I fjor sa Knut Arild Hareide følgende

Det SV har prøvd på i åtte år, har vi klart på 14 dager

etter at Krf, V, H og Frp hadde samtaler om en regjeringsplattform som endte med at de to første ikke skulle delta i regjeringen (pga. Frp), men bidra med støtte i Stortinget basert på en samarbeidsavtale.

Ifølge tall fra politiet ble i gjennomsnitt 46 barn i måneden fra januar til august i år sendt ut, mens det i 2013 snitt ble sendt ut 33 barn i måneden. I september ble 106 barn i følge med sine familier sendt ut av Norge.

Jeg antar at det ikke var dette Knut Arild Hareide mente.

 ↪NRK

Serial er en ny podcastserie fra skaperene bak This American Life. I motsetning til TAL, det hver episode er flere historier over et felles tema, så er Serial, som navnet antyder, en podcastserie der de skal følge en historie over flere episoder.

Første sesong (ut i fra hjemmesiden og annen omtale forstår jeg det sånn at det vil komme flere sesonger), handler om en drapssak fra Baltimore i 1999.

On January 13, 1999, a girl named Hae Min Lee, a senior at Woodlawn High School in Baltimore County, Maryland, disappeared. A month later, her body turned up in a city park. She’d been strangled. Her 17-year-old ex-boyfriend, Adnan Syed, was arrested for the crime, and within a year, he was convicted and sentenced to spend the rest of his life in prison. The case against him was largely based on the story of one witness, Adnan’s friend Jay, who testified that he helped Adnan bury Hae’s body. But Adnan has always maintained he had nothing to do with Hae’s death. Some people believe he’s telling the truth. Many others don’t.

Tre episoder er til nå lagt ut, og det anbefales sterkt å legge til Serial til din favorittpodcastapp.

Siste hinder før World Series starter i kveld med ALCS, der Kansas City Royals besøker Baltimore Orioles. Og i morgen starter NLCS med San Francisco Giants hos St. Louis Cardinals.

For ALCS tror jeg det er Baltimore som stikker av med seieren, etter 6 kamper. Orioles er litt skarpere, samt at de har en av de bedre managerene i Buck Showalter. På den andre siden har Royals en meget god bullpen, så om det er jevnt til Yost kan bruke sin 7th inning guy osv og ikke må foreta viktige valg i 5-6 inning, kan det bli veldig jevnt.

I NLCS tror jeg det blir 7 kamper, med Giants som NL sin representant i World Series. Totalt sett så er vel starterene til Cardinals litt vassere enn Giants sine fire, men greier de å holde kampen jevn til 7. inning, så tror jeg Bruce Bochy er en litt smartere manager enn Mike Matheny når det gjelder situasjoner med høyt press.

Antyder WL at 22.7 forandret Norge såpass at vi ble enige med drapsmannen? Og Chelsea Manning har kanskje utført et stort offer, men kan ikke sies å passe bedre i henhold til statuttene enn de to som vant.

Malala is the 2nd Nobel Peace prize awarded post Brevik to those who oppose Islamists but do not meet the formal criteria.

– WikiLeaks (@wikileaks) October 10, 2014

Dette er jo bare lekkert design for Wolf in White Van

Han er så forbasket rolig. Og vi kan snakke sammen sjøl om han ikke kan engelsk og jeg ikke kan italiensk. En gang begynte vi med aquavit og gikk over til grappa

— Nils Arne Eggen

I MLB har sluttspillet startet, og to av fire åpningskamper i ‘Division Series’ har allerede blitt spilt.

I mars gjettet jeg på hvordan det ville ende. Jeg ser jo også at jeg burde ha indikert på hvilke to lag som ville få ‘Wild Card’

I tillegg til å ha vært helt korrekt med hvordan det ville ende NL Central, så hadde jeg nummer 1 og 2 i East og West også korrekt. For AL så hadde jeg kun Tigers på rett plass, for East og West bommet jeg på alt (selv om jeg hadde riktige lag i topp to for West).

