I april la jeg ut en spådom om hvordan tabellen ville se ut når sesongen ble ferdig i november.

Som de fleste var jeg pessimistisk på at Molde nok en gang ville vinne serien, og som de fleste bommet jeg kraftig der. Men det var jo også litt for å motvirke evt. jinxing at jeg ikke satte Rosenborg øverst. Jeg hadde troen på de, de hadde avsluttet positivt under Kåre, og når de mørke årene fra 2011 til og med 2014 inkluderer to 3. plasser og to 2. plasser, var det jo en viss mulighet for å gå et nivå opp. For de første seks plassene hadde jeg fem korrekte, deriblant helt korrekt for Odd og Viking.

Største bommen er jo Stabæk, med Molde og Haugesund/Tromsø på plassene bak.

I bunnen hadde jeg korrekte lag, men feil rekkefølge. Dog, jeg har en viss følelse på at jeg får rett med at Start rykker ned. I åtte minutter var de nemlig på nedrykksplass (ettersom de lå under 3-0 mot Molde, og Mjøndalen hadde uavgjort mot Viking). Og der lå de i åtte minutter helt til Kristoffer Haugen puttet på ledermålet for Viking. De ble kanskje lettet da, men de er fortsatt et lag som hadde siste seier i Tippeligaen 4. juli.

Gullballer

Utover dagen og kvelden den 8. november ble jo også de forskjellige gullballvinnerene presentert av NFF.

• Årets keeper: Ørjan Nyland, Molde. Jaja, en som spilte i 13 kamper og slapp in 16 mål før han forsvant til Tyskland er sikkert Tippeligaens beste målmann. I motsetning til prisen for trener, så finnes det ingen logikk her.
• Årets forsvarspiller: Jonas Svensson, Rosenborg. Alltid i godt driv fremover, lykkes med nøkkeltaklinger. Føles som han til tider oftere er i motstanders 16-meter enn egen.
• Årets midtbanespiller: Ole Kristian Selnæs, Rosenborg.
• Årets angrepsspiller: Aleksander Søderlund, Rosenborg. Det kan kanskje argumenteres for Adama Diomande pga viktigheten han hadde for Stabæk, men målsnitt pr. kamp er faktisk fordel for Søderlund.
• Årets unge spiller: Iver Fossum, Strømsgodset. Antar den er grei. Selnæs, selv om han fortsatt er ung, har spilt såpass mange kamper i Tippeligaen. Men hadde han vært 95-modell i stedet for 94 så hadde det jo vært litt mer merkelig.
• Årets trener: Bob Bradley, Stabæk. Kåre Ingebrigsten vant bare serien, tok Rosenborg til cupfinalen, og til gruppespill i Europa League. Men i motsetning til Årets Keeper, så er det faktisk en viss logikk i at Bradley vant denne. Har vel vært tippet i nedrykkskampen to år på rad, sikret en 9. og en 3. plass.
• Kniksens hederspris: Frode Johnsen, Odd. Ingenting å utsette på denne, hedersmann, helt. Som har holdt et høyt nivå overraskende lenge.
• Årets spiller: Ole Kristian Selnæs. Pirloesque. Il Pirlo nato tra i fiordi. Mange fantastiske langpasninger som legges slik at det er bare en medspiller som når den og som enten blir mål eller farlige sjanser. Går fra ufarlige situasjoner til farlige i løpet av et øyeblikk. Han og Mike Jensen har kanskje vært de viktigste for Rosenborg i år.

#	Spådom	Fasit
1	Molde	Rosenborg
2	Rosenborg	Strømsgodset
3	Strømsgodset	Stabæk
4	Odd	Odd
5	Viking	Viking
6	Vålerenga	Molde
7	Lillestrøm	Vålerenga
8	Haugesund	Lillestrøm
9	Tromsø	Bodø/Glimt
10	Aalesund	Aalesund
11	Bodø/Glimt	Sarpsborg 08
12	Sarpsborg 08	Haugesund
13	Stabæk	Tromsø
14	Sandefjord	Start
15	Start	Mjøndalen
16	Mjøndalen	Sandefjord

Royals etter 6 skrev jeg, Royals etter 5 ble det.

