The wealthy do, it turns out. And the poor, and the middle class. Parents of all ages and ethnicities do it. Mothers are just as likely to do it as fathers. It happens to the chronically absent-minded and to the fanatically organized, to the college-educated and to the marginally literate. In the last 10 years, it has happened to a dentist. A postal clerk. A social worker. A police officer. An accountant. A soldier. A paralegal. An electrician. A Protestant clergyman. A rabbinical student. A nurse. A construction worker. An assistant principal. It happened to a mental health counselor, a college professor and a pizza chef. It happened to a pediatrician. It happened to a rocket scientist.

 ↪ Fatal Distraction: Forgetting a Child in the Backseat of a Car Is a Horrifying Mistake. Is It a Crime?

«Ellers har vi jo ett lekeapparat blant 3-4 blokker på opptil 12 etasjer»

Jack Ryan: Shadow Recruit er en film som vel er løst basert på Tom Clancy sine bøker om all round superduperdrømmemann Jack Ryan. Jeg vet ikke om dette er en reboot av en serie, eller løst basert på noen av romanene skrevet av Tom Clancy eller hans partnere. I hine hårde dager så leste jeg en god del av bøkene og likte de godt, men sluttet etter at jeg hørte noen snakke positivt om to av bøkene slik at jeg kjøpte de og innså at jeg hadde lest de før.

Men det føles som en reboot, satt til moderne tid med kampen mot terror og ikke den kalde krigen.

Samme kan det være, filmen er ræva. Eller som jeg formulerte meg på Twitter like etter å ha sett den.

Ingenting sier actionfilm som aksjespekulasjon og Jack Ryan. Djizes.

Trashpunk.

Trabantisk!

Metro

Referring to one of the stories in the pilot that was about Cuban refugees fleeing to America on inner tubes and should we or should we not send the Coast Guard out to help them, one of the execs suggested that it might be better if [Bradley Whitford’s character] Josh Lyman went out and saved them himself. I tried not to make it an awkward pause before I said, «You mean actually swim?» He said, «No, that would be ridiculous. I mean he rents a boat. A motor boat, a skiff, but the boat’s too small to get all the refugees on board and he has a moment like Oskar Schindler where he’s saying, ‘I could have rented a bigger boat!

Interessant fra The Hollywood Reporter om serien som etter min (manges?) mening startet den nye gullalderen for TV.

Digger stilen.

Possement.

Tidligere i denne måneden hadde «endelig» How I Met Your Mother sin siste episode. Ja, jeg bruker «endelig» fordi jeg ved seriens slutt har litt motstridende følelser. I bunn og grunn er det fordi man egentlig hadde lyst til å møte denne moren og se forholdet mellom hun og Ted på et tidligere tidspunkt, men seriens progresjon tydet jo på at det ikke var det som skulle skje. Og i ettertid ser man jo at den slutten man får er den slutten Bays & Thomas har antydet hele tiden.

Serien leverte som oftest underholdning, men jeg er ikke alene om å føle at serien til slutt kanskje var en til to sesonger for lang. Det faktum at skuespillerene kun hadde kontrakt for åtte sesonger og at vi fikk en niende sesong tyder jo på at det var visse kommersielle hensyn som ble tatt, og ikke kreative.

Alan Sepinwall har her og her noen kritiske bemerkninger hvordan Bays & Thomas har tilpasset planen med tanke på de endrede forutsetningene serien fikk. Noen gode merknader har han jo, men samtidig så må man vel ikke underkjenne det kommersielle underlaget. Som at en serie kanskje pågår en sesong eller to lengre enn det som er planlagt og de har materiale for. Eller at de blir avsluttet uten at seerene får en avslutning som respekterer de. Man kan klage over slutten på en serie som HIMYM, men det er jo i det minste en planlagt slutt, ikke de typiske cliffhangere som amerikanske serier ofte avsluttes med i påvente av om de blir fornyet eller ei.

