Indiana Jones and the Dial of Destiny 🍿 (no spoilers).

I går bestemte jeg meg litt overraskende for å se på det jeg garantert regner med å være siste fortestilling med Harrison Ford som Indiana Jones, i Indiana Jones and the Dial of Destiny.

Overraskende nok faktisk hele 15 år siden forrige film, Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull. En film som jeg i 2009 en gang kvitret følgende om:

Late to the party, men Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull var dørgende kjedelig.

Min filmsmak kan jo ha endret seg siden den gang, men jeg tror jeg ville ha ha samme oppfatning om jeg hadde sett den på nytt.

Dial of Destiny derimot, det er en film som er helt greit. Extra medium. Jeg lot meg underholde. Harrison/Indiana spilte sin alder. Mads Mikkelsen er en herlig slemming. Phoebe Waller-Bridge er en herlig snilling (tvilen kommer tiltalte til gode).

Det eneste problemet er at den lider av samme problem som alt så for mange filmer. Den er for lang. Det er ingen grunn til at denne filmen skal være over 2,5 timer.

Akkurat det med lengden på moderne filmer er en ting jeg aldri kommer til å gi meg på. Med mengden reklame før filmen så må man sitte i salen i tre timer før alt er ferdig.

Og hvordan Odeon oppfører seg er mat for en fremtidig post.