		East	Central	West
	1	Orioles	Tigers	Angels
	2	Yankees	Royals	Athletics
American League	3	Blue Jays	Indians	Mariners
	4	Rays	White Sox	Astros
	5	Red Sox	Twins	Rangers
	1	Nationals	Cardinals	Dodgers
	2	Braves	Pirates	Giants
National League	3	Mets	Brewers	Padres
	4	Marlins	Reds	Rockies
	5	Phillies	Cubs	Dbacks

Var på en omvisning på Akershus slott sammens med jobben og kolleger fra andre land. Var interessant for en som er sånn passe historieinteressert.

Som tidligere antydet så liker jeg Lee Child sin serie med protagonisten Jack Reacher. I august kom bok nummer 19, Personal.

Kort forklart, Frankrikes president ble utsatt for et attentatforsøk av en snikskytter like før et G8-møte. Antallet sniskyttere som kan mistenkes å stå bak forsøket begrenser seg til noen få. Deriblant en person Jack Reacher selvsagt sendte til kasjotten for en del år siden.

Bortsett fra en svipptur innom Fort Bragg før Paris, så foregår mesteparten av boken i London. Reacher samarbeider med Casey Nice, en ung kvinne som jobber med spesialstyrkene på Fort Bragg for Utenriksdepartementet. For Reacher har hun en ukjent kapasitet, og selvsagt en hemmelighet som han fort finner ut av.

Som en bok i serien om Jack Reacher holder den et greit nivå, selv om det er klare antydninger om at Reacher begynner å bli gammel. «Personal» holder så vidt et litt høyere nivå enn de siste bøkene i serien. Personlig så håper jeg Lee Child går tilbake litt i tid og kanskje har noen flere saker fra Reacher sin tid i militærpolitiet.

Nusselig bil.

John Oliver er som Jon Stewart og Stephen Colbert til tider bedre på nyheter enn de som er profesjonelle.

Nok Jack.

Mellom to trær.

Den appen som brukes mest på min iPhone er til enhver tid min favoritt podcastapp. I begynnelsen av iPhonens levetid brukte jeg musikkappen og synket nye podcastepisoder via iTunes som folk flest (for det var jo det jeg var vant med før iPhone kom og man brukte iPod til å lytte på podcaster). Som oftest var jo dette helt greit, selv om det noen ganger betydde at jeg måtte ta neste buss fordi iPhone skulle synke ferdig med iTunes. Samt at noen ganger fikk man ikke høre på den podcasten man ville på hjemturen fordi den kom for sent den dagen til å bli synket om morgenen. Ja, jeg vet. Rene middelalderen.

Så med appstore sin ankomst begynte det å komme noen apper for podcastavspilling/nedlastning. Jeg mener å komme ihug at i begynnelsen var det litt problemer for enkelte apper i appstore review fordi de ‘dupliserte funksjon allerede inkludert’, men heldigvis løsnet Apple på sitt jerngrep og tillot podcastapper i Appstore.

I tillegg til å kunne bruke Air Play, så ser det ut som de fleste podcastapper har standardisert på å ha med søvnkontroll (stopp podcast etter f.eks. 30 minutter, kjekt å ha for de som liker å høre på podcast når man skal legge seg for natten), hastighetskontroll (mulighet til å spille av podcast i høyere hastighet). Og har klienten versjoner for flere plattformer (iPad, Mac, Android, Web), så er det påkrevd at den støtter synk av episoder og avspillingsstatus. I tillegg bør det være deling av episoder til sosiale medier. Akkurat der er det noen av kandidatene som ikke har fått med i de første versjonene sine.

Og naturligvis, muligheten for å laste ned nye episoder etterhvert som de kommer, enten over wifi (alltid) eller over mobildata om du tillater det generelt eller akkurat for denne spesifikke episoden som du bare er nødt til å høre på vei hjem.