Det kunne fort ha gått annerledes, særlig i kamp 1, 4 og 5. Jeg fikk med meg siste inning på morgenkvisten i dag. Hadde våknet litt tidligere fordi jeg måtte gå på do, hadde sjekket stillingen, da var det 2-0 til Mets i slutten av 8. inning. Da regnet jeg med at World Series ville returnere til Kansas City for minst en kamp til. Men når det var på tide å gjøre seg klar for å dra på jobb måtte jeg sjekke At Bat appen igjen og så at kampen da befant seg til 12. inning. Så jeg måtte jo se på denne.

Alt i alt føler jeg dette var en rettferdig seier. Royals har imponert siden i fjor, og har i år vist en imponerende evne til å snu kamper når det så som svartest ut.

Fikk ikke sett så mye i år (alt for gammel til å være lenge oppe for å se på kamper midt på natten, unntaket er naturligvis 2013.).

Med Spectre har Daniel Craig spilt i sin fjerde film som James Bond. Og skal man tolke litt på hvordan Daniel Craig uttaler seg om 007, og at det igjen har vært litt snakk om hvem som bør spille James Bond etter Daniel Craig, muligens siste gangen han har spilt agenten med rett til å drepe.

Ralph Fiennes fortsetter som M, forfremmelsen han fikk på slutten av Skyfall. Ben Whishaw er igjen Q, mens Léa Seydoux er filmens fremste kvinnelige alibi. Og Christoph Waltz er sånn passe kald og ekkel i rollen som Franz Oberhauser. 
Filmen starter med en herlig scene i Mexico City, med noe som jeg antar er et uavbrutt opptak, eller long take som det heter på engelsk. Hjemme i London har M problemer med sin nye overordnede, C, og den mulig nedleggingen av 00-programmet. Bond fortsetter jobben han startet i Mexico City på egenhånd i Roma, Østerrike før han havner i Marokko.

Til å hete Spectre synes jeg filmen i alt for liten grad forteller en historie om Spectre. Den forteller kanskje historien om Blofeld, og man får kanskje en anelse om hvor omfattende Spectre er. Men jeg synes ikke filmen klarer å vise det.

Men det er en god film. Den klarer å balansere mengden med action og andre typiske bond-elementer på en meget bra måte.

For mange er jo Sean Connery selve Bond med stor B, men jeg heller nok mot at det er Daniel Craig. Mest fordi jeg synes tre av de fire filmene han har spilt i har vært meget gode, og den siste var bare litt redusert bruk av håndholdt shaky cam og en manusforfatterstreik unna fra å være veldig bra.

Det kan hende det er fordi at de er mer moderne, at det er bedre spesialeffekter, bedre bruk av kamera og klipping. Men jeg heller mest til at det er fordi de er bedre. Pierce Brosnan filmene tilhører vel kategorien «Moderne Bond», men det er bare Goldeneye som etter min mening kan sies å være bra der.

På mange måter føles de fire filmene med Craig som en «reboot» av James Bond. Vi får litt flere drypp av bakgrunnen til Bond enn vi noen ganger har fått før. Quantum of Solace fortsatte rett etter slutten av Casino Royale. Skyfall gir oss bakgrunnen til Bond, en ny M og en ny Q. Spectre gir oss Spectre, og en annen kjent figur i James Bond universet.

Spectre er i alle fall meget severdig.

3 av 4 rett fra Division Series, 0 av 2 rett fra Championship Series.

Det eneste rette jeg hadde var antall kamper i ALCS, med seks kamper. Men det var Royals som kom seg til World Series, ikke Blue Jays. Og i NLCS bommet jeg helt. Det var over etter fire kamper, og det var Mets, ikke Cubs som er National League sin representant i World Series.

Så nå er det noen dagers hvile før sesongens siste fire til sju kamper. Royals har takket være AL sin seier i All Star hjemmebanefordelen over Mets.

Men det betyr jo ikke nødvendigvis så mye når man snakker om 2-3-2 formatet til MLB (kontra 2-2-1-1-1 formatet til f.eks NBA og NHL).

Mets har fått noen dager ekstra å hvile seg på, som kan være en fordel eller ulempe avhengig av hva man tror på. Jeg heller mot ulempe fordi om man er i sonen og vinner NLCS på fire strake så vil man gjerne fortsette med en gang, særlig når mange kanskje har en følelse på at Royals har det litt mer vondt med skader og slitasje. På den andre siden, det er ingen ulempe å gi firemannsrotasjonen flere dager på å hvile og det er jo pitchingen som er Mets sin store styrke.

Siste gang disse to lagene møttes hverandre i interleague var i 2013, så 2-1 fordelen til Royals er 1) alt for lite utvalg og 2) for gammelt.

