Når jeg første gang hørte om Limitless (eller Rewind som de het da) så ble jeg interessert. Slengte inn en burnerepost på betapåmeldingen, og fikk etter noen dager/uker tilgang.

Oppdaget så at det kostet penger selv for beta og ga faen ($20+ i måneden mener jeg i huske).

Men selve grunnideen var interessant. Fordi jeg ofte gjør eller ser ting, men ikke nødvendigvis husker hvor jeg gjorde eller så den tingen. Og det er mange ganger man gjør endringer, så blir man litt usikker på hvordan ståa var før endringen. I en ideell verden bør jo være en logg på hva som ble endret.

Forutsatt at alt dette ligger lokalt på maskinen. Ikke noe data som skal forlate maskinen pga dette. Det ser ut som Limitless har en skydel, kryptert med passord som bare du har osv.

Microsoft har jo nå lansert noe de har kalt Recall som visstnok bare skal leve lokalt.

Men ærlig talt, så mye har jeg ikke satt meg inn i det, og uansett så er jeg ikke primært en windowsbruker.

Men det hindrer jo ikke gud og hvermann om å lange ut i det vide og breie på mastoen om denne nye spionvarefunksjonen. Og det er jo ting jeg forventer at Microsoft bør ha tenkt på.

Om den er slått på default, er det enkelt å slå den av om jeg ikke vil bruke det? Kan jeg kontrollere hva den faktisk «tar opp» (ekskludere enkelte program f.eks, ikke ta opp nettleser om det er i porn\^H\^H icognito mode, begrense hvor lenge ting skal tas vare på osv). Det kan hende Microsoft har tenkt på alle disse tingene, men som de fleste på masto så gidder jeg ikke undersøke (det er i så fall lenge til jeg kommer til å være i en situasjon der jeg faktisk kan komme til å måtte foreta et valg om funksjonen).

Mye av panikken minner litt om panikken vedrørende AirTags når de kom. Det skal jo sies at Apple gjorde en del endringer basert på tilbakemeldinger osv, men det virket jo ikke som man var klar over at det var flust av gps-sporere som var i salg før AirTags var en ting.

Og som den gangen så var det jo noen som trakk fram det med individer som leverte under sterk kontroll av voldelige partnere i forbindelse med Recall. Kan det hende at Recall er et stor pluss for kontrollerende partner, sikkert sannsynlig det, men det er jo ikke som om de har programmer som kan gjøre det samme nå uansett.

Og det er jo absolutt ting som er verdt å tenke på i forbindelse med dette. Og det er jo viktig å komme med tilbakemeldinger.

Og når alt kommer til alt, skulle noe lignende komme til macOS, så håper jeg det er en funksjon som er av default, evt. er særs enkel å slå av. For dette er sannsynligvis jeg ikke vil ha påslått.

Selv om det kunne vært kjekt noen ganger.

23/52

Sugar på Apple TV+ omhandler privatetterforskeren John Sugar.

Som jeg skrev etter å ha sett de to første episodene

En privatetterforsker med sine egne demoner er jo å forvente.
Men å tilsynelatende være så snill og grei var et sjokkerende sjokk.

Jeg likte hvordan serien «brukte» noir på et god måte. De hadde filmklippene som minte om de gamle filmene, men samtidig så brukte de ikke stilen hele tiden.

Midt i serien så jeg at en jeg fulgte med på micro.blog hadde en kryptisk melding etter den sjette episoden av serien. Jeg hadde fortsatt noen episoder igjen før jeg var der, så jeg tenkte litt på hva som muligens hadde skjedd. I min villeste fantasi hadde jeg ikke klart å forutse den vrien.

Hadde regnet med at det viste seg at Sugar var et rasshøl. Jeg ble positivt overrasket.

Har man Apple TV+, så er dette en serie man bør må få med seg.

22/52

What Does A Great Cup Of Coffee Taste Like?

21/52 (en gjentitt)

Big if true.

