Ack. Ferie over. Tilbake til striskjorte og havrelefse i morgen. Og både mandag og tirsdagen er det møter som tar halve dagen.

Not great Bob.

Fikk for noen måneder siden tipset om å sjekke Taskmaster på YouTube. Begynte ikke å se på klippene før nå i sommer, og da ble jeg klar over at TV Norge har lagd en norsk versjon som heter Kongen befaler.

Forrige helg begynte jeg å se på alle episodene, og i dag så jeg den siste (ferietid er ferietid). Og det var veldig underholdende.

Så lenge min standard er å slå på Apple TV, og se en episode eller to på en av de mange seriene som ligger i køen min, og aldri bedrive kanalsurfing, så er jo dette en type TV-program jeg ofte går glipp av. Men må si at både originalen og Kongen befaler falt veldig i smak. Skulle man utsette noe på sistnevnte er jo at Alex Horne i førstnevnte både brukes og misbrukes av deltagerene i større grad. Synes ikke Olli blir utsatt for samme skjebne i Kongen befaler. Tror det er litt komikk som forsvinner der, selv om Horne har et herlig oppsyn.

Og synes jo Jenny Skavlan var en verdig vinner til slutt. Og var alltid litt moro med hvor smart, men treg hun var til å utføre enkelte oppgaver, mens hun samtidig skrøt av seg selv. Er noe superskurk fra tidlige Bond-filmer over det hele. I hele tatt mye bra klipping i alle sesongene.

Når isen brister av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Leste den som lydbok via Fabel. Glimrende løst med at det var et trespann som leste boken, ettersom det er tre distinktive stemmer i romanen. Det var en oppleser som var litt bedre enn de to andre, men det kan like gjerne være pga hvem de ga stemmene til, og ikke selve stemmene. En bok er for lite til å avgjøre det.

«Når isen brister» er Grebe sin første solobok, men avhengig av når på året denne kom ut, hennes sjette eller sjuende bok som medforfatter.

Så utgangspunktet er jo greit nok, dette er en forfatter som er vant til å skrive serier.

Og når jeg sier at den er «en sånn veldig grei spenningsbok», så har jeg jo noen forbehold. Det males bredt med billedspråkpenselen uansett hvor man er.

Jeg dro inn på butikken, i kassen sto det en ungdom som var tynn som en piperenser, med en hudfarge som kunne minne om appelsin, om det ikke hadde vært for alle de røde prikkene som antydet et sterk kviseproblem. Inne i butikken kunne jeg skimte blafringen til et lysstoffrør som var et illevarslende tegn på dens snarlige endelikt. Jeg tok en handlevogn, og gikk inn i butikken. Det ene hjulet vaklet, så hele vognen oppførte seg som en nyfødt kalv som ennå ikke hadde fått til balansen. Frodige tomater og bananer som nesten minte mer om marsboere enn den gule frukten det skulle være møtte meg først. Men det var ikke her jeg skulle. Jeg skulle til den delen av butikken en isbjørn kunne føle seg hjemme i. Jeg skulle bare ha noen esker av frossenmat som visstnok skal minne om den største kulturelle eksporten fra Italia, samt noen bokser av en drikke som var produsert i henhold til Renhetsloven av 1516. Jeg dyttet vognen til kassen, og la mitt bytte på rullebåndet slik at den hamsterlignende damen bak kassaapparatet kunne skanne varene mine slik at jeg kunne overføre pengene fra min slunkne lønnskonto til kjøpmannens skattekiste. Ute falt regndråpene som hammerslag.

(dette er mitt forsøk på samme stil).

Boksens etterforskningsduo er Peter, en typisk noir etterforsker. Skilt, null kontakt med sin unge, særdeles kynisk og livstrøtt. Og Hanne, som jeg tror var en atferdsspsykolog (elns), med en stor fascinasjon for Grønland, og relativt nylig diagnostisert med Alzheimers. Gift med en særdeles kontrollerende mann. Også en særdeles kjedelig figur.

Klisje og kjedelig. Ikke akkurat en dynamisk duo.

