraet som lager det som er foran kameraet. Og rollebesetning. Rollebesetning er alfa og omega. Jeg tror at det er mer sannsynlig at gode skuespillere greier å gjøre noe ut av et middelmådig manuskript enn omvendt. Dog, etter å ha skumsett Space Force den siste uken ble jeg plutselig litt mer usikker. Skulle jo tro at med Steve Carell, John Malkovich, Ben Schwartz og Lisa Kudrow så burde det jo være mulig å lage noe bedre enn det de klarte. Men selvsagt, selv om de enkeltvis er gode komediske skuespillere, så betyr det ikke at de har kjemi sammen. Var heller ikke til hjelp at det var et veldig stort persongalleri fra dag 1. Og sannsynligvis et ekstra middelmådig manuskript.
Og det var en veldig komplisert måte på å si at «The Boys» har en veldig flott rollebesetning. Karl Urban, Jack Quaid, Antony Starr, Erin Moriarty, Laz Alonso, Tomer Capon, Karen Fukuhara, Elisabeth Shue, Chace Crawford, Dominque McElligott, Jessie T. Usher. Strålende ensemble.
At de også begrenset seg til åtte episoder var nok også til hjelp. Har bare sett første sesong av Daredevil (som jeg likte) og ingen av de andre Marvelseriene (Jessica Jones, Luke Cage, Iron Fist), men så vidt jeg har sett, lest og hørt, så er en gjentakende kritikk av Netflix sine Marvelserier at de består av for mange episoder med tanke på innhold. Så med åtte i sin første sesong, så tror jeg at «The Boys» klarte balansegangen mellom antall episoder og innhold.
A Memory Called Empire 📚
Forrige fredag startet jeg å lese A Memory Called Empire. En fantatisk sci-fi om Mahit Dzmare fra gruveromstasjonen Lsel som blir sendt til hovedstadsplaneten for det Teixcalaanlianske imperium som ambassadør ettersom den forrige døde under mystiske omstendigheter.
Lsel har en enhet de kaller for imago, som er en minnebrikke som opereres inn i personer som inneholder alle minnene og opplevelsene til generasjonene som hadde oppgaven tidligere. Og ettersom minnene er viktige, så blir det tatt backup med jevne mellomrom. Ulempen for Mahit er at backupen fra forrige ambassadør, Yskander, er 15 år gammel. Yskander hadde unnlatt å returnere til Lsel for å sørge for backup.
Som en fisk på land, så må Mahit trå forsiktig i palassintriger med utdatert imagoenhet. Teixcalaanli er et gigantisk imperium, og Lsel er en liten romstasjon med 20.000 innbyggere. Og det er ikke akkurat til hjelp at befolkningen på Teixcalaanli anser Mahit som en barbar. Hun får hjelp av Three Seagrass og Twelve Azaela fra Informasjonsministeriet (jupp, navnene på folkene fra Teixcalaanli er tall+ting) til å finne ut hva som skjedde med Yskander.
Jeg likte boken veldig godt. I den grad jeg har noe å utsette på den, så er det at kapitlene noen ganger føltes litt vel lange, men det går litt mer på min lesestil enn selve boken. Et herlig persongalleri, og Mahit og Three var en vidunderlig duo (og en vidunderlig trio med Twelve).
Anbefales. Også for de som ikke er sci-fi fan. For i bunn og grunn er dette en politisk thriller som like gjerne kunne ha vært lagt til London i 1890.