Den første appen jeg kjøpte var Podcaster (og ut i fra kvitteringer fra iTunes var dette i juni 2010). Husker ikke så meget av denne, men den lot meg i alle fall laste ned episoder fortløpende uten å være avhengig av iTunes. Litt krasjtastisk.

Instacast

I mars 2011 kom Instacast som den første virkelig gode podcastapp for iOS. Den hadde i begynnelsen noen ytelsesproblemer hvis du hadde mange podcaster, og den kunne bruke lang tid på å sjekke om det var kommet nye episoder i de podcaster du abonnerte på. Men allerede da hadde den mulighet til å bestemme om enkelte podcaster skulle automatisk laste ned nye episoder.

I dag finnes Instacast for iPhone/iPod Touch, iPad og Mac. De har skiftet synkeplattform en del ganger, og det ser ut som de muligens kommer med en webavspiller også (kvalifisert gjetning). Ytelsen har blitt bedre. Den har grei deling via sosiale medier og en flott webavspiller av delte linker (selv om det er et lite minus at den bare starter fra der du var når du delte episoden, det kan jo hende at det var hele episoden du ville dele).

Mitt største problem med Instacast er at brukergrensesnittet er for dårlig, og har ikke fulgt med utviklingen etter hvert som andre utviklere har innført nye metoder. Bortsett fra kantsveip fra venstre til høyre for å vise ‘hamburgermenyen’ så er Instacast fortsatt veldig ‘knappesentrisk’. Der andre apper har gester opp og ned eller høyre og venstre for å f.eks. minimere avspiller, vise episodenotatene, vise spillelister, så har Instacast små ‘knapper’ man må treffe.

Pocket Casts

Pocket Casts ble jeg klar over i jula 2011, og den ble fort en favoritt. Den hadde ikke mulighet til å kontrollere automatisk nedlastning av episoder, men den hadde greie filtre slik at du kunne enkelt skille mellom nedlastede episoder og ikke, og derifra enkelt bestemme hva du ville laste ned og hva du ville markere som avspilt. Hadde også en liten forhåndsvisning av episodenotater.

Det som derimot var genialt med Pocket Casts var at den hadde en serverfunksjonalitet. Så i stedet for å sjekke alle podcastene du abonnerte på om det hadde kommet nye episoder (en prosess som på de første utgavene av Instacast kunne ta flere minutter), så sjekket den bare mot Pocket Casts sine servere. På denne tiden kunne dette ta minutter i Instacast. I Pocket Casts tok (og tar) det bare sekunder.

I dag har jo selvsagt Pocket Casts mulighet for å sette opp automatisk nedlastning, den har versjoner for iPad og Android . Shifty Jelly har også hintet om en webavspiller. Den har jo også den beste delingen (du bestemmer i delingsøyeblikket om det er posisjon eller episode som den skal dele). Og linken du deler er til en meget god webavspiller. Den bruker gester godt i hele appen. I avspiller er sveip ned minimer avspiller, sveip til høyre for å vise notater, sveip til venstre for å vise spillelister. Eneste minuset med Pocket Casts er etter min mening at når man starter å spille av en episode så fyller ikke avspilleren hele programmet, men viser i stedet en liten kontrollstripe helt nederst. I tillegg føles den bittelitt blodfattig, som så mange andre apper føles etter at de ble oppdatert til iOS 7.

En liten pen detalj er at enkelte elementer i avspilleren blir påvirket av fargene i grafikken til podcasten.

Castro

Versjon 7 av iOS var kanskje det mest spennende som skjedde for iPhone/iPad i 2013, men innenfor nisjen podcastapper var det også et par spennende nykommere, deriblant Castro. Den har mulighet for å stille inn automatisk nedlastning av nye episoder, og ellers har den god bruk av gester og en god ‘scrubber’ for spoling i podcast. Ettersom den bare finnes til iPhone (og iPod Touch) så har den ikke synk. Minus også for at den mangler mulighet for deling. Den er derimot ikke blodfattig som Pocket Casts, men i stedet litt tung pga mye bruk av tekst.

