Hater å bruke 30 minutt på å lete etter en ting man vet er et sted i leiligheten, og innser at det er en del områder som må støvsuges eller tørkes støv bittelitt nøyere. Men kan jo fastslå at det er veldig lite sannsynlig at jeg er allergisk mot støv.

Begikk litt konsumerisme i dag, ved å kjøpe en Nintendo Switch Let’s Go Pikachu. Hadde en fra før, men hadde lyst på en dock (skrev først trengte, men det er å overdrive litt) for å plassere i barndomshjemmet i forbindelse med besøk om sommeren og i julen. Kunne saktens kjøpt en dock alene, men «nesten» like billig å kjøpe ny Switch. Advarsel; ikke følg mine økonomiske råd, ellers så blir det «Luksusfellen» på deg en gang i fremtiden.

Skjønner at Nintendo tenker mye på piratkopiering osv, men prosessen med å ta i bruk ny konsoll kunne vært noe bedre. Har forbedringspotensiale.

Jeg kan ikke huske å ha sett Tom Ellis i andre serier eller filmer, men alle ting tyder på at han ble født for å spille Lucifer i serien med samme navn. Snakk om å være perfekt for rollen.

Min første kamp på Intility Arena (og Skeids siste, for nå er det nye kunstgresset på Nordre Åsen klart for bruk). Nope. Planen var at det skulle ha vært siste kamp på bortehjemmebane, men utbedringene på Nordre Åsen har tatt litt lengre tid enn planlagt. 2-1 til Nest-Sotra ble det dessverre også. Litt kjedelig med forsinkelsene, det er litt kjipere å dra til Valle enn til Nordre Åsen.

Vurderte å kjøpe eller leie Cold Pursuit etter å ha sett traileren på kino. Men så jeg på IMDB at den var en remake av den norske filmen Kraftidioten. Og den var tilgjengelig på HBO. Så da valgte jeg den i stedet. Likandes film.

Jeg brukte riktignok en spilleliste fra Spotify som dekket de tre eller fire første sesongene, brukte Songshift til å gjøre den om til Apple Music. Men så avsluttet jeg med å legge inn musikken fra de siste sesongene. Setter pris på å få de små varslene om at andre finner det nyttig å ta i bruk den spillelisten jeg gjorde tilgjengelig.

KitKat med wasabi. Visstnok. Var god. Ikke så sterk som man fryktet basert på tidligere erfaring med wasabi.

Må kunne hevdes at Oslo ble utsatt for et realt skybrudd nå nettopp.

Så ferdig Chernobyl i kveld. Bra serie til å være basert på virkelige hendelser. Og podcasten med Peter Sagal, programleder hos NPR, og serieskaper Craig Mazin er interessant. De snakker om serien, utelatte scener, hvor serien tar kreative valg kontra historiske fakta og andre ting som gjelder ulykken og serien.

Og på Twitter linket Greg Koenig til følgende interessante video om ulykken på Three Mile Island.

Betaer ute for diverse appleOS. Tror ikke jeg hopper på allerede nå. Har betalt for utvikleradgang tidligere år, bortsett fra i fjor da jeg installerte public beta. Får se an ståa i august.

Ikeaish.

En grei morgen for å ha litt bryllupsfotografering i Torshovparken.

Fortsetter med å se på Chernobyl. Ikke særlig taktisk av meg å se på 3. episode samtidig som jeg spiste kveldsmat. Nope. Ikke i det hele tatt.

Så andre episode av Chernobyl i dag. De siste sekundene av episoden når geigertellerene går amok var effektfullt. Husker ikke så mye av nyhetene fra den gangen. Bortsett fra snakk om becquerel og radioaktivt regn.

Softismaskin på jobb for andre år på rad. Kan vel regne det som en tradisjon nå.

Sitter i godstolen. Nipper på en Old Fashion. Spiller litt jazz i bakgrunnen. Mens jeg holder på med de siste kapitlene av Game of Thrones. Er noen ting i midten der min yngre versjon ikke ville ha trodd på meg om jeg reiste tilbake i tid og fortalte hva jeg gjorde denne kvelden.

Som introvert misantrop var det litt morsomt å lese følgende ytring og debatten som oppsto der og på Twitter under #VilleBarePrateLitt.

Hans andre avsnitt er vel det essensielle.

Men til tross for at jeg har vært omringet av hundrevis av nye potensielle kjærester og venner hver eneste dag, kan slike perioder være mer eller mindre vanskelige. Heldigvis er løsningen enkel. Det er jo bare å gå bort til noen som ser interessant ut og si hei.

At det er «potensielle kjærester» som kommer først er nok veldig viktig. Og ellers i kronikken ligger det jo en undertone at de interessante menneskene han har lyst å prate med i hovedsak er på grunn av at de er potensielle kjærester. Det med venner virker ikke til å være så viktig.

I dag så jeg en jente på T-banen som jeg fikk lyst til å prate med. Slike mennesker ser jeg ofte. De fanger interessen min på en eller annen måte. Men jeg tar aldri initiativ til noen samtale.

Når jeg først snakker med fremmede som ser interessante ut, har jeg gjerne et par, tre, fire eller fem halvlitere innabords. Ja, jeg blir mer impulsiv, men viktigere: jeg har en unnskyldning. Det føles mindre definerende og skummelt. Jeg har alkoholen og situasjonen å skylde på. Jeg kan enkelt rettferdiggjøre utfallet med: «herregud så full jeg var, ikke rart hun ikke ville prate».

En gang ble jeg kjent med en norsk jente i Paris. Det var lett å begynne å snakke med henne. Jeg kunne kamuflere det hele med en unnskyldning om at det var gøy å møte en nordmann i utlandet.

