Observasjon fra mens jeg ventet på at falafelen skulle bli ferdig.

Damen som insisterte på å snakke engelsk til personen bak kassa som snakket til henne på norsk. Greit nok at han ser ut til å komme fra midtøsten, men når han snakker norsk til deg, så kan du nok bruke norsk selv

Det var colaflasken sin det.

Time Capsule skyskraperen lagde plutselig en litt irriterende lyd. Slo den av/på, men den fortsatte å lage lyden + at den etter en stund begynte og hyle og ga følgende beskjed i Airport-appen.

Likte første sesong av House of Cards. Ganske sikker på at jeg satte pris på sesong 2 (om ikke i samme grad). Og basert på hva jeg skrev i min oversikt over mediainnholdet jeg likte i 2016, så likte jeg sesong 4 litt (og da sannsynligvis sesong 3 en del mindre).

Og ikke minst fjerde sesong av House Of Cards som greide å snu skuta litt. Og som kanskje har en av den best avslutningsscenen på en sesong.

Sesong 5 begynte å bli litt mer outrert enn vanlig, og sjette (og det jeg tror er siste) sesong fortsetter den trenden. Det er en velprodusert serie med et meget bra visuelt uttrykk. Men samtidig lider den av at den nye sesongen må toppe forrige sesong i sin overdrevenhet. Så da blir det litt vel mange drap. Og veldig rar og usannsynlig politikk. På den annen side, se hvem som styrer i USA i dag.

Og på slutten av det hele, så er det vel i bunn og grunn bare den første sesongen som er noe særlig. Velspilt, vellagd og spennende. Og tankene går til det jeg skrev om Origin

The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman

Og det er litt sånn med House of Cards. Første sesong var noe spesielt, men de klarte egentlig aldri å gjenskape det som gjorde den spesiell. Men det var et spennende første skritt for Netflix som produsent av TV-serier.

Men det er kanskje på tide å se den engelske originalen.

Jeg har vel sett og lest litt flere av denne typen innenfor musikkanmeldelser (det er en tendens at det er de som blir videreformidlet) enn innenfor andre typer underholdning. Noen kan være morsomme, men som oftest er det et medium for anmelderen å vise frem sitt språklige vidd og fremragende metaforer. Og når jeg skriver fremragende så mener jeg overdrevne.

This potential for fearsome, mentions-ruining clapback was only magnified in 2018, which happily generated some of the harshest reviews in recent memory. In October, Pitchfork’s Jeremy D. Larson lambasted Anthem of the Peaceful Army, the full-length debut from the ludicrously Led Zeppelin–aping young rock band Greta Van Fleet. (Opening line: “Greta Van Fleet sound like they did weed exactly once, called the cops, and tried to record a Led Zeppelin album before they arrested themselves.”) This Larson tweet summarizes the resulting online conversation.

The Art of the Pan: What’s the Point of a Bad Review in 2019?

Skjønner at alderen begynner å tynge når det særs hyggelig nachspielet natt til tirsdag i forbindelse med et jobbseminar henger igjen til etter lunsj på torsdag.

Evt. så er det at det er noen år siden sist man holdt det gående så lenge og er ute av trening.

Flaks at de bommet på fargene når det var så åpenbart at noe var feil.

Past Tense er nyeste boka om Jack Reacher. Han er veldig Jack Reacherete i denne også (dog, dette er muligens første gangen han ikke sexer opp den lokale kvinnelige representanten for justismyndighetene (eller annen lokal sterk kvinnerolle). Har vært i gjære i noen bøker, og jeg trodde vi hadde det gjennombruddet i forrige bok. Men den gang ei.

Men som sagt. Jack Reacher er Jack Reacher. Og den har greit driv og man har alltid lyst å lese litt videre. Men Jack Reacher som vandrer rundt som eldre eks-militær begynner å bli litt kjedelig.

Selv om den ene er godt skjult bak materen, og de andre rømte når jeg stoppet opp for å ta bildet, så er fuglematen populær i nabolaget.

Sjokkerende nok, det var MTU igjen.

Da er man ombord i toget fra Stiftsstaden til Tigerstaden, etter nesten tre veldig greie og påkrevde ferieuker.