I tillegg bør man ikke henge seg for mye opp i de valg de måtte gjøre for å forlenge handlingen i en komi-serie. Jeg velger å overse den returnerende «spøken» med at Robin skriker til Patrice (den er i det minste lett å overse, jeg velger bare å anse at den personen ikke er den Robin jeg har blitt ‘kjent’ med).

Det er dog litt vanskeligere å overse de valg de foretok med Barney. Forholdet til Robin. Så forholdet til Nora. Så kanskje/kanskje ikke bruddet mellom Barney/Nora og Robin/Kevin. Så Barney sitt forhold til Quinn. Før Barney og Robin gifter seg. Akkurat her føler jeg Bays & Thomas har rotet mye med hva som gjorde Barney ‘spesiell’. Moralsk forkvaklet, det var Barney. Ikke en person som gikk rundt og ble forelsket i hytt og gevær.

Og Sepinwall har rett i at enkelte av disse valgene Bays & Thomas gjorde medførte at vi kanskje i større og større grad kunne akseptere at Ted og Robin ikke skulle være sammen. Særlig når vi ble mer og mer kjent med Moren (ja, jeg velger stor forbokstav), spilt av Cristin Milioti. Ytterst sjarmerende, og også noen som ser ut til å passe bra sammens med gjengen vi hadde fulgt i mange år.

Planen var visst at vi bare skulle se moren i fem sekunder i løpet av siste episode, men slik gikk det ikke. Litt pga løsningen Bays & Thomas valgte for siste sesong, med at alt skjer i løpet av helga til Barney og Robins bryllup. Og når man opplever hvordan samspillet i de to episodene vi får oppleve Ted og Moren, er det litt synd at vi ikke fikk oppleve de mer sammen.

Men hvem er jeg til å si hvordan Bays & Thomas skulle ha komponert siste halvdel av serien, særlig med tanke på kommersielle krav fra tv-selskapet. Men jeg ville vel kanskje ha faktisk hatt Ted og Moren blitt kjent med hverandre før slik at vi i det minste fikk en sesong med forholdet, og kanskje hatt litt større grad av det som skjer i vennegjengen mellom 2014 til 2030. I tidligere sesonger antydes det jo at de har et relativt godt forhold, mens det i seriefinalen antydes at særlig Robin blir veldig fjern fra gjengen (selv om episoden med Mike Tyson antyder noe annet). Men når det gjelder kontinuitet i en serie er det vel egentlig få som slår HIMYM, der har de alltid være flink med alle detaljer.

Selv om dette kanskje bryter med de opprinnelige planene til Bays & Thomas.

Så selv om jeg kanskje ville ha hatt det litt annerledes fra sesong 6 ->, så skal jeg ikke klage. Nå når serien nå er ferdig er det med litt vemod og et ønske om at jeg kunne hatt litt mer av serien. For uansett om man er uenig i de valg som ble tatt gjennom årene, så kan man ikke underslå at det var en sterk serie, med en vemodig slutt.

		East	Central	West
	1	Rays	Tigers	Athletics
	2	Red Sox	Indians	Angels
American League	3	Yankees	Royals	Rangers
	4	Orioles	Twins	Mariners
	5	Blue Jays	White Sox	Astros
	1	Nationals	Cardinals	Dodgers
	2	Braves	Pirates	Giants
National League	3	Phillies	Brewers	Dbacks
	4	Mets	Reds	Padres
	5	Marlins	Cubs	Rockies

Når Veronica Mars gikk på norsk tv i hine hårde dager (var vel på TV Norge om jeg husker korrekt) så jeg aldri på serien, bortsett fra de gangene jeg zappet fordi og lot øynene hvile litt på Kirsten Bell. Men å følge med på serien gjorde jeg aldri.

Men når enkelte av de jeg følger med på Twitter i fjor ble gaga over at skaperen og skuespillerene fra serien hadde startet en Kickstarter for å lage en film om Veronica Mars, benyttet jeg sjansen å endelig se på serien via Netflix.

