Kong Nils.

Morsomt å oppdage at Columbo allerede på tidlig 70-tall i episoden Dagger of the Mind var på besøk i London og løste en sak der. Trodde det var bare noe komiserier gjorde.

Og funfact (ettersom tid er noe linært), tiden mellom den episoden med Columbo og samme episode med Friends er snart like langt unna som nå (mer nøyaktig, den 16. oktober om man skal tro pythonkoden ChatGPT ga meg (og basert på sendetidspunkt)).

Har jo bittelitt lyst til å erstatte min Intel i5 Mac mini med en eller annen M2 variant. Men er jaggu meg vanskelig (sånn relativt sett). Idioten i meg vil ha en M2 Pro og 32GB/1TB. Mens den fornuftige delen mener en M2 med 16GB/1TB bør være mer enn nok.

Og det føles som idioten i meg holder på å tape. Og bra er det.

Er så hipp på å se på nye tv-serier at jeg nå ser på Columbo. Oppdaget at Prime Video har den i utvalget sitt.

Gårsdagens diskusjon fikk meg til å tenke den gangen jeg for noen år siden sluttet å høre på en podcast (som egentlig var mer tech-underholdning) når to av vertene og en gjest i et minutt eller to diskuterte hvorvidt Apple fortsatt lagde en MacBook Pro 15. Og de klarte ikke å komme til en konklusjon. Og to av vertene hadde tidligere jobbet i den mer profesjonelle delen av Apple-pressen.

Tok en liten gjenhør med podcasten igjen for noen uker siden, og NOPE, fortsatt samme problem. De hadde cirka like mye kontroll på fakta om dagsaktuelle saker som jeg. Forskjellen er at jeg ikke driver med en podcast som tjener penger på reklame eller medlemskap. Da synes jeg det er enkelte ting som man bør ha litt bedre oversikt om, i alle fall når de nok har delte notater og en slags plan om hva de skal snakke om.

I dag leste jeg en interessant post via micro.blog, og deltok delvis i en interessant diskusjon der rundt deler Sixcolors sitt report card som det heter på nynorsk

Og jeg hadde noen innspill.

Excellent read that mirrors my opinion with most of the tech blogosphere/punditry in the last few years. And why I have pared down on consumption in those areas.

Started to write a comment on the blog, but it was rambling and long (in the end it might have been as long as your post. Might write something that references your post later, but in my native tongue).

I find the report card strange, since seemingly the grade of someone who eg. hasn’t bought a new Mac in 2022 is weighted the same as someone who did? And although Viticci might be a bit cranky for 2022, in general his opinion about iPad as a creation device should carry a bit more weight than someone who just uses it purely for consumption.

And they still clamor for moar pro apps. I assume that Photoshop for iPad isn’t on the same level as the Windows or Mac counterparts, but I’m guessing that it does an adequate job in the same way as the rest of Adobe’s, Microsoft’s and Affinity’s suite of apps do.

Deler av hans svar inneholdt følgende interessante bit

I’d recently posted to Viticci asking why they had not done a review on the Affinity for iPad apps, especially Publisher as it seems a pretty significant release for the iPad. He shrugged it off with “none of us use those apps so we can’t review”.

Og deler av mitt svar

Excuse the language, but WTF. Pay someone to do it then. They probably have some members who use the Affinity apps more than just casual and probably could do a nice review. But they can’t complain about lack of pro apps if they don’t review or hardly write about those that exists.

But I’m guessing, when they want more pro apps for the iPad it’s probably just Final Cut Pro (and perhaps Logic Pro) they mean.

Og det førte jo til at jeg søkte litt på henholdsvis MacStories og Sixcolors rundt f.eks Microsoft Office, Adobe og Affinity. Og det var tynne saker. Jeg skal unnskylde de med at de to nevnte nettsteder er entusiaster og har funnet sin nisje, og at man ikke kan kreve at de skal dekke alt, de må jo for guds skyld dekke det som interesserer de. Men, når de og de som svarer på Sixcolors sin undersøkelse gjennomgående er av den oppfatning at iPad har mer enn nok kraft, men iPadOS holder det tilbake og det er for lite pro-level apps (hva enn nå det er) og nettstedene de sannsynligvis leser mest ikke dekker det så er det jo ikke rart om det inntrykket gror fast.

