Jeg humret.

-> Kottke

Da var årets tannlegebesøk overstått. Og alt var fryd og gammen. Og det var en lettelse. ikke at jeg følte at det var noen problemer, mer at jeg av en eller annen grunn var litt ekstra nervøs i år og hadde vært det i noen dager.

Menneskefluene av Hans Olav Lahlum, en av de bedre nerdene i Norge, har forfattet en overraskende god kriminalroman på det jeg tror er første forsøk. Menneskefluene er lagt til Oslo i 1968, og dialog og væremåte føles veldig den tiden. Veldig formelt. Litt Filmavisen.

Meget fornøyelig.

Samt det nok er et smart trekk å legge handlingen til denne tiden med de begrensinger (og muligheter) det gir.

Harald Olesen, tidligere motstandsmann og statsråd blir funnet drept i sin leilighet på Torshov. For etterforsker Kolbjørn Kristiansen blir det fort klart at den mistanke er en av de 7 andre som bor i oppgangen. Og han får hjelp av sivilisten Patricia Louise Borchmann, som sitter i rullestol etter en trafikkulykke.

Den har et greit driv, og er nydelig opplest av Nils Nordberg som kanskje har en av de bedre stemmene i Norge. Kanskje ikke alltid den beste når det er dialog fra kvinner som skal leses, men bedre enn hans arvtager som leste nyutgaven av Hypnotisøren. Uansett en meget bra opplesning.

Men det irriterer meg at norske lydbøker tilsynelatende ser ut til å gi faen i kapitler på lydbøker.

Tålmodet har lønt seg. Endelig en ny iPad mini.

Det mest traurige med valgkvelden er hver gang de er inne direkte fra de forskjellige partienes valgvaker.

La oss vise hurrastemning på kommando.

Valgets kvaler.

Skyggejegeren av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Jeg gjentar meg selv nok en gang.

Vi starter i 1944, med drapet på en prostituert og en politisøster. Det er bare for å få igang historien, noe mer skjer ikke. Så blir det et hopp til 70-tallet, da den bortadopterte datteren til tidligere nevnte politisøster begynner igjen i politiet etter å ha fått barn. Og kort tid etter at hun begynner blir flere unge alenemødre angrepet på samme måte som den prostituerte i 1944, ved å bli spikret fast til gulvet som en slags korsfestelse.

Så blir det et hopp til 80-tallet, og Hanne, som vi kjenner fra de tidligere bøkene, blir koblet inn i saken når unge alenemødre igjen rammes på samme måte som på 70-tallet. Så blir det et hopp igjen, til 2019, når Mannfred og Malin begynner å jobbe med en sak som er koblet til de tidligere drapene.

Igjen, billedspråkpenselen brukes mye. Men bøkene har likevel et greit driv. Og jeg lot meg overraske.

Fikk nesten, bare nesten, lyst på nytt kjøleskap.

Personlig så synes jeg dette bærer preg på å berike seg selv på skattebetalerenes penger, mens dette er etter min mening innafor. I alle fall om det stemmer at Fylkesnes leier ut for kostpris (og faktisk betaler skatt for disse inntektene slik at han i teorien går i minus). Alternativet hadde vært at han hadde solgt den (og tjent godt på prisstigning). Fordi han og familien bor jo faktisk i en helt annen del av landet. I motsetning til Ropstad.

(Faktisk noen noen av de få sakene jeg faktisk har klikket meg inn for å lese, og begge inneholder nyanser som gjør at de som bare leser overskriften ikke får med seg, og dermed blir like rasende mot begge. Selv om det er kun en som etter min mening ser ut til å ha beriket seg).

Dvalen av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Jeg gjentar meg selv nok en gang.

Samuel, småkriminell som er flink å regne, roter til en narkohandel og flykter. Fra både politiet og sjefen i gjengen han tilhører. Møter Rakel, som trenger hjelp til å ta seg av sin hjerneskadde sønn. Mannfred som vi kjenner fra de to foregående bøkene, og Malin fra den forrige etterforsker drapene på flere personer som er funnet i skjærgården.

Smøres fortsatt godt med billedspråkpenselen. Og det brukes kanskje litt mye tid på forhistorien til enkelte. Samtidig, det er jo kanskje det som gir bøkene litt mer fylde og liv.

Men det blir noen ganger for meg litt komisk, selv om mye av det er kanskje fordi jeg har lagt merke og blir opphengt i det.