Og serien falt i smak. Kirsten Bell er jo et sjarmtroll, og for det meste ellers var rollene besatt av skuespillere som passet inn. Virket som det var god kjemi mellom aktørene.

Uheldigvis ble jo serien rammet av lave seertall, og lagt ned etter tre sesonger. Kommer sannsynligvis høyt på listen over dårlige serienedleggelser etter min mening.

Men som sagt, basert på kickstarterkampanjen satte de i gang med å lage en film om Veronica Mars, som hadde premiere nå nettopp, med dertil hørende tilgjengelighet på f.eks iTunes.

Filmen er bra den. Gjensyn med mange av figurene fra serien, og plotmessig interessant. Vulture har en grei liste over hvorfor man bør se serien & filmen.

The Spy Who Loved Me (1977). Roger Moore er naturligvis tilbake, samt at Lewis Gilbert som regisserte You Only Live Twice gjør jobben med midtfilmen i sin James Bond «trilogi».

Etter en del filmer som føles litt alternative spionhistorier starter i alle fall denne lovende med sovjetiske og britiske ubåter som blir fanget av «noe» skummelt. Men i stedet for at dette blir en kamp mellom britene og sovjeterne skal James Bond samarbeide med den sovjetiske agenten XXX spilt av Barbara Bach. Målet er å stoppe Karl Stromberg som kapret ubåtene og har planer om starte en atomkrig mellom supermaktene.

Av James Bond filmene er dette den første jeg har minner om, ikke på grunn av at det var første filmen jeg så, men pga leker som Lotus Esprit og det sorte og gule helikopteret, samt at broderen hadde tegneseriealbumet fra filmen. I tillegg hadde filmen Richard Kiel i rollen som den minneverdige skurkesidekicket Jaws.

Etter min mening er dette en av de første Bond-filmene der spesialeffektene begynner å sette seg litt slik at de ikke skiller seg ut i like stor grad som før.

Alt i alt, etter en del svake og uinteressante filmer synes jeg James Bond er tilbake, i det minste for en film.

Kjedelig forveksling. Og hundepisk.

The Man with the Golden Gun (1974) kom året etter Live and Let Die. Moore og Hamilton er sammen igjen i henholdsvis hovedrolle og regissørstol.

Hovedskurken i betydning skurkete skurke skurk er relativt forglemmelig, vi snakker bare om en særskilt flink leiemorder ved navn Scaramanga, spilt av Christopher Lee. I den grad vi husker skurken er det fordi han har en tredje brystvorte. Og naturligvis så har skurken en assistent, her den kortvokste Nick Nack.

Som MacGuffin bruker denne filmen energikrise og solenergi for å drive plotet fremover. Er vel sånn passe tidsriktig det. Avhengigheten av Midt-Østen var vel relativt langt fremme i bevisstheten hos de fleste i Vesten da, evt. var gryende.

Sammenlignet med Live and Let Die var jo dette et klart skritt fremover på kvalitetsskalaen, men sidekick som Nick Nack som kanskje var interessant på den tiden er jo etter min mening ganske så malplassert nå.

Alt i alt er «The Man with the Golden Gun» en sånn der helt OK Bond-film. Den hadde vært bedre uten Nick Nack.

Live and Let Die er første film med Roger Moore i rollen som James Bond.

For meg er vel denne filmen mer minneverdig ved at Paul McCartney og Wings lagde Live and Let Die som Bond-låt.

Ellers er jo Yaphet Kotto en god skuespiller i en ellers dårlig film.

Det føles ut som den benytter en del blacksploitation-triks med en dæsj Smokey and the Bandit (selv om den kom etter denne).

Usammenhengende ræl.

The Prompt hadde nettopp en interessant episode på 7-årsdagen for den gangen Steve Jobs presenterte iPhone i offentligheten første gangen. Anbefaler at man hører igjennom den, kanskje etter å ha sett presentasjonen først.