Så om Federico Viticci & Friends ikke bruker noen av Affinity appene, så kan det jo tenkes at noen av medlemmene gjør det og kanskje kunne skrive en liten omtale om det for et lite honorar.

Diskusjonen fikk meg også til å tenke litt mer på hva denne «karakterboka» til Sixcolors egentlig her. Har så vidt skumlest noen av kommentarene før (fordi jeg som oftest blir litt mildt irritert), men leste noen av de litt mer nøyere i kveld.

Og synes Snell (som er en av de beste innen for punditry siden han har empati for andres behov) går ut med en liten feil

but the delay to the M2 Mac mini and MacBook Pro—which didn’t get announced until January

Kan et uannonsert produkt være forsinket. Og er det forsinket om tiden fra MBA M1 til M2 og tiden fra MBP M1 til MBP M2 (Pro og Max) er cirka det samme. Greit nok med mini, men heller M2/M2 Pro mini samtidig enn M2 mini i august og M2 Pro mini i januar. Regner med at sistnevnte hadde medført krigstyper over alt.

Men generelt sett så er de jo fornøyde, litt «sutring» om manglende Mac Pro og iMac 27 uten at det virker som om noen har tatt høyde for at det tross alt har vært noen verdensomspennende hendelser som kan påvirke slike planer. Og at de ikke forstår at enkelte modeller eksisterer for å lage et starten på et prisspenn. Samt at for mange er det nok gode maskiner uansett. Kan også tenkes at f.eks MPB13 er verdt å ha i sortimentet fordi den selger, og at det motsatte gjelder for iMac 27?

I tillegg er de veldig forvirret av utvalget av iPad. Noe jeg synes er rart. Synes det er et flott spenn av størrelser og funksjoner. Og sammenligner man bare en basemodell med en annen basemodell, f.eks iPad Air med iPad Pro 11 så er det jo kanskje merkelig. Men som jeg bemerket for snart et år siden

Vel, den billigste Air har 64GB med lagring, mens Proen har 128GB. Klarer man seg med 64GB, flott, men det er nok situasjoner der det kan bli litt snaut. Og for Air så er neste hopp opp 256GB. Og sammenligner vi da billigste 11-tommers iPad Pro med 128GB mot iPad Air med 256GB, så blir sistnevnte bare 200 kroner billigere. Det kan jo hende at det regnestykket endres neste uke, men basert på iPad mini tror jeg ikke det vil skje.

Jeg tror det er 700 kroner nå (og Air fikk M1), men ellers synes jeg poenget står seg fortsatt.

De har dog rett i den nye helt vanlige iPad og at den fortsatt bruker første utgave av Apple Pencil. Jeg forsvarer hvordan den ble ladet når iPad fortsatt hadde lightning, men selv ikke jeg vil forsvare hvordan det har blitt nå.

Blind høne finner også korn.

Kommentarene på «karakterboka» får meg også til å lure på hvordan karakterene faktisk blir vurdert. Blir karakteren på Mac til noen som fortsatt bruker maskiner fra før 2020 vektet like mye som karakteren til noen som kjøpte en ny maskin i 2022?

Ville f.eks min oppfatning av iPad telt like mye med tanke på at jeg har en iPad mini fra 2021 og en iPad Pro fra 2018?

Og samtidig så er mange så lite konsekvente. Før så var Apple dårlige fordi de var så trege med å oppgradere cpu. Nå er problemet at de bare bare oppgraderer cpu uten å finne opp hjulet på nytt hver gang. For å overdrive litt. Det hjelper jo heller ikke at de ofte bare sammenligner benchmark mellom den nye og forrige modell. Jeg er psyk og kjøper ny iPhone hvert år, så jeg kan egentlig ikke si så mye mer enn at det er bittelitt bedre. Normale mennesker oppgraderer sjeldnere og opplever større sprang. Som f.eks jeg når jeg oppgraderte fra Apple Watch S0 til S4. Det var en oppgradering som var verdt noe.

Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.

Spesifikasjoner er ikke bare tall og ytelse. Spesifikasjoner er også hvordan det høres og føles.

Eller noe sånt.

Men nå begynner det å bli vel langt om et tema jeg har himlet med øynene om før. Og at jeg er ufokusert og begynner å skrive om absolutt alt som irriterer. Så det er på tide å runde av.

