Litt morsomt hvordan man ofte resirkulerte skuespillere på Columbo. Altså samme skuespiller i forskjellige roller.
Dog, kan man bruke Robert Redford lookaliken Robert Culp som tre forskjellige mordere (kanskje fire, er bare på sesong 4) så gjør man det.
Oppdaget at gårsdagens irritasjon har vært rettet mot feil part. Det er Microsoft og Excel jeg skulle ha vært sinna på. Som standard fjerner ledende 0 når man importerer csv.
kremt Om den fsckings ledende nullen i serienummeret hadde vært så fsckings viktig å ha med når man legger den inn i adminsystemet, burde ikke den ledende nullen vært en del av serienummeret i csven vi laster ned fra supportsiden?
?!?!
Bastards!
18 gjett på de tre siste Wordle. En rett. Ikke en god periode.
*kremt* Om den fsckings ledende nullen i serienummeret hadde vært så fsckings viktig å ha med når man legger den inn i adminsystemet, burde ikke den ledende nullen vært en del av serienummeret i csven vi laster ned fra supportsiden?
?!?!
Bastards!
For en som vurderer å bytte ut en 10+ år gammel Synology og kassere en microserver som kjører noen linuxer (inkludert en for Plex), så var jo denne videoen en grei gjennomgang av en løsning jeg har tenkt på selv.
Vurderer dog en M2 Pro mini eller neste versjon av Mac Studio (ikke bare for å bruke som NAS altså, men i dobbeltrolle som hovedmaskin og hjemmeserverish).
I går var det 5-års jubileum for å betale for micro.blog. Før det brukte jeg både Wordpress og Jekyll. Førstnevnte både på egenhånd og betalt. Det er jo klart litt større terskel å bruke Jekyll, men alt er jo mulig selv på en lommedatamaskin. Men det var jo ofte litt mye arbeid for en liten kortpost (i alle fall om jeg skulle legge ved et bilde).
Antar det hadde vært litt enklere i dag med Snarveier.
| År | Antall |
|---|---|
| 2008 | 1 |
| 2009 | 9 |
| 2010 | 3 |
| 2011 | 7 |
| 2012 | 64 |
| 2013 | 43 |
| 2014 | 60 |
| 2015 | 69 |
| 2016 | 52 |
| 2017 | 25 |
| 2018 | 202 |
| 2019 | 375 |
| 2020 | 387 |
| 2021 | 387 |
| 2022 | 463 |
| 2023 | 60 |
Det er jo klart at postingen tok seg opp i i 2018 (og hjelper vel at jeg i Streaks har et daglig mål om minst en post (noe som medfører at «they all can’t be winners»)), men jeg tror likevel en av de viktigste tingen er jo rett og slett at på iPhone så er appen genial enkel for kortpostene, og når jeg trenger å skrive litt lengre så er MarsEdit rett og slett sjennialt Egon.
Og at tittelfeltet på en post ikke vises før man passerer 280 tegn. For før micro.blog så har det blanke tittelfeltet ofte vært en barriere for å skrive noe i det hele tatt. Men nå gir jeg ofte fanden i det, eller prøver å skrive om for å komme meg under 280 om jeg så vidt var over.
Skader ikke at det er en koselig kommentarfeltnettverk i samme slengen også.
Finnes det ikke nok land i Afrika til at man kunne slippe å bruke et navn fra kolonitiden, et fiktivt navn fra Marvel og et land som nesten ligner på et reelt navn.
Er litt frust når man sliter med et problem på jobb, prøver alt mulig mellom himmel og jord. Og løser problemet til slutt. Men er ikke helt sikker på hva man gjorde som til slutt løste floka.
Har blitt utsatt for det jeg bare kan kalle den vakreste og verste powerpointsliden i dag. Et kunstverk i håpløshet.
Ah, Leonard Nimoy episoden av Columbo.