Via en podcast fikk jeg nyheten om at Netflix visstnok skulle lage en fjerde og avsluttende sesong av Manifest. Så ble litt nysgjerrig, og fant ut at HBO hadde den her til lands. Og etter ni episoder kan jeg vel fastslå at selv om premisset er veldig interessant (passasjerfly lander fem år etter at det tok av) så virker mysteriet veldig tynt og klisjefylt.

Har vært i sonen med Spelling Bee den siste uken. Oppnådd genius alle dager, bortsett fra i går. Men klarte pangrammet i det minste. Og på lørdag klarte jeg genius uten pangrammet, så det var jo litt moro.

Litt kjedelig å oppdage når man er akkurat langt nok unna heimen til å gidde å snu når man er på en liten spankuleringsrunde.

You think vaccines don’t fucking work? Oh, fuck off into the trash, you attention-seeking fuckworm-faced shitbutt. This isn’t even a point worth discussing, you fuck-o-rama fuck-stival of ignorance. Vaccines got rid of smallpox and polio and all the other disgusting diseases that used to kill off little fucks like you en masse. Your relatives got fucking vaccinated and let you live, and now here you are signing up to be killed by a fucking disease against which there is a ninety-nine-percent effective vaccine. You fucking moron. Go in the fucking ocean and fuck a piranha. Fuck. Fuck that. Fuck you. Get vaccinated.

→ Kort og konsist, skulle kanskje vært noen flere fucks.

Når jeg kjøpte en spill-pc testet jeg like gjerne Xbox Gamepass Ultimate (10 kroner eller noe sånt for 3 måneder). Så i dag var perioden over. Og i stedet for å stoppe abonnementet, så kjøpte jeg like greit en Xbox Series S (ettersom X og PS5 fortsatt er bortimot umulig å få tak i). Har fortsatt en 1080P plasma, en 4K TV (eller bedre) er fortsatt noen år frem i tid. Og til jul skal visst Xbox Cloud Gaming komme til selveste Xboxene, som gjør at behovet for stor lokal lagringsplass blir minimalt (samt at man kan enklere teste ut spillene som er med i Gamepass uten å måtte installere lokalt). Og det er nok av spill som gjør Gamepass verdt det.

Da er den besteste kalenderen forhåndsbestilt.

32 timer siden dose 2, og kan ikke si at jeg har opplevd noe som kan kalles en bivirkning. Hadde litt insomnia i natt, men det var nok mer enn funksjon av at jeg de siste fire dagene har sovet veldig godt og litt mer enn normalt.

Da har jeg satt oppfølgeren til Charlie Chaplin klassikeren Moderna Times.

Skulle jo tro at telefonens språkinnstillinger skulle vektes mer enn hvilket land man tror en ip er i fra.

Djiiz. Nok en gang slettet en podcastepisode i irritasjon. Bare fordi noe ikke passer til alle dine bruksområder betyr ikke at noe nødvendigvis er ubrukelig. Ikke optimalt for alt, det er en beskrivelse jeg kan godta. Men ubrukelig? Null verdi? Nah.

Husdyret av Camilla Grebe er en sånn veldig grei spenningsbok. Jeg gjentar meg selv.

Selv om Peter og Hanne er med i boken, så er fokus i denne på en nyutdannet politikvinne som heter Malin som skal være med å etterforske en cold case på hennes hjemsted, og på en spesiell gutt som heter Jake.

Bedre en forrige (ikke minst takket være at Peter og Hanne har en litt mer perifer deltagelse i historiefortellingen). Og selv om det males bredt med billedspråkpenselen, så virker det som den er litt mindre dominerende enn i «Når isen brister». Kan hende jeg tar feil, kan være at hvem som er oppleser/hovedfokus har noe å si for hvordan man opplever billedspråket. Malin og Jake er ikke akkurat noiresque rollefigurer.

Samt at den faktisk overrasket litt mer enn forrige. Kompetent krim, kan anbefales.

«2-4 varslinger om dagen» antydet Aftenposten-appen. Og har levert 12 på 12 timer.

Kan vel hevdes at Ted Lasso kanskje har hatt litt mange hvileskjær i sin vanskelige andre sesong. Men juleepisoden (selv man så den i august) var bra. Rainbow og romcom temaet var 👍🏻, og med Roy Kent og Tartt tilbake, så er brikkene på plass for at resten av sesongen blir topp.

Og noen minutter etterpå kom jeg på at det var Podimo (og at de er danske).