Uansett, så vil jo dette gå mer på magefølelse enn tall og statistikk.

Jeg har ikke hørt eller lest så mange spådommer, annet enn på podcasten til Will Leitch der Leitch tippet Mets etter 7, og Alyson Footer hadde Mets etter 6.

Det høres ikke så ueffent ut det. Mets unge pitching er en stor fordel, forutsatt at de holder lenge nok. Mets sin bullpen er nok litt svakere. Royals derimot har kanskje ikke den mest spennende rotasjonen, men de holdt jo greit mot offensive Blue Jays. Og de har igjen en av de beste bullpenene i MLB.

Så jeg tipper Royals etter 6.

Joey Bats. Joey Flips

Og med ALDS og NLDS unnagjort er det på tide å gjøre en kvalifisert gjetning om hva som skjer i ALCS og NLCS. Dog, bruk noen minutter på å se og lese om den avgjørende kampen mellom Rangers og Blue Jays. Inning 7 er noe av det sprøeste og spennende jeg har sett av sport. Kamp 6 mellom Yankees og Red Sox i 2004 ALCS kommer nesten opp til denne i situasjoner og publikumsreaksjoner, men det var spredd over litt lengre tid (men Bellhorn HR-double-likevel HR, A-Rod slag mot armen til Arroyo, flaskekasting og NYPD i opprørsutstyr langs banen gjorde det til en minneverdig kamp). Men den 53 minutter lange sjuende inningen mellom Rangers og Blue Jays har jeg sett en del ganger.

Fasit for mine ALDS og NLDS spådommer er som følger.

• Royals vs Astros: rett på vinner og antall kamper
• Blue Jays vs Ranger: rett på vinner og antall kamper
• Cardinals vs Cubs: rett på vinner, bommet med en kamp
• Dodgers vs Mets: feil på vinner, rett på antall kamper.

I fjor gjettet jeg ikke for DS-ene, så har ikke noe å sammenligne med.

ALDS

Royals vs Blue Jays

Royals har som kjent hjemmebanefordel for hele sluttspillet (beste rekord i AL, AL vant All-Star). Royals overrasket de fleste i fjor med å komme til World Series, der de tapte etter sju kamper. Tror ikke jeg var alene med å regne med at 2015 kom til å bli en liten nedtur, men jaggu klarte de meg ikke å bli beste lag i AL, så vidt foran Blue Jays.

Blue Jays endte med 93-69, Royals med 95-67. Så jevnt der. Royals er dog over .500 (44-37) på bortebane, mens Blue Jays endte på 40-41. Royals var 4-3 i interne oppgjør, mens Blue Jays var 39-33 i antall runs.

Noen detaljert analyse av pitcher for pitcher, posisjonspiller for posisjonspiller har jeg ikke kunnskap nok til å kunne komme med. Så det går jo veldig på magefølelsen. Og den sier Blue Jays. Royals har kanskje en bedre bullpen enn Blue Jays. Sistnevnte måtte kanskje også slite litt mer for å komme til ALCS, men samtidig føler jeg momentet nok er litt på Blue Jays sin side.

Så Blue Jays tar denne, på 6 kamper.

NLDS

Cubs vs Mets

Første verdenskrig var fortsatt noen år unna sist gang Cubs vant World Series, og andre verdenskrig var så vidt ferdig sist de var i en World Series og sist de var i en NLCS var i 2003.

Mets på sin side vant World Series i 1986, og tapte mot Yankees i 2000. Siste gang de var i NLCS var i 2006 der de tapte 4-3 mot Cardinals.

Cubs har resultatfordelen, 97-65 mot 90-72. Arrieta er jo filthy, Lester er jo bra nok (og har vært ute en høstdag før). Mange spennende spillere som Rizzo, Bryant, Soler, Schwarber.

Men det samme kan jo sies om Mets, særlig når vi snakker om pitchere. deGrom, Syndegaard, Harvey. Spennende nok utespillere, ikke minst Cespedes.

At Cubs vant alle sju kampene mot Mets i løpet av sesongen kan bety alt eller ingenting, men snakker vi moment har Cubs fordelen (22-9 vs 17-13 siden 1. september). Dog, min sabermetriske analyse er jo ikke akkurat særlig detaljert. Så igjen går det på magefølelsen. Og den sier Cubs etter 7.

Da er villkortkampene unnagjort. Astros slo ut Yankees, Cubs slo ut Pirates. Akkurat som jeg spådde på mandag. Not.