Uansett, Denny Henke sin post og medfølgende diskusjon gjør at jeg føler meg trygg på at det å velge bort de fleste tech-blogger og podcaster fra min mediediett fortsatt er fornuftig.

Ack. Skulle brukt film noir i går.

Fra en tenkt samtale:

«Gjort noe spennende i helga?»
«Tja, jeg brukte søndagen til å vaske litt klær og hate-se de siste fem episodene av Papirhuset.»

There will be spoilers 📯

Så var jeg endelig ferdig med å se denne serien som startet godt, men av naturlige grunner fikk lov til å fortsette og dermed bli en tynn suppe av hva som gjorde det første kuppet spennende (synes det er naturlig å dele serien opp etter kupp, og ikke etter sesong).

Jeg brukte vel ca. to uker på å se de første to eller fire sesongene (Netflix og IMDB har den som fem totalt, mens Trakt og TVDB har den som tre) eller 31 episoder eller færre (den spanske originalen hadde lengre men færre episoder elns). Det var påske. Og lockdown. Og på jobben hadde vi akkurat blitt ferdige med et prosjekt som måtte bli ferdig ettersom der vi hadde utstyr skulle bli et hull i bakken.

Men påske og lockdown er jo god nok grunn til å se på massevis av serier. I min første post så sammenlignet jeg den litt med Prison Break, en serie jeg i utgangspunktet syntes var spennende, men når jeg ble klar over at den skulle ha flere sesonger (fordi den var en suksess) så surnet jeg på serien, fordi jeg skjønte hvordan dette kom til å gå og kuttet ut.

Men da var det ikke påske. Og lockdown. Og helt utslitt etter et stressende prosjekt på jobben. Så selv om jeg skjønte hvor det bar hen, så var det interessant. En stund.

Samt at det er litt deilig å høre masse dialog på spansk. Skal ikke undervurdere det å se på en serie der dialogen er på et ukjent språk. Og jeg likte intromusikken.

Sånn historiemessig var nok det første kuppet sånn der passe. For å sitere meg selv fra 2020.

Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.

Grep man er vant med fra andre serier, som f.eks Forbrytelsen. Det er ting man ikke legger merke til om man ser en serie fra uke til uke. Men når man sluker hele serien på ei uke pluss, så blir det grep man blir veldig var på. Den spennende situasjonen på slutten av episode X får ikke samme effekten når man starter å se på episode Y tre sekunder etterpå.

Jeg husker ikke helt når jeg surnet på Papirhuset, men jeg gjetter nok på at hadde serien sluttet med det første kuppet og at alle kom seg unna, så hadde jeg nok vært enig i scoren 8.2 som den har på IMDB.

Men har man suksess blir kravet om at man må bygge på suksessen. Det kan hende at planene for det andre kuppet på den Spanske Sentralbanken var noe de allerede hadde kladdet på sånn i tilfelle serien ble en suksess. Jeg vet ikke. Men grep som var gode (og sånn helt passe) får ikke samme schwungen når de blir repetert. Og repetert. Pizza er godt, men de fleste normale mennesker ville ha blitt lei om det er alt man får servert.

Og for å sitere meg selv igjen:

Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.

Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.

Har nevnt det før at jeg liker kupp-sjangeren. Det er noe med å se noen gjennomføre en god plan. Og ja, man forventer jo en tvist eller to. Og at de som utfører kuppet har tenkt på alle mulige eventualiteter. Og at det til slutt går bra. Selv om det så hårete ut en gang eller to.

Men Papirhuset overskrider all fornuft om hvordan «professoren» klarer å forutse og planlegge alt. Egentlig blir det aldri spennende når man vet at alle de gangene det blir hårete (ørten ganger hver episode) så går det bra til slutt, så blir det egentlig ikke spennende.

Jeg så første episode av siste sesong i september 2021, og brukte da altså 17 måneder på å se ti episoder.

Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.

Fikk dessverre ikke ønsket mitt oppfylt, men får håpe på en liten to-episoders miniserie der Oberst Tamayo reiser verden rundt og rydder opp.

Fordi når man har hatt en serie på 11 hele tiden, så blir det vanskelig å gjøre det mer «spennende». Annet enn å ha masse situasjoner der ranerene og politi sikter på hverandre med våpen, og til tider skyter fryktelig mye mot hverandre. Og uten at noen egentlig dør. Og ser det ut som at noen dør, så er de sikkert tilbake i neste episode uansett. Og alt drukner under store mengder med svulmende musikk. Det blir så latterlig.

Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.

Det ble slutten for serien antar jeg, men jeg fikk ikke ønsket mitt oppfylt (vel, noen døde ble det som de smørte tykke lag med patos (bruker nok ordet feil her , men men 🤷🏼‍♂️)).

I retrospekt er det litt fascinerende hvordan min oppfatning av serien endret seg mellom de til halvdeler. Skulle nok bare ha sett det første kupppet. Til slutt er dette eneste beholdningen fra serien. Bella Ciao altså.

Sild i tønne.

Snømannen Kalle. Antar jeg. Spurte ikke om navn.

Det har tatt litt tid å gjøre seg ferdig med Hunters. Men det har vært verdt det. For en overraskende god serie, som passer bra med vårt politiske klima nå, som jeg egentlig aldri har hørt noe prat om. Før jeg imdbsurfet innom Lena Olin og så at hun hadde spilt i en serie som het Hunters med blant annet Al Pacino.

Og jaggu klarte de ikke å overraske godt i episode 10 av første sesong. Og samtidig legge føringen for sesong 2 som kom i midten av januar. Og basert på episodeantallet som antydes på imdb, så er det visse muligheter for en tredje sesong.

Har man Amazon Video så er dette en serie det er verdt å bruke litt tid på. I alle fall første sesong, kan ikke svare for andre sesong ennå.

Meg i nåtid er litt glad i meg i fortid ettersom jeg kalte en redistribusjonsprofil på en ruter for eat-the-rich.

Dog, det var bare under prøving og feiling. Får nok et kjedeligere navn etterhvert som vi skrider frem med plattformskifte.

Synes Gruber sin Making Our Hearts Sing var ypperlig håndverk, og en av hans bedre på lenge.

Og minner meg litt om et sitat fra et av Ars Technica sine forum for lenge siden (enten Battlefront eller Macintoshian Achaia).

In the Windows world, if something doesn’t work, people complain. In the Mac world, if something doesn’t work elegantly, people complain. Ad nauseam.

Jeg tror den kan overføres til denne diskusjonen også.

Og burde kanskje kjøpe meg en Pixel fon for å leke med. Det er en stund siden Nexus 5X jeg kjøpte for å leke meg med har vært støttet.

Jeg trodde NixOS var en linuxdistro (som det også er), men det er jo også tydeligvis en pakkemanager ala Homebrew eller MacPorts (eller apt/yum osv). Ved første øyekast ser det jo ut som NixOS som pakkemanager kanskje har en bittelitt høyere terskel enn Homebrew.

Jeg bruker ikke så mange forskjellige ting generelt, men så lenge Apple fjerner en del ting fordi de ikke vil supportere noe pga endrede lisenser (f.eks bash) eller fordi de ikke er de som er mest ajour med forskjellige ting (jeg antar python, ruby osv) så er det nok lurere å bruke en pakkemanager.

Homebrew er vel den mest utbredte, og for meg har den alltid fungert utmerket for mitt minimale behov. Er vel en del som påpeker at den gjør noe merkelige ting med hvor den installerer ting og rettigheter på kataloger. Men så lenge det er bare jeg som bruker maskinen så anser jeg det ikke som et stort problem.

Dog, hadde jeg vært utvikler så hadde kanskje NixOS vært litt mer interessant ettersom ved første øyekast virker den litt dockeraktig uten å bruke docker (jeg aner virkelig ikke hva jeg prater om).

Følte et behov for å sette på en serie. Men samtidig ikke noe jeg trenger å følge med for det orket jeg ikke. Så da blir det å hate-se Papirhuset/La Casa de Papel sånn at jeg kan gjøre meg ferdig. Normalt sett har jeg jo kuttet ut å se på serien, men jeg har litt sterke meninger om hva som skal skje med protagonistene/antiheltene.

Det heter jo at leger er det verste pasientene. Og skal man tro Jason Segel sin rollefigur i Shrinking så gjelder det samme for psykologer.

Skal være forsiktig med å dømme en serie etter to episoder, i alle fall når man ser an på hvem som er foran og bak kameraet. Og med bare ti episode i første sesong så må det kanskje være litt kjappe i svingene med å sette opp premisset.

