Har begått et kjøp for å leke meg litt med Windows.

Hørte på siste episode av TV Talk Machine der Tim og Jason pratet om at analysen til Netflix tilsier at det å lage en serie som varer mer enn fem sesonger sannsynligvis er å kaste perler for svin. De fleste serier har kanskje en idé om hva sesong 5-6-7 osv skal til handling, men grunnideen kanskje holder for de fire første og knapt nok det. Skaperen av The Crown hadde visst planer om seks, men nå blir det visst bare fem.

Ikke vanskelig å være uenig i den analysen. For enkelte av seriene jeg følger med på som har kommet til sesong 5 eller høyere, så er grunnen til at jeg i det hele tatt ser på de rett og slett gammel vane, og at de mer begynner å føles som jobb.

At det også er for mange episoder/sesonger av en serie som er ferdig er også til hindring for at nye tittere vil velge å se den. Det er nok ikke mange som f.eks vurderer Arrow og blir glade av at de kan se frem i mot 170 episoder.

Ting vi mistet i brannen er en novellesamling av Mariana Enríquez som er februarboken i @enslagsbokklubb. Personlig er jeg ikke en stor leser av novellesamlinger (i den grad jeg kan kalles en stor leser av noe). Kan bare huske En fremmed jeg kjenner som var en favoritt fra 2015.

Denne derimot er jeg ikke en fan av. Starter litt tregt og hopper litt over alt. Selv om det mot slutten skjer en vridning mot kvinner og skuffelsen deres over mannen i sitt liv over til at enkelte menn er psykopater som ødelegger kvinner. Skjønner at det er et viktig tema. Mental helse er også et element. Noen av historiene hellet litt mot å være grøssere, og en av de giddet jeg ikke å lese ferdig fordi den ble for creepy. That’s not my jam.

At dette opprinnelig var en bok på spansk som er oversatt var neppe heller til hjelp. Følte at språket var litt stakkato. Ikke ulikt denne posten.

Hørte på en podcast om siste episode av The Good Place laget av det jeg antar er fans av serien. Har prøvd å høre på den før, men den falt ikke i smak.

Men valgte å høre på den siste episoden. To ganger. Vel. Første gang varte i cirka 10 minutt før jeg ytret «men herregud da» og slettet episoden. Andre gang så klarte jeg å høre den ferdig.

Men når jeg skriver «… laget av det jeg antar er fans av serien.», så er det en antagelse jeg er litt usikker på. For her var det flisespikking på høyt nivå over hver eneste lille detalj i episoden og uenighet om kunsteriske valg. «Åja, Tahani var plutselig venner med søsteren sin» (noe man hadde faktisk lagt opp til i forrige sesong da de gjorde opp med hverandre i Budapest). Hvor kom det i fra sånn plutselig lurte de på og mente at dette og mange andre utviklinger burde ha blitt forklart nærmere. I siste episoden som dekket et tidsrom på noen tusen Bearimies.

Eller valget med at Michael ble forvandlet fra demon til menneske på jorden i Ted Danson sin skikkelse og ikke en yngre versjon. Ja, ok. Hadde vært merkelig om dette var første episode i en ny serie, da hadde det kanskje vært mer naturlig å bruke en eldre person som ble forvandlet til en yngre. Men i seriefinalen? Da synes de at man bør bytte ut en av de bedre figurene i serien med en ung spirrevipp fordi det er mer «realistisk»?

Og nå driver jeg flisespikking av en podcast laget av noen glade amatører. ARGH. Skulle nok ikke ha lastet ned podcasten på nytt etter første forsøk.

Virkelig IMDB, ingen andre titler som hadde vært mer sannsynlig bare fordi man ikke har med et utropstegn i søket?

Relatert, så Shazam! i kveld. Grei nok superheltfilm med et hint av Big i seg.

Joker er også en film som har vært litt snakkis på grunn av Joaquin Phoenix sin tolkning av Joker. Og etter å ha sett den i kveld kan jeg jo skjønne det.

