8/52

Da ble man ferdig Frasier (The OG), og må vel konkludere at den tok seg litt opp mot slutten, med sine sedvanlige episoder som rene farser.

At de brakte over Moon-familien var definitivt et feilskjær. Slitsomme figurer spilt av skuespillere som ikke oser av komiske kvaliteter blir sjeldent bra.

Alt i alt, serien er avhengige av Martin, Roz og Daphne. Men det pompøse Frasier og Niles som er underholdningen.

Three Valentines kan i alle fall anbefales for å se en strålende David Hyde Pierce gjennomføre noen av de morsomste minuttene uten at et ord blir sagt.

Au. Skjønner hvorfor Sean på Hot Ones er påpasselig med å påpeke hvorfor gjestene må være påpasselig med hendene rundt øynene når de deltar.

Mye kan sies om ChatGPT og AI hypen. Det meste er slitsomt. Mye føles samey når det gjelder «kunst». Og mye av teksten føles bare ut som ordsalat.

Men når jeg hadde lyst på å lage meg et to enkle bashscript for noen av arbeidsoppgavene mine (en for å sette opp noe greier, en for å koble ned det som var satt opp når det ikke lengre er nødvendig), var det veldig kjekt. Til vanlig bruker jeg bare en bash oneliner som spytter ut linjene jeg skal klippe og lime for å få utført oppgavene. Mest fordi at det som oftest er bare noen få ting som skal opp eller ned.

I dag, mens jeg skulle rydde opp i noen av de oppsatte sakene så oppdaget jeg at jeg bare hadde gjort jobben halvveis på en av de. Og jeg hadde 20+ saker å rydde opp i.

Så da besøkte jeg ChatGPT, tastet inn en prompt som så spyttet ut et funksjonelt script. Testet det litt, fant på at jeg ville ha en loggfunksjon, fikk det. Fant så ut at jeg ville ha en funksjon for å se på hva som skulle ryddes i, og trykke en knapp for å fortsette. Så fant jeg ut at jeg ville trykke en knapp for å fortsette, så en annen for å avbryte.

Og til slutt hadde jeg et script som fungerte for meg. Litt for vel bra. Problemet var at det var så effektivt at det tullet med et annet script som medførte krasjing. Men sammens med en kollega så fikk man lagt inn en sjekk slik at det modifiserte scriptet kjører en statussjekk for å se om det kan fortsette.

En liten ting, men lett for en idiot som meg til å forbedre gradvis. Og en måte jeg har sett andre poste om på blogger og sosiale medier. Og man får testet med en gang at det faktisk virker og er korrekt.

Jeg har mange svakheter, men kanskje den meste generelle som kan være en pest og plage både privat og på jobb, så er det evnen til å ikke klare å se en stor oppgave som bestående av mange små oppgaver.

Noe som medfører at jeg delvis blir handlingslammet. Og den store oppgaven vokser seg ofte større. Og jeg blir enda mer lammet. Selv om jeg vet at den lange distansen skal dekkes med små korte skritt.

Men når jeg kommer igang blir det bedre. Men tiden frem til å komme i gang er ofte … hvilket ord skal jeg bruke … mindre behagelig. Kan hende det blir litt prokrastinering med å fokusere på mindre og mer håndterlige oppgaver (oppgaver som må gjøres, men likevel, den større tingen er viktig den også).

Så da er det jo litt greit at jeg i dag endelig fikk utført en av de mindre deloppgavene, og en liten bør er løftet av skuldrene.

Mye kan sies om Criminal Report … Nei, egentlig ikke. Selv om katalogen til Apple TV+ begynner å bli veldig imponerende, og det ser ut som det er mange interessante serier på vei, så er definitivt Criminal Report en serie jeg vil bruke «they can’t all be winners» om.

Ser den har 7.2 på IMDB og finner det litt merkelig. Men smaken er som baken, den er delt.

Personlig finner jeg den veldig rotete og lite engasjerende. Og jeg tror eneste grunnen til at jeg har sett den ferdig var at jeg så den fra starten, så når ny episode kom hver onsdag så var det på en merkelig måte litt mindre ork for å få sett episoden. Hadde jeg derimot ikke begynt å se den før alle episodene var ute så hadde det nok føltes som litt mer jobb.

Personlig så vil jeg ikke anbefale den.

I dag er det seks år siden man begynte å betale for micro.blog (så vidt jeg kan fastslå av kvitteringer for betaling). Det femte året ble «feiret» her.

