Ikeaish.

En grei morgen for å ha litt bryllupsfotografering i Torshovparken.

Fortsetter med å se på Chernobyl. Ikke særlig taktisk av meg å se på 3. episode samtidig som jeg spiste kveldsmat. Nope. Ikke i det hele tatt.

Så andre episode av Chernobyl i dag. De siste sekundene av episoden når geigertellerene går amok var effektfullt. Husker ikke så mye av nyhetene fra den gangen. Bortsett fra snakk om becquerel og radioaktivt regn.

Softismaskin på jobb for andre år på rad. Kan vel regne det som en tradisjon nå.

Sitter i godstolen. Nipper på en Old Fashion. Spiller litt jazz i bakgrunnen. Mens jeg holder på med de siste kapitlene av Game of Thrones. Er noen ting i midten der min yngre versjon ikke ville ha trodd på meg om jeg reiste tilbake i tid og fortalte hva jeg gjorde denne kvelden.

Som introvert misantrop var det litt morsomt å lese følgende ytring og debatten som oppsto der og på Twitter under #VilleBarePrateLitt.

Hans andre avsnitt er vel det essensielle.

Men til tross for at jeg har vært omringet av hundrevis av nye potensielle kjærester og venner hver eneste dag, kan slike perioder være mer eller mindre vanskelige. Heldigvis er løsningen enkel. Det er jo bare å gå bort til noen som ser interessant ut og si hei.

At det er «potensielle kjærester» som kommer først er nok veldig viktig. Og ellers i kronikken ligger det jo en undertone at de interessante menneskene han har lyst å prate med i hovedsak er på grunn av at de er potensielle kjærester. Det med venner virker ikke til å være så viktig.

I dag så jeg en jente på T-banen som jeg fikk lyst til å prate med. Slike mennesker ser jeg ofte. De fanger interessen min på en eller annen måte. Men jeg tar aldri initiativ til noen samtale.

Når jeg først snakker med fremmede som ser interessante ut, har jeg gjerne et par, tre, fire eller fem halvlitere innabords. Ja, jeg blir mer impulsiv, men viktigere: jeg har en unnskyldning. Det føles mindre definerende og skummelt. Jeg har alkoholen og situasjonen å skylde på. Jeg kan enkelt rettferdiggjøre utfallet med: «herregud så full jeg var, ikke rart hun ikke ville prate».

En gang ble jeg kjent med en norsk jente i Paris. Det var lett å begynne å snakke med henne. Jeg kunne kamuflere det hele med en unnskyldning om at det var gøy å møte en nordmann i utlandet.

Altså, det er lett å forstå hva han egentlig mener med «interessante mennesker».

Men på to punkter er han så nære på å skjønne hva løsningen er.

På sosiale arenaer der jeg har en unnskyldning til å starte en samtale, blir jeg altså mindre sårbar for avvisning.

Og

På sosiale medier og datingapper opplever jeg det som sosialt akseptabelt å initiere en samtale med noen jeg er interessert i.

DUH. I situasjoner der det er forventet at man er sosial så kan man være sosial. Det å forstyrre det «interessante mennesket» som sitter alene på T-Banen med hodetelefoner i øra og lesende på ei bok på vei til eller fra jobb er faktisk en setting der de fleste ikke er så interessert i det å ha en «interessant» samtale med ukjente mennesker. Fordi det kanskje er dagens alenetid fra jobb eller personlige forpliktelser.

La oss være ærlige: hvor mange gode relasjoner har startet 02:30 natt til søndag utenfor et utested i Oslo sentrum?

Sikkert flere enn de som er startet ved å prate med det «interessante mennesket» på T-Banen som satt med ørepropper i og lesende på en bok. Jeg kan ikke tro at det er så mye bedre å prøve å presse frem en relasjon heller.

Det er kanskje litt bedre å finne seg en hobby eller to. Men det er kanskje feil gruppe med «interessante mennesker» der.

Men får håpe at han leser litt under #VilleBarePrateLitt og skjønne hvorfor alle disse «interessante menneskene» han vil prate med har en naturlig skepsis til vilt fremmede mennesker som bare vil si hei.

Novelist Margaret Atwood writes that when she asked a male friend why men feel threatened by women, he answered, “They are afraid women will laugh at them.” When she asked a group of women why they feel threatened by men, they said, “We’re afraid of being killed.”

Og ja, #notallmen er en ting. Men det er likevel tydeligvis urovekkende mange menn som er problemet. I alle fall hvis man leser VilleBarePrateLitt.

Bortsett fra noen ganger så får jeg sitte i fred på buss og parkbenker. Har 3-4 opplevelser med #VilleBarePrateLitt. Heldigvis er det en sjelden foreteelse. For jeg tror jeg heldigvis sender en del signaler om at jeg ikke vil prates til. Fresende tenner. Krum rygg. Sterke farger. Pigger ute.

Tenk så mange gode samtaler og relasjoner jeg kunne ha fått. Tenk å leve i et samfunn med en kultur hvor det ikke føles tabubelagt å initiere en hyggelig samtale med noen på T-banen – helt uten videre. Det ville ha vært fint.

I tillegg må jeg sette meg inn i deres situasjon. Hvis noen kommer opp til meg og sier «hei» fordi de synes jeg ser interessant ut, er det som regel verdens hyggeligste ting.

Ekstroverte raringer forventer at alle andre skal være like ekstroverte og kontaktsøkende som en sjøl.

Jeg synes det er fortellende at «jeg» brukes i 47 ganger i teksten.

