Eg snakkar om det heile tida 📚

Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof er en samling tekster av opplevelser Camara Lundestad Joof har hatt gjennom sitt liv som halvt norsk og halvt gambisk i Norge (og andre land). Fra opplevelsen på 17. mai som jente i Nordlandsbunad og bli fortalt av en eldre kvinne om at hun ikke har rett til å gå i noe sånt til antagelser om at pga hennes hudfarge så har hun ikke betalt for billett til å sitte på 1. klasse på toget. Førstnevnte er jo en del av den veldig utbredte holdningen om at du må være norsk, men ikke for norsk, fordi det er feil det også. Og Joof er jo tross alt veldig norsk, nordlending som hun tross alt er. Og man tenker på lignende historier man har lest om glade unger på 17. mai som får beskjed om at de ikke har noen rett i å vifte med flagg eller gå i bunad.

Boken er bare 94 sider lang, men jeg aldri lest noe som gir meg så mange slag i magen som når Joof skriver om sine opplevelser. Og kostnaden det har for henne når hun spiller situasjonen på nytt og på nytt i hodet sitt. Og assosiasjonene hun får av enkelte gjenstander fordi de er for sterkt knyttet til en situasjon. Om hvor slitsomt det hele tiden må være.

Og da tenker jeg ikke en gang på situasjonen der hun ble slått bevisstløs som 14-åring og var sekunder fra å bli bundet fast til en bil og bli slept rundt.

Sistnevnte er jo et klart eksempel på den livsfarlige rasismen som finnes i Norge (sammens med f.eks Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen som grelle eksempler på hvor galt det kan gå). Men de fleste opplevelsene er jo dråpene som over tid vil slipe ned steinen. Som f.eks at enkelte bruker neger i tide og utide.

Når Afrikan Youth in Norway på 90-tallet begynte å jobbe for at vi skulle slutte å bruke neger og mulatt, tenkte jeg som mange at dette var da fryktelig til hårsårhet, og at ordet i seg selv ikke har samme konnotasjoner som det såkalte n-ordet i USA.

Men jeg begynte å etterfølge ønsket deres fordi det ikke kostet meg noe særlig, annet enn å kanskje noen ganger bruke noen flere ord. Og kanskje fordi min holdning om hvem som kan kalle seg norsk kanskje er litt mer liberal enn de fleste. Hudfarge er i alle fall ikke en faktor.

Alle har vi fordommer, og i større eller mindre grad er dette med på å påvirke våre samhandlinger med andre mennesker. Konduktøren i det ene eksempelet Joof nevner er kanskje ikke rasist, men det er gode muligheter for at hudfargen til den andre passasjeren påvirket hvordan konduktøren oppførte seg. Og selv har jeg vært i situasjoner (i hine hårde dager når jeg jobbet på 2. linje support f.eks) der kjønn, navn eller alder har medført at jeg har gjort antagelser som ofte blir knust sekunder etter at interaksjonen begynte. Men hvorvidt det er et problem handler mest på om en selv tilpasser seg ny viten eller kjører på med sine antagelser.

Ingen er ens alder, kjønn, hudfarge, fødested, bosted, […] eller sosiøkonimiske klasse.