Siste dag i fødebyen i denne omgang. Og den avslutter med stil.

Bruker som oftest bare Instagram til å se på fugle- og kattevideoer. Og noen ganger ser jeg på TikTo^H^H jeg mener Reels fanen. Fryktelig mange spreke mennesker som danser, noen morsomme videoer. Og basert på litt av det jeg har sett ellers, matlagingsvideoer inkludert surdeig, veganske retter osv.

Mye humbug og moteting. F.eks trenger jeg ikke flere videoer av hvordan man kan ta to brødskiver, omelett, fyll og brette det sammen til en sandwich. Og ettersom videoene som oftest er på rundt 30 sekunder, så er det jo begrenset hvor gode de kan være. Men Federico Fusca har funnet en stil som er litt fascinerende. Det hjelper jo litt av at min forståelse for Italiensk er mangelfull, men noe forstår jeg, som f.eks

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av CHΞF FΞDΞRICO FUSCA (@federicofusca)

Skjønner hva jeg trenger å skaffe for å lage denne retten.

Mor har overført kunnskapen om å lage møsbrømlefse til bror, og i kveld serverte han årets første lefser.

Stjernete himmel.

Mitt nyttårsforsett er å ikke ha noen nyttårsfo… Åh. Dang.

En for det mest uordnet liste over underholdningsting jeg har satt pris på i året som var. Pluss noen andre få ting jeg likte.

Og som alltid, det går på når jeg hørte/leste/så tingene. Ikke når det ble utgitt.

Podcast

Jeg har jo hørt på masse podcaster, men det er ingenting nytt og spennende som har utmerket seg. Jeg har i bunn og grunn kuttet ut de fleste techpodcaster, men hører på enkelte episoder av Upgrade og ATP. Selv om sistnevnte er absolutt den jeg hører minst av. 2 av 3 verter er for min del litt for irriterende. Den eneste jeg hører fast på fortsatt er The Talk Show. En av grunnene til det er jo at Gruber er flink til å ha nye gjester for hver episode. Dermed blir det ikke like forutsigbart hver gang.

Og Gruber er en av duoen som har lagd den eneste podcasten som kommer med på listen. Og det i en podcast i hovedsak som er fokusert på tech, sammens med Ben Thompson fra Stratechery.

Dithering har følgende tagline > A new podcast from Ben Thompson and John Gruber. Three episodes per week, 15 minutes per episode. Not a minute less, not a minute more.

Og bortsett fra episoden som ble spilt inn på den amerikanske valgdagen og ble avsluttet med noen minutter med heismusikk, så har de alltid klart å holde en interessant samtale om ditt og datt i 15 minutter tre ganger i uken. Verdt sine $5 i måneden. Særlig når Gruber beskriver hans jobb som bleieskiftarbeider i episoden fra 23. mars.

Bok

Jeg startet året med å prøve å følge med på leselisten til @enslagsbokklub. Og jeg klarte vel å følge med på de tre første bøkene, der to av de falt i smak. De sju dørene var en annerledes krimroman, og novellesamlingen Hardanger. Ellers var The Spy and the Traitor om Oleg Gordijevskij både fra virkeligheten og veldig spennende. A Memory Called Empire var spennende og interessant sci-fi med interessante skikkelser. Det er ikke uten grunn at min nye MacBook Air har fått navnet Mahit etter denne bokens hovedperson Mahit Dzmare (og harddisken Three Snoodgrass). I skrivende stund har jeg lest 11 av de 18 jeg hadde satt meg som mål, men bør ha nådd 12 før nyttår, fordi jeg blir nok ferdig med siste bok om Jack Reacher. Men hadde jeg holdt tempoet fra første halvår i andre halvår burde jeg jo ha endt opp med 22. Så det betyr jo at jeg ikke har lest ferdig en bok siste seks måneder.

Film

Eneste film jeg så på kino i år (både av generelle 2020 grunner og jobbmessige grunner) var 1917, som jeg så på IMAX på Odeon. Storveis film. Hjemme satte jeg pris på The Age of Adaline, Parasite ble sett mens man spiste en bedre hjemmelaget pizza og en drakk en god flaske Barolo. Guns Akimbo var morsom gladvold, kanskje gjort litt morsommere p.g.a. at den var med Harry Pot^H^H Daniel Radcliffe i hovedrollen. Jojo Rabbit fortjente sin Oscar, The Art of Self-Defense var herlig absurd, og etter ha å sett alle Fast and the Furious filmene kunne jeg fastslå at 6-7-8 var stor underholdning.

Og skal jeg gi ut en Årets Film så tilfaller den Palm Springs. Og jeg har vel doblet antall ganger jeg har sett den siden september.

