Sitat fra en samtale jeg overhørte på vei til butikken.

«Det er jo det flotte med å fortsatt bo i Drøbak. Jeg kan hyle og skrike så mye jeg vil»

Hva jeg tippet og hvor mye jeg bommet:

	Lag	Fasit	Poeng	Bom plassering
1	Rosenborg	Rosenborg	64	0
2	Strømsgodset	Molde	59	1
3	Molde	Brann	58	3
4	Vålerenga	Haugesund	53	8
5	Sarpsborg 08	Kristiansund	46	9
6	Brann	Vålerenga	42	-2
7	Lillestrøm	Ranheim	42	8
8	Odd	Sarpsborg 08	41	-3
9	Stabæk	Odd	40	-1
10	Bodø/Glimt	Tromsø	36	3
11	Start	Bodø/Glimt	32	-1
12	Haugesund	Lillestrøm	32	-5
13	Tromsø	Strømsgodset	31	-11
14	Kristiansund	Stabæk	29	-5
15	Ranheim	Start	29	-4
16	Sandefjord	Sandefjord	23	0

Jeg hadde tydeligvis for mye tro på Strømsgodset (som en stund var på direkte nedrykk), Stabæk og Lillestrøm, og for liten tro på Haugesund, Ranheim og Kristiansund. Traff klokkerent på Rosenborg og Sandefjord.

Nok en sesong der den som var minst dårlig vant serien igjen, men i år var det nesten ekstremt. Spør du de fleste som heier på Rosenborg, så vil de vel bare si at hjemmekampen mot Molde er eneste gode kampen i år. Det skal jo til Rosenborgs forsvar nevnes at de vel neppe har hatt det som kan kalles førstelaget tilgjengelig i år bortsett fra første serierunde og helt mot slutten.

Tales of Us av Goldfrapp og Delta av Mumford & Sons var ukens to nye album.

Goldfrapp var noe jeg ble kjent med når jeg kjøpte Felt Mountain tidlig i dette årtusenet. Likte musikken, men bortsett fra å kjøpe albumet etter Felt Mountain, Black Cherry er det lite jeg har hørt etter det. Ikke før Byrået brukte Annabel. Så da måtte jeg jo høre på resten av albumet. Og bortsett fra Annabel så er det ikke egentlig noe annet som fester seg. Alt er egentlig for likt og melankolsk. Akkurat nå har jeg i alle fall ikke riktig sinnsstemning for å høre på det.

At Mumford & Sons kom med et nytt album samtidig som jeg nevnte de i forbindelse med et annet nytt album var litt morsomt. Jeg likte de to første fra de, men synes ikke dette var like spennende. Men fortsatt hørbart, men kommer neppe til å høre på dette like mye som Sigh No More eller Babel.

«Just curious, what is all of you guys’ favourite films of each year in the 2010’s?» spurte noen på Twitter.

Og ettersom filmtittingen min er veldig varierende googlet jeg bare etter en liste over beste filmer fordelt på år, så valgte de jeg har sett, selv om jeg nødvendigvis ikke har sett den det året den kom ut. Og noen er med bare fordi det er eneste filmen jeg har sett fra det året, gidder ikke så lete så mye etter filmer fordelt på år. Og ja, jeg liker den nye retningen med Star Wars, selv om jeg ikke er fan Solo så liker jeg tankegangen bak den. Ja, jeg vil ha filmer fra Star Wars universet uten at det står om hele galaksens eksistens.

• 2010 - Inception
• 2011 - Moneyball
• 2012 - Lincoln
• 2013 - Her
• 2014 - John Wick
• 2015 - The Force Awakens
• 2016 - Rogue One
• 2017 - The Last Jedi
• 2018 - A Star is Born

Jøss. Andre gang denne uka. Er jo en del av ordene som er ren gjetning basert på deduksjon av ordene før og etter de ordene som fortsatt er skjult. Men fornøyd lell.

Har begynt å lese The Sevens Deaths of Evelyn Hardcastle.