Ikke har jeg sett så mye av den originale Star Trek, men det er jaggu meg rart å se Nimoy som noe annet enn Spock. Markant ansikt, selv for de dager. Ikke rart at han ble valgt som Spock.
Kong Nils.
Morsomt å oppdage at Columbo allerede på tidlig 70-tall i episoden Dagger of the Mind var på besøk i London og løste en sak der. Trodde det var bare noe komiserier gjorde.
Og funfact (ettersom tid er noe linært), tiden mellom den episoden med Columbo og samme episode med Friends er snart like langt unna som nå (mer nøyaktig, den 16. oktober om man skal tro pythonkoden ChatGPT ga meg (og basert på sendetidspunkt)).
Har jo bittelitt lyst til å erstatte min Intel i5 Mac mini med en eller annen M2 variant. Men er jaggu meg vanskelig (sånn relativt sett). Idioten i meg vil ha en M2 Pro og 32GB/1TB. Mens den fornuftige delen mener en M2 med 16GB/1TB bør være mer enn nok.
Og det føles som idioten i meg holder på å tape. Og bra er det.
Er så hipp på å se på nye tv-serier at jeg nå ser på Columbo. Oppdaget at Prime Video har den i utvalget sitt.
Gårsdagens diskusjon fikk meg til å tenke den gangen jeg for noen år siden sluttet å høre på en podcast (som egentlig var mer tech-underholdning) når to av vertene og en gjest i et minutt eller to diskuterte hvorvidt Apple fortsatt lagde en MacBook Pro 15. Og de klarte ikke å komme til en konklusjon. Og to av vertene hadde tidligere jobbet i den mer profesjonelle delen av Apple-pressen.
Tok en liten gjenhør med podcasten igjen for noen uker siden, og NOPE, fortsatt samme problem. De hadde cirka like mye kontroll på fakta om dagsaktuelle saker som jeg. Forskjellen er at jeg ikke driver med en podcast som tjener penger på reklame eller medlemskap. Da synes jeg det er enkelte ting som man bør ha litt bedre oversikt om, i alle fall når de nok har delte notater og en slags plan om hva de skal snakke om.
Litt vedrørende en diskusjon om den entusiastiske delen av «Apple-pressen»
I dag leste jeg en interessant post via micro.blog, og deltok delvis i en interessant diskusjon der rundt deler Sixcolors sitt report card som det heter på nynorsk
Og jeg hadde noen innspill.
Excellent read that mirrors my opinion with most of the tech blogosphere/punditry in the last few years. And why I have pared down on consumption in those areas.
Started to write a comment on the blog, but it was rambling and long (in the end it might have been as long as your post. Might write something that references your post later, but in my native tongue).
I find the report card strange, since seemingly the grade of someone who eg. hasn’t bought a new Mac in 2022 is weighted the same as someone who did? And although Viticci might be a bit cranky for 2022, in general his opinion about iPad as a creation device should carry a bit more weight than someone who just uses it purely for consumption.
And they still clamor for moar pro apps. I assume that Photoshop for iPad isn’t on the same level as the Windows or Mac counterparts, but I’m guessing that it does an adequate job in the same way as the rest of Adobe’s, Microsoft’s and Affinity’s suite of apps do.
Deler av hans svar inneholdt følgende interessante bit
I’d recently posted to Viticci asking why they had not done a review on the Affinity for iPad apps, especially Publisher as it seems a pretty significant release for the iPad. He shrugged it off with “none of us use those apps so we can’t review”.
Og deler av mitt svar
Excuse the language, but WTF. Pay someone to do it then. They probably have some members who use the Affinity apps more than just casual and probably could do a nice review. But they can’t complain about lack of pro apps if they don’t review or hardly write about those that exists.
But I’m guessing, when they want more pro apps for the iPad it’s probably just Final Cut Pro (and perhaps Logic Pro) they mean.