Det er ikke fritt for at jeg den siste uken har tenkt på følgende sitat fra Henry Ford

If I had asked people what they wanted, they would have said faster horses.

Dog, som det ofte er med mange sitater, så blir de ofte feilaktig til en kjent person. Av en eller annen grunn så mener vi vel at gode sitater blir mer sanne om det er en kjent person som sier det.

(ikke første gang jeg har hatt samme skuffelse når jeg har prøvd å faktasjekke kjente sitater)

Fordi naturlig nok så er det mange som har hevdet at det er «INGEN» som har bedt om tynnere iPad, og at det er jo fryktelig mange som visstnok i stedet synes at Apple kunne latt iPad Pro vært like «tykke» som tidligere og i stedet gitt oss bedre batteritid.

Men som @havn skrev i sin post Yes, the iPad Pros Needed to Be Thinner så er det jo ikke nødvendigvis at å redusere tykkelsen var det viktigste for Apple (er bare litt mer visuelt slående når man sammenligner det med en iPod Nano). Vekt og ny balanse er nok like så viktig.

So, as the new iPads are thinner and lighter, they’ve spent some of the gains on making the keyboard lighter as well, and some on adjusting the angle to make room for a function row. Very valuable stuff, in my opinion!

(samt at trackpad kunne vokse litt også, selv om jeg må si at Apple av en eller annen grunn er dårlige til å gi spesifikasjoner på Magic Keyboardene for iPad).

På jobb har jeg det som nå er forrige generasjons iPad Pro Max, som jeg bruker med Smart Cover og Apple Pencil. Hadde ikke interesse av Magic Keyboard ettersom jeg bruker den til å skrive notater med Pencil, samt å kladde ting man diskuterer som man skal gjøre. Jeg bruker den bare på jobb (har tatt den med hjem noen ganger for å lese litt på dokumentasjon (selv om jeg er godt forspent med iPad på hjemmebane) for det er litt kjekkere å ha den større skjermen).

For min måte å bruke iPad Pro Max så har neppe 100 gram redusert vekt så mye å si. Og skulle jeg ha bedt jobben om å anskaffe noe nå, så hadde det nok blitt iPad Air Plus.

Dog, det som er mer interessant når det gjelder iPad er jo tross alt iPadOS. Og hva Apple kommer til å presentere på dubdub neste måned.

WHATTHEWHAT!!!!

Mann som nettopp har sett ferdig episode 6 av Sugar.

20/52

19/52

Kingdom of the Planet of the Apes, det er bare noe som skurrer med den tittelen.

Jeg skjønner ønsket om å ha med «… Planet of the Apes», men skulle jo tro at «Kingdom of the Apes» ikke hadde vært så vanskelig å skjønne for den jevne kinogjenger.

I helga så jeg siste episode av Shōgun på Disney+. Og det var en serie jeg satte pris på.

Den kunne ha vært så mye mer voldelig ^[1], men fokus er på små scener der som oftest to personer snakker sammen i et vakkert japansk landskap. Eller vakre minimalistiske rom. Man har noen scener der man får følelsen av størrelsen på verden, men det er ikke der man har brukt pengene.

Jeg husker å ha sett 80-talls versjonen, men bortsett fra at Richard Chamberlain var med, så har jeg ingen minner fra den versjonen. Og har egentlig ingen ønsker om å oppfriske de, det begynner tross alt å bli noen år siden. TV-mediet har gjort noen fremskritt når det gjelder å fortelle en historie (og selvsagt noen teknologiske fremskritt.

Forutsatt at Disney av skattetekniske grunner ikke fjerner serien for strømming, så er dette en serie jeg kan tenke meg å kjøre en gjentitt på. Å vite hva som skjer kan være en åpenbaring når man ser den på nytt.

Anbefales.