Det som redder boken og gjør den litt mer enn bare middels er jo historiens oppbygning. Den synes jeg var drivende god. Og var vel litt under 1/3 igjen av boken når jeg skjønte historien (og innså at jeg kanskje burde ha skjønt det enda tidligere). Men i motsetning til min erfaring med Hypnotisøren, så har jeg i det minste begynt på bok nummer to, Husdyret

Tilbake i Tigerstaden etter en sånn under middels natt med søvn på nattoget, ulempen med å ha blitt litt vrangsøvd i løpet av ferien. Så nå er det bare å jobbe med å holde seg våken til det er på tide å legge seg. Samt å passe på å komme opp litt mer i rett tid i morgen.

Da er det straks tid for å returnere fra Barteby hjem til Tigerstad.

Hadde endelig en perfekt kamp i Super Mega Baseball 3 på Switch. Var litt nerver siste inning. Var en maddux også på 94 kast i en 1-0 seier.

Hvor er valget for «Elon Musk interesserer meg midt i ræva»?

På vei inn til Øx, en av de bedre ølstedene i Stiftstaden.

Det beste med YouTube Premium Lite er å slippe de tåpelige reklamene med datagenerert norsk stemme.

«Denne kniven er ikke et leketøy» som viser en rødglødende kniv som skjærer igjennom en trampoline elns. Som om kniver regnes som leketøy.

Mmmm. Mer sjokolade fra Jentene på tunet.

Ordnet en googlekonto for å bruke YouTube i går, slik at jeg kunne prøve ut Premium Lite, og av ukjente årsaker kunne jeg ikke opprette et sånt abonnement på min egentlige googlekonto.

Deilig å slippe reklame. Blir litt jobb med å lære den opp med hvilke youtubere jeg hater.

Den eneste 1Password tingen jeg bryr meg om i dag er undersøkelsen som antyder mulighet for on-premise 1Password (for Teams). Fra denne linken.

Et sted å sitte.

Den er litt mer trolsk om vinteren

Krimromaner er ikke litteratur er det mange som anser [citation needed], og for det meste er jeg uenig i det. Det å skrive 300+ sider som holder en leser fanget skal ikke sees ned på.

Greit nok, det er plott og overraskelser som er det viktigste, og helten er jo som oftest en forsoffen med minst en indre demon. Kanskje litt lei av livet. Veldig enkelt grunnlag. Men de dyktige klarer jo å dytte ut en bok i året som ofte er av god litterær kvalitet.

Men.

Jeg husker tilbake til et eksempel fra egne skoledager om billedspråk. Og at man måtte passe på å unngå bruk av klisjeer, og heller komme med littt egne vrier. Ikke «Hun var så tynn som en strek», heller «Hun var så tynn som en kalender ved juletider».

Akkurat nå hører jeg på Camila Gribe sin Når isen brister (er ca. 10% ferdig (og hører den på norsk)), og her kommer det kreative billedspråket som kalendersidene i en 365-dagers bordkalender. Likevel, starten er bedre enn den «forbedrete» førsteboken fra Kepler. Men det males litt tykt med billedspråkpenselen.

The Plot av Jean Hanff Korelitz. Har man sett miniserien The Undoing med Grant og Kidman har man sett en serie basert på et av hennes verk (You Should Have Known). The Plot er den nyeste (så vidt jeg kan se).

Jacob Finch Bonner was once a promising young novelist with a respectably published first book. Today, he’s teaching in a third-rate MFA program and struggling to maintain what’s left of his self-respect; he hasn’t written–let alone published–anything decent in years. When Evan Parker, his most arrogant student, announces he doesn’t need Jake’s help because the plot of his book in progress is a sure thing, Jake is prepared to dismiss the boast as typical amateur narcissism. But then… he hears the plot.

Leste den som en lydbok, og den var en sidesnuer (for å blande metaforer). Anbefales.

Bliss. Denne likte jeg.

Fantastisk teddybjørnslåssekamp

Et hint av regnbue.

Er ikke alltid automatisk oversatte titler treffer bra.

I forrige uke på en slack uttalte jeg følgende i en diskusjon om tåpelige reklamer på YouTube (ikke bare tåpelige, men også svindel):

men gi meg reklamefritt youtube for 60 spenn, da hadde jeg kjøpt. trenger ikke nedlastning eller bakgrunnsspilling

Og i går ble jeg klar over at Google faktisk tester noe de kaller YouTube Premium Lite i Norden og Benelux. Som faktisk er det jeg etterspør, til 69NOK pr.måned.