ALDS

Royals mot Astros

Astros starter borte mot Royals, som har «hjemmebanefordel» i hele sluttspillet, inkludert eventuell World Series ettersom AL slo NL i All-Star Game. Royals er 9 kamper bedre enn Astros (95-67 mot 86-76). Astros er 4-2 i kamper mot Royals i år, ellers har Royals resultatene på sin side når det gjelder hjemmekamper, bortekamper, resultat mot AL West. Men Royals er best, og kommer til å ta denne på fire kamper.

Blue Jays mot Rangers

Ingen hadde flere runs enn Blue Jays, som med 891 var hele 127 runs bedre enn nummer 2 på listen. Stor forskjell både i absolutte og relative tall. Rangers er dog ikke så langt bak på listen, de tok tredjeplassen med 751 runs. Likevel var det litt overraskende at Rangers greide å komme seg til sluttspillet, og ikke bare det, men vinne divisjonen. De fleste regnet med at Astros kom til å klare det. Men Astros tid kommer, fortsatt et ungt lag. Dog, jeg regner med at Blue Jays slår Rangers, men at det krever fem kamper.

NLDS

Cardinals mot Cubs

Etter at Cubs slo ut Bucs, så er dette kampen mellom laget som har den beste seiersprosenten i MLB mot det som det som er tredje best. Cards er 11-8 mot Cubs i NL Central. Det er klart en ulempe at Cubs måtte bruke Arrieta i Wild Card og sannsynligvis har bare mulighet til å bruke han i en kamp NLDS. Men det blir jevnt og spennende, og Cubs overrasker alle med å gå videre til NLCS etter fem kamper.

Dodgers mot Mets

Alle regnet med at det var Nationals som skulle vinne NL East. Var faktisk manges favoritt til å nå World Series. Det gikk jo naturligvis ikke sånn, og Mets klarte å unngå å være helt Mets og i stedet vinne divisjonen. Dodgers er jo Dodgers, og har to av de beste pitcherene i MLB i Kershaw og Greinke. Mets har jo også en spennende rotasjon, selv om det har vært litt drama med Matt Harvey og antall inninger han kan pitche. Så denne tror jeg at Dodgers tar på fem kamper.

Basert på forrige post så skjønner man kanskje at det er slutt med den ordinære sesongen i MLB, og at det nærmer seg sluttspill. Noe som er korrekt. I morgen kveld, amerikansk tid (eller 0200 onsdag norsk tid) spiller Houston Astros borte mot New York Yankees i ALWC (American League Wild Card), og 24 timer etter det igjen er Pittsburgh Pirates vertskap for Chicago Cubs i NLWC (National osv.).

Fra ALWC regner jeg med at Yankees går videre, Astros har vært for dårlige på bortebane til at jeg har troen på dem. Selv om det blir Keuchel (på kort hvile) mot Tanaka. Jeg håper på Astros, men Yankees er Yankees, så det blir nok dem som får møte Royals.

Når det gjelder NLWC er det litt verre å spå. Hjemme og borteresultatene for begge lagene er relativt like, men Cubs avsluttet sesongen 8-2 og Pirates 6-4 (men 2 av 3 mot Cubs). Likevel har jo Cubs en stor fordel, og det er at de starter med Jake Arrieta som er en av favorittene til Cy Young. Pirates har Gerrit Cole på haugen, han er ikke akkurat en svakhet, men Arrieta har vært «filthy» som det heter på fagspråket. Dog, fansen i Pittsburgh har greid å komme under huden på gode pitchere før. Men jeg regner og håper på at det blir Pirates som får møte divisjonsrivalene Cardinals.

Men det er på papiret to jevne oppgjør. Yankees er 87-75, Astros er 86-76, Pirates er 98-64 og Cubs er 97-65.

I april spådde jeg at MLB ville se slik ut når 162 kamper var ferdigspilt i begynnelsen av oktober. Jeg spådde også at Indians og Mariners ville spille i Wild Card for AL, og Pirates og Padres i NL. Red Sox ville komme til World Series, der de ville møte Nationals.

American League
Red Sox	White Sox	Angels
Orioles	Indians	Mariners
Yankees	Tigers	Athletics
Blue Jays	Royals	Rangers
Rays	Twins	Astros

National League
Nationals	Cardinals	Dodgers
Mets	Pirates	Padres
Marlins	Cubs	Giants
Phillies	Brewers	Dbacks
Braves	Reds	Rockies

Jeg sa også at «sånn blir det ikke». Og bortsett fra NL Central, som jeg nok en gang greide å tippe riktig rekkefølge på, hadde jeg helt korrekt med siste spådom.

