Dette er den mest irriterende situasjonen i Polygon. Mangler ett ord, og dette ordet bruker alle bokstavene (det er alltid minst ett ord som bruker alle bokstavene). Men jeg klarer ikke å finne det.

Damn you «fenland».

low-lying wet land with grassy vegetation; usually is a transition zone between land and water; “thousands of acres of marshland”; “the fens of eastern England”

Frem til høsten 2018 hadde jeg sett på alt av Arrow, The Flash, og bortsett fra de siste to episodene, begge sesongene av Supergirl. Samt også alt av Legends of Tomorrow. Men som bemerket for ett år siden, Arrow og Flash begynte å føles som jobb, ikke underholdning. Det rammet også Supergirl.

Men av en eller annen grunn ikke Legends of Tomorrow. Første sesong var veldig meeeh, særlig på grunn av en fryktelig meh bad guy. Sesong 2 og 3 fikk jo en grei dose med Neal McDonough som Damien Darkh. Samt at det virket som om de ble litt mer løsslupne og ikke tok seg fullt så alvorlig, CW lot de få litt mer spillerom. Ikke så avhengig av å passe sammens med Arrow og Flash som er i samme verden, i motsetning til Supergirl som kommer fra en paralell verden.

Og ingenting viser det mer tydelig enn episode 8 av sesong 4 som kom i midten av desember, Legends of To-Meow-Meow, der forfattere og skuespillere ser virkelig ut til å ha det moro. For en serie som har klart å leke med forventingene (reise tilbake i tid for å få George Lucas til å lage Star Wars for å redde Brandon Routh sin figur i fremtiden er morsomt, så klarte de virkelig å ta den helt ut med Legends of To-Meow-Meow. En annen god episode er også Here I Go Again fra tredje sesong.

Herrejebsus for en slaraffendag. En liten spasertur for å stikke innom bakeriet for å et bakverk til ettermiddagsteen, samt å få litt frisk luft i alt regnværet. Og for å gjøre litt arbeid for å fylle opp ringene på epleklokken.

Jeg vet ikke hva innholdet var i tanken, men lekkasjen var fascinerende likevel.

Måtte jo ha denne vinen med den etiketten og det navnet.

Synes Sliding Van Doors episoden av Unbreakable Kimmy Schmidt var en moro vri på en relativt sprø serie.

Jeg har en del digitale abonnement på diverse utenlandske & innenlandske nyhetsmedier (der andre har støttemedlemskap på treningsstudio, så har jeg det på hjernestudio). Men jeg setter veldig pris på Nextdraft. Greit utvalg av dagens interessante linker (dog USA-sentrisk).

Har begynt å lese 84K av Claire North. Har ikke kommet i gang med plotet, men setter pris på verdenen Claire North beskriver om et dystopisk Storbritannia i nær fremtid.

Pats vant Superb Owl som jeg regnet med. En dårlig finale i så måte. Hadde egentlig aldri noe nerve. Var det forsvaret som var godt, eller angrepet som var dårlig? En blandings sannsynligvis. Goff var i alle fall litt for nervøs og fikk aldri roen over spillet sitt.

Hadde som normalt fri i dag, så etter 4-5 timer med søvn vandret jeg ned til Grünerløkka og tok en kaffe lat^H^H^H frokost på Nighthawk Diner med normalt traktekaffe attåt (eneste de har der uansett).

Vandret videre til byen, men tok trikken rett til Storo og stakk innom Odeon for å se Vice i godt selskap.

For fjerde gang fikk jeg en kinosal for meg selv, denne gangen Odeons nest største sal med plass til 238.

Det kan, jeg understreker kan, være at jeg bommer på resultattipset for Superb Owl LIII.

Da er det om noen timer klart for Superb Owl LIII mellom Rams og Patriots. Og ettersom Bills ikke er med, så heier jeg som normalt på AFC-laget. Som jeg er sånn passe sikker på er Patriots. Jeg følger ikke så veldig mye med lengre. Og har blitt så gammel at jeg ikke giddet å kjøpe en symbolsk Budweiser for å drikke under kampen. Selv om jeg faktisk har fri fra jobb i morgen.

Tror det blir en jevnspilt batalje, som Patriots trekker det lengste strået. 27-24 Pats over Rams.

