Barnesko. Brukt. Mistet.
Ikke så trist som seksordsversjonen.
Regnete.
Har sett første sesong av Mr. Mercedes, basert på vel det jeg tror er en atypisk Stephen King trilogi når det gjelder tema.
Handler om den pensjonerte politimannen Bill Hodges som holder på å etterforske den såkalte Mercedesdrapsbannen som drepte 16.
Likte den veldig godt.
Litt vondt i kneet, så har tatt det særdeles rolig hjemme. Ikke at været oppmuntrer til noe særlig utetid.
Har begynt å lese showtime! av Henrik Langeland. Tredje og siste? bok om Christian von der Hall.
The Gentlemen 🍿
The Gentlemen er en veldig Guy Ritchiete film lagd av Guy Ritchie. Liker man Guy Ritchie, så liker man helt sikkert denne. Jeg gjorde i alle fall det. Minner om Lock, Stock and Two Smoking Barrels eller f.eks Snatch. Samme måte på å fortelle en historie. Men når jeg sjekker IMDB, så ser jeg at det er vel bare tre filmer til av Ritchie jeg har sett mellom Snatch og The Gentlemen. De to om Sherlock Holmes og The Man From U.N.C.L.E. Likte Sherlockene, The Man From U.N.C.L.E. var litt meh om jeg husker korrekt.
Liker man de to førstnevnte, så finner man mye likt her. Kanskje bare litt mer raffinert. Men kanskje også litt mindre sjarm. Det føles mer som en Guy Ritchie børsthriller. Men jeg lot meg underholde, og det er det viktigste.
Sammentreff
I dag, mens jeg holdt på med dagens Polygon i The Times, så tenkte jeg et øyeblikk på at det er synd at italicize ikke ble stavet på en annen måte som passet med følgende bokstaver.
Så hoppet jeg over til Spelling Bee hos NY Times, og fikk følgende utfordring.
Humret litt da.
Første dag tilbake på jobb etter 3,5 uker med ferie. Måtte starte hardt med å skifte en del passord som var gått ut, og ellers lese en del mail. Tror det er sjakktrekk å starte midt i uken, kort tid til helga. Så får man akklimatisert seg litt først.
Eg snakkar om det heile tida 📚
Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof er en samling tekster av opplevelser Camara Lundestad Joof har hatt gjennom sitt liv som halvt norsk og halvt gambisk i Norge (og andre land). Fra opplevelsen på 17. mai som jente i Nordlandsbunad og bli fortalt av en eldre kvinne om at hun ikke har rett til å gå i noe sånt til antagelser om at pga hennes hudfarge så har hun ikke betalt for billett til å sitte på 1. klasse på toget. Førstnevnte er jo en del av den veldig utbredte holdningen om at du må være norsk, men ikke for norsk, fordi det er feil det også. Og Joof er jo tross alt veldig norsk, nordlending som hun tross alt er. Og man tenker på lignende historier man har lest om glade unger på 17. mai som får beskjed om at de ikke har noen rett i å vifte med flagg eller gå i bunad.
Boken er bare 94 sider lang, men jeg aldri lest noe som gir meg så mange slag i magen som når Joof skriver om sine opplevelser. Og kostnaden det har for henne når hun spiller situasjonen på nytt og på nytt i hodet sitt. Og assosiasjonene hun får av enkelte gjenstander fordi de er for sterkt knyttet til en situasjon. Om hvor slitsomt det hele tiden må være.
Og da tenker jeg ikke en gang på situasjonen der hun ble slått bevisstløs som 14-åring og var sekunder fra å bli bundet fast til en bil og bli slept rundt.
Sistnevnte er jo et klart eksempel på den livsfarlige rasismen som finnes i Norge (sammens med f.eks Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen som grelle eksempler på hvor galt det kan gå). Men de fleste opplevelsene er jo dråpene som over tid vil slipe ned steinen. Som f.eks at enkelte bruker neger i tide og utide.
Når Afrikan Youth in Norway på 90-tallet begynte å jobbe for at vi skulle slutte å bruke neger og mulatt, tenkte jeg som mange at dette var da fryktelig til hårsårhet, og at ordet i seg selv ikke har samme konnotasjoner som det såkalte n-ordet i USA.
Men jeg begynte å etterfølge ønsket deres fordi det ikke kostet meg noe særlig, annet enn å kanskje noen ganger bruke noen flere ord. Og kanskje fordi min holdning om hvem som kan kalle seg norsk kanskje er litt mer liberal enn de fleste. Hudfarge er i alle fall ikke en faktor.
Alle har vi fordommer, og i større eller mindre grad er dette med på å påvirke våre samhandlinger med andre mennesker. Konduktøren i det ene eksempelet Joof nevner er kanskje ikke rasist, men det er gode muligheter for at hudfargen til den andre passasjeren påvirket hvordan konduktøren oppførte seg. Og selv har jeg vært i situasjoner (i hine hårde dager når jeg jobbet på 2. linje support f.eks) der kjønn, navn eller alder har medført at jeg har gjort antagelser som ofte blir knust sekunder etter at interaksjonen begynte. Men hvorvidt det er et problem handler mest på om en selv tilpasser seg ny viten eller kjører på med sine antagelser.
Ingen er ens alder, kjønn, hudfarge, fødested, bosted, […] eller sosiøkonimiske klasse.
Aktsom for kjærlighet.
And trust that I’m doing what I can to hop to number 1 on your partners free pass list. And number 3 on yours.
Tretunnel.
På vei hjem.
A very stable genius.
Lurer på om toddler in chief har fått denne på Spelling Bee (gjetter nei fordi han neppe har tålmodighet til sånt).
En dam for ettertanke på Havstein Kirkegård.
The Tempus Project 📚
The Tempus Project er andre bok om hacker/agent extraordinaire i MI6, Brigitte Sharp. Den første boken var som nevnt en grei start. Og Antony Johnston fortsetter vel den greie starten uten å sende kurven akkurat så veldig mye oppover.
Første bok var tidsriktig om droner, og denne føles tidsriktig med hackingteam, kryptovaluta og ransomware, selv om en henvisning til Sony sin rootkitsnafu i 2005 føltes litt … malplassert (jaja, bare femten år siden, og jeg er litt usikker på når handlingen i boken er lagt til).
Jeg liker Brigitte, men samtidig synes jeg de andre figurene rundt henne i MI6 og ellers føles litt tynne og karikerte, og som en følge av det, dårlig utnyttet i historien. Og samtidig så synes jeg at hvordan man nøster opp problemet steg for steg bærer preg av flaks og teknobabbel, og ikke akkurat blir så superspennende. Som så mye innenfor underholdning, å gjøre ting som skjer på en datamaskin spennende og interessant er vanskelig. Johnston klarer det delvis, og med mange og korte kapitler så greier han å få leseren til å ha et greit driv.
Som bokserie har de etter min mening litt svakheter, men jeg kan se for meg at disse kan lett gjøres om til to greie actionfilmer med en sterk kvinnerolle. Som derav kanskje er litt av problemet, det føles mer som et filmmanuskript enn bok.