American League
Blue Jays	Royals	Rangers
Yankees	Twins	Astros
Orioles	Indians	Angels
Rays	White Sox	Mariners
Red Sox	Tigers	Athletics

National League
Mets	Cardinals	Dodgers
Nationals	Pirates	Giants
Marlins	Cubs	Dbacks
Braves	Brewers	Padres
Phillies	Reds	Rockies

Som sagt, alt korrekt i NL Central, og riktig vinner i NL West. Ellers var det mye rart.

Ser jo at jeg bør begynne å ha med W-L fra foregående sesong og hva jeg tror det kommer til å bli for sesongen jeg spår.

AL East

Klar overvurdering av Red Sox, og klar undervurdering av Blue Jays. Jeg hadde tror Orioles og Yankees skulle være litt nærmere hverandre. Hva Yankees har greid å få til i to år på rad har vært imponerende relativt sett med tanke på sin aldrende stall og uinteressante system. Er en viss fare for at det nåværende vinduet til Orioles begynner å lukkes, mens det for Red Sox kan begynne å bli veldig spennende. Nok en sisteplass er jo naturligvis skuffende, særlig produksjonen fra de to store signeringene Ramirez og Sandoval. Men ungdommen, særlig Betts og Bogaerts har vist at det er spennende tider på gang igjen. Få skikk på Ramirez og Sandoval, og stabilisere rotasjonen kan det bli gode saker i mange år fremover.

AL Central

Klar undervurdering av Royals, riktig følelse av Tigers og Indians (med tanke på at jeg regnet med at Tigers i sluttspill sannsynligvis kom til å ta en pause nå etter mange år som AL Central vinner). Klar overcurdering av White Sox, mens Twins ble god noen år før jeg trodde. At laget jeg trodde skulle havne på sisteplass i stedet kapret andreplassen kan kanskje sies å være en klar undervurdering, men når jeg satte opp tabellen hadde jeg en følelse at Twins var på vei fremover.

AL West

Klar undervurdering av Astros og Rangers. Astros skulle ikke være så god ennå. Overvurderte de andre. Enkelt og greit.

NL East

Nationals skuffet mye (hadde de tross alt i World Series), men ellers mener jeg at jeg hadde riktig følelse av hvordan lagene skulle utvikle seg. Mets hadde pitchingen som kunne gjøre de interessante, Marlins var sånn der i midten, mens Phillies og Braves naturligvis hadde eller måtte begynne med å bygge på nytt.

NL Central

Eneste divisjonen jeg hadde alt rett i. Men det må sies at Cubs overrasket meg med å være litt bedre enn det jeg trodde.

NL West

Ikke så vanskelig å gjette rett vinner her, og overvurderte som så mange andre hva Padres kunne komme til å gjøre. Ellers føler jeg at jeg hadde essensen om hva som skulle skje.

Som sagt, fra neste år skal jeg ha med W-L.

Inside Out: Så denne på originalspråket. En film fra Pixar som sannsynligvis er morsom for barn, og særdeles tankevekkende for foreldre. Mange av Pixar sine filmer balanserer mellom å være for barn og være for voksne, men denne er i en særstilling.

Spooks: The Greater Good: Har hørt om serien Spooks, men aldri sett på den før (har begynt å pløye meg igjennom det som ligger på Netflix). Helt grei thriller om terror og spioner og sånt.

Her: Joaquin Phoenix har et forhold til en Siri/Cortana/Google Now lignende AI på telefonen, som har stemmen til Scarlett Johansson. Interessant om en fremtid der vi kanskje har et nærere forhold til våre «pryler» enn mennesker rundt oss. Noen vil kanskje hevde vi allerede er der nå, men jeg er litt uenig i det.

Mad Max: Fury Road: Har ikke sett de originale Mad Maxene, men denne er en vellagd og spennende film fra samme apokalyptiske univers (antar jeg). Gode effekter, som jeg antar er en blanding av praktiske og datagenererte. MacBooken jeg skriver dette på heter i alle fall Furiosa nå.

Lucy: av Luc Besson og med Scarlett Johansson i hovedrollen er en helt grei actionfilm.