Bloody January er første bok i det jeg antar er en serie på minst 12 bøker om kriminaletterforskeren Harry McCoy i Glasgow skrevet av Alan Parks. Hvorfor 12 bøker? Fordi neste heter February’s Son. Så jeg antar at navnet på årets måneder vil være en gjenganger i tittelen.

For meg er dette en krimroman midt på treet. Begynner å bli lei av forsofne politifolk med alkohol og andre problemer. I alle fall når bokens mysterium er … hm … ikke så mystisk. Ofrene er kvinner (som de ofte dessverre er), og blir overfladisk behandlet. At handlingen også er lagt til 70-tallet med datidens menneskesyn gir meg bittelitt avsmak når den ellers er såpass svak. McCoy har ingen personlighet bortsett fra det å være forsoffen.

Likevel, så er det en bitteliten sjanse for at jeg kommer til å lese February’s Son. Fordi jeg liker serier der man har et kjent persongalleri å spille på. Får bare håpe Parks utvikler hovedpersonen og resten en god del mer. ★★★

Har begynt å titte på det. I det minste fyrt opp en ubuntu-vm på microserveren og installert hugo med

sudo snap install hugo

Så litt på vei er jeg jo. Skal vel finne en tema jeg liker, og som jeg klarer å modifisere litt. Så får jeg se om jeg klarer å sette av tid til det.

Er i hovedsak fornøyd med de endringene jeg har gjort her takket være at jeg fikk kopiertstjelt fra Khaled. Men i dag postet Manton om de nye endringene han forespeilet oss på årets andre dag.

Og det høres jo spennende ut. Så får se om man begynner å titte på det.

Hadde fri i dag, og benyttet sjansen til å se The Favourite på kino (luksussalen på Odeon). Bra film, likte den godt. Sjarmerende og velspilt. Med en klype særegenhet.

Kaffe er viktig om morgenen, særlig på jobb. Og det er like viktig at den holder seg varm lengst mulig. Og den beste er etter min mening denne fra Stanley.

Jeg hadde forgjengeren også, som var bra nok, men hadde et lite designproblem fordi noen ganger kunne plastikken i åpningsmekanismen bli utvidet slik at det ble litt vanskelig å trykke inn knappen (et scenario jeg så for meg før jeg kjøpte den). Men jeg likte den likevel.

Så når jeg så en oppgradert versjon på det lokale kjøpesenteret, så var jeg ikke i tvil. Særlig når den nye åpningsmekanismen så ut til å være bedre designet.

Og to minutter etterpå fikk man ORFE som siste ord som manglet. Kunne ha sverget på at jeg hadde prøvd det.

Ack. Dette var irriterende.

Måtte pause noen ganger før følelsene tok overhånd

I bloggen sin skrev Mats om dataskjermen han satt foran, i over halvparten av tiden han fikk her på jorden:«It’s not a screen, it’s a gateway to wherever your heart desires»

Da Mats døde, forsto foreldrene verdien av spillingen

Weezer. Weezer (Teal Album). Weezer er enda et av disse bandene jeg har hørt om og sannsynligvis hørt en del av, men egentlig aldri hørt på.

Men i går begynte jeg å se følgende bilde i twitterfeeden min.

Så da følte jeg et behov for å lytte på. Og det er jo en grei samling av låter fra 60 til 90-tallet de covrer. Men det er ikke noe spesielt med det de gjør synes jeg, uten å ha sammenlignet så veldig nøye med originalene. Ryan Adams med 1989 gjør jo en vri på Taylor Swift sin 1989. Eller f.eks når Apocalyptica spiller Metallica på cello. Da snakker vi cover.

Spiller den nok noen ganger til, men tror jeg heller skal lage en spilleliste basert på originalene.

Skremmende historier om man blir truffet av ondskapsmaskinen.

Amid this explosive growth, one aspect has been underappreciated: the human cost. What is the toll paid by those caught up in these falsehoods? And how are they fighting back?

Og denne var bittelitt personlig interessant.

A few days before the Parkland shooting, a photo of Fontaine wearing a T-shirt of Marx, Lenin, Mao and other communist luminaries dressed in party hats had been grabbed from his Instagram feed and posted by an anonymous user on 4chan, where he was promptly derided as a “lefty dimwit”. The T-shirt, Fontaine protests, was a joke, a pun on Communist party.

Fordi jeg har samme t-skjorte selv. Andre fester finnes det også.

Rart at dette ikke virket altså.

To dager på rad jeg har klart alle ordene i Polygon. Føler det er sånn passe effent.