For en stund siden endret jeg designet på micro.blog til Primrose. Var ikke en fan, men jeg hadde sett at @kaa hadde brukt den som grunnlaget for sin micro.blog. Og hadde planer om å spørre han om jeg kunne kopierestjele det som et grunnlag for min side. Men det tok jo en stund før jeg turte å spørre (lider litt for ofte under «frykten for et nei er alltid større enn håpet om et ja»).

Men i romjula spurte jeg endelig og fikk et ja, så lenge jeg lovte å stjele som en kunstner. Så spørs det jo om jeg har gjort det. Jeg har endret til å bruke forskjellige varianter av IBM Plex fonten, endret litt på farger, ikke brukt topp og bunngradient som bakgrunnsbilde. Og hadde egentlig tenkt å gjøre flere endringer.

Men da så jeg at @manton la ut følgende post på hans blogg.

Very cold and rainy day in Austin as it’s starting to feel like 2019 is really here. I’ve been wrapping up a new foundation for themes and customization on M.b that I can’t wait to share.

Så da er det vel like greit å dytte ut det lille jeg har før det blir evt. flere muligheter/kompleksiteter. Kanskje.

Eller skulle jeg like gjerne ha ventet på de omtale endringene.

Greit å starte året med full pott på Polygon

Nok et år er straks omme, og mot normalt, kanskje prøve å få ut listen av det medieinnholdet man satte mest pris på i 2018 før året er omme. Som vanlig så er det ikke utgivelsesåret som er relevant for meg, men når jeg så det. Og som vanlig, ikke i rangert rekkefølge.

Lest

Klarte bare 12 av 18 på leseutfordringen jeg lagde til meg selv om på Goodreads, med en viss sjanse for at jeg kan klare nummer 13 i løpet av årets siste dag. Men, samme som fjoråret. Det får årets første halvår ta skylden for, hadde jeg hatt tempoet fra høsten så hadde jeg klart det greit. Har begynt å bruke appen Streaks for å tvinge meg til å lese hver kveld uansett. Ser ut til å hjelpe. Jeg endrer neppe målet fra 18 bøker for neste år, men bør kunne klare det med god margin.

• Pierre Lemaitre skriver om den parisianske kriminaletterforskeren Camille Verhœven, og hans debut Irène (som ikke er den første boken jeg leste om Camille, det var Alex) er faktisk en overraskende god mindfuck som får deg, om ikke å si det høyt, i alle fall til å tenke WTF.
• En annen debutbok var Stuart Turtons The Seven Deaths of Evelyn Hardcastle (evt. 7,5 om man leser i USA). Groundhog Day møter sjelevandring møter en krimroman. Spennende. Komplekst. Anbefales.

Året ble avsluttet med to bøker av Celeste Ng.

• Everything I Never Told You som var hennes debut fra 2014. Handler om den multikulturelle Lee-familen fra 60 & 70-tallet og hvordan selvmordet til det eldste barnet påvirker alle.
• Little Fires Everywhere som handler om Richardson-familien som bor i den bedre delen av Cleveland (Shaker Heights) rundt 1997 og hva som skjer når kunstneren Mia og hennes datter Pearl kommer ramlende inn i deres liv.

En ting jeg syntes var fascinerende med de to siste romanene var hvordan Ng fremstilte de to yngste i hver familie på en interessant og veslevoksen måte.

Hørt

Kun to nye på årets liste. Ellers er mange av de gamle traverne der. Jeg hører fortsatt på mange podcaster, til og fra jobb, og ellers når jeg er ute og spaserer i helgene.

• Den er kun på fire episoder, men How To F#€k Up An Airport handler om hvordan Berlin/Brandenburg/Tyskland klarte å … vel, f#€ke opp byggingen av den nye flyplassen til Berlin (som fortsatt ikke er åpnet). Det er fare for at man kan pådra seg nakkeskade pga hoderysting og bli sett på som gal pga latterutbrudd om man hører på den i offentligheten.
• Jeg liker tv-serien The Good Place (den vil bli nevnt igjen senere). Og som en perfekt partner til den, så lagde NBC tidligere i år en podcast som går til den. Hver episode av podcasten er knyttet opp mot tilsvarende episode fra tv-serien ledet av Marc Evan Jackson (I play Shawn) og med gjester relevant for episoden de snakker om. Skuespillere, forfattere, regissører eller andre som deltar i produksjonen. Pass på å ha sett de to første sesongene av serien før man hører på Ch1 - Ch26. Disse episodene er spilt inn mens de holdt på å lage sesong 3, så disse episodene tar ofte opp ting som skjer i senere episoder av de to første sesongene. Men fra Ch27/28 og fremover er episodene spilt inn like etter at episoden de skal snakke om er sendt på TV.