American Sniper: Hvorfor denne hadde mye buzz i oscarsammenheng, med seks nominasjoner (en seier), deriblant som årets film og beste mannlige skuespiller har jeg litt problemer med å forstå. En kompetent film med tanke på scenene fra Irak, men scenene for å få frem traumene Chris Kyle slet med føles litt malplassert og lite elegante. Kampen mot Mustafa, snikskytteren på den andre siden føles også dårlig utnyttet.

For vel en måned siden mottok jeg min Apple Watch (42mm Sport, Space Grey) fra PS, som de igjen sannsynligvis hadde hentet fra England (en kvalifisert gjetning fra min side basert på strømpluggen som fulgte med). Den ble noen hundre kroner dyrere enn hva man kan kjøpe den for nå (eller snart) i Norge, men nysgjerrigheten ble til slutt litt for stor.

Og naturligvis har jeg gjort meg opp noen tanker om produktet. Er det Jesusklokken? Er det klokken som er kommet til jorden for å gjøre alle andre klokker overflødige?

Naturligvis ikke.

Når den ble avduket i denne videoen var min første innskytelse «uuuæh, schtøgg». Men etter å ha sett litt flere videosnutter og bilder av den på armen til folk, og til slutt, på min egen arm, har utseendet vokst på meg as the saying goes.

Og ikke bare fordi jeg brukte 4.500 kroner på noe.

For det første så har jo det meste Apple selger en meget god kvalitetsfølelse. Konkurrentene har kanskje enkelte produkter i samme klasse, men samtidig er det mye der som føles billig eller dårlig gjennomført.

En annen ting som ofte kommer frem når man diskuterer smartklokker er jo hvorvidt en klokke ser ut som en ordentlig klokke (les: rund). Apple Watch feiler jo i så måte, men samtidig er det jo en grunn til at digitale enheter ofte er firkantede. At det å presentere tekst og innhold er litt enklere spiller inn. Og det er jo ikke som om vi har hatt firkantede klokker før. Tenker mest på digitalklokker, men det finnes flotte analoge klokker som ikke er runde.

Så nei, vi snakker ikke om en Panerai, Patek Philippe, IWC eller andre lignende luksusmerker. Men sammenligner vi med de fleste sportsur, andre digitale klokker og quartz-klokker i samme prislende som Apple Watch Sport (som jeg har), så stiller den etter min mening veldig sterkt.

Dog, etter min mening har Apple i sine analoge klokkefjes bommet litt. De har fokusert på etterligne runde klokker på alle, i alle fall hvis du skal ha litt detaljer som minutter og timemerker. Det gjør ofte at de analoge kopiene føles veldig små ut sammenlignet med klokkens størrelse. Her burde de ha prøvd å lage minst en analog klokke som utnytter den firkantede flaten.

(dårlig forsøk på å illustrere).

Og mens den digitale kronen er “genial”, og gjør jobben som den skal, så har jeg litt større problemer med å forstå valget Apple tok med å dedikere en egen knapp til vennefunksjonen (dobbeltrykk for Apple Pay er grei nok).

Personlig ville jeg foretrukket om den knappen var den som tok deg hjem til klokken, mens kronen ble brukt til scrolling og valg av knapper i appene. Ikke helt gjennomtenkt fra min side, men jeg kan ikke tenke meg at klokken vil være den enheten man bruker for å ta initiell kontakt med familie, venner og kolleger. Da er det mer normalt å dra frem telefonen. Men det å respondere på meldinger og korte samtaler fra klokken er derimot mer naturlig. Men da har man allerede notifikasjonen å handle ut i fra, og da trenger man ikke kontakthjulet som knappen nå i dag henter frem.

I versjon 1 av watchOS kjørte ikke tredjeparts apper lokalt på klokken, men var i stedet fremviser av applogikk som kjørte på telefonen. Det var ikke den kjappeste opplevelsen, en det gikk greit. Men litt av det var fordi jeg kjørte veldig få apper fra andre enn Apple. Overcast og Hue er de jeg bruker mest.

Med versjon 2 så kan apputviklere lage programmer som kan kjøre uavhengig av programmet på telefonen, men akkurat nå er det litt rolig med oppdateringer. Jeg regner med at utviklerene er mer opptatt med å tilpasse seg iOS 9 og de nye iPhonene som kom på markedet, enn å fokusere på klokka som tross alt har en mindre målgruppe akkurat nå.