Altså, det er lett å forstå hva han egentlig mener med «interessante mennesker».

Men på to punkter er han så nære på å skjønne hva løsningen er.

På sosiale arenaer der jeg har en unnskyldning til å starte en samtale, blir jeg altså mindre sårbar for avvisning.

Og

På sosiale medier og datingapper opplever jeg det som sosialt akseptabelt å initiere en samtale med noen jeg er interessert i.

DUH. I situasjoner der det er forventet at man er sosial så kan man være sosial. Det å forstyrre det «interessante mennesket» som sitter alene på T-Banen med hodetelefoner i øra og lesende på ei bok på vei til eller fra jobb er faktisk en setting der de fleste ikke er så interessert i det å ha en «interessant» samtale med ukjente mennesker. Fordi det kanskje er dagens alenetid fra jobb eller personlige forpliktelser.

La oss være ærlige: hvor mange gode relasjoner har startet 02:30 natt til søndag utenfor et utested i Oslo sentrum?

Sikkert flere enn de som er startet ved å prate med det «interessante mennesket» på T-Banen som satt med ørepropper i og lesende på en bok. Jeg kan ikke tro at det er så mye bedre å prøve å presse frem en relasjon heller.

Det er kanskje litt bedre å finne seg en hobby eller to. Men det er kanskje feil gruppe med «interessante mennesker» der.

Men får håpe at han leser litt under #VilleBarePrateLitt og skjønne hvorfor alle disse «interessante menneskene» han vil prate med har en naturlig skepsis til vilt fremmede mennesker som bare vil si hei.

Novelist Margaret Atwood writes that when she asked a male friend why men feel threatened by women, he answered, “They are afraid women will laugh at them.” When she asked a group of women why they feel threatened by men, they said, “We’re afraid of being killed.”

Og ja, #notallmen er en ting. Men det er likevel tydeligvis urovekkende mange menn som er problemet. I alle fall hvis man leser VilleBarePrateLitt.

Bortsett fra noen ganger så får jeg sitte i fred på buss og parkbenker. Har 3-4 opplevelser med #VilleBarePrateLitt. Heldigvis er det en sjelden foreteelse. For jeg tror jeg heldigvis sender en del signaler om at jeg ikke vil prates til. Fresende tenner. Krum rygg. Sterke farger. Pigger ute.

Tenk så mange gode samtaler og relasjoner jeg kunne ha fått. Tenk å leve i et samfunn med en kultur hvor det ikke føles tabubelagt å initiere en hyggelig samtale med noen på T-banen – helt uten videre. Det ville ha vært fint.

I tillegg må jeg sette meg inn i deres situasjon. Hvis noen kommer opp til meg og sier «hei» fordi de synes jeg ser interessant ut, er det som regel verdens hyggeligste ting.

Ekstroverte raringer forventer at alle andre skal være like ekstroverte og kontaktsøkende som en sjøl.

Jeg synes det er fortellende at «jeg» brukes i 47 ganger i teksten.

Addendum: Beate Rast hadde en interessant tråd.

Aksel Kielland skriver i sin kommentar i Morgenbladet (betalingsvegg)

Er det under noen omstendigheter rimelig å råde et medmenneske til å pløye seg gjennom 20 timer med middelmådig tv fordi en serie «blir skikkelig bra i tredjesesongen»?

Øh. Nei. Men det er vel heller ingen som gjør det. En middelmådig serie vil vel heller neppe overleve til å få sin tredje sesong (basert på antall timer og antall sesonger i det siterte over så snakker vi her neppe om en såkalt serie fra «bakkekanalene» i USA). TV-kritikeren Tim Goodman fra The Hollywood Reporter sier ofte på podcasten TV Talk Machine at en serie bare har 2-3 episoder på å fange en titter. Klarer man ikke det på den tiden er det fryktelig mange andre og bedre alternativer.

Ack. Oppdaget hvorfor min lokale pusher av Butter Chicken ikke var tilgjengelig i Foodora lengre. Lokalene var tomme og tilgjengelig for leie. Trist ass.

Pjuskete skjæreunge.

Holdt meg hjemme fra jobb i dag på grunn av kink i nakken. Har vært støl og hatt vondt i nakken før. Men denne tar kaka. Men kjennes ut som det er på tilbakegang og bør være noenlunde fungerende fra i morgen.

Ny versjon av Twitterrific. Ser bra ut. Følger fortsatt med på Twitter, men bruker mute/muffle flittig på ord og kontoer. Og det å ha slått av retweets fra alle kontoer jeg følger var også sjennialt Egon. Det reduserer det irriterende støyet mye. Selv om det blir noen «hva har den oransje fjotten sagt nå da?».

Litt ironisk at jeg har slått av muligheten til å se andres retweets, for det er nesten det eneste jeg gjør på Twitter nå.

Problemet med IMDB sitt ratingsystem (og de fleste andre vil jeg tro)

These systems work until they don’t. Not every waitress at every restaurant has an “attitude problem,” as most bitter Yelp reviewers might have you believe.

I hine hårde dager gjorde jeg noen semi-hederlige forsøk på å lese Catch-22, men kom aldri skikkelig i gang. Samme med filmen fra 1970. Men har begynt å se på mini-serien, og etter 2 av 6 episoder så må jeg si at jeg liker veldig godt det jeg ser.

Så bør vel kanskje vurdere et nytt forsøk på å lese den. Kanskje som en amuse bouche mens jeg leser sagaen til GRRM.

Folk er woke i Ullevål Hageby.