Årets lest/hørt/sett/spilt for 2018

Nok et år er straks omme, og mot normalt, kanskje prøve å få ut listen av det medieinnholdet man satte mest pris på i 2018 før året er omme. Som vanlig så er det ikke utgivelsesåret som er relevant for meg, men når jeg så det. Og som vanlig, ikke i rangert rekkefølge.

Lest

Klarte bare 12 av 18 på leseutfordringen jeg lagde til meg selv om på Goodreads, med en viss sjanse for at jeg kan klare nummer 13 i løpet av årets siste dag. Men, samme som fjoråret. Det får årets første halvår ta skylden for, hadde jeg hatt tempoet fra høsten så hadde jeg klart det greit. Har begynt å bruke appen Streaks for å tvinge meg til å lese hver kveld uansett. Ser ut til å hjelpe. Jeg endrer neppe målet fra 18 bøker for neste år, men bør kunne klare det med god margin.

• Pierre Lemaitre skriver om den parisianske kriminaletterforskeren Camille Verhœven, og hans debut Irène (som ikke er den første boken jeg leste om Camille, det var Alex) er faktisk en overraskende god mindfuck som får deg, om ikke å si det høyt, i alle fall til å tenke WTF.
• En annen debutbok var Stuart Turtons The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle (evt. 7,5 om man leser i USA). Groundhog Day møter sjelevandring møter en krimroman. Spennende. Komplekst. Anbefales.

Året ble avsluttet med to bøker av Celeste Ng.

• Everything I Never Told You som var hennes debut fra 2014. Handler om den multikulturelle Lee-familen fra 60 & 70-tallet og hvordan selvmordet til det eldste barnet påvirker alle.
• Little Fires Everywhere som handler om Richardson-familien som bor i den bedre delen av Cleveland (Shaker Heights) rundt 1997 og hva som skjer når kunstneren Mia og hennes datter Pearl kommer ramlende inn i deres liv.

En ting jeg syntes var fascinerende med de to siste romanene var hvordan Ng fremstilte de to yngste i hver familie på en interessant og veslevoksen måte.

Hørt

Kun to nye på årets liste. Ellers er mange av de gamle traverne der. Jeg hører fortsatt på mange podcaster, til og fra jobb, og ellers når jeg er ute og spaserer i helgene.

• Den er kun på fire episoder, men How To F#€k Up An Airport handler om hvordan Berlin/Brandenburg/Tyskland klarte å … vel, f#€ke opp byggingen av den nye flyplassen til Berlin (som fortsatt ikke er åpnet). Det er fare for at man kan pådra seg nakkeskade pga hoderysting og bli sett på som gal pga latterutbrudd om man hører på den i offentligheten.
• Jeg liker tv-serien The Good Place (den vil bli nevnt igjen senere). Og som en perfekt partner til den, så lagde NBC tidligere i år en podcast som går til den. Hver episode av podcasten er knyttet opp mot tilsvarende episode fra tv-serien ledet av Marc Evan Jackson (I play Shawn) og med gjester relevant for episoden de snakker om. Skuespillere, forfattere, regissører eller andre som deltar i produksjonen. Pass på å ha sett de to første sesongene av serien før man hører på Ch1 - Ch26. Disse episodene er spilt inn mens de holdt på å lage sesong 3, så disse episodene tar ofte opp ting som skjer i senere episoder av de to første sesongene. Men fra Ch27/28 og fremover er episodene spilt inn like etter at episoden de skal snakke om er sendt på TV.

Ellers gir jo fortsatt Poscast, My Dad Wrote A Porno, The Talk Show og The Incomparable mange timer med underholdning.

Film

Det har vært et usedvanlig aktivt kinoår for meg i 2018. Det hjelper nok at Odeon åpnet på Storo. Minst ti filmer har det blitt der.

