Morgenbladet hadde en sak (dessverre bare for abonnementer) med følgende ingress.

Begynner vi å gå lei serier? Ja, mener serieskaper Johan Fasting. – Kultursnobberi å si at nå spys det ut masse innhold, sier produsent Ingvild Daae.

Fasting har kanskje rett, men det føles ikke sånn. Vi spres bare på så mange forskjellige serier. Og ja, det føles litt snobberi å si at «nå spys det ut masse innhold». Strømmetjenestene har jo gitt oss mulighet til å oppleve så mange flere lands produksjon, der det før i gamle dager var mye amerikansk, britisk og skandinavisk for min del.

Men Fasting hadde en del annet å si i artikkelen som tyder på at selv om han er yngre enn meg, så har han et litt for romantisk syn på hvordan ting var før.

Før kunne man leve med en serie 22 uker i året, gjerne i seks-syv år. Det tidsforløpet er ganske avgjørende for hva som var nøkkelen til hvorfor vi likte tv-serier så godt på begynnelsen av 2000-tallet.

For å ta det siste først, jeg er ganske så sikker på at vi har likt tv-serier alltid.

Og jeg er ikke helt bombesikker på denne, men de eneste seriene som holdt på i 22 uker var de amerikanske på allmennkanalene, de fleste andre land, inkludert Storbritannia var nok 6-12 mer normalt. Og det var jo helt klart kommersielle hensyn å ta her. Her var det meste lisensfinansiert, mens i USA var det reklame som finansierte serien. Serier som ble populære skulle melkes for alt det den var verdt, mens serier som ikke fikk et publikum etter et fåtall episoder ble kuttet, selv om det var ferdigproduserte episoder igjen. Og jeg er sikker på at betalkanaler som HBO generelt lå på 10-13 episoder pr sesong.

Slik følte man at man levde et liv med karakterene. Og den følelsen er det nesten ingen moderne serier, strømmeserier, som klarer å gjenskape.

Spenningsserier fra den tiden han tenker på som hadde 22 episoder hadde ofte en rød tråd. Et hint i piloten. Små scener her og der gjennom de neste 19 episodene. Så to episoder for sesongavslutningen der seriens helt får tatt hevn for sin drepte sønn/kone/mor, eller får nok en puslespillbrikke i mysteriet om hva som skjedde med dem. Men det var også mye tråing i vannet for å fylle ut 22 episoder av en sesong. Og det er ingen idéer som er gode nok for å gjøre dette i 5-6-7 sesonger. I tillegg, så måtte jo seriene være sånn. Du måtte kunne se på en serie og kunne gå glipp av enkelte episoder uten å miste oversikt. Det var jo ikke som om at det var enkelt å se episoder andre steder.

I dag ligger en sesong i gjennomsnitt på 8 eller 10 episoder. Og alle episodene kommer stort sett samtidig.

Som normen har vært for de fleste bortsett fra det amerikanske marked (og der igjen vil HBO og andre være et unntak med kortere sesonger). Og alle episodene kommer stort sett ikke samtidig. Netflix og Amazon ser ut til å gjøre det i hovedsak, men Apple TV+, HBO, Disney+, Paramount+ har ukentlig slipp av ny episode i sine serier. Dermed skal det for deg som kunde være bittelitt vanskeligere å si opp et abonnement.

At vi lager færre og kortere ting, betyr at man må ha en start og en slutt. I en serie på åtte episoder må man i løpet av de to første få satt serien i gang, og når du kommer til episode seks, må du begynne å runde av. Det er en helt annen dramaturgi enn hva som var tilfellet med seriene vi likte back in the day, sier Fasting.

Igjen dette snevre synet på at 22 episoder som de amerikanske allmennkanalene (ABC,NBC,CBS,FOX) var normen. Sopranos hadde typisk 13 episoder pr. sesong. Siste sesong regnes på IMDB til å ha 21 epiosder, men det var 10 måneder mellom episode 12 og 13.

Han tenker en serie som Pørni fint hadde holdt i 22 episoder.

Kanskje, men sannsynligvis ikke. Er det noe jeg setter stor pris på med den nye virkeligheten, så er det at serier føler seg trygge på at de kan fortelle en historie i løpet av 6-10 episoder. Og at det generelt sett vil være bedre å la titterne sitte der med et ønske om mer enn å lure på når serien skal bli ferdig.

Hver søndag klokken ni kom det en ny episode av The Sopranos, for eksempel. Man så episoden samtidig som mange andre, og var en del av en kollektiv opplevelse som krevde at man måtte prioritere tiden for å få den med seg.

Og slik var det med Game of Thrones (ofte omtalt som den siste serien folk opplever i fellesskap). Er vel delvis sant, men er jo også sånn at ettersom mange tjenester slipper en episode i uka fortsatt, så har vi faktisk fortsatt felleskap. Det er bare det at vi spres over flere serier. Jeg har serier der jeg ser en gang i uka og leser sammendrag og diskusjoner og hører på podkaster. Så har man serier der jeg slowbinger fra en om dagen til tre-fire i uka uten å lese sammendrag og diskusjoner og hører på podcast.

Jeg er sikker på at om Fasting går tilbake og ser på noen av disse seriene på 22 episoder, så vil han nok erkjenne at det kanskje ikke var bedre før.