Uansett. Å kjøre masse apper på Apple Watch var ikke derfor jeg kjøpte klokken. For meg var det bare fristende å ha en enhet på armen som viste meg de viktigste meldingene og hvem som ringte uten å forstyrre podcastlyttingen min mens iPhonen lå i skulderveska. Og som kunne fungere som en fjernkontroll til telefonen.

Og i så måte synes jeg klokken har nådd sitt mål perfekt. På jobb ligger telefonen mer i ro, og når jeg er ute å går er det mer behagelig å få en liten vennlig vibrering på håndleddet.

Og foreløpig er det fortsatt litt morsomt å fylle ringene i aktivitetsapppen.

Pelle + Kardemomme

Rollin’. Og heldigvis hadde jeg ikke samme shorts som de denne gangen.

Ferietid er kinotid. I alle fall for meg. For da kan jeg enkelt dra på tidligforestillinger. Ikke så stor fan å gå på kino etter 18, og før det kolliderer det som oftest med jobb.

Først i ferien så jeg på Ant-Man, som er en helt fra Marvel-universet. En helt jeg ikke var kjent med.

Fra barndommen var jeg mest kjent med Fantomet, Lynvingen, Supermann, Edderkoppen og Hulken. Og har jo blitt kjent med noen flere via filmene om Iron-Man, Thor, Avengers, Captain America med flere.

I så måte var Ant-Man et veldig hyggelig bekjentskap som tolkes av Paul Rudd. Følger jo det som føles en relativt typisk formel for en person vi skal bry oss om. Kriminell, men av type Robin Hood. Gjør alt for å kunne være sammen med datteren så mye som mulig ettersom eks-konen er gift for andre gang.

Mye effekter naturligvis, men heldigvis føles de ikke dominerende kremt Man of Steel. Samt mye humor. Og morsomme filmatiske grep.

Og dagen før jeg skulle returnere fra Barteby til Tigerstad benyttet jeg sjansen til å se nyeste Mission: Impossible - Rogue Nation.

I hine hårde dager brukte SVT å sende tv-serien Mission:Impossible, som igjen var en nyproduksjon av en annen tv-serie fra 1966 til 1973. I 1996 kom første Mission: Impossible i den pågående serien som har Tom Cruise i hovedrollen. Den filmen likte jeg veldig godt. Fanget essensen av det jeg likte i tv-serien fra 1988 veldig godt. II i 2000 led under å være regissert av John Woo, og ikke De Palma. En skuffelse etter min mening. III var vel litt bedre, men det baserer jeg bare på at jeg ikke husker hvorvidt den skuffet meg eller ei. Scoren på IMDB sier seg enig med meg i alle fall. IV var, om ikke en retur til det jeg likte fra tv-serien og den første filmen, en retur til en bedre film.

V fortsetter den gode trenden fra IV. Rebecca Ferguson var strålende i rollen som Ilsa Faust. Tom Cruise er sitt sedvanlige jeg, mens Simon Pegg er litt irriterende (en del av skylden får vel regissøren ta).

Jeg hadde et litt annet inntrykk av hva slags film jeg kunne forvente etter å ha sett traileren under Ant-Man, men det var ikke til forkleinelse for filmen. Traileren var jo typisk nok alt for lang og hadde med for mange detaljer.

Begge to kan trygt anbefales, forutsatt at man liker superhelter eller spionaction.

Ghost Fleet er en grei hypotetisk fremstilling om en fremtidig storkonflikt mellom Kina og USA, og om teknologien som vil bli brukt på begge sider. Er mer en laaaang fagartikkel om fremtidig militærteknologi enn en roman. Tom Clancyesque, bare tørrere og mindre interessant persongalleri. Her er det fotnoter og linker til artikler om teknologi som er det interessante.

Wired hadde i april en interessant dekning om avsløringen av Silk Road. Del 1 og del 2 her.

Adressa dekket også noen norske avarter i en artikkel som het «Teppefall», men det er en viss fare for at den er bak en betalingsvegg.

Nils Kristian Flatøy, spiller- og trenerveileder i Follese FK, i en artikkel (opprinnelig på fotball.no, men etter at de ødela alt med nytt design får artikkelen til Askøyværingen duge).

