#VilleBarePrateLitt

Som introvert misantrop var det litt morsomt å lese følgende ytring og debatten som oppsto der og på Twitter under #VilleBarePrateLitt.

Hans andre avsnitt er vel det essensielle.

Men til tross for at jeg har vært omringet av hundrevis av nye potensielle kjærester og venner hver eneste dag, kan slike perioder være mer eller mindre vanskelige. Heldigvis er løsningen enkel. Det er jo bare å gå bort til noen som ser interessant ut og si hei.

At det er «potensielle kjærester» som kommer først er nok veldig viktig. Og ellers i kronikken ligger det jo en undertone at de interessante menneskene han har lyst å prate med i hovedsak er på grunn av at de er potensielle kjærester. Det med venner virker ikke til å være så viktig.

I dag så jeg en jente på T-banen som jeg fikk lyst til å prate med. Slike mennesker ser jeg ofte. De fanger interessen min på en eller annen måte. Men jeg tar aldri initiativ til noen samtale.

Når jeg først snakker med fremmede som ser interessante ut, har jeg gjerne et par, tre, fire eller fem halvlitere innabords. Ja, jeg blir mer impulsiv, men viktigere: jeg har en unnskyldning. Det føles mindre definerende og skummelt. Jeg har alkoholen og situasjonen å skylde på. Jeg kan enkelt rettferdiggjøre utfallet med: «herregud så full jeg var, ikke rart hun ikke ville prate».

En gang ble jeg kjent med en norsk jente i Paris. Det var lett å begynne å snakke med henne. Jeg kunne kamuflere det hele med en unnskyldning om at det var gøy å møte en nordmann i utlandet.

Altså, det er lett å forstå hva han egentlig mener med «interessante mennesker».

Men på to punkter er han så nære på å skjønne hva løsningen er.

På sosiale arenaer der jeg har en unnskyldning til å starte en samtale, blir jeg altså mindre sårbar for avvisning.

Og

På sosiale medier og datingapper opplever jeg det som sosialt akseptabelt å initiere en samtale med noen jeg er interessert i.

DUH. I situasjoner der det er forventet at man er sosial så kan man være sosial. Det å forstyrre det «interessante mennesket» som sitter alene på T-Banen med hodetelefoner i øra og lesende på ei bok på vei til eller fra jobb er faktisk en setting der de fleste ikke er så interessert i det å ha en «interessant» samtale med ukjente mennesker. Fordi det kanskje er dagens alenetid fra jobb eller personlige forpliktelser.

La oss være ærlige: hvor mange gode relasjoner har startet 02:30 natt til søndag utenfor et utested i Oslo sentrum?

Sikkert flere enn de som er startet ved å prate med det «interessante mennesket» på T-Banen som satt med ørepropper i og lesende på en bok. Jeg kan ikke tro at det er så mye bedre å prøve å presse frem en relasjon heller.

Det er kanskje litt bedre å finne seg en hobby eller to. Men det er kanskje feil gruppe med «interessante mennesker» der.

Men får håpe at han leser litt under #VilleBarePrateLitt og skjønne hvorfor alle disse «interessante menneskene» han vil prate med har en naturlig skepsis til vilt fremmede mennesker som bare vil si hei.

Novelist Margaret Atwood writes that when she asked a male friend why men feel threatened by women, he answered, “They are afraid women will laugh at them.” When she asked a group of women why they feel threatened by men, they said, “We’re afraid of being killed.”

Og ja, #notallmen er en ting. Men det er likevel tydeligvis urovekkende mange menn som er problemet. I alle fall hvis man leser VilleBarePrateLitt.

Bortsett fra noen ganger så får jeg sitte i fred på buss og parkbenker. Har 3-4 opplevelser med #VilleBarePrateLitt. Heldigvis er det en sjelden foreteelse. For jeg tror jeg heldigvis sender en del signaler om at jeg ikke vil prates til. Fresende tenner. Krum rygg. Sterke farger. Pigger ute.

Tenk så mange gode samtaler og relasjoner jeg kunne ha fått. Tenk å leve i et samfunn med en kultur hvor det ikke føles tabubelagt å initiere en hyggelig samtale med noen på T-banen – helt uten videre. Det ville ha vært fint.

I tillegg må jeg sette meg inn i deres situasjon. Hvis noen kommer opp til meg og sier «hei» fordi de synes jeg ser interessant ut, er det som regel verdens hyggeligste ting.

Ekstroverte raringer forventer at alle andre skal være like ekstroverte og kontaktsøkende som en sjøl.

Jeg synes det er fortellende at «jeg» brukes i 47 ganger i teksten.

Addendum: Beate Rast hadde en interessant tråd.