Network

Den andre spennende nykommeren i 2013 var Network. Presentert som podcastapp uten innstillinger, så bruker den bakgrunnsnedlastninger (bare på wifi) for å laste ned alle nye episoder. Flotte store ikoner for podcastene du abonnerer på, og etter min mening, kategoriens beste bruk av gester for å komme deg rundt i programmet. Ulempen med at den ikke har noen innstillinger er at utvikleren noen ganger gjør endringer i funksjonaliteten som jeg har vært uenig i.

Network er podcastsentrisk, ikke episodesentrisk som de fleste andre alternativene. Det er enkelt å se hvilke podcaster som har nye/uspilte episoder (podcastene har farge i rutenettet og er øverst) og ikke (podcastene er grået ut i rutenettet). En ulempe med at Network er podcastsentrisk er at alle episoder i en podcast blir listet opp i rekkefølge, som er for meg en ulempe for enkelte podcaster fordi jeg nødvendigvis ikke hører de i rekkefølge.

Og som Castro, finnes bare til iPhone (og iPod Touch) og naturligvis ingen synk. Og akkurat som Castro, så mangler Network deling.

Men Network er veldig et veldig vakkert program som har et eget designspråk som ikke er det typiske blodfattige man ellers ser på iOS 7.

Overcast

I 2013, under XOXO i Portland, annonserte Marco Arment, tidligere utvikler og eier av Instapaper, at han holdt på å utvikle en podcastapp, som skulle hete Overcast. For de som følger han på podcaster/twitter/blogger, så er det klart at han er veldig spesifikk på hva han liker. Dette ‘snobberiet’ skulle nå altså overføres til en podcastapp.

Utviklingen tok nok litt lengre enn forventet, men i juli 2014 ble Overcast tilgjengelig på appstore. Mens de andre alternativene koster 14 til 35 kroner er Overcast i utgangspunktet gratis, men IAP for å låse opp en enkelte funksjoner (Smart Speed, Voice Boost, mobilnedlastning) for 35.

Og etter min mening er disse funksjonene verdt sine få kroner. Akkurat som Network laster Overcast ned alle nye episoder over wifi (for enkelte podcaster anbefales det å øke antallet som skal beholdes fra standardvalget på 3, f.eks. Ekko fra NRK som slipper 3-4 podcaster hver dag så slettes eldre episoder fort).

Smart Speed fjerner stillhet fra podcasten, så f.eks. en som snakker sent og kanskje bruker mange tenkepauser vil bli speedet litt opp. Så vidt jeg kan se når jeg hører på podcast ser det ut som hastighetsøkningen er rundt 1,1x til 1,3x. Alt i alt fungerer det bra, og bortsett fra noen tilfeller påvirker det ikke hvordan den som snakker høres ut som de fleste andre rigide hastighetsendringer.

Voice Boost øker volumet og utjevner alle podcastene. Veldig bra funksjon ettersom mange podcaster selvsagt lages av glade amatører som ikke alltid er like flinke til å utjevne nivåene på deltakerene. Voice Boost fikser dette.

Med synkkontoen får man også tilgang til en webavspiller, som også en legger grunnlaget for en god avspiller for delte linker (selv om den som Instacast bare deler fra delingspunktet).

Min favoritt

Instacast burde jeg elske på grunn av at den har hele pakken, men jeg liker den bare. Castro lider litt av samme skjebne, selv om det er fordi pakken mangler litt for mye. Det samme gjør Network, men den har i det minste et spennende brukergrensesnitt. Pocket Casts er blodfattig, men siden 2011 har den vært min favoritt, helt frem til Overcast tok over tronen.

Overcast har god nok deling, en bra webavspiller og gode funksjoner som Smart Speed og Voice Boost.

Egen test for å kunne leve i Bergen?

Hva er det Amor gjør?