Ellers gir jo fortsatt Poscast, My Dad Wrote A Porno, The Talk Show og The Incomparable mange timer med underholdning.

Film

Det har vært et usedvanlig aktivt kinoår for meg i 2018. Det hjelper nok at Odeon åpnet på Storo. Minst ti filmer har det blitt der.

• Avengers: Infinity War må nesten nevnes. Ikke fordi det var en strålende film (den var helt grei), men fordi det var første filmen jeg så på Odeon. I IMAX. I 3D
• Black Panther. Morsom (særlig når man hadde det morsomt på den hvite manns bekostning). En en troverdig bad-guy med flere dimensjoner.
• Deadpool 2 er foreløpig siste IMAX film jeg har sett på Odeon, fordi de var så hyggelig å sende denne i 2D. Noe de ellers ikke gjør. Men Ryan Reynolds er herlig som Deadpool, og filmen er hysterisk morsom.
• Mission: Impossible - Fallout. Siste Jason Bourne var skuffende. James Bond er et salig rør der man via flaks klarer å lage en okei film en gang i blant. Men Ethan Hunt holder koken (om man ser bort i fra John Woo bidraget (som ved en nylig gjentitt faktisk var litt bedre enn man husket den som)).
• Bohemian Rhapsody som forteller den sanne historien om Queen. Eller kanskje ikke. Den har kanskje en lemfeldig omgang med sannhet og historie. Men god var den.
• Coco og konseptet Día de Muertos var et meget godt bakteppe for denne rørende animasjonsfilmen.
• Spider-Man: Into the Spider-Verse er i alle fall den beste animasjonsfilmen jeg har sett som ikke kommer fra Pixar (og bedre enn mange av de som er lagd av Pixar).
• A Star Is Born. Jeg bruker normalt å ikke rangere det jeg lister opp, men når det gjelder film så er «A Star Is Born» helt klart den beste filmen jeg har sett i 2018.

Ellers må jeg gi hederlig omtale til Ocean’s Eight, Johnny English Strikes Again og First Man. Ikke for at de var så gode filmer (Ocean’s Eight hadde litt større plotproblemer enn filmer flest, Johnny English Strikes Again er bare en okei agentkomedie, og First Man prøvde litt for hardt å være kunstnerisk men ble for kjedelig), men fordi på disse tre forestillingene var jeg eneste person i kinosalen.

Det har vært lenge et mål for meg, har vært nære noen ganger i Oslo, og i sommer ødela jeg sjansen for noen andre når jeg kom inn som tredje og siste person på Ant-Man and the Wasp. Men på «Ocean’s Eight» klarte jeg det endelig. Og på «Johnny English Strikes Again» hadde jeg hele luksussalen for meg selv.

TV

Kaller det fortsatt TV selv om det meste går via strømmetjenester. Og som vanlig er det mange gode serier å se, nesten alt for mange.

