… maximum teisam

Årets

2014-12-28

Som vanlig prøver man seg på en liten retrospektiv for året som er i ferd med å avsluttes innenfor kategoriene lest, spilt og sett (TV og film), og velger seg noe av det man syntes var best.

Lest

Nok et dårlig år for boken når det gjelder meg. Og det hjelper ikke at jeg koblet meg opp til Goodreads og ser på tempoet til de jeg følger på Twitter. Nyhetsmailen fra Goodreads om hva de andre har lest i det siste er ofte en kilde til dårlig samvittighet.

Men litt har jeg da lest.

  • Personal årets bok i serien om den tidligere MP-en Jack Reacher. Grei nok, selv om det er sterke antydninger fra Lee Child om at Reacher begynner å bli gammel. Hadde vært interessant om Child hadde begynt å utforske militærkarrieren til Reacher i stedet.
    • Oslo Noir er Aslak Nores nye bok om Peter Wessel, som vi ble kjent med i En norsk spion. Kommer kanskje til å skrive noen flere ord om den, men alt i alt er den mer velskreven en «En norsk spion», selv om deler av metaforbruken fortsatt bærer preg av skolestil. Men, bare en nedlatende omtale av feitinger.
    • Command and Control av Eric Schlosser. Kanskje noe av det mest skremmende jeg har lest noensinne. Handler om atomvåpen fra amerikansk/vestlig side. Jeg tør nesten ikke tenke om hvordan det var på sovjetisk side. Jeg er positivt overrasket over at menneskeheten fortsatt eksisterer.
    • An Officer and a Spy av Robert Harris om Dreyfus-saken.

Spilt

Jeg har spilt en del timer på mitt spill fra Football Manager 2012, der mitt alter ego snart er 72 år gammel og sesongen er 2046. Rosenborg spiller på Samdahl Stadion, som har plass til 120.337 tilskuere (imponerende demografisk utvikling i Trondheim). Jeg bruker halvparten av lønnsbudsjettet på 780mnok, og har 5340mnok tilgjengelig for overganger. Burde virkelig snart trekke meg tilbake, men det er en viss sjanse for at Champions League finalen vil være på Samdahl Stadion i 2051. Så det burde jo være et naturlig mål å spille til da.

Men ellers har det ikke vært så mye spilling, selv om jeg har gått til innkjøp av både PS4 og Wii U.

  • Årets utgave av MLB The Show var jo bra, og jeg har brukt en del timer på det. Ettersom jeg bare spiller RTTS (Road To The Show), finner jeg glede i en del av endringene de gjorde der. Fjerning av periodemålene er greie, slik at man slipper å bli satt på benken etter en svak periode.
    • Shredder på iPhone/iPad har jeg brukt en del tid på. Ikke for å spille kamper, jeg synes det er så kjedelig å begynne en match, men for å løse de innebygde problemsituasjonene på best mulig måte. Finner de lærerike.
    • Monument Valley er kanskje et av de beste spillene jeg har spilt på iOS. En avgrenset historie som ikke er lagd for å få deg til å bruke IAP, med en distinkt visuell stil.

I tillegg kom jo GTA V for PS4/Xbox One i år. Jeg begynte så vidt på siste oppdraget i GTA V for PS3, før jeg bestemte meg at jeg skulle vente på PS4-versjonen. Og den visuelle oppgraderingen har gjort ventingen verdt det. På Wii U ser både Mario Kart og Super Mario 3D World ut som spill jeg kommer til å kose meg med nå i vinter.

Film

Et labert filmår for min del. Det er fortsatt forbausende vanskelig å sette seg ned for å se en film på tv-en hjemme, samt å finne tidspunkt for å se en film på kino. Sistnevnte har jo også litt med at jeg skiftet jobb på tampen av 2013 og ikke har opparbeidet meg så mye fri jeg normalt sett ville ha brukt til impromptu fridager med medfølgende besøk på matineforestillinger/seniorkino.

  • Veronica Mars er kanskje ikke filmhistoriens beste film, men en hyggelig visitt til et tv-univers jeg oppdaget så alt for sent.
    • Interstellar var tankevekkende, fascinerende, magisk og mer til.
    • Gone Girl er filmatiseringen av Gillian Flynns roman som jeg tidligere omtalte her, samt plukket ut til å være «Årets» i 2013.
    • Guardians of the Galaxy var en underholdende actionfilm med passe mengder action, humor og drama.
    • The Imitation Game er også veldig sebar. Benedict Cumberbatch er strålende.

TV

Gullalderen til TV-en fortsetter, og 2014 har i så måte vært et veldig bra år.

  • House of Cards hadde sin vanskelige andresesong, og leverte greit. Glansen forsvant bittelitt, men ser frem til sesong 3.
    • Game of Thrones var en serie jeg først begynte å se i år. Og ble hektet. HBO Nordic er nesten verdt det for Game of Thrones alene, men serier sett på HBO Nordic utgjør nesten halvparten av min liste.
    • Fargo har Billy Bob Thornton i storform. Fantastisk serie.
    • True Detective med Matthew McConaughey og Woody Harrelson i hovedrollen var, i fare for å repetere meg selv, fantastisk. Og kanskje innehaver av tidenes mest fantastiske scene i en tv-serie.
    • The Honourable Woman med Maggie Gyllenhaal var en sedat spenningsserie basert på Israel/Palestina. Ikke helt solgt på Maggie Gyllenhaal i hovedrollen (har litt verre for å akseptere amerikaner som spiller brite enn omvendt).
    • The Americans, som jeg av en eller annen grunn ikke nevnte i fjorårets bloggpost hadde også sin vanskelige andresesong og bestod.
    • Mad Men nærmer seg slutten, og er fortsatt strålende fortelling fra 60-tallet.
    • Homeland har i år vært meget spennende og i fjor skrev jeg «Så dette blir spennende i år» når jeg omtalte Homeland. Heldigvis spådde jeg rett (og jeg har ennå ikke sett siste episode), særlig etter de feilskjærene sesong 2 og 3 var. Sesong 3 sluttet greit, men tilliten hang i en tynn tråd.

I tillegg hadde jo How I Met Your Mother sin siste episode, som var akkurat sånn passe vemodig og riktig. Mange var kritiske, men som avslutning på en serie var den etter min mening meget bra. Problemene med serien var mer at den kanskje var noen sesonger for lang, noe jeg trakk fram i mine tanker her.