You had me a scrolling

Ser man på presentasjonen er det ganske tydelig at vi har med en veldig stolt Steve Jobs å gjøre. Fyren var kanskje et rasshøl, men i det minste veldig fascinerende rasshøl. Og synd at vi ikke får oppleve han lengre.

Jeg så presentasjonen for noen dager siden, og det som slår meg er at rekkefølgen «A wide screen iPod, A phone, An Internet Communicator» som på den tiden virket litt feilaktig ettersom det var jo telefonen mange hadde lyst på i ettertiden virker veldig forutseende.

Som de fleste har jeg jo sett noen filmer og tv-serier, og som litt færre av mine landsmenn, lest noen bøker. Så sånn uten flere dikkedarer, min liste for året som gikk. Og som tidligere, min liste er ut i fra hva jeg leste/så/spilte i fjor, ikke om det ble utgitt i fjor.

Lest

• Fuglehotellet av Tiger Garté. Rørende og klumpen i halsen.
• Politi av Jo Nesbø. Litt mer ‘jordnært’ enn forrige bok om Harry.
• People Who Eat Darkness av Richard Parry. Interessant om Japan og forsvinningen til Lucie Blackman.
• Gone Girl av Gillian Flynn. Skal visst komme i filmversjon i løpet av året.

Sett

• Zero Dark Thirty. Jakten på Osama.
• Lincoln. Daniel Day Lewis. Alltid en bra film med han.

På TV synes jeg Dexter sluttet på en måte som den ikke burde ha sluttet. Men fortsatt severdig. Breaking Bad avsluttet derimot strålende, og kjemper hardt med The Wire om å være beste tv-serie. Homeland startet muligens litt tregt, men gjorde ting jeg ikke hadde forventet av en amerikansk serie. Så dette blir spennende i år. House of Cards fra Netflix var derimot beste nykommer. Kevin Spacey og Robin Wright er et herlig radarpar. Ser frem i mot seriestart neste måned. Ellers var det mye dritt fra USA. The Following ble latterlig etter en episode, Hostages beskues fortsatt (men mest av nysgjerrighet om hvor de går videre, ikke p.g.a kvalitet). Blacklist virker dog litt spennende. Men siste sesong av How I met Your Mother har derimot startet lovende.

Spill

MLB The Show 13 og GTA V. Sistnevnte var veldig imponerende teknisk sett. Oppdrag og historie er sånn passe. Men en fantastisk spillverden.

Man of Steel er det jeg vil karakterisere som nok en omstart av Supermann, regissert av Zack Snyder. Ikke så mye å si om filmen, annet enn at den er et greit eksempel på hvorfor det er dumt å gi filmskapere et tilsynelatende ubegrenset spesialeffektbudsjett.

I august ble det utgitt to verk om Jack Reacher, «barnet» til forfatteren Lee Child. High Heat er en liten novelle som er lagt til New York, den sommeren Son of Sam herjet. Grei nok, men selvsagt alt for kort til å være en ordentlig Jack Reacher opplevelse. Minner litt mer om å være påskekrim-på-melkekartongen. Og tar naturligvis ikke lang tid å lese.

Never Go Back er den 18. boken om Jack Reacher. Han er tilbake i Virginia for å besøke sjefen for sin gamle avdelingen, 110th Military Police. Og naturlig nok, Reacher havner i trøbbel.

Jeg er jo stor fan av bøkene om Jack Reacher, men føler denne er litt sånn midt på treet. Med 18 bøker er det kanskje ikke så rart. I denne forbindelsen betyr ‘midt på treet’ noe som er bedre enn de fleste av samme type.

Den hadde ikke den samme følelsen av å være en sidesnuer som tidligere utgivelser, og samtidig begynner Reacher å føles litt malplassert i den moderne tiden med NSA, Department of Homeland Security og elektronisk overvåkning. Tidens tann begynner kanskje å hente igjen Reacher? Men frykt ei, om du tenker det samme som meg, så er det nok en scene i denne boka som gjør at du tenker på en fremtidig erstatter for Jack Reacher som romanhovedperson. Og om ikke som erstatter, kanskje som en bi-serie.