TV

1: Ted Lasso. Vidunderlig serie som var rette medisinen i et forferdelig år. Har en kladd der jeg skal skrive mer om den, men det er verdt å betale for Apple TV+ i en måned for å se denne.
2: The Mandalorian. Fortsetter den gode trenden med å fortelle de mindre historiene fra dette fantastiske universet. Og flere serier blir det. Det gledes.
3: The Boys. Superhelter. Men hva om de er slemme. Herlig tegneserievold, og herlige rollefigurer.
4: Mindhunter. Fantastisk dramaserie om den spede begynnelsen i arbeidet med å forstå seriemordere. Og akkurat passe creepy for en sart sjel som meg.
5: Better Call Saul. Det begynner å nærme seg slutten på forhistorien til Saul Goodman. Og den har endelig begynt å få litt tempo over seg.
6: Devs. Lavmælt og filosofisk. Vakker og brutal.
7: Perpetual Grace. Fra samme gjengen bak Sad Spies. Sære karakterer, spesiell stemning.
8: Peaky Blinders. Fascinerende om kriminelle gjenger i Birmingham i tiden etter første verdenskrig.
9: Tehran. Spionserie som føltes realistisk. Og spennende. Uten at de smurte for tykt på.
10: The Crown. Den begynner å nærme seg nåtid. Fortsatt velspilt og velprodusert.

Men det er flere serier som bør nevnes. Briarpatch. Handlingen og historien er ikke så spesiell, men visuelt vakker og bra bruk av musikk. Treadstone fikk bare en sesong, men viste lovende takter å bruke Jason Bourne universet i en TV-serien. Run er en dramakomedie med en strålende Merritt Wever som en av hovedrollene. Marcella var jo en grei variant av flink etterforsker med minst ett problem i privatlivet. Men sesong 3 var et såpass merkelig toneskifte for serien. Lurer på hva som skjedde der. Papirhuset er jo en stor spansk serie som har blitt populær ellers i verden. Den var spennende nok til å starte med, men etterhvert som serien trakk ut i tid så begynte jeg å aktivt hate protagonistene.

The Good Place var riktignok mer 2019 enn 2020, men 4 av episodene var i år, og en av mine favorittserier noensinne fortjenes å nevne på grunn av sin perfekte avslutning.

Brooklyn Nine-Nine er fortsatt bra, men blir spennende hvordan serien blir fremover med tanke på hva som skjedde etter drapet på George Floyd. Noen endringer blir det nok. Men akkurat nå er vel en pandemi et litt større problem. Bosch er jo også en av disse politiseriene der protagonisten i hovedsak er god, men det hintes nok om disse få dårlige eplene. Condor fortsetter sin lovende start med konspiranoia. Billions ble tyvärr påtvunget en pause av pandemien, men starten var bra. Umbrella Academy er fortsatt morsom, spennende, velspilt og velprodusert. Westworld hadde også sitt toneskifte med å flytte seg fra «fornøyelsesparken» til den virkelige verden som tenkt i serien.

Og med Disney+ fikk jeg jo endelig startet på Star Wars: The Clone Wars på nytt (hadde vel sett en sesong eller to før). Det er jo riktignok nok fortsatt mye Jar Jar, intriger i senatet og handelsavtaler. Men greier vel på en måte å forklare Anakins vei til den mørke siden på en måte filmene aldri klarte. Og ga oss Ahsoka Tano som kanskje ved siden av Rey er noe av den mest interessante skikkelsen vi har fått i nyere Star Wars. Episoden med henne i The Mandalorian, spilt av Rosario Dawson var jo mer eller mindre en pilot for serien som vil komme på Disney+ med tid og stunder.

Annet

Av duppeditter er jo iPhone 12 mini det mest morsomme. Er ikke mobilen for den som er på konstant jakt etter lademuligheter, men for min del er den bra nok. Det mest spennende er jo MacBook Air med M1 prosessor. Som på en gang er en av de beste CPU-ene noensinne, men samtidig også den dårligste Apple noen gang kommer til å produsere. Ytelsen er fantastisk og ikke til å tro. Samme med batterilevetid.

Ellers, på grunn av 2020 og den første nedstengningen av samfunnet i mars og den pågående innspurten i et flytteprosjekt med lange dagerpå jobben, så bestemte jeg meg for å prøve ut Kolonial.no. Hadde hatt lyst til det før, men klarte aldri å få ræva i gir. Men når jeg måtte handle inn før påske klarte jeg endelig å planlegge et innkjøp som skulle dekke mesteparten av behovet for påsken. Og etter påsken har jeg mer eller mindre fortsatt med et innkjøp i uken. Har blitt relativt flink til å planlegge middager, og se an behovet for pålegg og brødvarer. Ikke den som sammenligner priser mest, men tror nok innkjøp en gang i uken på Kolonial.no i sum er billigere for meg enn 3-5 butikkbesøk i uka og kortsiktig planlegging.

Jason Snell har jo nettopp avsluttet sin 20 Mac for 2020, der den originale iMacen fikk førsteplass på hans liste

With this year marking the turn of decades (in some particularly disastrous ways, as it turns out), I decided to construct a list of the 20 most notable Macs in history. Over the next 20 weeks, I’ll post essays, podcasts, and videos about each of them, counting down to number one.