Ikke at jeg har sett han i så mange filmer når jeg ser gjennom listen hans på IMDB, men i de jeg har sett han i har han alltid vært strålende. Så også i Joker. Men det er også hele beholdningen i filmen etter min mening. Bortsett fra farsfiguren gjennom TV i Robert de Niro tolkning av Murray Franklin som er grei nok (grei nok bruk av de-aging her også), så er alle de andre karakterene veldig perifere.

Er kanskje sånn det skal være når man skal fremstille en av de mer klassiske superskurkene, om hvordan Arthur Fleck ble Joker etter en svært så dårlig barndom og oppvekst med psykisk sykdom og en spesiell mor. Men en glimrende rolletolkning gjør ingen film.

Slutt med The Good Place, men heldigvis er jo Brooklyn Nine-Nine tilbake. Morsomt å høre på den offisielle podcasten også. Marc Evan Jackson kan jobben med å være podcastvert.

Så riktignok ikke på Superb Owl (bortsett fra de siste ti minuttene i reprise). Men jeg har spilt av pauseshowet en del ganger. Samt Shakira på Apple Music en del. Grei energisk musikk til arbeid.

Det var mye snakk om Oscar for Adam Sandler for Uncut Gems. På sett og vis kan jeg skjønne det, selv om Adam Sandler spiller som Sandler gjør uansett om det er komedie eller seriøst. Og den ble avsluttet med et «JØSS. WOW».

Men i hovedsak er det en film om usympatiske mennesker som oppfører seg usympatisk og gjør usympatiske ting. Bastardcoated bastards with bastard filling enkelt og greit. Ofte klarer man å lage interessante filmer om slike personer og miljøer, men ikke denne gangen. Dialoger er i hovedsak hyling og skriking. Det er mye shaky-cam, og summa summarum blir det slitsomt og uinteressant for min del.

Har jo lenge tenkt tanken på å skaffe meg en Windows laptop for å kunne friske opp kunnskapene om Windows og noe jeg også kunne installere Linux på. Basert på krav og ønsker har jeg lenge hatt lyst på en Thinkpad X1 Carbon, men gen 7 som «kom» sommeren 2019 var litt skuffende, dog akseptable. Men andre ting gjorde at det ble utsatt og utsatt, og til slutt ble det nesten like greit å vente på neste generasjon. Og i mellomtiden har jeg lagt merke til en HP Dragonfly som virker meget interessant funksjonsmessig osv.

Samt at den ser særs snerten ut kontra X1 sin litt mer pragmatiske utseende.

Årets Superb Owl var den første på minst 20 år, kanskje mer, der jeg ikke gjorde en innsats med å se den. Har alltid begynt å se den etter midnatt og brukt å sett på den så lenge den er interessant. Har jo hjulpet at jeg før brukte å se den ute med bekjente, men begynner å bli noen år siden det.

Og før brukte jeg alltid å ta fri fra jobben på mandagen. Men ikke i år. Det fristet ikke med å være oppe hele natten. Men har sett de siste 10 minuttene. Og hadde jeg vært våken så hadde jeg heiet på Chiefs (er det ikke Bills heier jeg som oftest alltid på AFC-laget).

The Young Pope begets The New Pope. Har sett første episode. Jeg digger stilen og tonen i serien, og bruken av musikk.

Ikke nok med at serien er omme, det var også siste episode av The Good Place Podcast. Men de avsluttet jo storveis med over en tre timers samtale mellom Mike og Marc (og Drew Goddard kom med innspill histen og pisten).

This forkin show.

Da var det slutt. The Good Place har gått gjennom døren og sluttet å være en del av universet. Morsomt og vemodig. En av de bedre serieavslutningene jeg har opplevd.

Denne perfekte og unike komedieserien som aldri sparte på kruttet, og brukte episoder på å få fremdrift i historien der andre serier ofte ville ha brukt sesonger. Ikke noe trå i vannet her nei, full fart fremover.

Kanskje de kunne ha presset en sesong eller to til ut av historien, men alt i alt så er det nok bedre at de slutter på topp og etterlater oss et ønske om mer enn det motsatte.