Historiene denne kan fortelle …

Svenskene har jo vært litt bekymret for fremveksten av fascisme i Norge. Mimir har et greit svar tilbake.

Jeg tillater meg å minne dere om at svensker skylder oss nordmenn en viss ydmykhet i spørsmål om nasjonalisme og nazisme. Mens Norge i 500 år var underlagt sine naboland, har Sverige vært et slikt land som legger andre land under seg.

 ↪ Internrevisjonen

Før helgen begikk den kjente venstresidemannen og tidligere studentgodemisbruker Mimir Kristjánsson en kronikk (Archive.org) i en bergensk lokalavis.

Noen poenger har han vel, men samtidig gjør han en del tankefeil. Særlig det at den sporten man selv er interessert i er den eneste som har magiske øyeblikk.

Hvor interessert Kristjánsson er i fotball kan jeg ikke uttale meg om, men det virker som han er over gjennomsnittet lidenskapelig interessert i sporten. Men kunnskapen om annen sport, og her snakker vi vel om de som serveres det nordamerikanske publikum som baseball, ishockey og amerikansk fotball er tydeligvis mangelfull.

Amerikanske idretter som baseball, ishockey, basketball og amerikansk fotball er konstruert slik at publikum ikke skal rekke å kjede seg et eneste minutt

Selv amerikanere vil protestere på å trekke inn baseball inn i denne gruppen. For her snakker vi en sport som fortsatt er sedat og til tider vil kunne omtales som 180 minutters med kjedsomhet. Men de andre sportene er jo klart delvis skapt slik at de skal være spennende helt til slutt.

Jeg stiller meg også tvilende til at «I amerikansk ishockey er det til og med ulovlig for dommeren å gripe inn i slåsskamper» er noe som er nedfelt i reglene, men snarere en sedvane for at man skal få utløp for en konflikt mellom spillerene i den ene kampen enn at det skal vokse og gro over flere kamper. Ikke ulikt sedvanen man har i fotball, der dommeren snakker til en spiller i stedet for å gi gult kort, eller gir gult kort i stedet for rødt kort i en tidlig fase av kampen for å unngå å «ødelegge» kampen.

Men det forblir et faktum at ingen gidder å lage opptøyer over en tapt baseballkamp, mens en landskamp i fotball en gang har startet en hel krig

Som også er et falsum. Opptøyer etter siste kamp i Stanley Cup, World Series, NBA Championship eller Super Bowl er da ikke en ukjent affære. Til og med fansen i Vancouver, fra verdens snilleste land, gikk amok etter at Canucks tapte mot Boston Bruins i Stanley Cup i 2011.

I den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeanos bok «Fotball i sol og skygge» møtes en blind og en seende fotballtilhenger dagen etter kampen. «Fortell meg det målet», sier den blinde da han får høre resultatet. Ser man en amerikansk fotballkamp er det vanskelig å peke på ett slikt øyeblikk å fortelle om.

Igjen, er viser Kristjánsson sin ignoranse overfor andre sporter. Nevn til en amerikaner som er litt interessert i f.eks amerikansk fotball følgende liste:

• Wide Right
• The Catch
• The Drive
• The Play
• Immaculate Reception
• The Helmet Catch
• The Tuck Rule Game
• The Tackle
• Beast Quake
• The Helicopter

osv., så vil amerikaneren med stor sjanse kunne beskrive flere av disse hendelsene ganske godt, akkurat som en fotballinteressert kunne gjøre om man sier f.eks

• Zidanes skalle
• Hand of God
• Maradonas Raid
• Mirakelet i Marseille

osv.

Møter man f.eks en fra Boston kan man bare si ‘The Steal’, og man vil få en lidenskapelig fortelling fra en oktoberdag i 2004 (vel, mer sannsynlig om flere dager i oktober).

Nei, din favorittsport er ikke spesiell, i alle fall ikke mer spesiell enn andre populære publikumssporter.