Må vel en tur på jobben i morgen, om ikke annet enn for å se om man fortsatt klarer å samhandle med andre mennesker etter en uke med påskeferie og to uker hjemmekontor.

Lokalt band pynter opp lyktestolper i nabolaget.

Tre år etter at jeg kjøpte Macbeth av Jo Nesbø som påskelektyre begynte jeg endelig på den.

Stakk innom Løkka Deli og kjøpte en Reuben i dag. Endelig en sandwich som hadde et ypperlig mix av brød, kjøtt og annet. Normalen er jo mikroskopiske mengder av kjøtt og en overflod av salat og grønnsaker.

Litt pricey. Men verdt det.

Mot normalt har jeg sett litt av årets påskekrim på TV. Eller på NRK for å være mer spesifikk. Først ute var Grace som var grei nok. To episoder, 90ish minutter hver, en sak i hver episode. Grei oppbygning, litt politiarbeide, så plutselig over. Kunne kanskje hatt godt av litt mer tid.

Den andre er Nedgravde hemmeligheter (aka Unforgotten). NRK slår sammen to episoder til en (som da blir på 90ish minutter), men de tre (eller seks episodene) følger da en sak som viser hvordan Sunil og Cassie løser gåten. Basert på det jeg husker og beskrivelsene på IMDB har jeg sett sesong 2 og 3 før. Halvveis i årets påskekrim, men dette er klasse.

Basert på plottet så høres ikke Helstrom ut som en serie for meg. Men skjermskuddet får meg til å revurdere.

Hadde jo egentlig gitt opp Suits, men trengte en serie som ikke krevde mange hjerneceller de siste ukene, og jeg var jo uansett nesten ferdig med å se den. Så jeg valgte å avslutte den. Særlig fordi forsøket med å se på de forskjellige DC-seriene også strandet.

Og når man har blitt klar over den veeeeeldig enkle oppsettet av scener i serien, så blir det nesten helt komisk.

For en regissør så er vel instruksen for skuespillerene:

• Romantisk/ikke sinna, ingen roping
• Litt sinna, lavt volum på roping
• Veldig sinna, høyt volum på roping

Samt den imponerende timingen alle har med å komme inn på et kontor i akkurat riktig øyeblikk.

Og de siste sesongene skuffet i så måte ikke. Ikke at jeg gidder å se de første, «gode», sesongene på nytt, så antar jeg at de samme instruksen går igjen der. Men da hadde man i det minste nerven om hvorvidt Mike ville bli avslørt heller ikke.

I skrivende stund har serien 8,5 av 10 på IMDB, 7 av de 8,5 må være fra første halvdel av serien.

Før jeg skulle ha hjemmekontor var jeg på en liten rundtur for å anskaffe kaffebønner og hente en pakke på post-i-butikk fra Jentene på tunet (mmmmm, sjokolade). Og på vei fra butikken var den en utskremt reporter fra NRK Radio som prøvde å få meg til å bli en vanlig mann i gata. Endelig skjedde det. Men naaah, var ikke så hypp på det. Takket vennlig nei.

Lurer på om det finnes et ord for den skuffelsen man opplever når man oppdager at det ikke var en kald Hansa Mango IPA i kjøleskapet som man trodde i det man skulle sette seg ned å spise restene av fredagens indiske rett.

I det jeg skal trykke på «spill av» for Wonder Woman 1984 ser jeg hvor lang den her. Djiizes. Må da være mulig å kutte litt mer i en film.

Om jeg sier at jeg så på matlagingsvideoen til en som het Ethan Chlebowski på YouTube, så er neppe indisk det første som faller deg inn. Men retten som poppet opp blant de mange på startsiden var Keema Matar, som rett og slett er kjøttdeig med erter.

Fulgte oppskriften sånn passe punkt til prikke (bruke f.eks ikke lauvbærblad), og det var jo greit. Selv om jeg neste gang neppe kommer til å følge teknikken hans helt. Greiere å finhakke tomater enn å bruke svigermor som han gjorde. Og jeg tror jeg kommer til å bruke hvitløkspresse på både hvitløk og ingefær neste gang. Svigermor krevde for mange offer.