Addendum: Beate Rast hadde en interessant tråd.

Aksel Kielland skriver i sin kommentar i Morgenbladet (betalingsvegg)

Er det under noen omstendigheter rimelig å råde et medmenneske til å pløye seg gjennom 20 timer med middelmådig tv fordi en serie «blir skikkelig bra i tredjesesongen»?

Øh. Nei. Men det er vel heller ingen som gjør det. En middelmådig serie vil vel heller neppe overleve til å få sin tredje sesong (basert på antall timer og antall sesonger i det siterte over så snakker vi her neppe om en såkalt serie fra «bakkekanalene» i USA). TV-kritikeren Tim Goodman fra The Hollywood Reporter sier ofte på podcasten TV Talk Machine at en serie bare har 2-3 episoder på å fange en titter. Klarer man ikke det på den tiden er det fryktelig mange andre og bedre alternativer.

Ack. Oppdaget hvorfor min lokale pusher av Butter Chicken ikke var tilgjengelig i Foodora lengre. Lokalene var tomme og tilgjengelig for leie. Trist ass.

Pjuskete skjæreunge.

Holdt meg hjemme fra jobb i dag på grunn av kink i nakken. Har vært støl og hatt vondt i nakken før. Men denne tar kaka. Men kjennes ut som det er på tilbakegang og bør være noenlunde fungerende fra i morgen.

Ny versjon av Twitterrific. Ser bra ut. Følger fortsatt med på Twitter, men bruker mute/muffle flittig på ord og kontoer. Og det å ha slått av retweets fra alle kontoer jeg følger var også sjennialt Egon. Det reduserer det irriterende støyet mye. Selv om det blir noen «hva har den oransje fjotten sagt nå da?».

Litt ironisk at jeg har slått av muligheten til å se andres retweets, for det er nesten det eneste jeg gjør på Twitter nå.

Problemet med IMDB sitt ratingsystem (og de fleste andre vil jeg tro)

These systems work until they don’t. Not every waitress at every restaurant has an “attitude problem,” as most bitter Yelp reviewers might have you believe.

I hine hårde dager gjorde jeg noen semi-hederlige forsøk på å lese Catch-22, men kom aldri skikkelig i gang. Samme med filmen fra 1970. Men har begynt å se på mini-serien, og etter 2 av 6 episoder så må jeg si at jeg liker veldig godt det jeg ser.

Så bør vel kanskje vurdere et nytt forsøk på å lese den. Kanskje som en amuse bouche mens jeg leser sagaen til GRRM.

Folk er woke i Ullevål Hageby.

Er en stund siden jeg har kjøpt EDGE, mest fordi min interesse for lese/høre/se alt mulig om spill forsvant. Spiller litt fortsatt, men kulturen rundt ble uinteressant.

Men måtte kjøpe dette nummeret.

«Komme som julekvelden på kjerringa» burde vel egentlig endres til «Hva FAEN, matbutikkene stenger 16.00 i dag? Hva FAEN er pinse?».

Bokssettet med «A Song Of Ice And Fire» kom på døren i dag. De var litt mindre enn jeg trodde, og dermed er skriften veldig liten. Var en gang det ikke ville ha vært et problem, men nå legger jeg merke til at øynene begynner å slite litt når det ikke er optimale lysforhold.

Man kan si hva man vil om Bosch som TV-serie (jeg liker den, grei krimserie og bare 10 episoder pr. sesong). Men jeg kunne virkelig ha tenkt meg huset til Bosch. Hadde ikke vært nødt til å være i LA. Men lignende beliggenhet og utsikt over en eller annen by eller landskap.

Halveis i Game of Thrones, og det er morsomt hvor nært TV-serien har vært til nå. Men ser frem til å oppleve forskjellene i fremtiden.

«Jeg er veldig viktig, og det er tross alt en BMW, så jeg har ikke tid til å lukeparkere eller kjøre lengre bort i gata for å slippe å lukeparkere».

OK, det var utenfor Dr. Dropin, så det kan være et medisinsk nødstilfelle (men merkelig å velge de istf. Legevakten eller Volvat).

Har ikke bruk for en Mac Pro, men på den andre siden så vil jeg jo tro at for min bruk vil den jo holde leeeenge. Har en 10 år gammel iMac heime (riktignok lite brukt siden 2017, men fortsatt dugandes). Så kommer nok til å tenke «jaja, er jo mye spenn, men over 10 år blir det jo ikke ille ille, bare ille»

Ettersom «alle» andre gjør det.

Så John Wick: Chapter 3 - Parabellum på kino i dag (første gang jeg har sett John Wick på kino, den startet som en overraskelse som billig-leie i iTunes. Khoi Vinh hadde noen interessante tanker vedrørende utvidelsen av fantasiverdenen som tross alt er i John Wick. Alle leiemorderene, hierarkiet, reglene osv. Eller byråkratiet som han kaller det. En interessant observasjon som har mye for seg. Kvalifisert gjetning er jo at dette byråkratiet ikke var noe som var en del av grunnideen for John Wick, men som måtte komme når filmene ble mer populær enn forventet.

Khoi likte ikke filmen, men for min del er cinematografien, fargene, effekten og slåsskampene en herlig mix som gjorde at den fikk mer enn godkjent fra min side. Mange herlige actionscener. Og i en film som innholder nok av kniver som stikkes her og der og hunder som biter i skrittet, så var den ekleste scenen en ballerina som river av stortåneglen etter en danseøvelse.

Men det er kanskje på tide å se på den første igjen for å se på hvordan det har utviklet seg.