… maximum teisam

Luster 📚

Luster er for meg en sånn helt grei bok midt på treet. Interessante karakterer, men tematikk er for meg fjernt med tanke på alder og økonomisk situasjon.

Det er lagt et grunnlag for interessante interaksjoner mellom hovedfigurene i boken, men de kommer seg liksom aldri over målstreken.

Må kunne sies at sykdommen for noen uker siden henger greit igjen. Periodevis litt hoste, og titt og ofte hodepine.

Sistnevnte slo til hardt i dag og måtte dra fra jobb etter lunsj. Hjernen var ikke tilstede. Bedre nå, men regner med at det blir en uke eller to med bivirkninger

Var innom en Eplehuset-butikk i dag for første gang siden en gang i 2019. Så bortsett fra det jeg har kjøpt, så var det første gang jeg så enkelte produkter. Må si iMac 24 var smekker, likte Apple Watch i grafitt. Og fremtidig jobbmaskin, MacBook Pro 14, så meget smækker ut.

Da er årets første flaske av den eneste ækte julebrusen drukket.

Skal sies at The Breaking Point ikke er så enkel å se den heller.

Bastogne er grusom vakker. The Breaking Point bare grusom.

Trafikklys (gjenskinn).

Bastogne er både den vakreste og vanskeligste episoden av Band of Brothers.

Jerry Remy

Jeg lot meg underholde av World Series i 2001, selv med min ringe forståelse av sporten, så skjønte jeg at dette var spennende greier.

Men det var når jeg i 2004 tilfeldigvis begynte å se ALCS i kamp 4, og opplevde å se Boston Red Sox vinne åtte kamper på rad og vinne sitt første mesterskap siden 1918 gjorde at jeg fikk en liten forkjærlighet for laget. At de repeterte i 2007 hjalp jo også på.

Så når jeg i 2010 bestemte meg for å prøve MLB.tv (ettersom de hadde god støtte på iDingser og Apple TV), så var det jo naturlig at jeg valgte meg ut Boston Red Sox som favorittlag (er man i Europa er det en fordel å velge et lag fra østkysten, ettersom man ofte nok får sett kamper som starter 1905 om kvelden her, og ikke 0105 om natten).

Og en uke etterpå opplevde jeg en ting som fortsatt for meg er et av mine favorittøyeblikk innen sportstitting.

Det var ikke Don Orsillo og Jerry Remy som kommenterte den kampen ettersom det var rikssending, men fra sommeren 2010 var Don og Jerry for meg stemmen av baseball. Man kunne høre at de trivdes i hverandre selskap, og var det skeivt resultat den ene eller andre veien, så klarte de å fortsatt gjøre det underholdene å se på.

F.eks Here comes the pizza

Eller boob grab.

Fnisingen er sublim.

Og når de høye herrer bestemte seg for at 2015 skulle være siste sesong med Orsillo som hovedkommentator, og erstatte han med Dave O’Brien ble jeg faktisk litt skuffet. Og det hjalp ikke at det tok en stund for O’Brien og Remy å finne tonen, og egentlig aldri klarte å samme nivå som Don og Jerry.

Men det er vel bare sånn at når man får kreft flere ganger, og i Jerry sitt tilfelle, sju ganger, så begynner vel oddsen å helle veldig mot kreften. Dessverre. En ekstra sten til byrden var vel også at sønnen Jared i 2013 ble dømt til fengsel på livstid for å ha drept kjæresten sin Jennifer Martel (etter et langt liv med problemer på den feile siden av loven).

Og femte oktober 2021 fikk vi se han for siste gang når han kastet ut det første kastet foran sluttspillkampen mot New York Yankees.

Så når jeg på Twitter tidligere i dag så nyheten om Remdawgs bortgang, så var det ikke fritt for at jeg faktisk ble en smule trist. Fordi han er såpass essensiell for hvordan jeg har opplevd baseball.