Den gangen hadde 2023 60 poster, og til slutt endte det opp med 415. Og til nå i år i 2024 har jeg 53 (så snart denne blir postet).

Jeg har skrevet det her, og nevnt det til andre

write like nobody’s reading

Det er ikke noe annet for meg enn å faktisk prøve å trene litt på skrivemuskelen, i alle fall en gang i blant når man prøver å skrive litt lengre. Problemet er ofte at jeg ikke er flink nok til å gjøre det ofte.

Har fortsatt en kladd om MBA M2 som i større eller mindre grad har levd siden høsten 2022. Jeg har sett Rise of Skywalker minst to ganger fordi jeg skal snart skrive litt lengre om den enn jeg allerede har gjort. Men jeg får aldri fullført.

Kanskje jeg kan endre litt på dette i år.

År	Antall
2008	1
2009	9
2010	3
2011	7
2012	64
2013	43
2014	60
2015	69
2016	52
2017	25
2018	202
2019	375
2020	387
2021	387
2022	463
2023	415
2024	52

Har hatt min ZSA Voyager i cirkasarium tre måneder nå. Jeg startet jo litt komplekst med å legge inn litt vel kompliserte konfigurasjoner i tillegg til en den norske layouten med a til å jeg fant mest fornuftig.

Så har jeg for det meste brukt monkeytype med norsk bokmål og bare ord for å øve sånn med jevne mellomrom. Og følte at i det store og hele så har jeg begynt å få sånn passe grei fart på tastene og feilrate.

Særlig med tanke på at det er ikke avskrift jeg skal bedrive med.

Så da var det på tide med neste skritt i opptrening, og det var å slå på tegnsetting. Det er fortsatt tilfeldig utvalgte ord fra forskjellige korpus (ut i fra hvor vanlige ordene er) og med tilfeldig plassering av tegnsetting (igjen ut i fra hvor vanlige de er, så komma og punktum er mer vanlig enn f.eks bindestrek).

Det medførte jo selvsagt en viss redusering i hastighet, og til tider litt flere feiltastinger. Men men det gikk ikke så lang tid før jeg følte at det gikk bedre, noe også tallene viste.

Og ikke minst, det var litt viktig å få et inntrykk av hva jeg bør gjøre for å forbedre programmeringen og plasseringen av ikke-alfanumeriske tegn.

Jeg må innrømme at det nok begynner å bli en stund siden jeg ble såpass «forelsket» i en film som jeg ble når jeg så første del av Dune på fredag.

Og det uten å være perfekt. Men samtidig, så føler jeg skaperne har tatt valg som viser at de stoler på publikum. Og at de har greid å fortelle en historie med en kompleks mytologi på en økonomisk måte.

For en som bare har spilt Dune 2 på PC i sin tid, og har hørt om bøkene (men aldri lest) og hørt om filmen av David Lynch (men aldri sett) så følte jeg meg egentlig aldri forvirret. Uten sammenligning forøvrig, ikke ulikt hvordan ting føltes når man hadde sett den første Star Wars: A New Hope (dog, jeg er så gammel at jeg har sett den som bare Star Wars). Filmen er sin egen fortelling. Men det er ord og bilder og historier som hinter om noe så veldig mye større.

Og jeg simpelthen elsker det.

Og jeg har på følelsen av del 2 vil beholde det. Og at vi unngår det Khoi Vinh (åttende gangen jeg nevner det) kaller for

But “John Wick: Chapter 3—Parabellum” demonstrates one little acknowledged principle of escalated world building: the inevitable outcome is bureaucracy.

Noe vi definitivt la merke til med Star Wars. Og andre filmer som ble suksesser og plutselig «måtte» forklare mer om verdenen. Det tror jeg vi slipper med del 2 av Dune.

Any fantasy (and the Wick-verse is as fantastical as any franchise) relies as much on what it doesn’t reveal as on what it does, leaving enough to the imagination for fans to revel in the possibilities. But with each installment, sequels tend to tip that balance towards revelation and away from mystery.

Jeg synes dette er så vidunderlig konsist om hva som oftest skjer.

Dog. Dune, fantatisk vidunderlig film som jeg nok skal se flere ganger.

Ferdig med Makta. For en super serie. Fra start til slutt. Ukjent med hvorvidt det blir flere sesonger, men det håper jeg.