Og det førte jo til at jeg søkte litt på henholdsvis MacStories og Sixcolors rundt f.eks Microsoft Office, Adobe og Affinity. Og det var tynne saker. Jeg skal unnskylde de med at de to nevnte nettsteder er entusiaster og har funnet sin nisje, og at man ikke kan kreve at de skal dekke alt, de må jo for guds skyld dekke det som interesserer de. Men, når de og de som svarer på Sixcolors sin undersøkelse gjennomgående er av den oppfatning at iPad har mer enn nok kraft, men iPadOS holder det tilbake og det er for lite pro-level apps (hva enn nå det er) og nettstedene de sannsynligvis leser mest ikke dekker det så er det jo ikke rart om det inntrykket gror fast.
Så om Federico Viticci & Friends ikke bruker noen av Affinity appene, så kan det jo tenkes at noen av medlemmene gjør det og kanskje kunne skrive en liten omtale om det for et lite honorar.
Diskusjonen fikk meg også til å tenke litt mer på hva denne «karakterboka» til Sixcolors egentlig her. Har så vidt skumlest noen av kommentarene før (fordi jeg som oftest blir litt mildt irritert), men leste noen av de litt mer nøyere i kveld.
Og synes Snell (som er en av de beste innen for punditry siden han har empati for andres behov) går ut med en liten feil
but the delay to the M2 Mac mini and MacBook Pro—which didn’t get announced until January
Kan et uannonsert produkt være forsinket. Og er det forsinket om tiden fra MBA M1 til M2 og tiden fra MBP M1 til MBP M2 (Pro og Max) er cirka det samme. Greit nok med mini, men heller M2/M2 Pro mini samtidig enn M2 mini i august og M2 Pro mini i januar. Regner med at sistnevnte hadde medført krigstyper over alt.
Men generelt sett så er de jo fornøyde, litt «sutring» om manglende Mac Pro og iMac 27 uten at det virker som om noen har tatt høyde for at det tross alt har vært noen verdensomspennende hendelser som kan påvirke slike planer. Og at de ikke forstår at enkelte modeller eksisterer for å lage et starten på et prisspenn. Samt at for mange er det nok gode maskiner uansett. Kan også tenkes at f.eks MPB13 er verdt å ha i sortimentet fordi den selger, og at det motsatte gjelder for iMac 27?
I tillegg er de veldig forvirret av utvalget av iPad. Noe jeg synes er rart. Synes det er et flott spenn av størrelser og funksjoner. Og sammenligner man bare en basemodell med en annen basemodell, f.eks iPad Air med iPad Pro 11 så er det jo kanskje merkelig. Men som jeg bemerket for snart et år siden
Vel, den billigste Air har 64GB med lagring, mens Proen har 128GB. Klarer man seg med 64GB, flott, men det er nok situasjoner der det kan bli litt snaut. Og for Air så er neste hopp opp 256GB. Og sammenligner vi da billigste 11-tommers iPad Pro med 128GB mot iPad Air med 256GB, så blir sistnevnte bare 200 kroner billigere. Det kan jo hende at det regnestykket endres neste uke, men basert på iPad mini tror jeg ikke det vil skje.
Jeg tror det er 700 kroner nå (og Air fikk M1), men ellers synes jeg poenget står seg fortsatt.
De har dog rett i den nye helt vanlige iPad og at den fortsatt bruker første utgave av Apple Pencil. Jeg forsvarer hvordan den ble ladet når iPad fortsatt hadde lightning, men selv ikke jeg vil forsvare hvordan det har blitt nå.
Blind høne finner også korn.
Kommentarene på «karakterboka» får meg også til å lure på hvordan karakterene faktisk blir vurdert. Blir karakteren på Mac til noen som fortsatt bruker maskiner fra før 2020 vektet like mye som karakteren til noen som kjøpte en ny maskin i 2022?
Ville f.eks min oppfatning av iPad telt like mye med tanke på at jeg har en iPad mini fra 2021 og en iPad Pro fra 2018?