1. Det sier kanskje litt om hvor ufølsom jeg har blitt når jeg ikke anser en serie som inneholder flere tilfeller av seppuku og halshugging, samt en scene med effekten av kjedete kanonkuler som så veldig voldelig. ↩

Etter å ha sett de to første episodene av Sugar så er jeg veldig positivt overrasket.

En privatetterforsker med sine egne demoner er jo å forvente.

Men å tilsynelatende være så snill og grei var et sjokkerende sjokk.

Spennende å se fortsettelsen.

18/52

Det skal sies at det å ha litt chiafrø i pizzadeigen var en litt smartere idé enn å ha kruskakli i.

Riktignok ikke den største utfordringen for chiafrø. Men en grei måte for å få i seg litt mer fiber. Men bør være en tykkbunnet pizza. Som passer greit ettersom jeg fokuserer på Detroit style nå.

Etter å ha sett mine to første MCU filmer på Disney+, så forekommer det meg litt merkelig at Disney som tross populariserte det å bruke sluttkredittene til å vise teasere for fremtidige filmer, ikke har bygd inn en «hopp til neste sluttkredittscene» inn i appen sin.

Vet ikke hvorfor jeg hadde fått det for meg at Grandiosa Hjertepizza allerede var ferdig oppdelt i hjertestykker. Hadde håpt å kunne kjøpe en ferdigpizza der det var litt lettere å bare steke det man trengte.

17/52

Og ved nærmere ettertanke, 16/52 skulle ha vært en «Meh».

Herreminhatt, Aftenpoften er virkelig ute for å provosere med denne vinklingen.

Siden borettslaget er et bevaringsverdig kulturminne, vil rehabilitering koste 790 millioner kroner. Det vil føre til en dobling av beboernes felleskostnader.

Dette høres jammen meg hårreisende ut at statusen som bevaringsverdig kulturminne medfører sånne ekstrakostnader.

Nødvendig rehabilitering vil koste 790 millioner. Regningen må beboerne ta.

Hvem andre skulle tatt regningen?

På grunn av Byantikvarens anbefaling om å ta mest mulig vare på den opprinnelige fasaden, vil ytterst nødvendig rehabilitering bli ca. 150 millioner kroner dyrere. Sluttsummen blir dermed 790 millioner kroner.

Åkkei. Så hadde det ikke vært for Byantikvaren så hadde jo kostet minst 640 millioner for å rehabilitere. Så ja, kravene fra Byantikvaren gjør jo rehabiliteringen dyrere, men kravene fra Byantikvaren er jo ikke alene grunnen til at det blir dyrt.

Og i alle fall ikke ene alene grunnen til at felleskostnadene blir doblet. Uten Byantikvaren hadde felleskostnadene nesten blitt doblet.

Det er også litt uklart av saken om at det som koster 790 millioner er kun rehabilitering av fasaden eller om det f.eks er andre ting som faller inn under kostnadene for rehabilitering.

Som kompensasjon for å bevare kulturminnet, søkte styret om tilskudd i 2022. Da fikk de 120.000 kroner fra Byantikvaren og 500.000 kroner fra Kulturminnefondet. De resterende 789.830.000 kronene fordeles på beboerne.

Det ville jo ha vært 640.000.000 kroner som uansett måtte ha blitt fordelt på beboerene.

Sånt grovt regnet fordelt på 882 leiligheter (ca. 3000 mennesker fordelt på 882 leiligheter står det i saken).

790 000 000/882 = 895,69k (snittkostnad pr. leilighet med Byantikvarens slemme krav)
640 000 000/882 = 725,62k (snittkostnad pr. leilighet om Byantikvaren ikke hadde eksistert)
150 000 000/882 = 170,07k (er den spesifikke snittkostnaden pr leilighet kravene til Byantikvaren medfører)

Veldig grovt regnet, i borettslaget er det jo selvsagt noen forskjeller fordi større leiligheter har større kostnader enn mindre osv, men for enkelthets skyld så er kostnadene fordelt likt.