50% regelen lyder som følger. “Ingen spillere i Follese FK skal møte til kamp uten å minst spille 50% av kampen. Dvs at alle spillere (også keepre) som møter til kamp minst skal spille en omgang. Unntak fra regel er sluttspill i cuper, kretsmesterskapskamp og NM kamper. I tillegg til vårt A-lag er vårt G19-1 lag er unntatt regel da klubben ser det som viktig for spillerutvikling at vi har et G19 lag på høyest mulig nivå”

For en som forsvant fra barnefotballen i overgangen fra miniputt til lilleputt (som det het den gangen) fordi ordet på gaten var at treneren for lilleputt-laget var en trener som hele tiden toppet laget. Og når jeg var den typen spiller som alltid møtte til trening, men når det gjaldt kamper så var jeg blant 3-5 som roterte på 1-2 plasser på laget, så var ikke det gode fremtidsutsikter om at jeg kom til å få spilletid i det hele tatt. Ikke at jeg var misfornøyd med spilletid sett opp mot talent, men det var litt irriterende at enkelte som var bedre fikk spille alle kamper selv om de ikke var like flittig til å møte på trening. Jaja, heldigvis gikk ikke Norge glipp av en stor fotballspiller, men personlig sett så hadde det kanskje vært en fordel å holde på litt lengre med fotballen. Det tok noen år før fotball ble erstattet med badminton, og litt senere fotball av den amerikanske typen.

Det er ikke alltid like greit å vise ikke-engelske tegn.

Rene Ritchie hos iMore har noen interessante tanker om web, reklame og den kommende innholdsblokkeringen som kommer med iOS 9.

Jeg skjønner godt problemet. Det koster å levere innhold. Alle er ikke så heldig å være John Gruber og tjene nok til livets opphold på hans metode. En del klarer det, men de fleste ikke.

Noen tanker etter nok en titt av ‘Taken’ fra det fornuftige starttidspunktet, 25ish minutter.

Ikke at jeg kan så meget om forretningen kidnappe-unge-damer-på-besøk-i-Paris-for-å-selge-de-på-auksjon-til-rike-menn-eller-bruke-restlageret-til-prostitusjon.

Men det forekommer meg merkelig at albanerene doper såpass mange av de nykidnappede som de bruker til å prostitusjon at de faktisk overdoser etter få dager (litt usikker på hvor mange dager ‘Taken’ går over, men jeg tror vi snakker bare noen få dager). Som f.eks venninnen til Bryan Mills datter. Det forekommer meg som lite hensiktsmessig og tåpelig sånn rent kriminaløkonomisk.

Og var det virkelig nødvendig å hamre hjem det franske i den franske politimannen som Bryan kjente ved å la ham gå hjem med en baguette i hånden etter arbeidsdagens slutt.

Plakater

Tim Grierson og Will Leitch (sistnevnte bruker jeg å høre på en sportspodcast) rangerte på Vulture de 15. filmene Pixar har lagd.

Ettersom jeg ikke har sett alle … lese liste … telle … sjekke hukommelse … jøss, jeg har jo faktisk sett alle bortsett fra Brave og Inside Out. Sistnevnte er kanskje ikke så merkelig ettersom den nettopp er kommmet på kino.

Å rangere alle ser jeg ikke poenget med, ettersom alle vet jo at «Cars 2» vil kapre 15. plassen ganske greit, og enkelte av filmene har jeg bare sett en gang, så jeg har litt vage minner om hvor gode jeg egentlig opplevde de som, så det blir litt hipp som happ om de plasseres på plass 8 eller 9 eller 11.

1: Finding Nemo. Pixar har som oftest alltid greid å velge ut de riktige skuespillerene til å gi stemme til sine filmer, men mener å huske at Finding Nemo var blant de beste. Ellen DeGeneres som Dory var mesterlig.

2: WALL·E. Uten dialog i store deler av filmen, greier å mesterlig fremstille en robots tyngende ensomhet. Plasseringen av disse to er egentlig delt, men tristessen gjør at WALL·E knepent blir plassert bak Finding Nemo.

3: Ratatouille. Har ikke så mye å legge til, men fant den morsom og greide å bruke Paris i bakgrunnen på en god måte.

4: The Incredibles. En superhelt film som er bra. Morsom. Spennende. De siste årene har superhelter vært bedre på TV enn på film. Bortsett fra denne.

5: Toy Story. Den første helaftens film fra Pixar, som fortsatt resonnerer fordi den handler om det å bli eldre, det å glemme det som var viktig for deg før.

Og, Up må jo nesten nevnes på grunn av de første fem minuttene som tar med oppturer og nedturer i Carl og Ellies liv sammen. Men filmen ellers er ikke nok til å komme med på en topp 5.