• The End of the F***ing World handler om James som er ganske sikker på at han er en psykopat og Alyssa som får med James på en roadtrip for å finne faren hennes.
• Star Trek: Discovery er ikke din fars Star Trek. Påkostet serie som kronologisk er fra samme tid rundt den originale serien fra 60-tallet. Enkelt og greit noe av det beste fra Star Trek noensinne.
• The Good Place er fortsatt en av de beste seriene noensinne, med en av de bedre rollebesetningene noensinne. Der andre med mindre selvtillit ville ha brukt lang tid å «bruke» opp et premiss/lokasjon, kanskje brukt hele sesongen på det, så haster «The Good Place» av gårde fordi de vet at kvalitet slår kvantitet.
• Travelers viser at det er mulig å lage gode sci-fi serier med enkle midler. Episoden «17 Minutes» er en veldig interessant episode.
• Counterpart handler om at man i Berlin har en grenseovergang til en parallell verden, der ting er for det meste likt på begge sider, men noen forskjeller er det. Spionthriller med sci-fi elementer. J.K Simmons er fantastisk i sine to roller. Dette er i særklasse strålende TV.
• Collateral er en grei 4-timers miniserie som omhandler et drap på et pizzabud. Carey Mulligan er strålende.
• Halt and Catch Fire. Jeg så ferdig de tre siste sesongene. Likte godt hvordan de hoppet frem i tid mellom sesongene. Og det ble vemodig mot slutten. Og samtidig greide de å avslutte slik at man ble fornøyd med slutten og samtidig kunne ha tenkt seg en sesong eller to til.
• Westworld er kanskje en av de mer komplekse seriene som man kan se på med sine multiple tidslinjer i hver episode/sesong. Og er kanskje en serie som tjener på at man følger med på Reddit, utallige podcaster og andre fora. Min forståelse for serien lider nok litt under av at jeg først begynte å titte på den noen episoder inn i sesong 2, så det ble litt mer enn en slow-binge. Samt at jeg holdt meg unna alternative medier bortsett fra en podcast til The Ringer og NRK Filmpolitiet.
• Barry er en serie som balanserer mellom å være komedie og drama (med mer drama enn komedie) på en ypperlig måte. Hader er ypperlig som leiemorderen Barry, og Winkler er fantastisk som teaterlæreren Gene.
• The Americans hadde sin serieavslutning i år. Og for en avslutning det var. Telemarknedslag med 5*20 i stil og ny bakkerekord. Hadde også en rolig gjentitt av hele serien i år, og til og med min tidligere mislikte sesong 5 vokste når jeg så den uten den årelange pausen mellom sesongene før og etter.
• Killing Eve er rett og slett fantastisk om leiemorderen Villanelle (spilt av Jodie Comer) og agenten Eve (spilt av Sandra Oh) som jakter på førstnevnte. Eller kanskje det er førstnevnte som leker med sistnevnte. Jodie Comer er i særklasse noe av det beste jeg har sett på TV i år.
• Succession er en mørk og dyster, med til tider utmerket sort humor dramaserie om mediefamilien Roy (née Murdoch).
• Patriot (née Sad Spies om man hører på TV Talk Machine podcasten) er en absurd spionserie om agenten John Tavner som alltid er, vel, trist. Trist på en særdeles trist måte. Fantastisk.
• Condor er en klassisk paranoia-hvem-kan-man-stole-på spionserie, uten at de (i første sesong i alle fall) overdriver hvem man ikke kan stole på.
• Jack Ryaner litt mer superhelt James Bon^H^H Jack Ryan enn den analytiske man kjenner til fra de første romanene. Men severdig.
• Letterkenny er en fantastisk kanadisk komedie.
• The Crown. I den grad man kan ha sympati med en monark, så klarer de to første sesongene til «The Crown» å frembring det. Claire Foy er utmerket i rollen som Dronning Elizabeth, mens Matt Smith greier å få frem hvor stor ding-dong Philip visstnok er i virkeligheten.
• De Dag er en belgisk serie som alternerer mellom å vise situasjonen for politiet og bankranerne i et gisseldrama. Første episode er fra politiets synsvinkel, andre episode fra bankranerne …
• Le Bureau des Légendes er kanskje den beste og realistiske serien med tanke på etterretning og spionasje.
• Forever handler om ekteparet June og Oscar som plutselig befinner seg i en merkelig situasjon. Noe mer er det ikke å si, det er bare å se om man har Amazon Prime Video.
• The Young Pope med Jude Law som den nye og unge og overraskende konservative Paven.
• Bodyguard er kanskje litt bonkers i siste episode, men ellers overrasker den godt med timingen av enkelte hendelser.

Ellers hederlig omtale til The Looming Tower, Better Call Saul, Billions, Brooklyn Nine-Nine og Silicon Valley.

Spill

Jeg har ikke spilt så mye av Red Dead Redemption 2 ennå, men det er naturlig å nevne det. MLB The Show er fortsatt et av tidenes beste sportsspill, og jeg har kommet til 2029 elns med min spiller jeg lagde i 2015 versjonen av spillet. Hurra for savegame import.

Ellers burde jeg spilt mer på Nintendo Switch. Det er noen virkelig gode spill der som jeg burde ha startet på.

Og for å bremse det mentale forfallet, så setter jeg pris på hver dag å løse de forskjellige puslespillene i The Times, særlig Suko, Futoshiki og KenKen.

Annet

Jeg begynte å barbere meg noe annet enn med Gillette. Jeg fant endelig en kaffeløsning jeg virkelig liker. Stor isbit i bourbonen er herlig. Og selv om man kan bruke enda mer på fyllepenner, så er de 1600ish jeg brukte på en LAMY 2000 en veldig god investering. Og det å ha gått fra en Apple Watch Series 0 til Apple Series 4 var en veldig grei oppgradering. Og i løpet av 2019 skal jeg få ordnet med esim til den også.