Sesongene 2 til 4 greide kanskje aldri å skape magien fra den første sesongen, selv om det kanskje er den 13. episoden i første sesong som alene skapte den magien og uten den så hadde den første sesongen kanskje vært på samme nivå som alle de andre. Likevel fire sterke sesonger. The Ringer rangerte alle episodene, og allerede på 51. plass (aka siste plass) var jeg uenig. Men så innså jeg jo at selv denne serien måtte ha noen på siste plass, og bortsett fra en topp 10, så begynner det jo å bli litt hipp som happ hvor man plasserer alle episodene. Og uansett er dette en serie som skal ses på nytt. Og på nytt …

En annen ting som gjorde serien perfekt er jo at under innspillingen av sesong 3 så fant de ut at det å lage en podcast som serien var en smart ting. Marc Evan Jackson «I play Shawn» var perfekt som vert, og hvordan podcasten roterte med å ha skuespillerene, manusforfattere, regissører og alle andre mulige folk foran og bak kameraet økte bare min kjærlighet til serien. Det er morsomt og interessant høre på folk som virker til å være genuint glade i hverandre fortelle om alle store og små detaljer om hvordan en slik serie lages.

Så da hever jeg glasset for en skål, og sier farvel til alle motherforking ashholes and benches.

Tok en gjentitt av den første Jack Reacher filmen i går. Basert på One Shot som også var den første boken med Jack Reacher jeg leste. Tom Cruise er en herlig skuespiller, og spiller med bravur som actionhelt i mange filmer. Men har man lest bøkene og fått med seg den fysiske beskrivelsen av Jack Reacher, så er det vel ikke akkurat Tom Cruise man tenker på først.

Likevel, så gjør han jo en grei figur og gir oss en forestilling som ikke er den mest Tom Cruisete.

Og ved andre titt så var det jo fryktelig morsomt å se den scenen der Reacher undersøker et hus og blir angrepet på baderommet av to stykker bevæpnet med balltre og brekkjern. Morsom og brutal scene.

“If the idea of monopoly were Beyoncé, then monopsony would be Solange. They’re close sisters, yet their styles are pretty different.”

Joan Robinson og monopsony

I jula så jeg at en av de jeg følger på Instagram nevnte noe om @enslagsbokklubb som skulle være bokklubb med lav terskel. Så jeg kjøpte januarboka på ebok.no, har i dag hentet februarboka på den lokale Deichman. Men diskusjonene er tydeligvis på Facebook, og akkurat nå i starten er jeg faktisk så interessert i å kanskje delta i diskusjoner at jeg i et svakt øyeblikk vurderte å åpne facebookkontoen min igjen. Kanskje jeg i stedet skal lage en Skybert konto?

Men, med nåværende tempo er det jo en viss mulighet at jeg når målet mitt på Goodreads.

I går så jeg endelig siste episode av Mr. Robot, en serie som har vært med på alle mine lister av årets TV-serier. Og en av de få som jeg har prøvd å se fra uke til uke i stedet for å samle opp for en binge. Selv nå så ble tittingen forstyrret av juleferie, så var det fortsatt bare en episode i uka.

Å avslutte en serie er alltid vanskelig, både fordi den skal gi fansen et tilfredsstillende endepunkt for historien man har fulgt med, men samtidig så er det jo ikke slutten på «livet» til protagonisten(e).

Så ofte er jo de(n) siste episoden(e) noe som sjeldent skårer høyt på rankinglisten blant fansen. Fordi alle har sin egen versjon av hvordan det skal slutte.

De avsluttende tre episodene av Mr. Robot er kanskje ikke de beste i serien, men som avslutning på serien synes jeg de er helt greie. Og noe mer kan man egentlig ikke kreve av en serie. Og som TV-serier flest, så er det ikke siste episode som er målet, men veien til siste episode. Og der er Mr. Robot i øvre sjikt.

Og om et år eller to, så kommer jeg til kjøre en rolig gjentitt av hele serien. For så bra er den.

Var på Odeon og så 1917 i IMAX. Heldigvis i 2D (3D medfører bare «BAH HUMBUG» fra min side).