Og som han bemerket i neste avsnitt

Now, note my choice of words there: notable. I’m not saying these are my favorite Macs—a bunch of them I only knew in passing and never used myself. I’m not saying these are the best Macs ever—a difficult thing to measure, since (with a few obvious exceptions) the best Macs made are the most recent ones, otherwise we’d all still be using G3 iMacs.

Jeg hadde såvidt tafset borti noen Macintosh Performa tidligere, men det skal sies at den første iMacen er minneverdig, med trenden den startet. Samt litt personlig minneverdig i forbindelse med noen dokumenter jeg har forfattet på diverse iMac G3-er.

Men skulle jeg lage en slags personlig Topp 3, så blir det følgende:

1. MacBook Air 11 2010. Min første Intel Mac var den originale MacBook Air, men det er 11” av redesignet som kom i 2010 som er min favorittmaskin til nå (vel, litt mer spesifikt 2013 modellen jeg oppgraderte til tre år senere).

2. PowerBook G4 12 2003. Min første Mac. Pure geeklust når jeg så den første gangen.

3. Maskinen jeg skriver på nå, MacBook Air M1. Kanskje lit prematurt å ha den med allerede nå. Og når jeg sammenligner denne med min MacBook fra 2015, så synes jeg det er litt synd at MacBook ikke ble reintrodusert med M1. Men det er første maskin siden #1 som har utmerket seg i stor grad, og med tanke på at det vil være den maskinen med dårligste Apple Silicon noensinne (sånn 99% sannsynlig), så blir det spennende å tenke på hva som kommer i fremtiden med tanke på hva de allerede har vist med ytelse og batteritid.

Har noen ganger sett på enkelte sammendrag av NFL-kamper via appen eller nfl dått com. Og jeg må si at de som setter sammen de sammendragene har en merkelig definisjon av høydepunkter. De viser mange av spillene, men bare kun en gang, uansett om det er et løpespill som går tre meter frem og gir nye forsøk eller et pasningsspill på over 70 meter. Og de hopper til neste høydepunkt ett nanosekund etter at spillet er dødt.

Litt mer selektiv på mengde spill. Og prøv å vise repriser av fantastiske skåringsspill fra flere vinkler.

Greit med piggsko når føret for det meste ligner på dette.

Ikke at jeg noen ganger kommer til å gjennomføre noe (har tross alt beslutningsvegring), men å se på Der ingen skulle tru at nokon kunne bu får meg noen ganger lyst til å flytte langt ut i periferien. Kanskje ikke helt der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu periferi, men nok unna allfarvei med sånn passe breidt bånd for internett og levering av post en gang i uken. Og vakker natur.

Nytt bilde. Men gammelt motiv. Elsker å gå denne veien om vinteren i mørket.

Helt stille, bortsett fra sko som knirker i snø. Medisin etter julaften.

It’s only wafer thin. Men tar et tynt snølag over ingenting i dag.

Noen ganger viser Instagram reklame for urmakere som prøver å pushe merker som er innenfor rekkevidde både økonomisk og fornuftig. Noen ganger bommes det. Som for eksempel her, med denne som billigste modell jeg kunne finne av dette merket.

Da har man feiret rund dag på sitt moderlige opphav.

Halvmåne.

Må jo kunne sies at sesongavslutningen for The Mandalorian både leverte og ikke leverte. Med tanke på når handlingen er lagt til, så var det ikke så usannsynlig, og det var heftig. Og det var nostalgi. Men for en som mener den nye trilogien var litt for opphengt i nostalgi, litt urovekkende.

Bruker Trakt for å holde oversikt på serier jeg ser på og har lyst å se på. Akkurat nå har de en beta for en app de skal komme med til iDingser. Men den er ikke noe annet enn websiden i en app. Så den er alt annet enn bra.

Heldigvis finnes det mange apper i appstore som støtter synk med Trakt. Eller «støtter» er vel mer korrekt å si. For det virker som på et eller annet tidspunkt slutter de fleste å synke mot Trakt, uten at du får tilbakemelding om at de har støtt på problemer.

Så vidt kommet i gang med siste bok om Jack Reacher, The Sentinel. Første som er skrevet i samarbeid med broren Andrew Child née Grant, som skal ta over stafettpinnen. Vet ikke hvordan arbeidet er fordelt, men starten er veldig Jack Reacher.

Back in Bart.

Fyrte jo opp den originale MacBook Air fra 2008 for rundt to uker siden. Brukte den litt, slo den av og la den fra meg. I dag la jeg merke til at den så sånn ut. Var bare å røske ut batteri og levere på gjenbruksstasjon. Kanskje ikke så rart at jeg var litt surrete den kvelden.

Wall Street Journal hadde tilbud, €52 for 52 uker for Basic Digital. Så jeg hoppet på. Ser også ut som månedsprisen ikke er så ille heller, €10 pr. måned. Men merkelig nok skal de ha €29 for All Access Digital, og eneste forskjellen er at der får man med iPad app. Kun smarttelefon eller nettleser på det billigste abonnementet.

Stiller meg sterkt tvilende til at appen for iPad er verdt €19 ekstra i måneden.