Men legger merke til at det også finnes en The 7½ Deaths of Evelyn Hardcastle

Er den utgaven 0,5 død bedre enn den andre. Sistnevnte har dog færre sider. Veldig forvirrende. Jauda, skjønner at den ene er utgaven for det britiske markedet, den andre for det amerikanske. Men litt interessant med sideforskjellen på hardcoverversjonene. Særlig når de ser ut til å være ca. like stor. Men selvsagt, fontvalg og linjetetthet har jo mye å si.

Velger å anse det som at selv om jeg får 0,5 færre dødsfall av Evelyn Hardcastle, så får jeg flere sider.

Ja, jeg er så kjedelig at jeg som oftest leser krimromaner. Som oftest. I den grad jeg har sett Pierre Lemaitre diskutert, så er det som oftest som forfatteren av bøkene om politimannen Camille Verhœven, og mer spesifikt boken som het Alex, som visstnok er den første som ble oversatt til engelsk.

Denne måneden leste jeg så den første boken Irene, før jeg leste den tredje, Camille denne uken. Men nå ser jeg på Wikipedia at Camille egentlig er bok nummer 4, fordi Rosy & John regnes som nummer 3. Noe som gjør at f.eks på Goodreads så er det to bøker som krangler om å være #3 i Verhœven trilogien (som nå er på fire bøker).

I henhold til Goodreads ga jeg Alex i sin tid 2 av 5 stjerner. Hvorfor husker jeg ikke helt, detaljene i en roman har som oftest en tendens til å forsvinne etter kort tid, og i alle fall over tre år etterpå. Men den hadde en morsom vri.

Og det hadde Lemaitre i Irene også. Og ellers syntes jeg den var verdt 4 av 5 stjerner. Camille hadde også en vri, men den var ikke like wow som Irene og Alex. Dog, 4 av 5 her også.

Dog, det kan jo hende at de egentlig er mer sterke 3-ere. Men jeg ble litt nysgjerrig på hvorfor jeg i 2015 mente Alex bare var verdt 2. Kan hende det var fordi i Alex så var det mer en beskrivelse av groteske handlinger som ble utført, mens Irene som oftest var en beskrivelse av veldig groteske handlinger som var utført, og som da ikke føles like grotesk. Camille hadde lite av det groteske.

Interessant om effekten av listekåringer, og om hvordan de kan være ødeleggende.

For the past year, the story of Stanich’s has haunted me. For most of that time, I’d been away from Thrillist, as I worked on a book that frequently took me to Portland. Each time I was there, my story would somehow find a way into conversation, like the one with my Lyft driver who asked if I liked burgers. Yes, I said tentatively. “Well, we had a great one here,” he said, as we drove over the Burnside Bridge. “But then some asshole from California ruined it.” Or the time, while sitting at the bar at Clyde Common, the bartender came up to me and in a soft, friendly voice inquired if I’d planned on closing any more burger restaurants while I was in town.

Det er en lokal pizzarestaurant i nærleiken som flere ganger har fått strålende omtale i rikspressen en del ganger, og jeg har lagt merke til at i en periode etter det har den alltid fått ekstra besøk i en stund etterpå. Bra for restauranten, men litt kjedelig for oss i nabolaget.

But then, a month or so later, a different sort of story emerged. The first was in Seattle, where the local restaurant critic wrote about Loretta’s Northwesterner (No. 4 on my top 100), a small local bar that was now being overrun by burger tourists. I heard from friends in Chicago of the many grumblings at Mott Street (No. 7) where people were waiting hours for the bar-only burger while tables in the restaurant sat open. And then came Stanich’s.

Jeg hadde ikke troen på meg selv i forrige uke, men jaggu klarte jeg ikke Polygon igjen. 💯

En gulrotmuffins og te etter den sedvanlige søndagsspaserturen i nydelig høstvær her i Oslo.

Origins av Imagine Dragons. Et band jeg aldri har hørt om. Det kan hende jeg har hørt musikken tidligere, men navnet ringer ingen bjelle.