At Jimmy (Jason Segel) er i sorg etter at konen døde i en trafikkulykke. Ingen problemer der. At han driver litt utagerende festing med alkohol og andre rusmidler. Forståelig. At det ser ut til å ha vart en stund til sjenanse for naboer. Sånt skjer nok i mange tilfeller.

At Jimmy gjør dette mens han har en datter i ca. konfirmasjonsalder som også har mistet noen blir det litt verre å fordøye som oppsett for en dramakomedie (med litt mer vekt på komedie enn drama (Bill Lawrence og Brett Goldstein kan jo dette fra Ted Lasso og førstnevnte kan det jo virkelig fra Scrubs)).

Og det gikk litt fort for Jimmy å gå fra det til å prøve å bedre situasjonen med datteren, spilt av Lukita Maxwell. For det var neppe første gangen hun hadde opplevd situasjonen fra første episode.

Men igjen, med ti episoder må man kanskje ta noen snarveier i den personlige utviklingen etter en tragedie. Og det går kanskje an når man har, i mine øyne, en såpass likandes kar som Jason Segel i rollen.

Likevel, en litt uharmonisk start kan ikke ta bort i fra at det ser ut til å være en relativt sterk besetning både foran og bak kameraet. Som ikke er helt uvante med å levere komedier som også greier å røre ved hjerterota. Så sånn sett er jeg mer optimist enn pessimist for de neste åtte episodene (og kanskje forhåpentligvis flere).

Welcome to Wrexham er en dokuserie om at Rob McElhenney og Ryan Reynolds gikk sammen om å kjøpe fotballklubben Wrexham A.F.C i november 2020 og prosessen rundt det frem til sluttspillstapet mot Grimsby i 2021/2022 sesongen.

Og dette er slett og rett en koselig serie der vi får møte trenere, spillere, frivillige, supportere og familiemedlemmer rundt klubben. Liker man fotball så er det morsomt å se hvordan andre grupperinger har det. Og at det kan være tilsynelatende hyggeligere eiere enn hva enkelte andre klubber har fått i det siste *kremt* Newcastle.

Og liker man ikke fotball eller sport i det hele tatt, så kan det jo være en interessant sosialantropologisk erfaring med å kanskje forstå hvorfor sport tilsynelatende er så viktig for mange mennesker rundt deg.

Og for meg er den en forklaring på hvorfor jeg ikke er like interessert i fotball lengre (andre fans), og samtidig viser den meg litt av følelsene man faktisk går glipp av.

Det er faktisk et lite savn.

En strålende serie, og ser frem til nye episoder. Og er neppe alene om å faktisk følge med litt på Wrexham sine resultater (ligger på 1. plass a poeng med Notts County, men en kamp mindre spilt).

Litt mer tillit.

Tillit.

Lagde en ragù bolognese i begynnelsen av desember. Litt til middag på tilberedelsesdagen, og resten ble fryst ned. Og synes jeg finner nye beger av den i fryseboksen hver uke. Veldig drøy.

Men tror det er tomt nå.

Noen ganger bruker man nesten hele dagen for å finne pangrammet i Spelling Bee. I dag var de tre første ordene pangrammer. Og har nesten lyst til å ikke skrive inn flere kortere ord i tilfelle det er flere pangrammer man ikke ser.

Ack, ser noen tar feil om prising på software, oppdateringer og diverse ting rundt dette. Og kommer med motargumenter mot ting ingen har argumentert for.

*sitt på hendene så du ikke blander deg inn*

Synes at The Talk Show noen ganger har en tendens til å bruke mye tid på mimring. Kan hende det er litt stille rundt Apple de episodene, men en del av det har nok også med hvem som er gjester i disse episodene. Men i siste episode var mimring påkrevd.

Greit nok at Mac apper som bruker Sparkle til oppdatering fungerer greit. Og at Latest er et positivt funn.

Men skulle ønske at alle apputviklere også gjør slik iTerm2 gjør det med en https://iterm2.com/downloads/stable/latest slik at man alltid har en url som gir deg nyeste versjon. I stedet bruker de fleste en versjonspesifikk nedlastningslink. Noe som gjør det litt verre å automatisere det (jeg har noen apper jeg må overføre til en annen maskin med minnepinne).