Late to the party, men endelig begynt å se på What We Do in the Shadows. Ferdig med første sesong. Veldig fornøyelig.

Nobody 🍿

Nobody med Bob Odenkirk i en litt uvanlig rolle er en John Wick uten alt byråkratiet som til slutt belemret de to siste filmene med John Wick. Får håpe #4 retter opp skuta litt, selv om Derek Kolstad ikke har noe med den å gjøre.

Men i Nobody er han tilbake med å ha skrevet en film som gjorde den første John Wick bra. En uanselig mann (kanskje feil ord å bruke om John Wick) som egentlig er rå drapsmaskin.

Og det får Odenkirk vist i denne. Rett og slett en god actionfilm med gladvold.

Og den var bare 90 minutter lang. Alltid et pluss i min bok.

Nye AirPods. Sitter bedre i øret enn de gamle, men blir nok fortsatt AirPods Pro på vei til og fra jobb. Støydemping er et must.

57 strømmetjenester og ingenting å se. Eller noe sånt. Klarer ikke å velge noe, så da ble det å starte en gjentitt av Band of Brothers

Inntrengeren 📺

Spoilers ahoy, men man ser ikke på denne korte serien for spenningen og intrigene. Man ser den fordi den er dårlig.

Noen ganger begynner man å se på en tv-serie (evt. miniserie), og får etter noen minutter en slags forståelse for hvorvidt serien er bra, sebar eller ræva.

Inntrengeren (aka Intruder) på NRK greier greit å plassere seg i sistnevnte kategori. Til og med nederst i kategorien. Den er faktisk så dårlig at man får en liten morbid interesse av å se hvor dette bærer hen.

Sam Hickey dreper en innbruddstyv, men det kan kanskje argumenteres at det ikke helt var i selvforsvar ettersom tyven var på vei ut av huset og ble stukket i ryggen. Vet jo ikke helt hvordan det er i UK, men vil jo tro at det er noen formildende omstendigheter. Frykt. Adrenalin. Usikker på om den ulovlige inntrengeren er alene.

Men neida, Hickey regner jo tydeligvis med at han kommer til å få livstids fengsel, og dermed får hjelp av konen Rebecca og Angela Pitt til å flytte liket samt kutte seg selv litt opp slik at det blir seendes ut som selvforsvar. Sam oppdager derimot ikke at innbruddstyven hadde en partner som klarte å rømme med laptopen hans.

Faren til den drepte tror derimot at sønnen ikke angrep Sam Hickey. Men det virker ikke som om han reflekterer så mye på at sønnen faktisk ble drept mens han utførte et innbrudd.

Blablabla, det viser seg at Sam og Angela hadde et forhold. Angela er også alkoholiker. Og det fremstilles på den mest komiske måten. Også er jo hun løsmunnet. Og babler litt for mye om det som skjer. Blablabla, ender opp med at Rebecca knerter Angela og at Rebecca lokker Sam på villspor inn i hulene under boligen der han dør av kulde. Og dermed antar man dødsfallet til Angela også er oppklart.

Jeg har vel sett serier som er dårligere, men jeg tror jeg aldri har sett en serie som har vært så dårlig og bare fire episoder. Finnes sikkert pornofilm med bedre skuespill enn denne.

Er så dårlig at jeg lurer på hva som er årsaken til at NRK handlet den inn.

Mixed messaging.

Sånn passe nedtur å våkne i dag med kink i nakken. Særlig etter å ha vært hjemme i 11 dager med tidenes forkjølelse.

Første forsøk med pizzadeig og autolyse ble godkjent. Trenger noen flere forsøk og justering av mengder, men tror nok mitt hovedproblem begynner å bli at jeg trenger en annen type ovn. Skulle ønske jeg kunne bruke en Ooni eller lignende.

Men bunnen ble bra.

