Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås er en bok som forklarer hvordan det er å leve med en kronisk sykdom når man ikke ser syk ut for verden ellers. Og mer spesifikt, hvordan det er for henne å ha ME. Alle nedturene, og noen få oppturer. Og skammen man noen gang føler. Og hvor lite samfunnet tar hensyn til de som har kroniske plager. Eller funksjonsnedsettelser.

Om man ikke kan sammenligne seg direkte med Ragnhild, så er det i alle fall situasjoner man kan kjenne seg igjen i. Som f.eks at hun hater spørsmålet «Hva jobber du med?», og det er bedre å spørre om f.eks «Hva brenner du for?». Min variant er spørsmål om sivilstatus, helge/festdagplaner og ferieplaner. «Ingenting, jeg skal gjøre ingenting. Jeg har ikke noe liv». Har jeg lyst å skrike noen ganger. Men blir som oftest «Ikke noe spesielt».

Jeg tror ikke jeg har brukt noe ala «Har du prøvd yoga?» når jeg hører om noen som har kroniske plager, og jeg skal i alle fall ikke begynne nå. Er mer den typen som prøver å få andre til å tenke seg om litt mer om jeg hører «baksnakk» og klisjeer om «navere» (forferdelig nyord).

Anbefales. Kortlest liten bok. Kjempebra som lydbok. Og bra forord av Anne-Kat Hærland. Som har en kronisk sykdom som gjør at hun har et snevert synsfelt. Som snevres hele tiden inn og som vil gjøre henne helt blind. Og hun nevnte en anmeldelse om sitt siste show der det ble påpekt at manuset kanskje kunne trengt en førerhund. Og hvor sårende det var.

Måtte jo lete opp den. Og den var jaggu meg verre enn jeg hadde trodd.

Men kanskje har noen av temaene rett og slett blitt Hærlands kunstneriske blindsone, som enkelt kunne ha blitt luket ut om hun på manussiden hadde fått seg noen «førerhunder». Men bevares, hun får oss til å le ganske godt ennå. Og hun slipper oss neppe av syne med det første.

Var det virkelig nødvendig å skrive på dette om en forestilling som delvis omhandler at artisten kommer til å bli blind?

Nå er jo terningkast 1 anmeldelser en egen kategori der den som skriver anmeldelsen mer skal vise frem sine språklige «evner» mer enn å fortelle hvorvidt det som anmeldes er verdt å bruke tiden på. Og ofte er noe som linkes til i sosiale medier.

De er så uinteressante. Misliker de sterkt.

Min erfaring med standupkomikere er ganske så begrenset. Jeg ser noen klipp på YouTube, men antall «specials» jeg har sett i mitt liv kan vel telles på to hender, og jeg vil fortsatt ha fingre igjen tror jeg. «Delirious» og «Raw» med Eddie Murphy, «I’m Telling You for the Last Time» med Seinfeld, «One of the Greats» med Chelsea Peretti. Samt en spesial med Robin Williams og en annen med Denis Leary. Samt at jeg har så vidt begynt å se på James Acaster sine episoder på Netflix. Mye pga klippet som er i saken jeg kommer til å linke til.

Det har som oftest ikke vært min type humor (når jeg ser klipp på YouTube), synes det ofte blir litt «What’s the deal with airplane food» (for å stjele noe jeg tror Seinfeld ironiserte over en gang (altså type vitser, ikke at han vitset om flymat)) eller «Min svigermor er så …».

Det blir ofte i mine øyne veldig meeeeh. Mye klisjeer. Mye fordommer. Og naturlig nok forenklinger. Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Og den siste uken har det jo vært litt oppstyr rundt siste til Chappelle. Jeg likte Black Bush

Men ellers har jeg sett lite av Chappelle.

Så skal ikke uttale meg om humoren ellers, men jeg synes Parker Molloy har noen interessante tanker som både spesifikt dekker den aktuelle saken, og mitt syn generelt sett på enkelte elementer innenfor standup.

Når komplekse temaer blir punchlines i en vits, så synes jeg ikke det nødvendigvis blir morsomt.

Er vel noen år siden, men jeg synes å huske at Seinfeld klagde på at det var så vanskelig med humor fordi alle ble så krenket (herregud så lei jeg er av det ordet, jeg er ikke nødvendigvis krenket bare fordi jeg reagerer på noe).