Dette likte jeg. Variert. Rockete. Litt Mumford & Sons. Noen tendenser til rap. Pop titter innom også.

Kommer nok til å spille denne flere ganger.

Avbildet. Alle menneskene jeg delte kinosal med under en visning av First Man.

En grei film selv om det var vel mye nærbilder og håndholdt/shaky cam. Noen interessante kunsteriske valg på månen (som var beste delen), men alt i alt er jeg litt skuffet. 🍿

Simulation Theory av Muse er første nye album jeg hørte denne uken. Muse er et band jeg har hørt om, men aldri hørt. Bortsett fra The 2nd Law fordi jeg ble nysgjerrig etter å ha hørt Supremacy i forbindelse med introen av Mac Pro (2013) når Phil Schiller uttalte den gang da de bevingede ord «Can’t innovate anymore, my ass». Dog, med tanke på at den modellen fortsatt er den modellen som fortsatt selges på Apple.no, så har de jo begynt å bli litt trist.

Men nok digresjon.

Det er en stund siden jeg hørte på «The 2nd Law». Men jeg husker det som et bra album. «Simulation Theory» er kanskje ikke helt der, men i motsetning til forrige ukes album er nok dette noe jeg kommer til å høre på flere ganger. Rockete spor, rolige spor, noen med litt mer pop over seg.

Interessant om nye iPad Pro, om hvorfor kanskje ting ikke er optimalt ennå med tanke på iOS.

Plausibel teorisering. Kanskje iPad kan bli en maskin for ekte ™️©️®️ jobb.

I dag klarte jeg for første gang (og sannsynligvis siste gang) alle ordene på dagens Polygon i The Times. 💯

Høydepunktene fra årets sluttspill sett fra Boston Red Sox sin side. Alltid moro å gjenoppleve disse. ⚾️

En regntung dag i Tigerstaden (sånn relativt sett). Var ute på den sedvanlige spaserturen, kjøpte en kanelbolle på Kaffe Gram som sannsynligvis ville ha vært forbudt i EU på grunn av kanelinnholdet. Har nettopp fortært den hjemme med litt te samtidig som jeg ser på Viking-Kongsvinger på kopekassa. Og med derby i Manchester senere i ettermiddag og nest siste serierunde i Eliteserien, så blir det en del fotball i dag. Og kanskje litt Red Dead Redemption senere. Men synes jeg har en grei unnskyldning med tanke på været.

Men det var jo kjekt å endelig få teste regnfrakken jeg kjøpte tidligere i høst skikkelig. Forrige gang jeg prøvde den var jeg så sent ute at jeg var 100 meter bak regnet og klarte ikke å ta det igjen.

Bortsett fra å ha sett det ene memet på Twitter en dag, og lest at den handlet om «alkoholisert musiker hjelper talent», så var jeg ellers helt blank om A Star Is Born. Dette er ikke normalt sett den typen film jeg bruker å se, særlig de siste årene ettersom tiden jeg bruker på å se film har lenge vært på en nedadgående kurve (dog, den har et lite oppsving i år, det hjelper å ha fått Odeon på Storo).

Men filmen var litt av en overraskelse. Det er gode sjanser for at det er den beste filmen jeg har sett i år. Samspillet mellom herr Cooper og frøken Gaga var strålende. Den hadde et flott tempo og gode musikkscener. Og scenen mot slutten med hunden foran garasjen, så innsynet mot kjøkkenet opplyst av det røde neonlyset og hagen ellers opplyst av blinkende lys var så slående. Så dramatisk, men samtidig så subtilt.

Og når Ally går alene ut på scenen (selv om det fullt symfoniorkester der) foran en fullsatt konsertsal og synger I’ll Never Love Again så fikk jeg jaggu meg en klump i halsen. Og det var en del i salen som var mer empatiske enn meg.

For en fantastisk film.