Og samtidig så er mange så lite konsekvente. Før så var Apple dårlige fordi de var så trege med å oppgradere cpu. Nå er problemet at de bare bare oppgraderer cpu uten å finne opp hjulet på nytt hver gang. For å overdrive litt. Det hjelper jo heller ikke at de ofte bare sammenligner benchmark mellom den nye og forrige modell. Jeg er psyk og kjøper ny iPhone hvert år, så jeg kan egentlig ikke si så mye mer enn at det er bittelitt bedre. Normale mennesker oppgraderer sjeldnere og opplever større sprang. Som f.eks jeg når jeg oppgraderte fra Apple Watch S0 til S4. Det var en oppgradering som var verdt noe.
Design is not just what it looks like and feels like. Design is how it works.
Spesifikasjoner er ikke bare tall og ytelse. Spesifikasjoner er også hvordan det høres og føles.
Eller noe sånt.
Men nå begynner det å bli vel langt om et tema jeg har himlet med øynene om før. Og at jeg er ufokusert og begynner å skrive om absolutt alt som irriterer. Så det er på tide å runde av.
Uansett, Denny Henke sin post og medfølgende diskusjon gjør at jeg føler meg trygg på at det å velge bort de fleste tech-blogger og podcaster fra min mediediett fortsatt er fornuftig.
Ack. Skulle brukt film noir i går.
Papirhuset 📺 (endelig ferdig med skvipet)
Fra en tenkt samtale:
«Gjort noe spennende i helga?»
«Tja, jeg brukte søndagen til å vaske litt klær og hate-se de siste fem episodene av Papirhuset.»
There will be spoilers 📯
Så var jeg endelig ferdig med å se denne serien som startet godt, men av naturlige grunner fikk lov til å fortsette og dermed bli en tynn suppe av hva som gjorde det første kuppet spennende (synes det er naturlig å dele serien opp etter kupp, og ikke etter sesong).
Jeg brukte vel ca. to uker på å se de første to eller fire sesongene (Netflix og IMDB har den som fem totalt, mens Trakt og TVDB har den som tre) eller 31 episoder eller færre (den spanske originalen hadde lengre men færre episoder elns). Det var påske. Og lockdown. Og på jobben hadde vi akkurat blitt ferdige med et prosjekt som måtte bli ferdig ettersom der vi hadde utstyr skulle bli et hull i bakken.
Men påske og lockdown er jo god nok grunn til å se på massevis av serier. I min første post så sammenlignet jeg den litt med Prison Break, en serie jeg i utgangspunktet syntes var spennende, men når jeg ble klar over at den skulle ha flere sesonger (fordi den var en suksess) så surnet jeg på serien, fordi jeg skjønte hvordan dette kom til å gå og kuttet ut.
Men da var det ikke påske. Og lockdown. Og helt utslitt etter et stressende prosjekt på jobben. Så selv om jeg skjønte hvor det bar hen, så var det interessant. En stund.
Samt at det er litt deilig å høre masse dialog på spansk. Skal ikke undervurdere det å se på en serie der dialogen er på et ukjent språk. Og jeg likte intromusikken.
Sånn historiemessig var nok det første kuppet sånn der passe. For å sitere meg selv fra 2020.
Stor bruk av tilbakeblikk for å forklare ting som skjer i «nåtid», plottvister i øst og vest og nord og sør. Såpeoperalignende dramaturgi og konflikter mellom gisseltakerne, mellom gislene, og mellom gisseltakere og gisler. Tonnevis med kunstig spenning basert på idiotiske valg noen gjorde tidligere i episoden eller serien eller før situasjonen startet.
Grep man er vant med fra andre serier, som f.eks Forbrytelsen. Det er ting man ikke legger merke til om man ser en serie fra uke til uke. Men når man sluker hele serien på ei uke pluss, så blir det grep man blir veldig var på. Den spennende situasjonen på slutten av episode X får ikke samme effekten når man starter å se på episode Y tre sekunder etterpå.