Styrkegraden for min del ble vel litt sånn medium++, men det bestemmer man jo selv. Var i alle fall godt, og til inspirasjon for fremtidige retter. Er i alle fall ikke så mye man trenger å gjøre for å kunne variere maten mye, vær kreativ med krydder.

Og for noen dager siden postet han en video der han brukte førstnevnte video som en base for en slags irsk-indisk Sheperd’s Pie

«Med blanke ark og spraybokser tel».

Halve veggen var blåmalt i morges. Og i ettermiddag hadde noen brukt sine luftdrevne fargestifter flittig.

La merke til at Inkl ble diskutert her på micro. Så prøver det nå. Virker interessant for noen som ikke har tilgang til Apple News (+ eller ei). Og jeg betaler faktisk for flere nasjonale og internasjonale nyhetsmedier.

Noen ganger er coveret til hjelp hvorvidt jeg skal kjøpe en bok på Kindle eller ei. Denne krevde noe håndfast.

Å bruke hele dagen på å feilsøke en ting, før en kollega tilfeldigvis oppdager at det er en <tab> som har sneket seg inn i et felt, som gjør at en prosess ikke klarer å utføre oppgaven sin. Og jeg kunne ikke se det overflødige tegnet som var i loggmeldingen jeg limte inn, fordi mitt chatvindu var for bredt/for lite bredt og dermed hadde et naturlig linjeskift der det overflødige tegnet var, og dermed var det ikke like åpenbart.

Syltet rødløk i dag. Så er nok snakk om uker før jeg starter en post med «har jeg fortalt dere om surdeigstarteren min».

Ser på Inside Man for ørtende gang. For en herlig film.

Sang/video som har blitt spilt mye den siste tiden. July Talk sin cover av James sin hit «Laid».

Showtime! er tredje bok om Christian von der Hall fra Henrik H. Langeland. Wonderboy var den beste, men Fyrsten var morsom den også. Og det samme med Showtime!

Men om den eller Fyrsten er nummer to av de tre bøkene kan være det samme. Underholdende serie. Christian er en herlig klysete protagonist.

Syntes det var litt morsomt hvordan Langeland skrev seg selv inn i handlingen. Han gjør alltid litt spennende ting med fortellingen.

Fant ut at jeg ikke giddet å lage mat sjøl i dag. Men så fant jeg ut at jeg ikke giddet å dra på butikken for å kjøpe en Grandis. Så da lagde jeg en pizza i stedet.

Jeg er veldig logisk.

For en «stund» siden kjøpte jeg en eske med pasta som delvis var lagd med bønner for å bruke den i en minestronesuppe. I dag lagde jeg minestronesuppen og la merke til at pastaen hadde best før 2018. Så var litt mer enn bare en «stund» siden tydeligvis.

Men pastaen var grei den. Tørr pasta holder jo lenge så lenge man holder den tørr.

Ble ferdig med slowbingen av The Queen’s Gambit i helga. Må si at det var en superb serie, med en strålende Anya Taylor-Joy i hovedrollen.

Lett å være enig med serieskaper Scott Frank i samtalen (cirka direkte til samtalen) på The Watch at blikket til Anya Taylor-Joy er avgjørende. Som også hadde en interessant samtale (også cirka direkte til samtalen, men reklamer gjør at det er usikkert) på The Watch.

Er fascinerende å se hvordan Beth både har full kontroll og ikke full kontroll over sitt liv. Og jeg var meget spent på hvilken vei slutten skulle velte. Og jeg lot meg overraske.

Anbefales.

Sånn rent bortsett fra at min lesekondis er under enhver kritikk, litt morsomt å komme til dette kapitlet i showtime! på π-dagen.

Fikk litt lyst til å spille MLB The Show på PS4 i dag. Og basert på lagringsdatoen for det jeg har lagret, så er det 10 måneder siden sist jeg spilte. Og jeg var litt rusten. Ble bare 2.2 innings, traff fire motstandere, 8 ER, 0 SO.

Ikke bare litt under pari, veldig under pari.

Ting reklamealgoritmene til Instagram mener er midt i blinken for meg.