Jeg oppgraderte en Mac Mini (2011ish) til SSD og mer RAM på jobben tidligere i år, og det gikk jo bra. Sånn bortsett fra et annen Mini jeg først åpnet for å bytte til SSD for så å finne ut at den allerede hadde SSD, ikke startet etter at jeg satte den sammen igjen. Dog, den hadde en ukjent tilstand før jeg åpnet den, så den kan allerede ha vært ikke fungerende.

Så tør jeg dette, eller er det greiest å bare betale Apple. Må regnes på.

Khalid — Suncity er det andre nye albumet jeg har hørt på denne uken. Nå er vel ikke R&B/Soul den sjangeren jeg hører mest på. Men er sikker på at det finnes bedre enn denne. For dette var kjedelig. Passer som bakgrunnsmusikk, ikke noe som inspirerer til å lytte nøye på flere ganger.

Etter at jeg kjøpte Streaks måtte jeg legge inn noen mål. Bruke tanntråd. Lese i bok. Løse KenKen og annen hjernetrim. Og lytte på to ny album hver uke.

Noen ganger løser det seg greit med hvem jeg skal høre på som f.eks når DumDum Boys slipper noe nytt. Noen ganger går jeg inn i Apple Music, velger «Navigering»så «Ny musikk» og velger noe på måfå under «Aktuelle album og EP-er», ser at det er under en akseptabel sjanger.

Første valg denne uken falt på Gravity Pairs fra Beacon. Aldri hørt om før, og basert på denne smakebiten neppe noe jeg kommer til å høre mer på. Lavmælt. Monotont. Enkelte låter kan kanskje passe som hvilepauser i en litt mer rockete spilleliste.

Skal jeg spille hele albumet på nytt så blir det som dempet bakgrunnsstøy på jobb.

Jøss. Marco Arment er ikke misfornøyd med den nye Mac Mini. Må bety at det er en tre-poengs nothing but net grand slam touchdown.

Avventer bare iFixit sin gjennomgang om hvor vanskelig det evt. er å oppgradere RAM før jeg bestiller for å erstatte en 2009 iMac.

«Nei, hun skjøt»

Jeg jobber normalt med datamaskiner hele dagen. Men noen ganger, avhengig av oppgaven liker jeg å noter med penn i en notatblokk små ting. «Husk dette». «Sjekk opp dette senere». «Ring denne personen».

Og normalt har jeg brukt gel kulepenner jeg har kjøpt på Ebay (det var ikke mulig å få tak i de modellene jeg ville ha i den bredden jeg ønsket her i Norge). Og som oftest noteres det i en notatblokk fra Field Notes (som jeg også har en latterlig stor samling av).

Men tidligere i år begynte jeg å følge litt med på subkulturen fyllepennentusiaster. Leste på blogger. Tittet på Youtube. Og jeg fikk veldig lyst på å kjøpe en kulepenn. Men når utvalget i butikkene i Oslo enten var Lamy Safari eller noe fra Mont Blanc, så virket det som om muligheten for å kloa i en grei fyllepenn til en grei pris var litt rekkevidde om man ikke ville betale dyrt for å handle fra USA eller lignende.

Så ble jeg klar over den norske nettbutikken Tudos som også kunne selge Lamy Safari og Mont Blanc. Og ganske mye i mellom disse to. Og noe som er så veldig veldig veldig langt forbi normal Mont Blanc.

Jeg valgte en Lamy 2000, og litt blekk fra Pilot Iroshizuku.

Jeg liker det enkle designet den har. Formene. Mangelen på skrukork. At det er en så minimal pennesplitt. Og ikke minst, at det er en fordømt god penn å skrive med. Jeg kjøpte en TWSBI Eco for bruk på jobb. Og selv om det er en grei penn til 1/3 av prisen for en 2000, så var det noe med pennesplitten som gjorde at pennen ikke gled like godt på papiret. Så jeg kjøpte faktisk en 2000 til for å ha på jobb.

Kjøpte en Philips Hue starter pack. Igjen. Mest fordi jeg ville ha lys til kjøkkenet, samt den nye broen som støtter Siri og Homekit. Hadde den originale opprinnelig. Kjekt med Siri til den bruken.