Sikkert mange som lider av det samme.

It’s true that people often shove more into their brains than they can possibly hold. Last year, Horvath and his colleagues at the University of Melbourne found that those who binge-watched TV shows forgot the content of them much more quickly than people who watched one episode a week. Right after finishing the show, the binge-watchers scored the highest on a quiz about it, but after 140 days, they scored lower than the weekly viewers. They also reported enjoying the show less than did people who watched it once a day, or weekly.

Jeg unngår som oftest å se mer enn en episode pr. kveld for serier jeg virkelig har lyst å se, og helst ikke flere enn to i uka. Men noen ganger skeier man ut og ser på flere pr. dag eller flere enn to i uka. De forsvinner ofte fortere ut fra husken.

Queen. A Day at the Races. Generelt ikke så konseptaktig som det forrige. Mest grei rock. The Millionaire Waltz var vel mest konsept. Ellers var det grei blanding av rock med raffe riff og litt roligere som viste frem stemmen til Mercury.

Death By Unga Bunga. So Far So Good So Cool. Grei garasjerock fra Norge, med heftige riff og en grei dose fuzz. 11 spor og over på 34 minutter. Av en eller annen grunn setter jeg pris på det. Når man har 14-16 spor og albumet er på over 60 minutter, så sier det meg at det er noen som ikke greier å si nei når noen burde ha gjort det.

Må jo bare legge meg flat og unnskylde for tapet til Tottenham. Burde ha skjønt at gudene ikke ville la meg ha det hyggelig ute med god mat og øl fra fat.

Fra plassen Trondheim har utsmykket og kalt opp etter Julius Paltiel for å hedre hans minne. På ungdomsskolen eller i videregående var han på besøk i klassen for å fortelle om hans tid i konsentrasjonsleir. Det gjorde inntrykk, særlig når han viste frem nummeret som var tatovert på armen.

Var på julekino i dag og så på Spider-Man: Into the Spider-Verse. Strålende film. Litt kaotiske scener under de store slåsskampene (greit å ha sett den i 2D). Men morsom. Og fantastisk filmatisk. De kunne sikkert ha gjort det på en «normal» film også, men tror det blir bedre i en animasjonsfilm.

Det å ta i bruk helt nye sokker er jammen meg en undervurdert luksus.

Little Fires Everywhere av Celeste Ng handler om Richardson-familien som bor i den bedre delen av Cleveland (Shaker Heights) rundt 1997 og hva som skjer når kunsteren Mia og hennes datter Pearl kommer ramlende inn i deres liv.

En flott historie som blir fortalt fra flere synspunkter. Og som i debutromanen, så er det den yngste jenta som har det mest interessante innfallsvinkelen. De skjønner mer enn man skulle tro.

Akkurat nå kjenner jeg på at virkelig kunne ha tenkt meg en oppfølger om hvordan det går med Mia og Pearl, og alle i Richardson-familien sånn ca. 20 år etterpå.

God Jul and all that jazz.

There’s a lot of stuff going on, and we as technologists tend to jump to advice like ‘use Signal’ or ‘use Tor’ without asking, ‘what matters to you?’

How I learned to stop worrying (mostly) and love my threat model

Queen. A Night at the Opera. Her kommer konseptalbumet for fullt. Bohemian Rhapsody er jo selvsagt en klassiker (jeg er dog usikker på hvordan samtiden tok i mot albumet), og det er jo selvsagt en del andre gode låter her. Men samtidig er det noen som er for sære og andre som sikkert kunne ha vært kortere. Men samtidig, så kan vel dette sies å være et viktig album. Men det er litt sært.

Janelle Monáe. Dirty Computer. Siden jeg så videoen til «Cold War» etter at noen linket til den på Twitter har jeg vært fascinert av Janelle Monáe. Hun ser ut til å være en entertainer av rang (og et skikkelig multitalent). Og Dirty Computer er et av årets høydepunkt.

Mitt ti dager lange mareritt med å være uten Airpods er heldigvis over. Nye Airpods i min gamle batterikasse (antar jeg). Angrer litt på at jeg ikke hadde vært litt mer observant med tanke på battertiden til den. Dog, viktigere at Airpods i bruk holder hele veien hjem fra jobb.