Om jeg ikke driter fullstendig på prosentregning, så utgjør kravene fra Byantikvaren at kostnadene for rehabiliteringen øker med 23,4%. Og at det uten kravene til Byantikvaren ville ha medført nesten en dobling av felleskostnader uansett (grovt regnet, igjen om jeg ikke tuller helt med prosentregning 85% økning kontra 108%).

Ja, jeg er klar over at den sosioøkonomiske situasjonen i denne delen av Oslo ikke er den beste. Og at det er viktigere ting å bruke penger på enn en fasade uansett hvor historisk viktig den er, og kanskje spesielt her (synd at den moderne betongen er et materiale som har kort levetid). Men hadde de ikke trengt å ta hensyn til Byantikvaren så hadde det blitt en kostbar rehabilitering for beboerene likevel.

Det første halve året jeg bodde i Oslo så leide jeg et rom hos noen jeg kjente som bodde i nærheten, og når jeg begynte å skue litt på å kjøpe meg et sted å bo så tittet jeg faktisk godt på en leilighet i akkurat dette borettslaget. Som har mange positive sider ved seg i motsetning til mange av de moderne borettslagene som bygges i Oslo nå. Tettheten mellom blokkene spesifikt.

Og ikke er jeg fan av Byantikvarens gule liste, som medfører at der jeg bor nå ikke får lov til å sette i gang med balkongutbygging fordi to av de fire blokkene i borettslaget er på gul liste. At balkongene skulle ha blitt bygd på motsatt side av den fasaden som er «fredet» spilte ingen rolle. Ei eller det at det er et sammensurium av stygge brannbalkonger som virkelig kunne ha blitt pyntet opp med skikkelige balkonger.

Uansett, det forekommer meg som en tendensiøs vinkling. Ja, kravene fra Byantikvaren gjør ting dyrere, men dette er uansett et kostbar rehabilitering. Og hvem andre enn beboerene skal ta regningen på rehabiliteringen? Jeg kunne for så vidt vært med på en vinkling om at det offentlige kunne ha tatt deler av ekstrakostnadene pga kravene (fordi hvor verneverdig er fasaden til en drabantby i betong fra 1967 sånn egentlig?).

Det kan tenkes at dette er en vinkling som er solgt inn til Aftenposten basert på en motstand mot den gule listen (se over for egen erfaring med denne listen), og kanskje for de som bare leser ingressen og overskriften er dette noe som virker.

Men for meg, som prøver å regne litt på det, så blir jo dette en merkelig sak å evt. bruke som et argument mot den gule listen.

Og det er ikke første gangen Aftenposten gjør det. Når de kjørte kampanjejournalistikk mot arveavgift eller bortfall av husleiekontroll for en del år siden, så klarte de å velge ut objekter som man begynnelsen hadde relativt stor sympati med (i alle fall saken om arveavgift), men så snart man leste litt mer enn overskrift og ingress ble det litt vanskeligere (i alle fall i saken om husleiekontroll). Det var ikke vanskelig ha empati med tanke på situasjonene de var oppe i, men når man regnet på det økonomiske så var det litt annerledes.

The Gentlemen er en serie på Netflix som naturlig nok er nært beslektet med filmen The Gentlemen som jeg skrev at jeg likte.

The Gentlemen er en veldig Guy Ritchiete film lagd av Guy Ritchie. Liker man Guy Ritchie, så liker man helt sikkert denne. Jeg gjorde i alle fall det.

Serien er ikke like Ritchiete som filmen, men han har jo skrevet to av episodene og regissert to av episodene. Men jeg antar den er litt nedtonet for å få en stil som er jevn for hele serien.

Åkkesom, jeg lot meg underholde, og de fleste som befinner seg foran kamera gjør det veldig godt. Dette er en serie som ser ut til å ha hatt et greit budsjett og lokket til seg mange talentfulle skuespillere.

Kan anbefales.

16/52

Som nevnt i 17/52

Og ved nærmere ettertanke, 16/52 skulle ha vært en «Meh».