Har satt en pizzadeig, og prøver meg for første gang på å bruke autolyse. Og jaggu. Deigen begynte etter to timer å ligne på det man har sett bakenerder på instagram jobber med. Lett å strekke ut. Blandet så inn gjær og salt, og har brukt strekk og brett noen ganger, før den nå er satt i kylen for brukes i morgen.

Har jo lest om teknikken før, men aldri satt meg inn i hvordan den utføres. Helt til jeg så en kort og veldig informativ video sånn tilfeldigvis på YouTube på hvordan man lager Calabrese Pizza.

Begynte vel en dag for sent, men kan jo f.eks være spennende å se neste uke om to dager i kylen har noe å si.

De tre siste episodene av Only Murders in the Building var også strålende underholdning. Og ser frem mot fortsettelsen. Hovedtrioen er fantastisk, og figurene ellers som lever i dette universet er vidunderlige.

Var innom fastlegen i dag for en liten sjekk, samt skaffe sykemelding ettersom egenmelding kunne bare brukes frem til torsdag, og jeg er bombesikker på at jeg neppe er i god nok form til å dra på jobb på fredag. Fikk også en dose med årets influensavaksine, har jo tenkt en del på det siden jeg faktisk hadde influensa i 2018, men har alltid gått i glemmeboken når sesongen kommer.

Og ettersom jeg er syk, så brukte jeg faktisk maske, for litt hensyn må man jo ta. Og det var mye gammelt folk der som satt og ventet på å få influensavaksinen, eller satt og ventet det pålagte kvarteret etter å ha fått den. Og ikke en eneste hadde maske. Det var litt irriterende.

Det gikk fryktelig fort fra når samfunnet ble «åpnet» til at det så rart ut at man brukte maske på kollektivtrafikken (og ja, sluttet med det sjøl to uker etter at dose 2 var satt, samt at jeg er påpasselig med å dra når jeg vet det er minst folk ombord på mine reisealternativer).

Men hadde jo trodd at man kanskje kunne vært litt flink til å vise såpass til hensyn når man er innom et legekontor. Det er jo tross alt en viss sjanse for å møte på syke mennesker der.

Innbiller meg at det er en skokk med USB-C, TB3 og TB4 porter som surfer rundt på YouTube for å sjekke hva slekta som jobber i Cupertino er involvert i. Og ser på f.eks MKBHD som proklamerer at EKTE porter er tilbake.

Og unisont utbryter

«VI ER DA EKTE PORTER VI OGSÅ»

Får håpe det finnes litt penger på jobbens budsjett til å erstatte min sju år gamle MBP 13 med en MBP 14. For min bruk er nok grunnmodellen mer enn bra nok. Kanskje en minneoppgradering som eneste endring.

Kom hjem fra konfirmasjon i Barteby med en kraftig forkjølelse (har gode grunner til å anta at det ikke er den dere vet, men har ikke testet meg selv. Men andre som var der og har blitt syk har testet negativt) som har medført at man har holdt seg inne og hjemme siden torsdagen.

Og i dag har man jeg virkelig fått stemmen slik at jeg har kunnet leke movie trailer voice guy.

«No, I like it in here».

Det må kunne sies at etter en uke i Barteby med iPad mini, så føles en iPad Pro 11” (2018) veeeeeeeldig stor.

Men du ser ikke syk ut 📚

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok som forklarer hvordan det er å leve med en kronisk sykdom når man ikke ser syk ut for verden ellers. Og mer spesifikt, hvordan det er for henne å ha ME. Alle nedturene, og noen få oppturer. Og skammen man noen gang føler. Og hvor lite samfunnet tar hensyn til de som har kroniske plager. Eller funksjonsnedsettelser.

Om man ikke kan sammenligne seg direkte med Ragnhild, så er det i alle fall situasjoner man kan kjenne seg igjen i. Som f.eks at hun hater spørsmålet «Hva jobber du med?», og det er bedre å spørre om f.eks «Hva brenner du for?». Min variant er spørsmål om sivilstatus, helge/festdagplaner og ferieplaner. «Ingenting, jeg skal gjøre ingenting. Jeg har ikke noe liv». Har jeg lyst å skrike noen ganger. Men blir som oftest «Ikke noe spesielt».

