Sønnen

Jo Nesbø setter ord på papir. Eller datamaskinen. Rister litt. Til slutt så kommer det enten ut en sang eller bok. Er sluttproduktet en bok er det som oftest en kriminalroman om politiførstebetjent Harry Hole, med unntaket «Hodejegerne» og «Sønnen». 2015 skal vi også få stifte bekjentskap med leiemorderen Olav Johansen i «Blod på snø». Noen ganger kommer det også ut en barnebok om Doktor Proktor.

«Sønnen» fokuserer på Sonny (du ser hva han gjorde der), sønnen til en tidligere politimann som tok livet av seg og avslørte seg som en muldvarp i oslopolitiet, og Simon Kefas, politimannens tidligere venn og jobbpartner.

Men alt er ikke som man skulle tro. Og så videre. Jo Nesbø er jo selvsagt irriterende flink når det gjelder å skrive spennende bøker, «Sønnen» er selvsagt ikke noe unntak (strengt tatt er det vel bare «Panserhjerte» som har skuffet meg), og er en spennende historie det er verdt å bruke tid på. Selv om det kanskje begynner å bli litt kjedelig med nok en historie som er bygd opp rundt utro tjenere i oslopolitiet. Burde være en krykke han snart burde kunne klare seg uten.

Men les. Om man liker kriminalromaner. (1 ned, 23 igjen).