Var både ekstra snufsete, og kilen i halsen i går kveld. Sånn mot normalt. Alltid litt sånn om morgenen med tanke på at det går mot høst og det er større temperaturforskjeller.
Så når jeg våknet i morges var jeg mindre snufsete, men fortsatt litt mer enn normalt kilen i halsen. Så jeg bestemte meg for å holde meg hjemme fra jobb. Halsen ble bra etter litt te med honning. Men ingen vits å ta noen sjanser i disse dager.
Så da ble det å holde seg i ro hjemme. Og lage den chili con carne jeg hadde tenkt å lage i morgen. Med tanke på hvor lenge jeg lar den putre i jerngryta så var nok det et sjakktrekk. Ellers hadde det blitt en veldig sen middag i morgen. Og det er jo nesten sånn at en chili con carne er best dagen etterpå.
I går fikk vi i Norge tilgang til Disney +. Passet bra at jeg fikk denne t-skjorten samme dag, og i morgen får jeg sannsynligvis Razor Crest som første legoting på … vel, mange tiår.
Ah. Happy Disney + dag. This is the way.
The Art of Self-Defense 🍿
The Art of Self-Defense er en litt mørkere og lettere absurd komedie med Jesse Eisenberg og Alessandro Nivola som de viktigste figurene, med støtte fra Imogen Poots, Steve Terada, David Zellner og Phillip Andre Botello i dojoen.
Tidsmessig føles den plassert til 90-tallet, med interiørmessig bismak av 70-tallet. Samtidig føles den som en slags fremtidsdystopi (fortidsdystopi kunne nesten vært et ord som passer) der gjenger på motorsykkel kjører rundt og banker opp tilfeldige mennesker på gaten.
I realize now that her being a woman will prevent her from ever becoming a man.
Casey, spilt av Eisenberg, er en av disse som blir banket opp etter en butikktur. Etter å ha kommet ut av sykehuset prøver han å kjøpe en pistol, men det er jo en liten venteperiode før han faktisk kan få med seg våpenet hjem. I nærheten er det en dojo der Casey får med seg slutten av en karateleksjon som ledes av Sensei (Nivola). Casey begynner nybegynnerkurs, og Sensei har et godt øye for Casey.
En av de jeg følger på Twitter sa følgende om filmen:
“The Art of Self Defense”, er et av de bedre studiene i hvordan menn kan falle i hullet kalt toxic maskulinitet. Den er en morbid blanding av Karate Kid og Fight Club.
Mer konsist kan det neppe beskrives. Den er morsomt, trist, fascinerende og mørk. Anbefales på det sterkeste.
Young Wallander 📺
Når man har sett Unge inspektør Morse som var satt til 60-tallet, og får en serie om Unge Wallander, så har man jo et håp om at noe som tar utgangspunkt i en 43 år gammel romanfigur som debuterte i 1991 er lagt til 70-tallet.
Men neida, den er lagt til nåtid, med dagsaktuelle tema som bakgrunn. Og det er skuffende.
For en som synes Wallander er Rolf Lassgård (alternativet med Krister Henriksson er kjedelig og ikke den ekte Wallander), så er dette såkalte unge alternativet med Adam Pålsson veldig dårlig.
Det kan hende bare Rolf Lassgård er Rolf Lassgård, men Pålsson er fryktelig langt unna det jeg kan forestille meg en ung Wallander som. Litt nærmere Krister Henriksson, men han er som sagt ikke Wallander i mine øyne. Pålsson har tilnærmet null karisma, og som eneste svenske blant masse briter føles han malplassert ut. Skjønner ikke helt hvorfor de valgte å bruke han i stedet for en brite.
Skulle ønske jeg hadde brukt noen flere minutter på å finne en grei helgemorgen krimserie.
21 Bridges 🍿
Til å hete 21 Bridges, så var det egentlig skuffende lite fokus på broer i denne filmen, annet enn i noen få bisetninger.
Det den har derimot er en av de siste rollene til Chadwick Boseman, som politimannen Andre Davis. Noen raner et kokainlager, politiet kommer, 8 politifolk ender opp døde. Og en massiv menneskejakt blir igangsatt på Manhattan etter at alle transportmetoder til og fra øya blir sperret. Inkludert de titulære 21 broene.