Jeg tror ikke jeg har brukt noe ala «Har du prøvd yoga?» når jeg hører om noen som har kroniske plager, og jeg skal i alle fall ikke begynne nå. Er mer den typen som prøver å få andre til å tenke seg om litt mer om jeg hører «baksnakk» og klisjeer om «navere» (forferdelig nyord).

Anbefales. Kortlest liten bok. Kjempebra som lydbok. Og bra forord av Anne-Kat Hærland. Som har en kronisk sykdom som gjør at hun har et snevert synsfelt. Som snevres hele tiden inn og som vil gjøre henne helt blind. Og hun nevnte en anmeldelse om sitt siste show der det ble påpekt at manuset kanskje kunne trengt en førerhund. Og hvor sårende det var.

Måtte jo lete opp den. Og den var jaggu meg verre enn jeg hadde trodd.

Men kanskje har noen av temaene rett og slett blitt Hærlands kunstneriske blindsone, som enkelt kunne ha blitt luket ut om hun på manussiden hadde fått seg noen «førerhunder». Men bevares, hun får oss til å le ganske godt ennå. Og hun slipper oss neppe av syne med det første.

Var det virkelig nødvendig å skrive på dette om en forestilling som delvis omhandler at artisten kommer til å bli blind?

Nå er jo terningkast 1 anmeldelser en egen kategori der den som skriver anmeldelsen mer skal vise frem sine språklige «evner» mer enn å fortelle hvorvidt det som anmeldes er verdt å bruke tiden på. Og ofte er noe som linkes til i sosiale medier.

De er så uinteressante. Misliker de sterkt.

Min erfaring med standupkomikere er ganske så begrenset. Jeg ser noen klipp på YouTube, men antall «specials» jeg har sett i mitt liv kan vel telles på to hender, og jeg vil fortsatt ha fingre igjen tror jeg. «Delirious» og «Raw» med Eddie Murphy, «I’m Telling You for the Last Time» med Seinfeld, «One of the Greats» med Chelsea Peretti. Samt en spesial med Robin Williams og en annen med Denis Leary. Samt at jeg har så vidt begynt å se på James Acaster sine episoder på Netflix. Mye pga klippet som er i saken jeg kommer til å linke til.

Det har som oftest ikke vært min type humor (når jeg ser klipp på YouTube), synes det ofte blir litt «What’s the deal with airplane food» (for å stjele noe jeg tror Seinfeld ironiserte over en gang (altså type vitser, ikke at han vitset om flymat)) eller «Min svigermor er så …».

Det blir ofte i mine øyne veldig meeeeh. Mye klisjeer. Mye fordommer. Og naturlig nok forenklinger. Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Og den siste uken har det jo vært litt oppstyr rundt siste til Chappelle. Jeg likte Black Bush

Men ellers har jeg sett lite av Chappelle.

Så skal ikke uttale meg om humoren ellers, men jeg synes Parker Molloy har noen interessante tanker som både spesifikt dekker den aktuelle saken, og mitt syn generelt sett på enkelte elementer innenfor standup.

Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Er vel noen år siden, men jeg synes å huske at Seinfeld klagde på at det var så vanskelig med humor fordi alle ble så krenket (herregud så lei jeg er av det ordet, jeg er ikke nødvendigvis krenket bare fordi jeg reagerer på noe).

Eller, kan det være at man reagerer fordi man ikke syntes det var morsomt. At «spøken» sparker nedover i stedet for oppover eller i det minste sideveis.

I’m not angry. I’m bored.

Eller for min del. Jeg er ikke krenket, jeg både kjeder meg og synes det er kjedelig at noen jeg har oppfattet som intelligent forsimpler komplekse temaer og sparker nedover mot de som er svakere.