Språket er likeglad …

2022-01-13

Professor emeritus i moderne nordiske språk, Finn-Erik Vinje begikk en kronikk på lille nyttårsaften.

Nå er jeg jo generelt sett dømt å tape i en kamp om språk med Vinje, han glemmer vel mer om språk hver dag enn jeg noensinne kommer til å lære meg. Men det var noen punkter som jeg synes han kanskje var litt sneversynt.

40 år etterpå fikk jeg vite at det var hjerte- og hensynsløst å omtale Rolf og Kjell som keivhendte, det var diskriminerende ordbruk, grensende til mobbing. Venstrehendt skulle det hete.

Det er jo litt interessant å lese handedness på Wikipedia om etymologien i andres land ord for venstrehendte. Og behandlingen enkelte ble utsatt for.

Og det er jo ikke som om det å bruke venstrehendt over keivhendt er så veldig nytt om man skal stole på NAOB

de kjevhendtes – eller som det nu riktig kalles venstrehendtes – trengselstid er heldigvis nu forbi (Aftenposten 1952/170/4/3)

Noen tiår før Vinje evt. fikk beskjed om at det var hjerteløst osv.

Jeg har også noen vage minner om at jeg har brukt keivhendt om de som skriver med venstre hånd, men for det meste har jeg brukt venstrehendt ettersom det var naturlig siden jeg brukte høyrehendt (og ikke retthendt) for å beskrive meg selv, siden det var det jeg primært anser meg som. Selv om jeg på enkelte områder finner det mer naturlig å bruke venstrehånd.

Kan det tenkes at høyrehendt og venstrehendt er bedre og mer nøyaktige ord?

Og i Aftenposten julaften er en lege med polsk navn misfornøyd med at ordet «polakker» brukes om dem som har polsk pass.

Nja, jeg er litt usikker på opprinnelsen til Patji Alnæs-Katjavivi sitt navn er, men det er neppe Polen. Han henviser derimot til ett innlegg fra en tenåring som opprinnelig er født i Polen. Og det er jo ikke til å unngå at polakk en periode hadde (og kanskje fortsatt har) en ekstra betydning utover at det var en person som var fra Polen.

«Jeg har leid in en polakk til å pusse opp leiligheten»
«Jeg skal male huset, er det noen som har navn på en polakk de stoler på?»

Jeg tror det kanskje brukes sjeldnere i den sammenhengen, men mine opplevelser over den ordbruken er kanskje litt annerledes enn for en 19-åring som opprinnelig er fra Polen.

Det er for lettvint å tro at de fordommer som vanskeliggjør et friksjonsfritt samvær mellom mennesker, kan fjernes ved språklig hygiene og semantisk opprydning

Sikkert rett. Men skader det? Og så har jo holdningsarbeid en morsom ting ved seg, et sted må det starte.

Om jeg forstår aktivistene rett, er det viktig å følge prinsippet «person først» og gjøre egenskaper til en bisak. Det er således ikke korrekt å bruke forbindelsen en døv, det skal hete person med nedsatt hørsel.

Slike klumsete omskrivninger kommer imidlertid på tale ved under henvisning til uønskede egenskaper.

Ordbøkene.no mener at døv er å mangle hørsel, mens NAOB mener at det er helt eller delvis mangle hørsel. Interessant nok det motsatte definisjonen av blind.

Dog, jeg tror at i dagligtalen så vil det store flertall anse en døv person for å være noen som mangler hørsel helt og en blind person vil være noen som mangler syn helt.

Så alle døve personer vil være hørselshemmede, men ikke alle hørselshemmede vil være døve. Og følgelig, alle blinde personer vil være synshemmede, men ikke alle synshemmede vil være blinde.

Så i et samfunn med krav om universell utforming, krav om tilpasning for de med medfødte eller senere påførte funksjonshemninger, så er det kanskje naturlig å bruke begreper som omfavner flere enn bare de som er døve og blinde. Norges Døveforbund jobber for både døve og hørselshemmede, og Norges Blindeforbund jobber for både blinde og svaksynte skriver begge på sine hjemmesider. Og basert på hva de fortsatt kaller seg selv, så kan det virke som om de ikke har problemer med ordene døv eller blind.

Ikke at det finnes omskrivinger som er tåpelige, men synes det er gode grunner for at hans eksempel med døve ikke er det beste.

Kong Harald skal i en nyttårstale ha sagt at han vil «ha bort betegnelsen ’samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere». Der har vi den igjen, denne overtro på at manipulering med ord skal forandre virkeligheten. Legg merke til at kongen sier at han vil fjerne betegnelsen samfunnets svakeste – underforstått: Hvis man foretar de verbale justeringer som foreslås, bidrar dette til at den utsatte gruppen får bedre levekår.

Jeg er jo enig i at om vi slutter å kalle rusmisbrukere for samfunnet svakeste uten å gjøre en eneste annen ting for de, så er jo det tåpelig.

Men det kan være at akkurat den formuleringen var Kongens utfordring til Regjeringen og Stortinget til å gjøre noe med forholdene for rusmisbrukere, bare at det er sagt på en måte som sømmer seg for en monark i et demokratisk samfunn. Det er begrenset hvor direkte Kongen kan være i sin nyttårstale.

Velmenende folk har fordømt konvensjonelle ord og uttrykk av typen neger, sigøyner. Parolen er at disse uttrykkene må forbys helt og holdent. Bort med dem!

Synes det er en forskjell på det å ønske at man helst ikke skal bruke et ord eller utrykk kontra at dette er noe som «må forbys helt og holdent». Jeg tror ikke sistnevnte er noe som seriøst er foreslått.

Bruken av ordet neger skrev jeg litt om i Eg snakkar om det heile tida , men det er jo ikke sånn at det er et spørsmål der svaret har to streker under. Jeg prøver å ikke bruke det, men tanke på saken med Kjersti Grini og at media har omtalt det som n-ordet synes jeg er å gå litt for langt. N-ordet, som brukt i USA er av en mye verre grad enn det evt. Grini har brukt.

Men la oss ta et annet eksempel. Det var jo en gang vanlig (i min barndom) å kalle personer med en spesifikk kromosomfeil for mongoloide (eller den mer nedsettende forkortningen, mongoer) og at de led av mongolisme. Sistnevnte er erstattet med Downs syndrom, og i stedet for mongoloid bruker vi noe ala «… har Downs». Jeg håper det er en endring Vinje ikke har problemer med.

Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold. Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. For øvrig kan vi gjøre med dem hva som passer oss.

Inkludert det å komme på bedre ord og uttrykk. Bli litt mer presis i språket. Bare fordi noe har vært sånn lenge betyr ikke at det er grunn nok til å fortsette med å la det være sånn, i alle fall ikke om det finnes en bedre måte.