Eller, kan det være at man reagerer fordi man ikke syntes det var morsomt. At «spøken» sparker nedover i stedet for oppover eller i det minste sideveis.

I’m not angry. I’m bored.

Eller for min del. Jeg er ikke krenket, jeg både kjeder meg og synes det er kjedelig at noen jeg har oppfattet som intelligent forsimpler komplekse temaer og sparker nedover mot de som er svakere.

A very good two minutes from @JamesAcastor. pic.twitter.com/Ca05RsFwOB

— Anand Giridharadas @ The.Ink (@AnandWrites) October 7, 2021

Hadde vel egentlig tenkt å vente med å si noe om Only Murders in the Building på Disney+ til den var ferdig, men jeg lar meg lett begeistre av TV-serier som leker litt mer formatet i en hel episode.

Mr. Robot hadde et par, og i dag så jeg episode 7 av Only Murders in the Building, The Boy from 6B. Like mye tegnspråk som dialog, som oppfattes via en antagonist som er døv, ergo så er den tekstet for alle. Dermed er det for det meste bare musikk og noen ikke menneskelige lyder (mobil som vibrer, heis som plinger osv) som høres.

Spennende episode, som gjør at serieskaperne kan vise litt av sin kreativitet. Og serien kan anbefales, tviler på at kvaliteten faller dramatisk på sesongens siste tre episoder.

Mens man ventet på toget fra Bart til Tiger.

Positiv overraskelse, Ruter-appen virker også i Trondheim med tanke på reiseforslag og sanntidsinfo.

Positivt, med tanke på at både Ruter og AtB påtvang oss nye apper som suger lut tidligere i år.

Høstlig.

Tåke er magisk.

Møtte på katten fra påsken 2019. Virket som hun kjente meg igjen, for det var kos og maling fra første sekund. Men virket som hun var veldig fokusert på musejakt.

De fem fyrstikkene er fjerde bok om K2 og Patricia og deres samarbeid med å løse mordgåter. Tre separate gåter skal løses i 1971. I mai er det en eldre rik dame som blir drept, lille julaftenen er det en kjent forfatter som dør av forgiftning under en middag med sin kone og to elskerinner. Og lille nyttårsaftenen er det en lektor og tidligere motstandsmann som blir drept på morgenkvisten (må jo ha med noe fra krigens dager må vite).

K2 er fortsatt uhorvelig avhengig av Patricia. Den første saken har en løsning som er veldig Mikke Mus, den andre er litt ti tommeltotter, mens siste er litt meeeh-krigens-dager-igjen.

Så veldig midt på treet, foretrekker en sak hele boken igjennom.

Vigil var jo sånn passe spennende, selv om de ikke akkurat klarte å dyrke paranoiaen helt 100%. Hjalp heller ikke at de fleste dramatiske episodeavslutningene var litt enkel å lese om hva som skjedde og ikke hva de ville få deg til å tro hva som skjedde.

Vakker gradient.

Er både enig og uenig med Grubers tirade mot Safari 15. Personlig så bruker jeg det alternativet han synes er verst, fordi jeg synes det er best for min bruk (som oftest 4-5 faner, sjeldent mer), og jeg liker at den arver fargene til nettsidene. Men det er mer en funksjon at jeg synes macOS har blitt litt for hvitt og mindre kontrastfullt. Så da synes jeg det er kjekt med litt mer farge på noe.

Hadde fanene for den separate versjonen sett mer normal ut, så hadde jeg nok valgt den. Fordi den er hakket bedre for de gangene jeg faktisk bruker mer enn 4-5 faner.

Safari på iOS ble til slutt bra, mens på iPadOS er jeg fortsatt litt mer i tvil, men det er fordi kompakt muligens blir litt for kompakt, og «gammelmåten» fortsatt er stygg.

Katalysatormordet er tredje bok om K2 og Patricia. Vi har kommet oss til 1970, og K2 sitter på trikken og opplever at en ung dame springer merkelig og prøver å nå trikken. Noe hun ikke gjør. Senere på dagen blir K2 klar over at damen døde der ved trikkestoppen, og ikke i en ulykkke, men fordi hun var skutt. Det som gjør saken mer interessant er at hun selv var radikaler, og forlovet med den forsvunnede karismatiske radikaleren Falko Reinhardt.