• Avengers: Infinity War må nesten nevnes. Ikke fordi det var en strålende film (den var helt grei), men fordi det var første filmen jeg så på Odeon. I IMAX. I 3D
• Black Panther. Morsom (særlig når man hadde det morsomt på den hvite manns bekostning). En en troverdig bad-guy med flere dimensjoner.
• Deadpool 2 er foreløpig siste IMAX film jeg har sett på Odeon, fordi de var så hyggelig å sende denne i 2D. Noe de ellers ikke gjør. Men Ryan Reynolds er herlig som Deadpool, og filmen er hysterisk morsom.
• Mission: Impossible - Fallout. Siste Jason Bourne var skuffende. James Bond er et salig rør der man via flaks klarer å lage en okei film en gang i blant. Men Ethan Hunt holder koken (om man ser bort i fra John Woo bidraget (som ved en nylig gjentitt faktisk var litt bedre enn man husket den som)).
• Bohemian Rhapsody som forteller den sanne historien om Queen. Eller kanskje ikke. Den har kanskje en lemfeldig omgang med sannhet og historie. Men god var den.
• Coco og konseptet Día de Muertos var et meget godt bakteppe for denne rørende animasjonsfilmen.
• Spider-Man: Into the Spider-Verse er i alle fall den beste animasjonsfilmen jeg har sett som ikke kommer fra Pixar (og bedre enn mange av de som er lagd av Pixar).
• A Star Is Born. Jeg bruker normalt å ikke rangere det jeg lister opp, men når det gjelder film så er «A Star Is Born» helt klart den beste filmen jeg har sett i 2018.

Ellers må jeg gi hederlig omtale til Ocean’s Eight, Johnny English Strikes Again og First Man. Ikke for at de var så gode filmer (Ocean’s Eight hadde litt større plotproblemer enn filmer flest, Johnny English Strikes Again er bare en okei agentkomedie, og First Man prøvde litt for hardt å være kunstnerisk men ble for kjedelig), men fordi på disse tre forestillingene var jeg eneste person i kinosalen.

Det har vært lenge et mål for meg, har vært nære noen ganger i Oslo, og i sommer ødela jeg sjansen for noen andre når jeg kom inn som tredje og siste person på Ant-Man and the Wasp. Men på «Ocean’s Eight» klarte jeg det endelig. Og på «Johnny English Strikes Again» hadde jeg hele luksussalen for meg selv.

TV

Kaller det fortsatt TV selv om det meste går via strømmetjenester. Og som vanlig er det mange gode serier å se, nesten alt for mange.