Og jeg liker vrien serien har hatt. Skuespillerene i tidsriktig drakt, med enkelte sett sånn passe tidsmessig. Samtidig som man har elementer som er fra nåtiden. Uniformen til f.eks politiet. At det er Oslo fra nåtid, med f.eks Operaen og at folk går rundt i bakgrunnen med iPhone osv.

Som tidligere nevnt, Kathrine Thorborg Johansen gjør en særdeles ypperlig Gro Harlem Brundtland. Og Thorbjørn Harr gjør en ypperlig Kåre Willoch.

I den grad det er noe å utsette på denne serien, så er det vel at de tre episodene kanskje mistet litt piffen ettersom det ble litt mindre fokus på maktkampen i AP.

En fantastisk serie åkkesom.

7/52

Når man har ofselege mange feriedager igjen, så bør man ha lav terskel for å bruke av de. Så ble plutselig helg allerede i dag. Blir nok en kinotur i morgen. Tror jeg.

Ting som er frustrerende: når en leverandør bedriver med vedlikehold av supportportal og sier at ting kan kanskje være utilgjengelig fra kvelden pacific time til morgenen.

Og den er det. I alle fall innlogging. Noe som er litt frusterende når man skal prøve å lese informasjon som krever innlogging.

Og tidspunktene medfører at ting er utilgjengelig for oss i europa en hel arbeidsdag.

Dette er kanskje noe som kunne ha blitt utført i helgen.

Begynner å bli noen år siden jeg har sett på SuperbOwl, med dertilhørende fri på mandag.

Likevel så blir kolleger overrasket over at jeg er på jobb på mandagen etter SuperbOwl.

Har begynt på siste tredjedel av Frasier (The OG) og har på følelsen at bakrommet begynte å nærme seg å ha mindre enn en tredjedel igjen på den kreative tanken.

Man har jo f.eks de særs lavpannede «vitsene» rundt Daphne Moon når Jane Leeves var gravid i virkeligheten og hvordan de misbrukte det for særs billige poeng. Og det var ikke akkurat en højdare om hvordan Frasier plutselig var selvdestruktiv i valget mellom Claire og Lana.

Dette er også den delen av serien der jeg ikke fulgte så nøye med på den gangen, av diverse årsaker. Så sånn sett er dette ting jeg kanskje i større grad ikke har sett før.

Og ikke at han skriver serien alene, men dette er også perioden Frasier må klare seg uten serieskaper David Angell etter at han blir drept på et av flyene som krasjer inn i World Trade Center 11. september 2001. Selv om den metaforiske tomme tanken begynte å gjøre seg gjeldende før det.

Dinosaurspor i snø.

6/52

Det må kunne sies at episode 9 av Makta føles litt ekstra spesiell.

Forbannet være terroristen.

I forrige uke så hadde jeg min første «utviklingssamtale» hos nåværende arbeidsgiver. Han har vel fått litt påpakning på at han ikke har vært på hugget med å gjennomføre det før. Noe jeg setter pris på sånn i utgangspunktet. Fordi det er noe stort tull. Normalt sett.

Selv om jeg likte det denne gangen. Fordi jeg har en flott sjef. Og det er en veldig bra arbeidsplass. Og at etter såpass mange år var det kanskje på tide med en slik samtale.

Dog, trenger ikke å bli en årlig foreteelse.

Og han innledet med et greit spørsmål.

«Hva er du stolt av hva du eller vi har gjort?»

Jeg gikk jo noen år tilbake, til en pandemi og en nesten full nedstengning av samfunnet. Fordi vi var i innspurten av et større flytteprosjekt som hadde hatt mye frem tilbake. Men plutselig så var det nesten tomt på jobb, kun nødvendig personell fikk lov å være der. Resten skulle bedrive egenutvikling på hjemmekontor (ettersom store deler av jobben er vanskelig/umulig å bedrive på hjemmekontor).

Vi kom oss i mål. Noen dager før tiden til og med. Rett før påske.

Det som var litt synd var jo at vi ikke fikk tatt en liten fest.

Og tillegg ble jo de fleste av oss som hadde deltatt i innspurten litt tomme for energi. Mye på grunn av tiltakene i samfunnet. Men også fordi flytteprosjektet hadde tatt på. Det hadde vært mange og lange dager på jobb.

