Om min søke-fu ikke har forlatt meg helt, så er det i dag fire år siden jeg begynte å betale for micro.blog (faktisk på minuttet basert på epost). Ikke den som deltar mest i det sosiale aspektet med micro.blog (det er sånn jeg er), men jeg følger med og leser diskusjoner. Og en gang i blant så deltar jeg. Men for meg er det den lave terskelen for å kunne poste ting og tang som gjør at jeg er her. Slippe å tenke på overskrift. Bare slenge ut et bilde eller to, dagens reaksjon på nyhetsbildet, eller min mening om noe jeg har lest, sett eller hørt. Uansett om det er noen som leser det eller ei.

«Dance like nobody’s watching» heter det, og for meg og micro.blog er det «write like nobody’s reading».