• The End of the F***ing World handler om James som er ganske sikker på at han er en psykopat og Alyssa som får med James på en roadtrip for å finne faren hennes.
• Star Trek: Discovery er ikke din fars Star Trek. Påkostet serie som kronologisk er fra samme tid rundt den originale serien fra 60-tallet. Enkelt og greit noe av det beste fra Star Trek noensinne.
• The Good Place er fortsatt en av de beste seriene noensinne, med en av de bedre rollebesetningene noensinne. Der andre med mindre selvtillit ville ha brukt lang tid å «bruke» opp et premiss/lokasjon, kanskje brukt hele sesongen på det, så haster «The Good Place» av gårde fordi de vet at kvalitet slår kvantitet.
• Travelers viser at det er mulig å lage gode sci-fi serier med enkle midler. Episoden «17 Minutes» er en veldig interessant episode.
• Counterpart handler om at man i Berlin har en grenseovergang til en parallell verden, der ting er for det meste likt på begge sider, men noen forskjeller er det. Spionthriller med sci-fi elementer. J.K Simmons er fantastisk i sine to roller. Dette er i særklasse strålende TV.
• Collateral er en grei 4-timers miniserie som omhandler et drap på et pizzabud. Carey Mulligan er strålende.
• Halt and Catch Fire. Jeg så ferdig de tre siste sesongene. Likte godt hvordan de hoppet frem i tid mellom sesongene. Og det ble vemodig mot slutten. Og samtidig greide de å avslutte slik at man ble fornøyd med slutten og samtidig kunne ha tenkt seg en sesong eller to til.
• Westworld er kanskje en av de mer komplekse seriene som man kan se på med sine multiple tidslinjer i hver episode/sesong. Og er kanskje en serie som tjener på at man følger med på Reddit, utallige podcaster og andre fora. Min forståelse for serien lider nok litt under av at jeg først begynte å titte på den noen episoder inn i sesong 2, så det ble litt mer enn en slow-binge. Samt at jeg holdt meg unna alternative medier bortsett fra en podcast til The Ringer og NRK Filmpolitiet.
• Barry er en serie som balanserer mellom å være komedie og drama (med mer drama enn komedie) på en ypperlig måte. Hader er ypperlig som leiemorderen Barry, og Winkler er fantastisk som teaterlæreren Gene.
• The Americans hadde sin serieavslutning i år. Og for en avslutning det var. Telemarknedslag med 5*20 i stil og ny bakkerekord. Hadde også en rolig gjentitt av hele serien i år, og til og med min tidligere mislikte sesong 5 vokste når jeg så den uten den årelange pausen mellom sesongene før og etter.
• Killing Eve er rett og slett fantastisk om leiemorderen Villanelle (spilt av Jodie Comer) og agenten Eve (spilt av Sandra Oh) som jakter på førstnevnte. Eller kanskje det er førstnevnte som leker med sistnevnte. Jodie Comer er i særklasse noe av det beste jeg har sett på TV i år.
• Succession er en mørk og dyster, med til tider utmerket sort humor dramaserie om mediefamilien Roy (née Murdoch).
• Patriot (née Sad Spies om man hører på TV Talk Machine podcasten) er en absurd spionserie om agenten John Tavner som alltid er, vel, trist. Trist på en særdeles trist måte. Fantastisk.
• Condor er en klassisk paranoia-hvem-kan-man-stole-på spionserie, uten at de (i første sesong i alle fall) overdriver hvem man ikke kan stole på.
• Jack Ryaner litt mer superhelt James Bon^H^H Jack Ryan enn den analytiske man kjenner til fra de første romanene. Men severdig.
• Letterkenny er en fantastisk kanadisk komedie.
• The Crown. I den grad man kan ha sympati med en monark, så klarer de to første sesongene til «The Crown» å frembring det. Claire Foy er utmerket i rollen som Dronning Elizabeth, mens Matt Smith greier å få frem hvor stor ding-dong Philip visstnok er i virkeligheten.
• De Dag er en belgisk serie som alternerer mellom å vise situasjonen for politiet og bankranerne i et gisseldrama. Første episode er fra politiets synsvinkel, andre episode fra bankranerne …
• Le Bureau des Légendes er kanskje den beste og realistiske serien med tanke på etterretning og spionasje.
• Forever handler om ekteparet June og Oscar som plutselig befinner seg i en merkelig situasjon. Noe mer er det ikke å si, det er bare å se om man har Amazon Prime Video.
• The Young Pope med Jude Law som den nye og unge og overraskende konservative Paven.
• Bodyguard er kanskje litt bonkers i siste episode, men ellers overrasker den godt med timingen av enkelte hendelser.

Ellers hederlig omtale til The Looming Tower, Better Call Saul, Billions, Brooklyn Nine-Nine og Silicon Valley.

Spill

Jeg har ikke spilt så mye av Red Dead Redemption 2 ennå, men det er naturlig å nevne det. MLB The Show er fortsatt et av tidenes beste sportsspill, og jeg har kommet til 2029 elns med min spiller jeg lagde i 2015 versjonen av spillet. Hurra for savegame import.

Ellers burde jeg spilt mer på Nintendo Switch. Det er noen virkelig gode spill der som jeg burde ha startet på.

Og for å bremse det mentale forfallet, så setter jeg pris på hver dag å løse de forskjellige puslespillene i The Times, særlig Suko, Futoshiki og KenKen.

Annet

Jeg begynte å barbere meg noe annet enn med Gillette. Jeg fant endelig en kaffeløsning jeg virkelig liker. Stor isbit i bourbonen er herlig. Og selv om man kan bruke enda mer på fyllepenner, så er de 1600ish jeg brukte på en LAMY 2000 en veldig god investering. Og det å ha gått fra en Apple Watch Series 0 til Apple Series 4 var en veldig grei oppgradering. Og i løpet av 2019 skal jeg få ordnet med esim til den også.