Dog, selv om jeg ikke overøser boken med superlativer, så er det naturligvis noe som bør leses om man er fan av Jack Reacher. Selv om jeg kanskje skulle ønske at Lee Child vendte litt tilbake i tid og ga oss flere historier fra tiden i militæret.

Denne fredagen hadde jeg siste arbeidsdag, hos en arbeidsgiver som jeg har jobbet for siden 2007. Ut i fra hva jeg regner som mitt voksenliv, så er dette andre gangen jeg har avsluttet et arbeidsforhold. Sommerjobber og jobber jeg har hatt i forbindelse med skole regner jeg ikke med her. Hvorfor vet jeg ikke, men de føles ikke som ordentlige jobber.

Alle har sine forklaringer hvorfor de skifter jobb. Arbeidsvei. Miljøskifte. Rutinepreg. Nye utfordringer. Endringer på arbeidsplassen.

Nye utfordringer spiller litt inn for meg, men i hovedsak er det fordi arbeidsgiver i det siste har gjort store endringer i arbeidsmiljøet. Å jobbe på tvers av landegrensene er ikke like spennende når man i utgangspunktet skal begynne å jobbe mer og mer i silo, på smalere områder. For å ikke snakke om at de involverte delene av selskapet har store forskjeller. Det er ikke uvanlig å se på Norden eller Skandinavia som en ensartet masse, men for oss her i Norden er det ofte forskjeller, mange av dem kan føles betydelige. At delen i Norge også er minstebarn i familien spiller også inn.

Jeg er ikke alene, ettersom denne måneden er det tre andre som også har siste arbeidsdag, samt at en til følger i måneden etterpå. Det vil si at ca. 1/3 av avdelingens representanter i Norge vil slutte i løpet av oktober og november.

Å slutte i en jobb involverer ofte vemod. Det vil være kolleger man ofte har interessante samtaler med som man aldri kommer til å se igjen, eller i det minste, veldig sjeldent.

I tillegg skal man jo også begynne i et nytt jobbmiljø, det er alltid spennende å komme inn i på en ny arbeidsplass. Er ikke den mest utadvendte personen i verden, men som oftest har det gått greit.

Som en kollega sa, i vår felles misere om de endringer våre overhoder hadde påført oss, «Det er jo en sjanse for at du kommer til å få det verre hos din nye arbeidsgiver». Jeg tvilte, og det gjorde egentlig min kollega også. Sjansen er nok større for at at jeg ikke opplever store endringer i arbeidsdagen. Djevelen du kjenner er bedre enn djevelen du ikke kjenner og alt det der. Men i det minste vil jo arbeidsdagen de neste ett til to årene handle om å lære seg alt det nye, ikke fokusere på alt det som ble opplevd som negativt på den gamle arbeidsplassen.

I dette tilfellet hadde jeg heldigvis (eller kanskje man kan si uheldigvis) ikke tid til å være rammet av vemod fordi det de siste ukene gikk i et. Jeg har hatt besøk fra kolleger i andre land som skulle ta over arbeidsoppgavene mine. Jeg har også jobbet om natten med noen oppgaver som var viktig å få gjort før jeg sluttet. Og siste dag var jeg på jobb fra fem om morgenen og jobbet 12 timer i strekk. Hardt nok det, litt hardere når natten ellers var ødelagt av insomnia og et tap i World Series andre kamp for Boston Red Sox.

Så da tenkte man ikke så mye på det å slutte i jobben, men at neste punkt på planen var seks dager med fri. Og kanskje få med seg noen kamper fra World Series som sendes midt på natten her til lands.

Men når de siste arbeidsukene kommer litt mer på avstand vil nok vemodet komme i noen små doser. Fordi det uansett vil være en overvekt av gode minner.

Anarkistisk ungdomsgjeng henger opp plakater med subversivt innhold. Fra Torshov.