Fortsatt grei nok underholdning. Årene går sakte men sikkert fremover. Og K2 får fortsatt mye skryt for ting som egentlig er Patricia sin fortjeneste.

Hør her’a av Gulraiz Sharif er en fantastisk liten roman om den sommeren alt endret seg for Mahmoud og familien hans. Onkel Ji kommer på besøk fra Pakistan, og Mahmoud får som oppgave å vise onkel Ji rundt i Oslo. Lillebror Ali er også på en personlig reise.

Morsom bok, og jeg lo hjertelig opp til flere ganger, og mange scener ga meg et særdeles bredt smil. Noen vil vel kanskje hevde det er litt science fiction hvordan ting ordner seg, men det bryr jeg meg mindre om. Boken er morsom og underholdende.

Synes Craig Calcaterra på sin Cup of Coffee substack hadde en bra neste 007.

Personlig så blir jeg stresset av å tenke på begrepet hyper-schedule.

I hine hårde dager brukte jeg å synce podcaster til iPod, så til iPhone via iTunes. Før apper som kunne laste ned direkte begynte å dukke opp i App Store.

Og det var en god ting. Har kommer for sent til jobben noen ganger fordi jeg måtte vente ferdig på en sync mot iTunes.

Men alt var jo ikke fryd og gammen. Mest fordi at de fleste podcaster ikke kunne lastes ned via mobilnettet pga begrensinger i iOS. Men å slippe å synce med iTunes var verdt den begrensingen. Og jeg har prøvd mange forskjellige, og flere er glemt.

Men med jevne mellom prøver jeg Apple sin app. Og må innrømme at jeg ikke skjønner den, og skjønner såpass at den ikke er for mitt bruk nå eller hvordan mitt bruk en gang var. Den syncer, men det er ikke alt som synces. Det kreves ofte litt mer innsats hvis du skal lytte på en litt eldre episode som ligger lokalt osv.

Det føles mer som om den har et litt større fokus på å få deg til å abonnere på nye podcaster enkelt, ikke for å la deg høre på podcaster du faktisk abonnerer på og har i backlog. Så da

Some Literal invites thanks to @Ohbananajoe

📚

Jeg humret litt over nyhetsvarselet fra Inkl som sa følgende

Violent street clashes break out as Norway lifts Covid restrictions after 561 days

Jeg tror varselet overdriver bittelitt, evt. så har jeg og den som lagde overskriften litt forskjellige definisjoner av «violent street clashes».

Var stor trengsel og lange køer mange steder. Og en del slåsskamper. Men ikke verre enn en nyttårsaftenen sånn politimessig.

Ms Solberg defended her decision by saying that Norway shall not have strict restrictions unless they are professionally justified.

Tja. Tror ingen hadde hatt problemer med om åpningstidspunktet ble satt til mandag klokken 12. Da hadde nok euforien over åpningen blitt litt mer spredt utover hele uken.

Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig.

Det må kunne sies at Liberty episoden fra Billions hadde en merkelig lage-omelett-til-frokost-scene. Litt absurd sånn TV-messig.

Har jo alltid vært min mening, som har blitt forsterket etter den lille diskusjonen vedrørende NY Times sin omtale av de nye iPhonene, er at disse utfører disse testene ikke alltid er det beste til å fortelle hva som er bra. De tester som oftest ørten forskjellige ting i året, og kjøper som oftest den nyeste toppmodellen av den modellen de bruker å ha hvert år.

Og dermed blir de nok litt blind for hva som er bra. De ser bare de stegvise forbedringene fra år til år. Normale mennesker (jeg er ikke blant de, jeg kjøper en ny iPhone hvert år) bruker som oftest å vente 2-3-4 år mellom hver oppgradering (og enkelte enda lengre). Et hopp fra f.eks iPhone X til iPhone 13 Pro blir naturlig nok et stort hopp. Og de er sannsynligvis bedre egnet til å fortelle hva som er bra enn noen anmeldere som tester mengder av lignende produkter og kanskje oppgraderer sin private telefon årlig.

Jeg kjøpte the OG Apple Watch (aka S0), og oppgraderte ikke før jeg kunne kjøpe en S4 med mobilnett som var mulig å bruke i Norge.

Den ytelsesforskjellen jeg opplevde var fantastisk.

Derfor tror jeg produkttestere i større publikasjoner burde alliere seg med «normale» folk de kjenner som ikke akkurat oppgraderer hvert år.