Dog, skulle jeg hatt samtalen neste uke så hadde vel mitt stolte øyeblikk vært det jeg bedrev med denne uken (samtidig som det ikke er noe å være stolt av). Fordi det innebærer endring av dato i BIOS på en VM, en egen VM som skal være falsk NTP-server for førstnevnte bare for å få installert en oppdatering.

Ikke bra løst, men samtidig bra løst. Synes jeg.

Dog, systemet har vært litt stemoderlig behandlet, så nå har vi vel mer eller mindre bestemt oss for å gjøre noe med det.

Har så vidt begynt å jobbe meg litt igjennom artikler og videoer om Vision Pro. Mens Nilay virket litt mer blasert, så kunne det virke som om MKBHD var litt mer entusiastisk i sin første video.

Nok en lang dag på jobb, og nok en dag man ikke gidder å setter på vekkerklokke for morgendagen for å i stedet sove så lenge man kan før man drar på jobb.

Takk og pris for fleksibel arbeidsgiver.

Plutselig var klokken 21 og man innser at man har pratet skjit med en god kollega i nesten tre timer.

Det gjorde godt. Men også på tide å dra hjem. Og innser at morgendagens start ikke vil bli bestemt av en vekkerklokke.

Jeg liker at Safari nå har profiler, så man kan holde ting adskilt. Men det er store mangler. Til dømes vil jeg at f.eks youtube.com skal åpnes i en profil der jeg har tenkt å prøve å isolere google og microsoft ting med tanke på å være innlogget.

Men når linker jeg kommer over på div. sosiale medier bruker youtu.be som url, så blir det vanskelig å si at disse linkene skal åpnes i denne profilen ettersom de da ikke blir utvidet før de er i Safari. Så da blir de åpnet i «Sist brukte profil».

Som også er en svakhet i mine øyne. Jeg vil at alle lenker skal åpnes i min standard profil, bortsett fra om det f.eks er youtube, google, microsoft, facebook, instagram osv f.eks.

Akkurat nå er ikke dette noe som er mulig så vidt jeg kan se.

Ikke akkurat forsket på om det er noen mulige løsninger på i(Pad)OS, men på macOS har jeg bestemt meg for å bruke Velja. Der kan jeg i det minste f.eks si at youtu.be og youtube.com skal åpnes i Arc (som er ene av mine to alternative nettlesere (Firefox er den andre)). Brukte i hine hårde dager Choosy på denne måten. Men Velja ser ut til å gjøre det som trengs.

Og som utvikleren av Velja opplyser om når man starter programmet for første gang, så kan ikke Velja velge profiler i Safari ettersom det Apple ikke ha åpnet for den muligheten ennå. Kan velge profiler i andre nettlesere. Men det er ikke så viktig for meg, det meste foretrekker jeg å bruke i Safari. Jeg bare foretrekker helst å ikke være innlogget hos Google eller Microsft eller noen av de andre i min primære nettleser.

Special Ops: Lioness er både typisk og utypisk innenfor sin sjanger. Skapt av Taylor Sheridan som også står bak filmer som Sicario, men nok er mest kjent som skaperen av Yellowstone som er en av de mest sette seriene i USA (i tillegg har han en finger med i Tulsa King og Mayor of Kingstown, serier som i større eller mindre grad befinner seg i min backlog).

Zoe Zaldana spiller Joe, sjefen for et CIA-program som verver kvinnelige agenter for å prøve å komme seg nærmest mulig kretsen rundt verdifulle mål. Hun verver Cruz Manuelos, spilt av Laysla De Oliveira for å komme seg nær Aaliyah (Stephanie Nur).

Mesteparten av dette er jo veldig typisk for denne type serier. Det som derimot for min del føles litt mer utypisk er hvordan de velger å fortelle historien. Klisjeene er jo der selvsagt, men de får ikke lov å dominere. Joe har jo f.eks problemer på hjemmebane. De siver jo selvsagt inn i hennes yrkesliv, men skaperne er flinke til å ikke gi oss en overdose av det. Og andre situasjoner der dårlige serier normalt sett ville ha melket en situasjon for alt hva den er verdt, så er Lioness direkte. Blunk med øynene, og det kan hende du har gått glipp av det.

Akkurat det sier meg at Sheridan har troen på historien han forteller og hvordan han forteller den, og føler at han ikke trenger å kaste bort tiden på å lage en episode lengre eller kaste bort tiden til seerne.

Er dette en sjanger man liker, så er dette absolutt en serie å anbefale.

5/52

Årets første film på kino.