Etter å ha sett en del videoer og anmeldelser av Apple maskiner med M1, så tror jeg ordet som beskriver de flestes konklusjon over hvordan de opplever maskinen, er «flabbergasted». Som det heter på nynorsk.
Evt. forbløffet som det kanskje er bedre å oversette med.
Når blaserte anmeldere i The Verge rett og slett er sjokkert, og det eneste de kan finne på å kritisere produktene for er dårlig webcam (og som enkelte andre, for få porter), da ser det ut som Apple har kommet godt ut fra startblokka. Og man blir virkelig nysgjerrig på hva som kommer etterpå, når midten og toppen skal fornyes. For det er tross alt det nederste nivået de har skiftet arkitektur på.
Fikk beskjed om at min MacBook Air hadde begynt på turen sin fra Kina, og kommer hit i begynnelsen av neste uke.
Det gledes. Både for neste uke og hva fremtiden med Apple Silicon ellers vil bringe.
Illustrasjonsbilde av mine følelser for iPhone 12 mini.
Den eksploderende hvalen hadde 50-års jubileum her om dagen, og nå finnes den som remastret utgave.
For the blast blasted blubber beyond all believable bounds
En av de bedre setninger på engelsk.
Den ble plukket litt for tidlig. Men var god da.
Sett ferdig første sesong av Tehran. Spennende serie, kan anbefales. Noen overraskelser, men med åtte episoder er det jo heldigvis en naturlig begrensing, i motsetning til 24 som hadde like mange overraskelser pr. episode som denne hadde i løpet av 8.
Må si jeg ble litt overrasket over at Ben Thompson var så skuffet etter gårsdagens Apple presentasjon av M1 på siste Dithering. Han er jo tross alt smartere enn som så, så det å forvente noe mer enn bare ny CPU i samme innmat som før virket litt rart.
Dog, er mer enig med han om tøtsj enn Gruber.
Er vel like før Apple ringer til meg sier følgende:
You are impacting our environmental foot print
Nevertheless, she persis^H^H^H … likevel ble det en MacBook Air med M1 på meg. Veldig nysgjerrig på hva Apple klarer å gjøre der.
For første gang på, … vel fire år pluss, så var det litt interessant å lese søndagsavisene. Og behagelig å se på Last Week Tonight.
Skal vel kunne hevdes at episode ti av The Mandalorian ikke akkurat er episoden å se om man lider av araknofobi.
Ding-Dong! The witch is d^H^H. Nei. Fortsatt potensiale for mye dritt fra den kanten.
Det er et valgsystem som har forbedringspotensiale. Kan vel hevde det samme om hvor lang tid det tar å overføre makten. Nesten tre måneder? Hvem tror de at de er? En norsk lokaliseringdebatt?
Veldig høstete.
Gresskarkake som dessert etter dagens lunsj på jobb. Nyyyydelig.
Hot take: Valgsystemet i et land som nylig gikk til valg, har forbedringspotensiale med tanke på rettferdighet og minske sjansen for kaos.
Etter noen lange dager på jobb i det siste. Og … vel … 2020 generelt, så ble det et glass med Blue Label mens jeg så på sjette episode av Tehran.
Det er vel mer vanlig å mislike høsten. Personlig liker jeg den. Det å komme inn i varmen etter å kanskje ha vært ute i litt ufyselig vær. Fargene ute. Kortere dager.
«Jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops»
Enola Holmes 🍿
Enola Holmes er en sånn helt ekstra grei underholdende film om Sherlocks og Mycrofts yngre søster Enola, ypperlig spilt av Millie Bobby Brown, som er filmens største beholdning.
Enola er ikke kanon i Conan Doyles univers, men en bokserie skapt av Nancy Springer. Har man Netflix, så er dette en film som bør legges inn i listen over ting å se.
Nyeste The Mandalorian var jo sånn passe imponerende. Dette blir bra.
Den var min første «kjærlighet» når det gjaldt podcastapper på iPhone, men når Overcast kom, så ble jeg troløs. Men nå har jeg bestemt meg for å prøve Pocket Casts igjen. Må nok endre vanene bittelitt, men jeg har noen forslag jeg skal sende inn til support.
Charlie's Angels (2019) 🍿
Charlie’s Angels (2019) er en adekvat actionfilm, men må nok innrømme at med min alder så foretrekker jeg mer Charlie’s Angels (2000) med Cameron Diaz, Lucy Liu og Drew Barrymore. Kristen Stewart, Naomi Scott og Ella Balinska er greie nok, men synes nok de førstnevnte har mer sjarm.
Hjelper vel at den trioen så var vel alle mer kjent, mens i den nye er det vel bare Kristen Stewart som har et navn (så vidt jeg vet, jeg følger ikke akkurat med på populærkultur, vel ikke så nøye i alle fall). Generelt sett vil jeg vel beskrive hele ensemblet som ekstra medium. Førstnevnte hadde litt mer ekstra i flere roller. Ikke til forkleinelse for Elizabeth Banks som er grei nok, men ikke hennes type rolle og Patrick Stewart som er med minimalt.