Jeg husker ikke helt når jeg surnet på Papirhuset, men jeg gjetter nok på at hadde serien sluttet med det første kuppet og at alle kom seg unna, så hadde jeg nok vært enig i scoren 8.2 som den har på IMDB.
Men har man suksess blir kravet om at man må bygge på suksessen. Det kan hende at planene for det andre kuppet på den Spanske Sentralbanken var noe de allerede hadde kladdet på sånn i tilfelle serien ble en suksess. Jeg vet ikke. Men grep som var gode (og sånn helt passe) får ikke samme schwungen når de blir repetert. Og repetert. Pizza er godt, men de fleste normale mennesker ville ha blitt lei om det er alt man får servert.
Og for å sitere meg selv igjen:
Og har man brukt plottvister i stor grad i første halvdel av serien, så må man jo skru opp volumet i andre halvdel.
Uten at det nødvendigvis blir bedre TV av det.
Har nevnt det før at jeg liker kupp-sjangeren. Det er noe med å se noen gjennomføre en god plan. Og ja, man forventer jo en tvist eller to. Og at de som utfører kuppet har tenkt på alle mulige eventualiteter. Og at det til slutt går bra. Selv om det så hårete ut en gang eller to.
Men Papirhuset overskrider all fornuft om hvordan «professoren» klarer å forutse og planlegge alt. Egentlig blir det aldri spennende når man vet at alle de gangene det blir hårete (ørten ganger hver episode) så går det bra til slutt, så blir det egentlig ikke spennende.
Jeg så første episode av siste sesong i september 2021, og brukte da altså 17 måneder på å se ti episoder.
Men likevel fortsatte jeg å se, dog mot slutten var det mest fordi jeg sterkt mislikte alle gisseltakerne og håpte at alle sammen skulle bli meid ned.
Fikk dessverre ikke ønsket mitt oppfylt, men får håpe på en liten to-episoders miniserie der Oberst Tamayo reiser verden rundt og rydder opp.
Fordi når man har hatt en serie på 11 hele tiden, så blir det vanskelig å gjøre det mer «spennende». Annet enn å ha masse situasjoner der ranerene og politi sikter på hverandre med våpen, og til tider skyter fryktelig mye mot hverandre. Og uten at noen egentlig dør. Og ser det ut som at noen dør, så er de sikkert tilbake i neste episode uansett. Og alt drukner under store mengder med svulmende musikk. Det blir så latterlig.
Så når den femte sesongen kommer, så håper jeg det er slutten for serien. Og at professoren og gjengen ikke lever lykkelig i paradis når serien er omme. De skal være døde eller i fengsel.
Det ble slutten for serien antar jeg, men jeg fikk ikke ønsket mitt oppfylt (vel, noen døde ble det som de smørte tykke lag med patos (bruker nok ordet feil her , men men 🤷🏼♂️)).
I retrospekt er det litt fascinerende hvordan min oppfatning av serien endret seg mellom de til halvdeler. Skulle nok bare ha sett det første kupppet. Til slutt er dette eneste beholdningen fra serien. Bella Ciao altså.
Sild i tønne.
Snømannen Kalle. Antar jeg. Spurte ikke om navn.
Hunters 📺
Det har tatt litt tid å gjøre seg ferdig med Hunters. Men det har vært verdt det. For en overraskende god serie, som passer bra med vårt politiske klima nå, som jeg egentlig aldri har hørt noe prat om. Før jeg imdbsurfet innom Lena Olin og så at hun hadde spilt i en serie som het Hunters med blant annet Al Pacino.
Og jaggu klarte de ikke å overraske godt i episode 10 av første sesong. Og samtidig legge føringen for sesong 2 som kom i midten av januar. Og basert på episodeantallet som antydes på imdb, så er det visse muligheter for en tredje sesong.
Har man Amazon Video så er dette en serie det er verdt å bruke litt tid på. I alle fall første sesong, kan ikke svare for andre sesong ennå.