Hurra tenker jeg, og surfer innom YouTube Premium Lite, men med min normale innloggede googlekonto får jeg bare følgende beskjed.

Dette tilbudet er ikke tilgjengelig. Gå til Konto > Kjøp og medlemskap for å administrere kontoen din.

Logger jeg derimot inn med Skybertkontoen min (den jeg bruker på dingser jeg tester betaOS med), så får jeg tilbudet og kan betale.

Men ikke den kontoen jeg har hatt siden 2004, og som de bør ha mer enn nok data på at det er et ekte menneske som bruker.

🐂💩

The Birds.

Etter utdraget av beskrivelsen om hva som er nytt i Hypnotisøren - Black Editon, så kan det være spoilere.

Jeg er på slutten av min test av Storytel for å dekke mitt behov for lydbøker. Audible er greit, men det er mer for å få en kreditt pr måned og bruke det på en dyr eller ny bok som er interesant. Det som var inkludert i månedsprisen uten bruk av kreditt virket ikke like interessant.

I så måte synes jeg Storytel virker mer interessant. Bøker både på norsk, svensk og engelsk (og enkelte ebøker, men det virker ikke som det er så mange av dem for det norske markedet. Men i motsetning til Audible Plus, føles Storytel litt mer Netflix.Fast månedspris. Lytt så mye du vil. Som vel betyr at de ikke nødvendigvis har det nyeste. Men der finnes det jo alternativer, som F.eks Fabel som sannsynligvis er neste på testplanen (de har blanding av inkludert og at man kan kjøpe nyere ting).

Men alt i alt likte jeg Storytel. Bra app for både iPhone og Apple Watch (akkurat der var Audible en skuffelse, ser ut som man må laste ned til telefon og synke de over til klokken).

Uansett, jeg valgte meg Hypnotisøren (Black Edition) av Lars Kepler. Som er forfatternavnet til ekteparet Ahndoril. Og visstnok skal omhandle politietterforskeren Joona Linna. Dog, den første boken (og denne omskrevne versjonen for tiårsjubileet) har ikke akkurat et stort fokus på Joona. Selv om de skriver …

Hypnotisøren - Black Edition en er nyskrevet og forbedret utgave av Hypnotisøren. For å feire tiårsjubileet, og for å gjøre boken til en enda mer komplett thriller, har forfatterne skrevet om Hypnotisøren. Tempoet er presset ytterligere opp, og kapitlene er strammet inn. I tillegg er dialogen bearbeidet, nye scener er skrevet inn og vår alles helt, Joona Linna, har fått en større og mer fremtredende rolle.

Med tanke på at jeg ga boken en stjerne på Goodreads, så lurer jeg på hva jeg hadde gjort om jeg hadde hørt eller lest den opprinnelige versjonen.

Til bokens forsvar (og det er et veldig svakt forsvar fra min side) så kan det jo hende at det er Haakon Strøm sin opplesing som ødelegger mye, kan hende det hadde vært bedre om Nils Nordberg som leste den originale versjonen hadde lest denne. Fordi Strøm brukte ikke akkurat stemmen sin til å gi liv til karakterene. Særlig de kvinnelige. Og en særdeles stor nedtur etter å ha hørt Julian Rhind-Tutt sin opplesing av The Devil and the Dark Water

Likevel, søppel inn gir søppel ut. Jeg tror det er ingen som kunne ha gjort noe med tanke på hva som er det skriftlige materialet. Joona som visstnok skal være helten er ikke akkurat fokus. Og Kepler skriver jo fra perspektivet til flere. Og bortsett fra Joona (som i denne boken er mild taco), så er de to andre hovedpersonene (ekteparet Erik og Simone) noen av de mest patetiske og usympatiske figurene jeg har opplevd. Og mange av situasjonen er fryktelig kunstige, på en måte som er forståelige for politiserier på 45ish minutter med 20+ episoder pr. sesong, men ikke for en bok på 500 sider.

Jeg kunne nok at skrevet noe mer, men etter at jeg hadde loggført boken på Goodreads, så leste jeg tilfeldigvis en omtale av boken fra en som kaller seg Kemper. Som sier hva jeg tenker på en bedre måte.

Crime thrillers and realistic police procedures don’t always mix, but they should usually have at least a nodding acquaintance. Not so much here.

God sjanse for at det ikke blir mer lytting av Kepler som lydbok i alle fall.