Dette er ikke filmen som vil være fremst i listen når man skal minnes Chadwick Boseman. Men det er helt klart en kompetent film, som er helt midt på treet. Ellers gjør jo SIenna Miller og J.K. SImmons helt greie roller. Selv om jeg i alle fall har sett J.K. i mer interessante roller enn dette. Men han liker vel å jobbe og tjene til salt på maten han også som alle andre.
Dersomvissomatte at 2020 en gang går over til 2021, og jeg skal lage en topp 10 liste over ting jeg virkelig ble lei av i 2020, så tror jeg at en av plassene vil være forbeholdt eiere av fritidsboliger som sutrer over det de mener er urettferdige pandemitiltak. Både nå i disse dager og før påske.
Ja, dere kan dra til Oslo på pub, men forhåpentligvis ettersom dere bor i Trondheim har dere sannsynligvis noen alternativer som er nærmere. Og selv om man kan dra, så er det anbefalt at man begrenser reisingen til kun nødvendige formål. Noe som nødvendigvis ikke innbefatter det å dra til fritidsbolig rett over svenskegrensa. Eller å dra fra Trondheim til Oslo for å gå på pub.
Isolert sett er nok noen av tiltakene kanskje litt ulogiske ved første øyekast. Noen virker kanskje mot sin hensikt. Hadde det vært mulig med skreddersydde tiltak så hadde jo det være ønskelig. Men så er det jo en gang sånn at regjeringen ikke kan forby innenlandske reiser pga den tingen som ble vedtatt på Eidsvold i 1814, men kan stenge grensene begge veier. At man kunne dra over grensen for å utføre nødvendig vedlikehold, men ikke overnatte var ikke for å være slemme, men for å sørge for at kun de mest motiverte gjorde det, og dermed fikk man redusert antallet som faktisk dro over grensen. Og at det å skreddersy tiltak under en pandemi neppe skalerer særlig bra. Skal du tilbake til jobb etter en operasjon. Jo, da er det mulig å skreddersy tiltakene for å få deg tilbake på jobb. Er hele verden utsatt for en pandemi. Vel, skreddersydde tiltak blir litt vanskeligere, rammer kanskje skjevt og er kanskje litt urettferdige for enkelte. Men prøv kanskje å tenke litt på det som har mistet jobben eller er i en sektor som sliter ekstra på grunn av tiltakene. Eller de som har kanskje mistet sin minimale kontakt med andre mennesker på grunn av sosial distansering. Eller de som ikke har fått tatt farvel med kjente og kjære på en skikkelig måte på grunn av tiltakene.
Do you want some cheese with that whine?
Men i bunn og grunn, har på følelsen at de fleste småunger reagerer bedre på reell og innbilt urettferdighet enn enkelte av disse fritidsboligeierene.
Jeg simpelthen elsker det når noe har slike tilbakemeldinger.
Så en film i kveld jeg ikke har sett siden jeg så den på kino i hine hårde dager. The Usual Suspects var jo en høydare i 1995, og må si at jeg synes den fortsatt stiller sterkt nå i 2020.
Halvveis i Ted Lasso kan man vel fastslå at Apple har truffet blink. Fisk på land historie, med rollefigurer som har mange fasetter. Morsomt og rørende om hverandre. Anbefales.
Tror det er et hint om at høsten er på vei.
Denne var litt morsom om hvordan kulturell bakgrunn påvirker oppfatning av et bilde.
Diamonds and Rust: Looking at a Hokusai picture
Nok en interessant podcast om Palm Springs, denne gang med manusforfatter og regissør.
The Q&A with Jeff Goldsmith: Palm Springs Q&A - Andy Siara - Max Barbakow
Og jeg har sett filmen for femte gang.
Da er Sirkuslandsbyen på plass.
Noen Palm Springs relaterte podcaster jeg har hørt på. The Incomparable snakket om filmen i Quantum Physics Training Montage, mens The Ringer snakket om den i The Big Picture, inkludert et intervju med Cristin Milioti og regissør Max Barbakow.
There will be spoilers.
Palm Springs 🍿 (there will be spoilers, men første avsnitt er spoilerfritt)
Kortfattet anmeldelse helt i starten. Den er kjempebra. Se den når den blir tilgjengelig om man ikke finner en kopi som har falt av en lastebil som transporterer filmen rundt på internett.
;
;
;
;
;
;
;
;
;
;
;
Ok, da kan jeg begynne å skrive om den.