Filmet som en pseudo ett opptak, er dette en bemerkelsesverdig vakker, spennende og intens film. Mye på grunn av effekten hvordan den tilsynelatende er filmet. Regissør Rian Johnson hadde noen morsomme tweets om 1917 og filmingen i ett opptak.

Last night at the PGA awards Mendes told me 1917 was ACTUALLY shot in one continuous take, if an actor flubbed a line they’d go all the way back and start again from the beginning. They paid Cumberbatch to show up every day and wait in that room at the end. He was there 6 months

— Rian Johnson (@rianjohnson) January 19, 2020

Skal man utsette noe på filmen så er det at det er litt vanskelig å skjønne geografien, og hvor uberørt mye av landskapet er med tanke på at det er tredje året med skyttergravskrig. Og samtidig så må jeg jo si at mengden med skyttergraver de lagde for filmen ser imponerende ut.

Sett første episode av Star Trek: Picard. Ser lovende ut det. Bortsett fra noen tilfeldige episoder på søndags ettermiddag, så har jeg egentlig null kunnskap om Star Trek: The Next Generation (og alle andre Star Trek serier egentlig bortsett fra Star Trek: Discovery (som er en serie som falt i smak)).

Noe har jo selvsagt med at ting er enklere å visualisere nå med effekter og datamaskiner. Men tror også at kortere sesonger hjelper på opplevelsen. Jeg begynte for noen år siden å titte på ST:TNG på Netflix, men gikk fort over til å fokusere på nyere serier (som det er alt for mange gode av uansett, så det å bruke tid på en 30 år gammel serie fristet ikke, i alle fall i denne sjangeren).

Ferdig med De sju dørene av Agnes Ravatn. En atypisk kriminalroman, særlig med tanke på hvem som er protagonisten i romanen. Som definitivt er, for de av oss som hører/hørte på TV Talk Machine, not a cop. Fint og økonomisk skrevet. Og med det mener jeg at Ravatn får frem stemning og situasjon uten å bruke for mange ord. Kan også være fordi at jeg som nordmann lett kan sette meg inn i hvordan en norsk øy i fjordgapet vil kunne oppleves i desember.

Kan anbefales for de som vil ha litt krim uten den typisk forsofne politietterforsker som sliter med alkoholisme og andre indre demoner.

Siracusa har gitt ut appen Front and Center for å videreføre kontroll av vinduer slik den var på klassisk macOS. Min første tanke var jo at dette i utgangspunktet var en dum idé. I alle fall å ha det som standard funksjon. Men det har jo litt med hvordan jeg bruker Macen. For min del er det dokumentene som er det viktige uansett som det er i BBEdit eller en nettside i Safari. Når jeg har flere vinduer med BBEdit, der hvert vindu igjen inneholder flere åpne tekstdokumenter, og flere iTerm vinduer med mange faner der f.eks det jeg gjør i BBEdit er avhengig av hva jeg ser i iTerm så ville jo modellen Siracusa liker være særs upraktisk. Slik jeg ser det.

Ellers er det bare å lese Dr. Drang, han skriver det bedre enn meg.

Har siden jeg hørte den på The Morning Show, ofte hørt på Clint Eastwood av Freedom Fry. Marie Seyrat har en veldig fascinerende stemme.

Egentlig mye bra musikk på The Morning Show. Kan anbefale spillelisten på Apple Music.

song.link

Charlize Theron er jo alltid herlig (i alle fall i de filmene jeg har sett henne). Seth Rogen kan være morsom. I Long Shot treffer man mer på det første enn det andre. Selv om Theron kanskje ikke er den helt riktige skuespilleren for denne type film. En helt grei romcom der humoren er litt mer ubehagelig enn smart. Og litt dårlig utnyttelse av enkelte rollefigurer. Dog, det er jo vanskelig å parodiere en president når virkeligheten er mer absurd enn man klarer å finne på selv.

Men kan være at jeg ikke var i rett sinnsstemning for å se den i dag. Tror jeg kanskje må gjøre et nytt forsøk om noen uker.