Palm Springs er en mørk og samtidig godhjertet romantisk komedie. Samt en tidsloopfilm. Der det er samme dag som gjentas igjen og igjen.
Andy Samberg spiller Nyles som er gjest på et bryllup ettersom han er sammens med brudens søster Misty. Når vi møter Nyles så virker han litt deprimert, det er i alle fall klart at han gir for det meste faen, og deltar i et bryllup kledd i hawaiiskjorte og badebukser.
Sarah, spilt av Cristin Milioti, er brudens (og Mistys) storesøster. Hun skal holde en tale som hun virker lite forberedt og lysten på. Nyles kommer derimot inn som en reddende engel og holder en meget rørende tale, og etter en meget morsom scene der han beveger seg mellom massen på dansegulvet frem til Sarah der han begynner å sjekke henne opp. Sarah lurer på Misty og Nyles viser Sarah at Misty er utro med bryllupets toastmaster. De forlater bryllupet for å hooke opp ute i naturen. I det Nyles holder på å ta av seg buksene blir han truffet av en pil (av type veldig dødelig, ikke type dart). Sarah blir naturlig nok hysterisk og panikkslagen, mens Nyles reagerer som om noe lignende har skjedd før. Han rømmer, mens en mørkkledd mann, som vi senere får vite at heter Roy (og blir spilt av J.K. Simmons) følger etter. Roy taper sporet av Nyles, og forsvinner inn i en hule. Nyles begynner så å krype inn i hulen (han ble truffet av en pil til) og Sarah følger etter mot Nyles store protester.
Og dermed er Sarah inne i tidsloopen.
Og da skjønner vi hvorfor Nyles har sett så deprimert ut. Han har levd dagen mange mange mange mange mange mange ganger. Men med Sarah inne i bildet får vi mange scener med hun og Nyles der sistnevnte lærer førstnevnte reglende for loopen, etter først å ha prøvd å rømme noen ganger. Som f.eks at så snart man sovner så starter dagen på nytt. Og at selv om alle de andre i loopen ikke husker noe, så husker de alt. Og den viktigste. Smerte er virkelig.
Som nevnt tidligere, jeg liker denne filmen. Tidslooper er interessante, den åpner for mye moro for habile filmskapere. Men i motsetning til de fleste filmer der protagonisten er den eneste som kjenner til tidsloopen, så er det i denne filmen minst tre som kjenner til loopen (det er muligens en til, legg merke til dialogen).
Det er jo tydelig at Sarah sin inntreden i loopen har skapt en ny vår for Nyles, og vi får deltatt på forelskelsen mellom de to.
Andy Samberg er fantastisk som Nyles, og det romantiske blikket han overøser Melissa Fumeros rollefigur i Brooklyn Nine-Nine med er her i rikt monn. Personlig så tror jeg at jeg hadde skiftet fil om jeg ble utsatt for det selv. Cristin Milioti er også fantastisk. Likte henne i How I Met Your Mother (dens problemer med siste sesongen har jeg hamret ut på tastaturet før).
Det er særlig scenen der vi møter Roy for andre gang (denne gang som politimann) som viser hvor sterk hun etter min mening er som skuespiller. Kort fortalt, hun knuser hoftene til Roy mellom to biler (smerter er virkelig) og hun havner i en krangel med Nyles, som avslører at de faktisk hadde hatt sex mange ganger før. Overgangen fra sinne til sjokk til fortvilelse er så nydelig spilt gjennom Milioti sin mimikk. Har allerede sett filmen tr^H^H fire ganger, jeg har sett denne scenen flere ganger i tillegg.
Så ja, jeg elsker filmen, og gjentar min oppfordring om å se den både på lovlige og ikke fullt så lovlige metoder. Dersomvissomatte den blir tilgjengelig på Apple TV kommer jeg til å kjøpe den der.
Love. Hodet til hunden minner om et hjerte, som er et av de mest kjente symboler for kjærleik.
Discovery. Å oppdage noe. Å finne opp. Oppfinne. Liker de som fant opp denne rekkefølgen av bokstaver.
Neppe den eneste som ser på Black Panther denne helga.
Flake. Millioner på millioner av snøfnugg i dette bildet. Og det eneste som fortjener å kalles snøfnugg. Kanskje bortsett fra de som bruker snøfnugg som hånord.
Emotions. Om ikke annet et bilde av noe som gjorde meg glad og lettere til sinns en semigrå dag, denne hunden som var klippet som en løve.
